Du skulle kanskje tru at en dag der barna har vært i barnehagen 6 timer av de totalt 11 timene de har vært våkene vil tilsi en dag der jeg umulig kunne bli en sliten mamma. Det stemmer ikke, for denne dagen har jeg grått. Ikke én uskyldig tåre som ble værende i øynekroken til den tørket bort igjen. Tårene rant og jeg ble nødt til å tørke nesen opp til flere ganger.
Da klokken var rett over 15 i dag var jeg på plass i barnehagen, for å hente mine to små piker. Da jeg kom lyste jentene opp, hylte et energisk “mamma”, satte fart og stupte inn i de oppslåtte armene mine. Like etter den gode velkomstklemmen var de tilbake i leken de var inne i rett før jeg kom. Jeg satte meg ned og så på de to jentene og ei til som de lekte så godt sammen med, jeg skravlet en del med de ansatte og kjente på gleden av å ikke måtte stresse ved henting.
Men etter en halvtime sa jeg at det var på tide å sette oss i bilen for å kjøre hjem. De to glade jentene fulgte meg ut av barnehagen og frem til bilen, jeg plasserte den første datteren min i bilen og snudde meg for å hjelpe datter nummer to inn i bilen. Det var da det hele startet.
Hun ville ikke være med hjem, hun ville være mer i barnehagen. Jeg prøvde med en rolig stemme å fortelle henne at barnehagen snart ville stenge og at alle barna skulle hjem. Jeg satte meg ned der hun lå på bakken i motvilje og prøvde å lokke henne med noe morsomt vi kunne gjøre så fort vi kom hjem. Så hørte jeg datteren i bilen begynt å hulke litt forsiktig, hun var lei av å sitte alene, og det begynte nok også å bli varmt der inne.
Jeg kunne ikke lengre stå å vente på mitt motvillige barn, så jeg løftet henne opp og plasserte et hylende barn i bilsete. Ikke bare hylte hun, hun vred seg i alle retninger for å komme unna mine armer som spente henne fast med beltet.
Jeg satte meg i førersetet og begynte å kjøre hjemover. Hylingen vedvarte, et sinneutbrudd det heldigvis er få av ristet i trommehinnene mine. For hvert hyl ble følelsen inni meg forsterket. Tårene presset seg på, men jeg klarte en stund å holde de tilbake.
Vi kom oss hjem, de siste meterene hylte hun litt svakere med øynene igjen, helt uslitt, men likevel så bastant på at hun ikke ville hjem. Jeg løftet henne ut av setet og et nytt sinneutbrudd traff henne som et lyn i fra himmelen. Hun lå på gulvet i gangen og vred seg, jeg kom ikke igjennom med stemmen min, hun vred seg unna meg da strøk henne.
“Kjære jenta mi, hvorfor vil du ikke være med hjem? Mamma vil jo så gjerne leke med deg”. Hun slo etter meg i ren frustrasjon, så jeg lot henne være i sitt sinna-jeg.
Jeg satte meg ned, hvert hyl var som et slag, jeg klarte ikke å holde igjen. Tårene begynte å sprute, jeg klarte ikke lengre å motsi tanken om å føle meg som en totalt mislykket mamma. Der barnet mitt hylte sintere enn svartepetter bare fordi jeg hadde revet henne bort fra barnehagen. Fordi hun måtte være med hjem.
Så kom min andre datter bort til meg, hun fortalte meg at søsteren sin var lei seg, de liker ikke om søster er lei seg. Det er som om det gjør litt vondt for den det ikke gjelder også. Så oppdaget hun at mamma også gråt. Hun la armene rundt meg og strøk meg på ryggen. “mamma, ikke væje lei seg” sa hun fortvilet. Da oppdaget min frustrete datter også at jeg gråt, og plutselig var sinnet hennes gjort om til tristet. Hun kastet seg i armene mine og gråt, mens hun hulket; “mamma, ikke gjåte”.
Men jeg måtte gråte litt, og jeg måtte gråte litt til da hun endelig kom seg ut fra sinnet sitt og klemte meg, til vi begge klarte å stoppe i hverandres trøst. Jeg vet så godt hvordan sinne tok over kroppen hennes, hun er tross alt en kopi av meg, gud vet hvor mange ganger jeg selv har rullet på gulvet rød i ansiktet av sinne. Men jeg viste ikke at det skulle være så tøft å stå i frustrasjonen som mammaen før jeg selv ble en.
Resten av kvelden ble lettere, og jeg kan ikke si annet enn at det stakk hjertelig i meg da de begge ble veldig mammadalter ved kveldsstellet og sovnet til stemme min som sang trollmor ved sengekanten. ♥
– Dagens mislykkede mamma
