Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å legge hode ned på puta, før jeg hørte det plinget i mobilen. Først en gang, så en gang til rett etter den første. Jeg hørte på lyden at det var mail, så jeg snudde meg rundt og tenkte å vente med å sjekke mobilen til nesten morgen. Jeg ble liggende i et par minutter, mens jeg ventet på at søvnen skulle innhente meg, men så var det allikvel noe som fikk meg til å åpne øynene igjen og strekke meg etter mobilen. Antagelig det faktum at ikke har for vane å motta to mailer med et så kort mellomrom klokken 00:05 om natten.
Jeg løftet mobilen til meg, og displayet begynte å lyse. Jeg trengte ikke en gang å åpne de to mailene som lå synlig på skjermen over nylige beskjeder, det var mer enn nok å lese emneteksten. Det var som å få et slag i magen, det var som om noen tok pusten ut av meg. Jeg var ikke forbredt. Jeg var ikke klar. Det jeg fikk se på skjermen foran meg var definitivt ikke hva jeg hadde ventet å få mail om 00:05 på en vanlig hverdag.
Kanskje sluttet jeg å puste, kanskje begynte hjerte å dunke så høyt at mannen ved siden av kunne høre de slå mot madrassen. Jeg vet ikke, men noe måtte det være, for enda han var sekunder fra drømmeland slapp han ut et søvnig:
“Hmm?”
Jeg stirret på mobilen en siste gang, mest for å bekrefte at det jeg leste stemte. Så svarte jeg han.
“Jeg fikk mail nå om at jentene er innskrevet i grunnskolen!”
Hvem sa du, våre barn? Hva skjedde nå?? Hvor? Sier du SKOLEN? Når ble de så store?!
Tiden er inne, jeg var bare ikke helt forberedt klokken 00:05 natt til tirsdag. Derfor ble jeg liggende å oppsummere de første (snart) seks årene av mine to eldste barns liv resten av den natten.
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Dette er Petter Sprett, han er en av våre seks nydelige kaniner. Den minste i gjengen og den eneste helt brune. Han kom til verden for over 2 år siden, født hos oss, men på langt nær planlagt. Heldigvis hadde vi plass til han og de to søsknene hans som også vokste opp etter en tøff start på livet med en kaninmor som ikke ville ha noe med kullet sitt å gjøre.
Visste du forresten at det er en myte at kaniner ikke kan leve sammen fordi de bare vil sloss? Petter Sprett bor sammen med 5 andre kaniner, i alt har vi 4 hannkaniner og 2 hunnkaniner, alle bor de i den samme innhegningen. Det at denne kombinasjonen kan bo sammen i skjønn harmoni skyldes at de alle sammen er sterilisert. Hannene trenger ikke sloss om damene når kjønnsdriften er borte og det samme gjelder hunnene. Faktisk er kaniner svært sosiale dyr, og de trives best i selskap med en venn av egen art.
Gjengen på seks er det ikke så mye vi ser til nå som minusgradene har krøpet langt under 10tallet, det er alt for kaldt for de små, så da holder de seg innendørs under varmelampen de har i huset sitt. Men så fort de hører fortrinnene våre nærme seg, popper 1, 2, 3, 4, 5 og 6 kaniner ut at huset og hopper en gledesrunde i påvente av maten som er like rundt hjørnet.
Da jeg var barn hadde jeg en drøm som var større enn noen annen. Jeg drømte om å bo på gård med mange kjæledyr rundt meg. I dag er den drømmen en sannhet.
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Hvis du lurer på hvorfor jeg har blogget litt mindre den siste tiden, så er det en sannhet med modifikasjoner. Tross alt har jeg blogget litt mindre, men jeg har jobbet desto mer. Jeg er i gang med et utrolig spennende prosjekt, som krever all ledig tid etter permisjonstimene jeg også hver dag prioriterer med solskinnsbolla mi.
I helgen trykte jeg på “pause-knappen” til selve livet, om det er noe som heter det da. I alle fall reiste jeg i fra all jobb hjemme og dro opp på fjellet med tre fantastiske venninner og mini me.
