Fredag formiddag reiste vi i fra tunge regnbyger opp til Blefjell. Vel fremme ble vi tatt i mot av gode venner, og nybakt brownie. Skyene viktet bort fra solen, og fire av seks barn fikk testet skiene for første gang denne sesongen.
For en glede! Det er noe magisk med fjelluften, eller kanskje var det menneskene vi var sammen med, i alle fall var helgen bare helt fantastisk. Det er lenge siden jeg har kost meg så mye, eller vært så stapp mett fra morgen til kveld ..
Med nye reservelager er jeg klar for en ny uke. En uke med sommerfugler i magen. En spennende uke.. En uke med masse babykos, og en uke med et stort nytt prosjekt!
Tenk at ved å trykke på en knapp på et kamera så kan jeg fryse virkeligheten til evig tid. Så kan jeg gå videre og bestille et produkt hjem, og i løpet av bare noen dager kan jeg sitte med et helt perfekt avtrykk av de tre jentene mine i hendene, et bilde som jeg kan se på til evig tid, et minne som forblir urørt. Jeg forstår nesten ikke hvordan det er mulig – men jeg er så glad for at det er det!
Julekort som mål I år hadde jeg som mål å få laget julekort til de vi er glad i. Siden jeg hadde satt dette som et mål, så fikk jeg også somlet meg til å få stelt i stand og faktisk tatt bilder av alle tre jentene samtidig, noe jeg ellers antagelig ikke hadde gjort. Det koster så lite, og betyr så mye, både for oss men også for familie og venner som vi kan glede med en julehilsen i posten.
På fotoknudsen.no/julekort finnes det 75 ulike julekortdesign å velge i mellom, men du kan også lage ditt eget design. Selv har jeg brukt en kombinasjon, da jeg har plukket ut et kort, men endret litt på tekst- og bildeformat. Kortene jeg valgte er dobble i størrelse 13×19 cm med ekstra matt papir.
Fotokalender – gaven som gir glede hver dag i ett helt år! Hvert eneste år lager jeg fotokalendere, og i år er ingen unntak. Jeg synes det er en utrolig fin måte å gi bilder til besteforeldre og oldeforeldre på, og jeg vet de mener det samme. På den måten kan de få 12 nye bilder av barnebarna uten at de må tapetsere en hel gang med stadig nye bilder år etter år. Vi lager alltid en til oss selv også. Personlig foretrekker jeg kalenderen i det største formatet: dobbel. Da har vi god plass til å skrible på ekstra planer, i tillegg velger vi å ha med merkedager og setter inn bursdager i kalenderen under bestillingen.
Fotokalenderen har fast plass på kjøkkenet, og er en del av fotoveggen vår.
Kalenderne er veldig enkle å lage. Du kan selv designe hvordan den skal se ut, eller du kan velge blant design som er ferdige. De ferdige designene er bare et forslag og du kan enkelt gjøre endringer i designet, om du for eksempel ønsker et annen format på bilde, så korrigerer du det etter hva som passer best for dine bilder.
Hvis du ønsker kan du godt ha 20 bilder på en side i stedet for ett stort slik jeg har. Det er din kalender, og du som bestemmer. Det viktigste er at den blir personlig, og det blir den garantert!
Som en trebanrsmamma i ammetåka, kjenner jeg at jeg puster veldig lettet ut over at jeg har vært såpass tidlig ute i år, at jeg allerede har klare fotogavene til jul.
Jeg vet hvor godt denne rabattkoden kommer med for veldig mange, inklusivt meg selv. Jeg har planer om å få laget og bestilt fotobok for året 2018 i løpet av de nærmeste dagene. Jeg er nødt for å lette på den dårlige samvittighet over alle bildene som bare ligger i en sky, eller på et digitalt verktøy. Bildene som egentlig ikke eksisterer, fordi ingen har muligheten til å se de om jeg ikke drar fram mobil og scroller i arkivet.
Husk at du også kan laste ned appen til fotoknudsen og veldig enkelt lage fotobok, interiørprodukter, fotokalender og fremkalle bilder rett fra mobilen!
Endelig, mirakelmedisinen er laget, revulosjonerende som den er vil den forandre hverdagen til oss migrenepasienter… …Eller vi kan sitte pent å vente tålmodig til denne medisinen kanskje en dag kommer på blåresept..
Jeg var i avisen, de intervjuet meg, en personlig historie selger så mye bedre enn bare fakta. Ansiktet mitt var i VG og det ringte fra andre aviser, de ville lage sin versjon av saken.
Nå var en ny medisin på markedet, og jeg hadde snakket ut om hva et migreneanfall kan være. Prøvd å fjerne rykte om at migrene er det samme som skallebank etter en tur på galeien. Tro det eller ei, det kan ikke helt sammenlignes.
Migrene er en del av den jeg er, for selv om anfallene ikke kommer så ofte, så er angsten for at det skal komme tilstedet hver eneste dag. Jeg er redd min egen sykdom, for når et anfall kommer, så knekker den meg fullstendig. Ikke sånn at jeg må ta meg en halvtime på øye, nei, jeg snakker om på den måten at jeg ikke klarer å være i stand til å være en mamma for de tre barna mine, jeg mener på den måten at jeg knapt klarer å ha ansvar for meg selv.
ENDELIG skulle det komme en ny migrenemedisin, den ble lovet å være helt revolusjonerende og banebrytende!
La meg kort oppsumere hva jeg mener om denne nye revolusjonerende migrenemedisinen som skulle gi meg og en haug andre en ny hverdag fra den kom på det norske markedet 1.oktober i år:
Takk for ikke noe! Med en prislapp på 130 000,- i året så vil jeg gratulere alle rike migrenepasienter med en bedre framtid. For meg vil denne medisinen virke like utmerket som en annen migrenemedisin jeg har prøvd – joda den hjalp på hodepinen, men vi kan vel alle være enige om at den ikke var noe for meg:
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Det er lite som slår en gelédessert for barn, så gelédessert servert i gresskar på selve Halloween ble en stor suksess!
Gelé i vannmelon er et kjent triks, så jeg tenkte det ville bli like gøy å servere gelé i gresskar på Halloween. Det eneste merkelige var at jeg ikke klarte å google meg fram til at noen andre hadde testet ut dette. Jeg var litt i tvil på om jeg kunne helle gelé rett i gresskaret, eller om det ville bli totalt fiasko og gresskarsmak på geléen.
Siden jeg fikk gjort et testforsøk på forhånd, eller fant noen andre som har prøver og eventuelt feilet så tok jeg ingen sjanser. Geléen serverte jeg i gresskaret, men jeg fylte geléen i en plastikkpose for å være på den sikre siden.
Med to smaker skrapte jeg ut innholdet av to gresskar.
Geléen laget jeg etter anvisning på pakken Jeg tok brødposer i gresskaret, for å forhindre at geléen ikke skulle ha direktekontakt med gresskaret. (Si gjerne i fra om du har testet uten pose i)
Pass på at geléen ikke er så varm at posen kan smelte når du heller den over i gresskaret
Blås opp posen slik at den trykker seg ut inni gresskaret og ikke blir liggende ned i geléen. Etter at geléen er avkjølt litt må du antagelig blåse opp posen på ny
Dagen etter (eller så lang tid det tar for geléen og stivne) kan du klippe bort posen over kanten av geléen og desserten er klar til å nytes!
Håper mange store og små hadde en fin dag i går!
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Hva var det som skjedde i år!? Denne oktobermåneden som jeg følte startet i går, er i dag på sin siste dag!
Det var ikke før i går at det hele slo meg! Halloween i dag, og jeg hadde ikke gjort noen forberedelser! Denne dager stopper tross alt ikke opp selv om jeg har fått en baby og lever i en boble der jeg fort kan glemme mye av det som er utenfor. De to på fem år gledet seg jo stort! Og jeg hadde ikke en gang planlagt en kjøpe et lite gresskar en gang..