For en restart på livet!
Med ustødige bein, fikk de nye skia mine fart på pudderføre, og selv om det ikke gikk fort, var følelsen av å fly til stedet. Latteren til fire venninner hørtes som ekko over fjellet. Om kveldene så samtlige gravide ut, etter store inntak med nydelig mat og fagerikt godteri. Brettspill og babykos, skravling og latterkuler, frisk luft og fyr i peisen, joggebukse og luesveis = finnes det en bedre medisin for selve livet?
Så alt for fort helgen gikk, men fy søren så mye ny energi jeg fikk. Jeg er klar for nok en uke i hula mi, inne på kontoret med både data- og symaskin, der finner du meg med en nyve i pannen og et konsentrert blikk.
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
La oss bare glemme dagen, la oss bare ligge her. Helt inntil, aller helst i halsgropen. Jeg kan høre hjertet ditt slå med raske og rytmiske bevegelser. Kjenne pusten som myke kyss mot haken. Valpelukten får meg til å glemme pliktene, nei vent, jeg har jo valp, så glem pliktene.
Hun er bare så liten som dette i noe som kan virke som brøkdelen av et sekund. På de fire ukene hun har bodd med oss, har hun blitt dobbelt så stor. Så la oss bare glemme tid og sted, bare akkurat nå i denne valpestund. I alle fall la meg bare utsette mine plikter, bare litt til, bare så lenge denne myke varme klumpen sover. At gulvet under meg er både hardt og kaldt, påvirker meg ikke, jeg later i alle fall som jeg ikke bryr meg.
Kanskje våkner hun om bare en liten stund, og i det sekund tar idyller slutt. Den lille rakkeren finner de utroligste ting, hun trenger ikke mer enn et øyeblikk for å spise over en gummiring. Men akkurat nå sover hun, og mitt hjertet er på randen til å briste, for at en så liten hund kan bety så mye, det kan du ikke ane, ikke du som ikke selv har hatt hund.
Jeg ler så mye av det lille lykketrollet mitt, hver gang noe nytt er på vei inn i munnen gir hun meg det lureste blikket. Noen ganger gapes det høyt, andre ganger vifter hun så mye med armene at skje og mat spruter, men aller best er det de gangene hun sitter med munnen full av mat som en hamser som lagrer maten til senere, og så nyses det …
Anbefaler hjemmelaget babymat på det sterkeste!
Jeg har ingen doktorgrad å slå i bordet med under min anbefaling, så akkurat denne anbefalingen kommer kun fra et mammahjerte. Godt nok noen ganger det også, tenker jeg. I alle fall er hjemmelaget mat rimeligere og sunnere, samtidig er jeg er sikker på at du gir de beste forutsetninger for å få barn mindre kresne ved å lage babymat selv, og så er det moro da! Skikkelig moro – bare legg merke til de fantastiske fargene.
Den vanskeligste oppgaven med å lage babymat er kanskje å komme opp med hva man kan lage, og en stor variasjon er jo nettopp nøkkelen til å lære barn å like et stort utvalg matvarer. Nettopp derfor tenkte jeg at jeg kunne dele noen av rettene jeg lager til mini, så kanskje du kan plukke opp en og annen rett som gjør at du ikke må tenke ut alle rettene selv, eller kanskje du får et ekstra innslag på menyen?
En skikkelig deilig grønnsakspuré.
Blomkål, pastinakk, potet kuttes i terninger og dampes sammen med basilikum til grønnsakene er møre. Bruk en stavmikser til du får en myk puré, og tilsett enten en ss olje, eller en ss smør. (Det er anbefalt at barn under 10 måneder ikke skal ha meieriprodukter).
Fordel i fire beholdere, og sett i fryseren.
Hvorfor urter i babymaten? Jeg har to gode grunner til å tilsette urter i babymaten.
1. Jeg ønsker at mini skal spise mat som er tilnærmet lik smakene av vår mat. vi er glad i å bruke mye smakstilsetninger av urter, hvitløk og krydder til maten vår, så da bruker jeg også dette i maten til mini.
2. Urtemedisin har i mange tusen år vært en del av medisinens historie, ikke uten grunn. Akkurat som at druer i et stort antall har en lakserende effekt, altså du blir løs i magen, har ulike urter sine effekter.
La meg ta basilikum. Urten skal i følge urtemedisinen ha helsefremmende effekter ved fordøyelsesproblemer som for eksempel forstoppelse, luft i magen, og mageknip. I tillegg skal basilikum ha en positiv effekt mot influensa, sår hals og hoste, og en masse annet. Altså den perfekte ingrediens i en middagsporsjon til mini.
En søt og frisk Søtmos
Alle ingrediensene kuttes i terninger og dampes mørt. Bruk en stavmikser til du får en myk puré Tilsett gjerne timian om du har.
Timian som urt: skal være styrkende for immunsystemet, og virke hemmende på uvelkomne bakterier, virus og sopp 🌱
Fordel i fire beholdere, og sett i fryseren.
Frisk og fargerik skogsbærblanding
Ha banan og en kopp skogsbær i en bolle og blend det sammen til en frisk smoothie. Tips: jeg kjøper poser med fryste bær, helt genialt for å få et godt utvalg utenfor sesong
Er du redd for litt rusk i bærene, kan du koke opp bærene først, la bærblandingen kjøle ned for så å blende sammen med banan. Fordel i fire beholdere, og sett i fryseren.
Mangodrøm Storfavoritten til alle i huset!
1 banan og 1 kopp frossen mango (kjøpt frossen, eller frys selv) blendes til en fantastisk sorbet. NYT med det samme som en sunn is, eller varm den litt opp til minsten som en nydelig smoothie.
Dette er favoritten til mini, og de to på snart 6 år tar gjerne en porsjon selv når den er iskald og god.
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Jeg kjenner det knyter seg i magen, nå skjer det, helt på ekte. Vi skal faktisk bygge hus! Og dette er huset vårt!
Med det tempoet jeg kjører i livet mitt, med jobb ved siden av tre kids, en haug med dyr, et nytt stort prosjekt, og ja husbygging hvorpå vi faktisk skal gjøre alt innvendig selv, så tenker kanksje flere av dere at jeg er et “ja-menneske”, en “optimist”.. ..vel sannheten er at jeg er rake motsetningen.
Så mens optimistene gleder seg, klapper litt i hendene for hver måned man nærmer seg oppstart, får jeg vondt i magen. Ikke sommerfugler nei, men vondt som den samme følelsen man får om man har glemt noe viktig, eller gjort det dritt på en eksamen.
“Jeg tror ikke, før jeg får se det” – er vel kanskje mitt mantra. Så sikker er jeg på at et eller annet kommer i veien, at jeg ikke tørr å håpe før jeg ser det. Livredd for at kommunen ikke godkjenner byggesøknadene, akkurat som at jeg gikk hele veien til baken og sa at vi ikke kom til å få lån.
Tre måneder til oppstart I april skjer det. De første elementene skal plaserers, så skal grunnmuren støpes, selve fundamentet til vårt nye hjem. Vel vi får nå se på det da… Neida.. Joda.. Neida.. 😅
Men helt på ekte, følelen av å bli skuffet over noe jeg har gledet meg til gjør så forferdlig vondt. Det er så mye deiligere å bli positivt overasket om ting går som det skal – men så er det kanskje det som gjør meg til en pesimist?
Jeg klarer ikke å tro på at huset jeg har brukt så mange timer på å tegne faktisk skal bli et hus jeg kan gå og stå i. Jeg klarer ikke å tro at jeg en dag skal pakke ut siste rest fra dette huset og aldri mer være bekymret for at rotter og mus spiser opp tingene våre. Jeg klarer bare ikke å tro på at drømmehjemmet vårt er like rundt hjørnet!!