Det var heldigvis ikke for sent! Hele fire gresskar ble med hjem fra butikken i går, godterier og kostymer. I år laget barna gresskarene sine helt selv, med bare litt knivhjelp av pappaen sin. Nå er det nok slutt på at jeg gjør dette framover, for se hvor fine de ble!
Det ene gresskaret blir en lykt når mørket kommer, den andre blir en godteribolle, med mange små poser med søtsaker i.
Jaja, så var vi litt sent ute i år, men det får bare gå. Vi kom jo oss i mål. Kostymene venter på to veldig spente jenter, og jeg gleder meg til i kveld med familie og halloweenpreget middag og dessert!
Et innlegg med et sterkt budskap. Et innlegg med harde meninger. I fire dager har jeg latt innlegget ligge på toppen, innlegget som har engasjert kvinner og menn, innlegget som har bragt fram vonde følelser og sinte følelser. Innlegget: ” Ikke likestill meg med pappaen “
Vi bærer på delte meninger, og alle av dem er viktige. Mange er enige, andre sterkt i mot. Det skal være rom for alle, og kun ved å tørre å rope ut, så vil vi kunne lese andres verdier, andres meninger, og til slutt kalkulere det hele sammen til et svar. Svaret trenger ikke være likt for alle, men svaret blir sterkt for deg, slik at du kan stå sterkt i den troen du mener er rett.
Jeg skulle ønske jeg var mye tøffere, jeg skulle ønske jeg turte og rope ut langt oftere enn jeg gjør. Dessverre blir det sjeldent, for den som roper først er også den som får de hardeste meningene tilbake. Selv får jeg alltid vondt i magen, i det jeg publiserer en mening som andre kan bli provosert av. Jeg er livredd for kommentarene som kommer i retur, hver lille celle i meg sitrer og venter på den ene kommentaren som går fra å være saklig kritisk til å bli personlig krenkende.
Allikevel kjennes det ut som en flamme i meg tenner de gangene jeg tørr å si i fra. De gangene jeg våger å starte en diskusjon. For finnes det egentlig noe viktigere enn å tørre å si i fra når man føler at noe er galt?
Mine stemme teller, din stemme teller, og nettopp derfor må vi vel tørre å si i fra!
TAKK for det store engasjementet, takk for all støtte, takk for at dere tok dere tid til å lese, takk til alle dere som delte mitt budskap videre.
Kjære regjering, kan jeg spørre, hva er det som skjer her?
Det er bare fire måneder siden vi ble foreldre til vårt tredje barn, og dere skulle sett oss, hvordan vi testet alle mulige kjerringråd for å sette i gang fødselen. Vi fikk det nemlig voldsomt travelt da vi innså at permisjonsordningen skulle endres bare 4 dager etter termin. DEN UNGEN MÅTTE UT FØR DET! Mannen heiet mens jeg sprang i trapper, mannen dynket grøten med ekstra kanel mens jeg spiste til magen sprakk opp, vi gjorde så klart mye mer enn det, men vi trenger ikke gå i detalj på alt 😉
Terminen var den 27.juni 2018, men rakk vi ikke å få den ungen ut før 1. juli, så ville mannen ta over 5 av mine dyrbare uker i foreldrepermisjon. Det er over en måned det!
Dere prøver å likestille meg med mannen.. .. Det nytter ikke. Jeg prøvde virkelig så hardt jeg kunne i løpet av de 9 månedene jeg gikk gravid. “Kan du ikke vær så snill å bare ta over, bare et par dager?” spurte jeg gang på gang, når den store kula tok fullstendig overhånd. Det kunne være etter at jeg tittet opp fra doskåla med et grått ansikt og den returnerte frokosten spraylakkert i do. Det kunne være når jeg for 15. gang måtte legge meg til skrevs for nok en ny gynekolog. Jeg skulle også mer enn gjerne likestilt meg med mannen under fødsel. Tro meg, jeg har presset ut TRE, mens hans oppgave var å ha ansvar for KLUT! “skal jeg tørke pannen din nå?”
Permisjonstiden likestilles Siden jeg ble mamma for første gang i 2013, så har permisjonsordningen gått to steg fram og et tilbake. Ironisk nok var det den gangen nemlig slik at far i utgangspunktet hadde retten på flere permisjonsuker enn mor. Da var fedrekvoten på 12 uker, mens mødrekvoten kun var forbeholdt de første 6 ukene etter fødsel. De resterende ukene var fellesperiode som hver familie kunne fordele etter eget ønske.
To steg fram: I 2014 ble dette endret, likestillingen tredde i kraft og mor og far fikk begge 10 uker hver
Et steg tilbake: 1.juli 2018, ble fordelingen nok en gang endret. Den totale permisjonstiden på 49 uker er uendret, men mødrekvoten og fedrekvoten er begge endret fra 10 til 15 uker på hver.
Det høres jo råflott ut det, om det ikke var for det faktum at en graviditet, fødsel og tiden med et ny nyfødt barn ikke lar seg likestilles mellom menn og kvinner. En pappa er en fantastisk god nummer 2 for et barn det første leveåret. WHO/ UNICEF anbefaler amming til barnet er minst to år, og det blir faktisk tatt så alvorlig at kvinner har rett til å ta ammepauser i arbeidstiden. Jeg synes jeg ser det.. ..En pappa som kjører fram og tilbake mellom hjemmet og konens arbeidsplass for å mate ungen..
I Norge er det anbefalt å fullamme det første halve året, det vil si at barnet ikke skal ha annen føde før det er fylt 6 måneder så lenge ammingen fungerer og barnet legger på seg slik det skal. Når barnet er 6 måneder skal det gradvis tilvennes ny mat ved siden av ammingen. Så da spør jeg meg selv, hvordan skal vi klare å følge de retningslinjene som er med tanke på amming og tilvenning til ny mat når permsjonstiden til mor er kortet ned til raske 7 måneder? Vi vet jo at amming har store helsemessige gevinster, både for mor og for barn. Så hvis vi skal se på regnestykke med et økonomisk perspektiv så vil det selv der være mer lønnsomt å la mor være hjemme med barnet. For helseplager er i alle fall ikke lønnsomt for samfunnet.
Nå skal det nevnes at ikke alle mødre ammer, og da vil så klart en pappa være likestilt med mammaen, men uansett hvor likestilte de kan være med tanke på å gi kjærlighet og omsorg til barnet, så fjerner ikke det det faktum at det er mor og ikke far som har tæret på egen kropp i 9 måneder, og attpåtil gått igjennom en fødsel..
Likestilling er ikke når mødre og fedre får tildelt like mange permisjonsuker hver, likestilling er når hver enkelt familie får like muligheter til selv å velge hvilke fordeling som passer hvert enkelt hjem best.
Så tror jeg vi bare må bli enige om at det å få barn ikke kan likestilles før mannen kan gå gravid!
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Det skjer noe med håret i det du blir mamma, ikke bare noe heller, men en hel del.
Hvis du setter deg ned på en benk i byen og lar blikket hvile fra hodet til hode, så vil du raskt se hva jeg snakker om. Jeg snakker om de med håret dratt vekk fra ansiktet. Samlet i en hestehale eller en dott på hodet, men aldri den velstelte dotten, den tilhører en helt annen gruppe. Det er de med ettervekst her i fra og til månen. Ja, du kan faktisk skimte månen, eller i alle fall gode viker. Men tydeligst av alle tegn; de tusener av hårstrå som står rett ut som en glorie over hele hodet, bare 3 cm lange. Og ja – pannelugg!
En hver mamma gjør så godt hun kan for å unngå at det lille barnet skal rive av henne halve håret med de klamme små hendene som griper på refleks, men til tross for oppsatt hår får de på merkelig vis alltid tak allikevel. Dessverre ryker halve håret med uansett, men det på grunn av en røyteperiode etter fødsel som er verre enn bikkja i hus. Problemet blir ikke noe mindre i det de tusener av mistede hår kommer tilbake igjen, på en og samme tid. Da ser det dessverre ut som en hver nybakt mamma har lider av et kraftig elektrisk sjokk.
Jeg vet, for jeg lider av samme diagnosen selv – jeg kaller det bare mammahår!
Kanskje ikke så rart at frisøren min selv invitere meg til en ny frisørtime, og med nyfarget hår, en runde med saksen og en god dose deilige produkter som hårkur, olje og annet gøy så klarte hun utrolig nok å skape et kunstverk ut i fra ett kråkereir av et mammahår!
Nok en gang tusen takk til Marthe Beate på Klippotequet L i Tønsberg ! Du kan gjøre gråstein om til gull! 💁🏽 En tone mørkere og med ny kontroll er jeg klar for å ta høsten med storm. (Ja, eller noe sånt) 😅😆
To rampete glade ansikter, stolte i splitter nye kjoler, med det er alt over ett år siden. Enda er de stolte over å ha en mamma som kan sy, sy klær bare til dem. Det er ikke så mange barn i barnehagen som kan spørre mammaen sin om hun kan sy en kjole med paljetter og tyll. Men det er nok ikke lenge før de synes det er flaut, en mamma som syr liksom. Hallo, så teit. Men ikke i dag, i dag bærer de klærne så stolt, og du kan se jeg nærmest bruser i det de attpåtil springer fram for å fortelle til vedkommende at det er nettopp mamma som har laget klærne de har på.
Ja, over ett år har gått. Du kan se det godt. Kjolene har ikke krympet siden da, men mye kortere har de blitt i takt med at de to små spirene har strekt seg enda et hakk nærmere solen. Utallige ganger innom vaskemaskin og tørketrommel har de gått, så jeg kan nok konkludere: Hjemmelaget er like godt!!
De to kjolene jentene har på finner du både oppskrift og mønster på. Bare ta deg en titt, det er mye fint, så da er det vel tid for å sy litt?
Det er ikke alltid like enkelt å huske hva alt heter her i denne verden, så selv om man har fylt fem år og fått en vokabular som inneholder litt mer enn det jeg noen ganger tror, så hender det også at andre ting glipper.
“Mamma, kan vi vær så snill å få en marsipan?” De sto side om side, og nærmest blunket som på tegnefilm. To ansikter fordreid i et “se hvor søte vi er da”. Jeg smilte tilbake, smigeren som lyste ut av de to like store jentene var ikke til å unngå.
“Marsipan?” spurte jeg, og fliret litt. Jeg visste godt hva de siktet til, og det var ikke marsipan. Jeg lot ordet henge litt i luften, så hun forsto at ordet var galt.
“Ja, eller mæsjipan da. Mæsjipan? Kan vi få mæsjipan?” De smilte til igjen, det samme påsatte søte ansiktet, med et skjevt smil, og hode på skakke.
“Husker du ikke hva det heter?” Spurte jeg, og la til “Det starter på P”.
Hun ble stående å tenke litt mens hun formet ordlyden “p-p-p” Så kom forslaget høyt og klokkeklart “PENIS, kan vi få penis?”.
Stemmen min bristen, og jeg knakk ut i latter. Den smittet, så i løpet av et sekund sto vi og lo alle tre. De lo fordi jeg lo, men de ante ikke hvorfor jeg lo.
“Vet dere hva penis er?” spurte jeg. Med 4 ladies i hus og bare en gentelman, så er peniser et lite omtalt samtaleemne, og deres beste forslag var:
“Noen som er pene, kanskje en pen is?”
Hva man tenker om den saken får bli opp til hver enkelt å bedømme, men det riktige svaret på hva de hadde lyst på var heldigvis persimon for denne gang!
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