Oppstart på det nye huset skjer i april. Huset har vi tegnet selv i Roomsketcher. Vi har tatt utgangspunkt i mange ferdighus fra flere husleveandrører, for å få den perfekte løsningen for oss. Tegningene våre har vi sendt videre til arkitekt som har tegnet inn huset vårt i sitt arkitetprogram. Der har det blitt noen små profesjonelle endringer som et ektra vindu, litt forskyning av noen vegger for å få optimalisert huset. Videre lager arkitekten arbeidstegninger til håndtverkerne.
Vi har gitt Mesterhus æren av å sette opp huset for oss. De skal sette opp skallet, så skal mannen min og jeg bygge opp husets innside.
“Vi har aldri bygd et hus før, så derfor klarer vi det sikkert”. Utrolig nok er jeg veldig opptimistisk der jeg selv har kontrollen, det er når noe er ute av min kontroll jeg ikke tørr å håpe på godt vær. Som når de i banken skal avgjøre om vi kan få lån, eller når kommunen skal si noe om hvorvidt vi kan bygge eller ei.
ps: Legg merke til at “Villa Ommedal” har blitt lagt til i kategorioversikten. Der legger alle innlegg fra husbyggingen seg om du trenger å finne tilbake til innleggene senere.😃
Kaffen var så varm at jeg måtte slurpe for ikke å brenne meg. I det sekundet den brune vesken fylte munnen min lukket jeg automatisk øynene. Jeg svelget, og slapp med det samme ut et “åååh!” av ren nytelse. Det var en så gammelmannslyd, at jeg fniste så kraftig i mitt eget selskap at noe av kaffen sprutet ut igjen, enda gammelmannslyder ikke burde kommet særlig overraskelse på meg som gjerne sitter en lørdagskveld med nybakte winerbrød bak symaskina 👵🏼
Det var bare det at, i det sekundet kaffen traff gapet mitt var det som om selve lykken slo ned i meg. Jeg opplevde rett og slett et stikk av lykke, en følelse som ikke var forsøplet av en eneste bekymring i denne verden..
.. og sånn har det altså blitt, når lykkefølelsen inntreffer, skjer det altså på de mest banale stunder
Så etter en natt med migrene, og våkne barn, etterfulgt av en dag med tre av tre barn hjemme, hvorav et av tre barn har vært slått ut av feber, så skulle det ikke mer til enn å trakte en kanne kaffe klokken halv 8 om kvelden (altså ca 12 timer for sent), for så å helle den brunsvarte væsken i meg mens den fremdeles var brennende varm fordi tre av tre unger var lagt for kvelden 👵🏼 #momlife
“Ja, der er du Vilde, vårt mirakel fra fjoråret. For liten til å forstå at ditt selskap ikke bare har gitt oss latter og glede, men også ektefølt takknemlighet. Året 2018 var ikke bare året vi ble beriket med nok en datter, året 2018 var året du kom, og uten vilje har du hentet fram det beste i oss alle. Hvordan du har klart det aner jeg ikke, på samme måte som jeg ikke klarer å forstå at du hver dag smiler fra du våkner til du legger deg.”
Jeg var igjennom et stort følelsesregister, da jeg satt i romjulen og laget fotoboken for året som nå var over. Et år så proppfullt av minner, sorgfulle minner, lykkelige minner og alle de midt i mellom. Selv det mest sorgfulle minnet av å miste min kjære bestefar blir med tiden til et slags vakkert minne. Tårene trillet i det jeg plasserte inn et bilde av han med det varme smilet, men samtidig kunne jeg høre lyden av stemmen hans og kjenne lukten av han i nesen, så selv om han er borte føltes han allikevel så nær med bildet foran meg.
I helgen var jeg hos mamma, og bladde meg igjennom alle albumene fra min egen barndom. Følelser jeg ikke har kjent på mange år rullet igjennom meg. Jeg lo da jeg mintes følelsen av å ha sand inni ører og rumpesprekk etter å ha aket på sanddynene på Fuerteventura den gangen jeg var 11 år. Minner, og følelser jeg ikke hadde klart å hente fram om det ikke var for de mange bildene satt inn i album av mamma.
Den lille jenta vår er for ung til å kunne huske denne tiden når hun blir stor, og nettopp derfor vil jeg gjøre den levende for henne.
Det er så lett å tenke; jeg må få satt bildene mine i et album! Men så blir det med tanken, og jeg har dårlig samvittighet for noen år med bilder enda. Jeg har prøvd å sikre meg med kopier av bilder på en ekstern hardisk og noe ligger i en sky på nettet, men skjer det at jeg mister en av delene vet jeg ikke riktig hva jeg skal gjøre.
Bildene gjør minnene levende, så derfor gjør de seg desidert best i en bildebok framfor i en eller annen sky der ute.
Jeg tar gjerne selvkritikk på at stuen min han blitt overlesset med barnesmil, men jeg beklager det ikke. De fantastiske bildene har jeg blåst opp og bestilt på aluminiumsplater. Bildene er helt fantastiske, så fine at jeg hver dag står å beundrer det nydelige synet.
Jeg sender en stor takk til fotoknudsen, for at dere gjør det så enkelt å framkalle bildeminnene, og for at de gir meg muligheten til å gi leserne mine en god rabattkode som virkelig kan komme godt med.
Tips: Når jeg bestiller fotobøker, bestiller jeg de i størrelse liggende L (bestselger) og med Layflat-innbinding. Grunnen til Layflat-innbindingen var i første omgang at det er finest, men av erfaring viser det seg også at de tåler mye mer. Arkene er mye kraftigere så med andre ord tåler de at barnehender blar i bøkene om igjen og om igjen uten at jeg trenger å være redd for at de går i stykker.
Jeg legger ved min Instagram Story hvor jeg viser litt mer av boka og hvor enkelt bilderedigeringsprogrammer fungerer! Det er bare å spørre om det er noe annet dere lurer på !
Det florerer #10yearchallenge bilder på sosiale medier om dagen. De har alle sammen blit utelukkende vakrere og sprekere enn for ti år siden. Jeg hiver meg på trenden! Kropslig har rumpa blitt flatere og mageskinnet langt slappere, men fy fader; den dansen for ti år siden har utviklet seg! Lite viste jeg at han fyren på bildet skulle vise seg å bli mannen i mitt liv, og sammen har vi beriket livet med tre fantastiske døtre. Til helvete med slapt mageskin, jeg har aldri følt meg lykkeligere 👊🏼
Er det ikke på VIXEN at alle er dresset opp i kjente moteklær? Kvelden alle influencere ser ut som millioner! Oh man!! Jeg som ikke har fulgt med på motebildet siden den dagen jeg ble mamma. Jeg som ikke en gang har kjøpt nye klær siden den samme dagen. La meg tenke. Ja, jo, stemmer, det er snart seks år siden det ja.
Angsten har for lengst meldt seg, meg på VIXEN! Haha. Denne bondekjærringa her liksom.. Ventet til i dag med å bestille både billett og hotell, og det skjer til torsdag, førstkommende altså. Skal, skal ikke, skal, skal ikke! 😰😅
Men jeg hadde jo det lekreste stoff jeg kunne lage meg kjole av. Ja, det var en god idé. Hjemmesydd kjole er vel nesten hakke gøyere enn en kjøpt designerkjole? Jo, det fikk bli noen timer bak symaskinen.
Tenkte jeg bare kunne sy en casual, løs og ledig kjole, i det gøyeste stoffet jeg har sett på lenge. Så det gjorde jeg.
Konklusjonen av det stilige kjolen min er denne: Jeg tror den passer best med tøfler til, som en pyjamas der ingen kan se meg.
Eller som mannen min sa: “Også du som ikke vil ha glitter på juletreet? Nå ser du jo jammen meg ut som et juletre selv”
Takk skal du ha mannen, jeg er i alle fall glad du er ærlig, hilsen kjærringa som skal på VIXEN uten et antrekk og ha på.
Tusen takk til alle som stemte meg fram til semifinalistplass i to av VIXENs kategorier, jeg er ikke videre som finalist, men storfornøyd lell 😍
PS: tips til hva søren jeg skal gjøre med antrekket tas i mot med et stort takk ! Haha
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –