Minnene

Facebook tar meg tilbake tre år om dagen, og hver dag må jeg stoppe opp! 

Det hele føles så vanvittig uvirkelig. Jeg husker spenningen som fulgte graviditeten, men også bekymringene. Allikevel trenger jeg bilde av meg selv for å faktisk forstå at jeg en gang gikk gravid. Nå er det plutselig gått så lang tid, siden den gang da. 

På denne tiden hadde jeg fått vite at det jeg skulle bli mamma for, var to små piker. I uke 22 ble jeg også sendt ut av jobb fra legene, og ventetiden hjemme gikk til “redebygging” for to små. Oppussing av barnerom, bad og kjøkken, og storhandel av alt to babyer måtte trenge.

I dag er det rart å kjenne på følelsen jeg hadde før jeg ble mamma, over hvor mye jeg gledet meg til å se de for første gang. I dag kan jeg nesten ikke huske hvordan livet var uten barn.. 

Minnene gir meg helt klart rom for å tenke over hvor takknemlig jeg er som fikk dele livet med to fantastiske døtre! 

Min lille hemmelighet..

Slapp helt av – det blir ikke noen treningsblogg! 

 

Det var en gang, da jeg selv følte meg riktig så sporty. Jeg gikk idrett på vidregående og elsket den dagelige treningen. I tillegg hadde jeg en hest som jeg trente fem dager i uken. 

Da jeg ble gravid hadde jeg den største intensjon om å trene til ungen ble født. Noe avbrekk skulle ikke være nødvendig – trudde jeg.
Jeg gikk riktignok lengre enn halve mitt svangerskap, før jeg ante at det befant seg to mirakler i magen. Så det var vel ikke så rart at det ble krig i magehulen da jeg humpet rundt på hesteryggen i god tro om at jeg kunne ri fram til fødsel. 

Det var da jeg forsto at bøker og artikler ikke kunne gi svaret på hva jeg kunne gjøre og ikke gjøre. Kroppen var fasitten og forklarte meg strengt at jeg ikke hadde noe på en hesterygg å gjøre, jeg hadde heller ikke noe å gjøre med joggeskoa på. For selv om jeg prøvde, så endte det opp i gravidegange og forsterstilling, i det bekkenet ble uenig. 

Da jeg var i den 26. svangerskapsuke var det legen som ble streng, og beordret meg til å bli liggende resten av svangerskapet. Det var kanskje ikke så rart, da livmorhalsen hadde begynt å åpne seg, og så fort den fikk litt press på seg, åpnet den seg litt til. 

6 uker senere var to nydelige piker født, og 6 uker etter det bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å stramme opp det løse mageskinnet. 

I løpet av et nanosekund forsto jeg hva graviditeten hadde gjort med kroppen min. Jeg hadde ikke bare blitt bløt på innsiden i forelskelse til mine to barn, jeg var blitt slapp som fiskepuddig i resten av kroppen også.
Det tok drepen på treningsgleden så jeg la den på hylla og der fikk den støve i fred og ro.

Helt til …

August 2015. Barna begynte i barnehage og jeg innså at nå måtte noe gjøres. Ikke fordi jeg hadde lagt på meg, ikke fordi jeg følte meg ille i egen kropp, men rett og slett fordi jeg innså at kroppen min ikke ville takle det faktum at jeg hadde tvillinger stort lengre. 

Jeg var ikke blitt noe sterkere de siste åra, men barna sluttet ikke å vokse av den grunn. Det ble omtrent en umulig oppgave å bære begge samtidig, noe som ikke er helt uvanlig at jeg som mamma noen ganger må. Jeg hadde vondter i ryggen fordi kjernemuskelaturen min ikke var sterk nok, og energien debbet ut av meg. 

Nå har seks månder gått, siden jeg ble dratt med inn på min første Crossfit time, og kroppen min tatt en ny retning. At styrketrening kunne være så gøy ante jeg ikke, så i dag gir jeg meg selv rett og slett en liten klapp på skulderen. Treningen har fjernet vondtene, den har gitt meg styrke slik at jeg kan bære begge jentene opp og ned trapper uten og måtte gå to turer. Jeg har fått synlige muskler, og mye mer energi! 


Jeg har ønsket å holde treningen utenfor bloggen, fordi jeg har vært redd for sette fokus på feil budskap. Så det var altså min lille hemmelighet, som jeg nå ønsket å dele med dere. Trening trenger ikke å være bygd på kroppspresset, for meg ble trening en helt nødvendig faktor for at hverdagen min skulle bli enklere.

Men fortvil ikke, dere skal kunne være trygge på at treningskost og treningstips ikke blir en del av denne bloggen..

Det usynlige arbeidet

Uten oss kvinner hadde hverdagen raknet..
– men er du den som ikke kjenner deg igjen, så len deg tilbake og nyt ditt perfekte hjem. 


Mannen kom inn yttergangsdøren i det jeg listet meg ut av barnas soverom. Hodelykta var på plass og med vilje rettet han den rett i ansiktet mitt og gliste fornøyd. Det brant i øynene etter å ha sunget nattasanger en lang stund på det mørke barnerommet, men jeg gliste tilbake og dro hendene opp foran øynene. 

“Hva?” spurte jeg, etter som jeg skjønte det var noe. 

“Jeg har gått ut med søpla for deg, og her har du ved!” sa han, stolt over sitt lille arbeid. “Jeg rydda ferdig kjøkkenet og satt på oppvaskmaskina også” la han til med et blunk i min retning. 

“Herlig, takk!” svarte jeg han, men i mitt stille hodet sa jeg: Haha, så søt han er når han må fortelle meg dette! Når ble det egentlig min faste oppgave å gå ut med søpla? Gikk han ut med søpla for meg, eller for oss? Jaja, samme det. Jeg kan jo ikke klage på at han har gått med søpla, henta ved, og tatt kjøkkenet, uten at jeg har spurt om det – Gud så deilig.. 

“Hvor er støvsugeren? spurte han. Der kom et av de spørsmålene jeg alltid må rynke øynebrynene når jeg svarer. Et annet av disse spørsmålene kunne vært: “hvor har jentene pyjamaser da?”. Jeg har aldri skjønt hvorfor han spør, for om jeg svarer: “Hvor tror du?, så vet han svaret like godt som meg: “I klesskapet?” 
En støvsuger har tross alt ikke så lett for å gjemme seg, og siden den tar såpass med plass og ikke kvalifiserer seg som et flott møbel til stuen, så står det alltid på roterommet. “På stuebordet” svarer jeg ironisk, men legger til, “der den alltid står”. Han har støvsugd før, så han går direkte til roterommet og finner den. 

En god stund senere trasker han fra stuen til kjøkkenet, og tilbake igjen. I det han slenger seg på sofaen sier han: “Ah, det er så deilig å gå på gulvet etter det er støvsugd!” 

“Ja, veldig”, svarer jeg og smiler til han. 

“Har jeg ikke vært flink i det siste?” 

“Jo, det har du, veldig flink. Jeg setter virkelig stor pris på hjelpen, da er det litt lettere å holde alt i orden” Svarer jeg, og jeg mener det av hele mitt hjerte. 

Igjen måtte jeg smile, og i mitt stille sinn fortalte jeg, tenk om jeg også fortalte om alt jeg gjorde i huset hver dag, kanskje jeg skal begynne med det? Det er jo ikke slik at jeg ville unngått å legge merke til at søpla var tømt, eller at vedkurven var full. Stort sett har jeg stålkontroll på det som skjer i huset.. Kanskje det er nå jeg skal fortelle han hva jeg har gjort i dag? Pakket matpakker til barna, funnet frem rene og brettede klær til dem, stelt barna, levert barna i barnehage, sortert klesvask, vasket to maskiner med klær, tørket to maskiner med klær, brettet en maskin med klær, tatt ut av oppvaskmaskinen, ryddet kjøkkenet, ryddet resten av huset, handlet mat og annet nødvendig, hentet barn, hentet posten, laget middag og jo, lagt rene klær tilbake i hans skap slik at han i morgen kan dra de rett ut fra skapet som han kanskje trur de kommer til av seg selv.. 

Home interpretation of the goddess Shiva

Menn er noen fantastiske skapninger, jeg ville aldri vært foruten. Men det overrasker meg stadig over hvor lite de får med seg. Lekene til barna havner ikke i lekekassa av seg selv, og senga blir ikke redd opp uten at noen gjør det for den.
De må gjerne få tru at de er best i alt, men innad i familien, så trur jeg selv de skjønner at kvinnen er uovervinnerlig.

 

– Speiltvillingene på Facebook –  

Slik gikk det til at TV ble dratt inn.

– En tid der det å aktivisere barna var vanskligere enn å knekke en nøtt med bare hendene. 

Etter jeg skrev innlegget, TVbruken tok helt av, begynte jeg faktisk å fundere hardt på når barnetv ble dratt mer og mer inn i hverdagen vår. Som et resultat synes jeg innlegget fortjener et oppfølgerinnlegg.

mother soothing her baby with reading and stroking
– TV skal vi i hvert fall ikke kaste bort tiden vår på, lille venn – 

Det var en tid da barna våre ikke kunne kalles for barn, men babyer. På den tiden var det enkelt å danne seg bilder på hvordan oppdragelsen skulle bli, og det var da jeg blant annet bestemte at mine barn bare skulle få se TV i begrenset tid av døgnet når de ble større. Det fikk greie seg med TVtiden jeg selv vokste opp med, tenkte jeg, barnetv seks til halv syv om kvelden. 

De to små babyene var strålende fornøyde med en uro de kunne kikke på. De elsket samtalene våre, selv om de ikke kunne svare annet enn “uh, uh, æh, jæ, boo”, og fikk de en leke i hånden, så var den spennende helt til øynene falt igjen. 

Å ha baby kunne være tøft på mange måter, men å aktivisere de var ikke veldig vanskelig. Fem miutter i mageleie for å trene rygg, en liten lekestund, en leke i hånden og litt mammakjærlighet var det som skulle til, dag inn og dag ut i lang tid. 

Så en dag var de plutselig blitt så utrolig mye større, de små babyene lå ikke lengre på rygg, nå krabbet de rundt. Det var ikke vanskelig å aktivisere de da heller, huset tok seg av det. Hver minste lille krok skulle utforskes og hver bidige ting skulle smakes på eller testes som slagvåpen. Det var vel heller en tid der det var barna som aktiviserte oss, og ikke omvendt. 

De gikk fra å krabbe til å reise seg opp på beina, og da de virkelig hadde fått dreisen på å bevege seg rundt vertikalt begynte aktiviseringen å bli vanskeligere. Nå var alle kriker og kroker allerede utforsket, alle leker var smakt på og “æh, jæ, boo” begynte gravdis å skiftes ut med noe som lignet på ord. Men ordene var ikke mange nok, eller stødige nok til å kunne forklare og fortelle hva de selv ville gjøre. I stedet var det som en gjettelek der barna stadig ble mer og mer frustrert over at vi bare ikke kunne forstå. 

Jeg hadde barna hjemme frem til de var godt over to år, og med ett åringer i hus, så skal det skje noe.. til en hver tid… Men hva da? Å finne flere passe aktiviter for hver dag er ikke enkelt. Det er så mye de er for små til. De kan tegne, men er mer opptatt av å spise fargen. De kan bygge med klosser, men er mer opptatt av å kaste de rundt. Du kan lese bøker for dem, men du oppdager at du blir sittende å lese høyt for deg selv, for en ett-åring har ikke tid til å sitte og lytte. 

En ny aktivitet var ikke spennende i lengre enn fem minutter, og da måtte du finne på en ny før de rakk å kjede seg for mye. Kjeding førte fort til tusj på vegger, dobørste på ville veier eller pyntegjenstader i brutale barnehender. 

Så var det jammen ikke så rart at Nanny Mrs. TV, måtte bidra med sitt i den travle hverdagen!! 

baby boy with remote controls watching television
– phu, nå vet jeg i hvert fall hvor jeg har deg – 

Nå er vi på andre uke uten TV for barna i hverdagen. Jeg har ikke savnet den ett sekund, heller ikke jentene. De få timene etter barnehagen går så vanvittig fort, og i en alder av snart tre er det så mye gøy vi kan gjøre sammen. 

Men det var en tid jeg ikke hadde klart meg uten, trur jeg.. Og antagelig kommer det flere slike perioder.. Men akkurat nå koser jeg med med barnelatter og lek fremfor “Vil du bli snibel, snabel, snubel glad? Snibel, snapel, snubel glad? Sniiibel, snabel snubel glad, snibel, snabel, snubel glad!”

– Speiltvillingene på Facebook –  

 

Fra kast til nytt for dukkene..

En bitte liten symodel 

Om noen hadde fortalt meg: “Du er som snytt ut av nesa på mammaen din!” Så hadde jeg blitt nødt til å svare ja i dag. Som barn hadde dukkene og bamsene mine de fineste klærne og tilbehøret blant alle mine venner. Jeg var så heldig å ha en mamma som sydde til meg og dem. Det er ikke lenge siden jeg fikk en eske med dukkeklær fra barndomshjemmet og da jeg bladde meg igjennom, ble jeg sittende med tårer i øyekroken. Minnene strømmet på fra barndommen, men jeg ble også veldig oppmerksom på de unike plaggene, på sømmer og snitt. Med ett kunne jeg forstille meg mamma foran symaskinen, der hun satt og sydde nye plagg til dukkene mine. 

Da jeg satt og sydde til jentenes dukker, kunne jeg selv kjenne på meg at jeg begynner å bli likere og likere min egen mamma. Jeg lager til og med den samme ubeviste konsentrasjonslyden når jeg sitter å syr… 

 

Etter en stor-opprydding på jentenes soverom i helgen, bestemte jeg meg for å sy om gamle sengetrekk som jentene hadde da de var mindre. Sengetrekkene har blitt liggende å støve i skapet, noe jeg trur ikke er så uvanlig hos flere av oss. Vi tenker kanskje at vi kan få bruk for det en dag, kanskje får vi ett til barn? Kanskje vi kan gi det til noen andre som får barn? Men så blir det bare liggende.. 

Sengetøy er ofte 100% bomull og myke og behagelige stoffer, så hvorfor ikke gjøre gjenbruk av det gamle. Slik gikk det altså til i dette hus. Siden jentene har fargekoder: rosa og lilla, og siden de selv elsker sin egen farge, passet det veldig godt å sy ut av sengesettene som var i hver av deres farge. 

Jeg tegnet derfor opp mønster til pyjamas i går, og klipte ut stoffbiter til dynetrekk, putetrekk, madrass og pyjamas. Alt av stoff er fra gamle sengesett og siden jeg hadde vatt ligende kunne jeg sy uten å dra og handle. Wohoo. Det gir virkelig følelsen av at noe er gratis her i denne verden, til tross for at jeg en gang har kjøpt sengesett og vatten jeg hadde liggende. 

Jeg vet at de to snuppene mine kommer til å bli superglade for det nye natttilbehøret til dukkene sine, for dukkelek står øverst på listen her i hus. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Et vanskelig barn, og Et lett barn.

– Jeg vet de er tvillinger, men ikke kall de tvillingene … 

Lenge før jeg selv ble mamma hadde jeg ingen kunnskaper rundt det å være tvilling eller det å ha tvillinger, jeg hadde bare spekulasjoner og bilder basert på teorier eller historier. Jeg husker godt at den eneste måten jeg ville klare å skille et eneggede tvillingpar i fra hverandre var å studere de nøye, sammenligne de opp i mot hverandre og trekke en konklusjon ut i fra det. En ikke så heldig konklusjon kunne da bli: Hun er den peneste av de. 

Den frykten for at andre skulle sammenligne mine barn vokste så klart etter at tvillingene ble født, men til tross for frykten for at andre skulle sammenligne de og trekke konkulsjoner, sammenligner jeg de med hverandre hele tiden, kanskje mer enn noen andre.

Jeg trur at det å sammenligne er en del av det å være menneske. Vi sammenligner alt vi kommer over, men mest av alt sammenligner vi nok barna våre, vi sammenligner de med oss for å finne ut hvem de likner på. Vi sammenligner de med søsken om de har det, og vi sammenligner de med alle andre barn på deres alder for å få en bekreftelse på hvor de er i utviklingsstadiet. 


Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder

Naturlig nok ligner døtrene mine på hverandre som eneggede tvillinger, men deres personlighet er allikvel så forskjellig at de ikke er til å ta feil av for meg som mor. Sammenligningen kommer helt av seg selv, men utfallet ble for meg veldig skremmende. 

Så selv om jeg ikke turte å si det høyt hadde jeg; et vanskelig barn, og et lett barn. Jeg hadde et barn som dro all energi ut av meg, og et barn som ga meg styrke. Jeg hadde et barn som krevde vanvittig mye energi og oppmerksomhet i negativ form, og et barn som sto på sidelinjen og ventet til diskusjonen med søsteren var over. Jeg hadde et barn som var ildsint og et barn som bare smilte. 

Jeg var redd for å fortelle om dette i frykt for at andre skulle sette stempel på de. Jeg hadde ikke orket å høre noen fortelle meg at den ene datteren min var den “snille” og den andre den “vanskelige”.  

Jeg ble redd for at jeg håndterte min sinte datter feil, jeg var redd for at hun ville vokse opp med en følelse og være “den minst likte”, jeg var livredd for at hun selv skulle tenke seg selv ned fordi søsteren var mer av den stille og konfliktsky typen. 
Så var jeg redd for at det enkle barnet mitt skulle få for lite oppmerksomhet, jeg ble redd for at jeg skulle glemme å fortelle henne hvor tålmodig og omsorgsfull hun var hver dag. 

For som sant var så kledde den lette datteren på seg selv, mens jeg i en kamp måtte fokusere på datteren som aldri ville det jeg ville. Som ved hver miste lille ting satte seg på bakbeina og krevde oppmerksomhet og diskusjon. 

Grunnen til at jeg forteller dette i dag er fordi jeg vil vise hvor misvisende det kan være å trekke en konlusjon basert på sammenligning. Dette gjelder ikke bare for tvillinger, men for alle. Du trenger ikke være dårlig i matte fordi du fikk en dårligere karakter enn de andre på en matteeksamen, kanskje hadde du bare en dårligere dag. 
Barnet ditt trenger ikke henge etter fordi hen begynte å snakke senere enn de andre, hen likte kanskje bedre å lytte. 

Å sammenligne kan være vel og bra, men noen ganger virker det kanskje mot sin hensikt.

Jeg har ikke “et vanskelig barn” og “et lett barn”. Jeg hadde to barn som var i litt forskjellige utviklingsstadier, der det ene barnet møtte på “teste grenser – perioden” (kall det trassalderen om du vil) før det andre. I dag har de to byttet roller, og den som var så sint står nå på sidelinjen og venter tålmodig på søsteren som hyler i sinnet på gulvet fordi hun fikk feil jakke… 

Heldigvis vil vi elske de like mye, enten de er sånn eller sånn.. 

 

– Speiltvillingene på Facebook –  

Sy av restene..


Sleeping beauty! 

I dag fikk jeg frem symaskinen, ENDELIG! Det har ikke vært mye jeg har fått gjort i dag, helgene flyr så vanvittig fort, og tiden med jentene er verdifull. Etter jeg ble ferdig med rydding og rengjøring på jentes rom, gravde jeg frem noen gamle dynetrekk til jentes for små dyner og puter. Det er mye fint i gjenbruk så jeg tenkte å sy om de gamle trekkene til nye dukke sengetrekk for jentene. 

Men før jeg fikk startet med det, fant jeg frem noen rester fra stoffskapet. Kunsten ved å virkelig få billige plagg er å nettopp benytte seg av alt stoffet, selv om du ikke bruker alt til det du tenkte å sy. Jeg sparer derfor alltid på rester, og plutselig får jeg anledningen til å lage et babyplagg, en lue eller noe annet smått fra stoffskapet. 

I dag ble det luer, for etter å ha vært borte på besøk i dag kom jeg til å tenke på at jentene burde hatt en “pen” lue, da er det deilig å kunne finne rester fra skapet og sy luer “helt gratis” 

Jeg har tidligere delt syoppskrift på lue 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Barnerom i endring

Savnet plutselig synes av dette koselige prinsesserommet… 

I dag har jeg tømt ut alt av skuffer og skap på jentenes soverom og ryddet, sortert og kastet leker. Endelig kan jeg legge inn “prosjekt barnerom” inn i tidsplanen igjen. Det er på høy tid ettersom rommet nå har stått stille siden jeg snekret ferdig sengene til jentene, og lagde et hus rundt senga til Olivia. 

Nå står så og si alt på hodet på rommet deres, og jeg tenker og grubler på hvordan løsning jeg skal ha i resten av rommet. I dag har jentene “hjulpet” med ryddingen, det vil si – ryddet ut det jeg har ryddet på plass. Så til uken skal jeg se om jeg får gjort litt mer uten å ha de rampete medhjelpere ved min side. 

Ingenting er mer gøy enn å ommøblere og fornye, så jeg gleder meg veldig til rommet har fått et nytt “større-jente” preg. 

Nå skal BT og jeg ta siste timene av lørdagen i sofaen med alt for mye snop og en film. 

Nyt kvelden! 

Hudproblemer?

Bedre hud fra innsiden og ut! 

Det er på tide med en oppdatering på SkinRepair som jeg begynte å bruke for et halvt år siden. Mange har etterspurt dette innlegget, så det er på høy tid. 

Annonse

SkinRepair er et kosttiskudd som inneholder ulike virkestoffer som huden trenger for å fornye seg og holde seg ved like. Nå i vintersesongen blir huden vår tørr, og da er et ekstra påskudd av næringstoffer for hudet det vi trenger. Selv har jeg fra tenårene hatt store problemer med acne, men til tross for at jeg på den tiden oppsøkte lege så fikk jeg beskjed om at jeg var i en alder der det var så normalt at de ikke ønsket å gjøre noen spesielle grep. Noen savler fikk jeg allikevel på resept. 

Siden jeg var 14 år har jeg altså brukt diverse kremer, reseptbelagte og ikke. Noen av salvene svei mer enn de fungerte. Den siste salven jeg fikk på resept for litt under ett år siden, ødla halvparten av håndklene og putetrekkene mine, etter som salven bleket alt jeg rørte ved. 

Når jeg da ni år senere har store deler av ryggen dekket med arr, så sitter jeg så klart igjen med en følelse av at de salvene verken var verdt kroner, tid eller svie. 

Det er en stor bariere for meg å dele et bilde av ryggen min på denne måten, men jeg har godtatt at det er slik min rygg er og har vært i mange år. Den er ikke perfekt, men så lærer man å tilpasse seg det en ikke er så fornøyd med. 
Jeg trur min største frykt for å vise frem acnearr har vært en innebygd redsel for at andre skal tenke “æsj, så ekkelt!”. I dag driter jeg mer eller mindre i det, og jeg håper at jeg kan få andre med acneprolemer til å se at de ikke er alene og føle seg litt bedre ved å se at ingen er perfekte. 

Det var min lille bakgrunnshistorie på hvorfor jeg ønsket å teste ut SkinRepair, som virker fra innsiden og ut – noe jeg har betydelig større tro på. Det vi putter i oss viser seg i huden, en kveld med alkohol resulterer i kviseutbrudd to dager senere. Mye usunt = akkurat det samme. Så da virker det jo logisk at ved å gi hjelpen innenfra så vil resultatet også bli bedre. 

Det har det også blitt! Jeg er veldig fornøyd. Acnearr vil jeg nok for alltid ha, og en og annen kvise får jeg alltid i forbindelse med mensturasjon eller en festkveld. Men jevnt over er huden min godt fornøyd med kosttilskuddet tilrettet nettopp huden. 
Å ta to tabletter er også enklere enn å skrubbe, og smøre med ulike salver på rygg, bryst og ansikt, morgen og kveld.

SkinRepair er en trygg og anerkjent serie som er produsert i Norge med høy kvalitet og følger de strenge kravene i EU for ingredienser i produktet. 
Huden min har normalisert seg etter bruken av SkinRepair, noe som er helt fantastisk. For å legge sminke på et tørt ansikt er ikke enkelt, og enda verre er det å legge sminke over en stor samling kviser. I dag kan jeg sminke meg mye raskere, og resultatet blir så mye penere. 

For deg som ønsker å prøve SkinRepair

PS: Ved å bestille blir du abonnent, men det er ingen binding. Abonnemetet kan sies opp ved å kontakte kundeservice på telefon eller e-post. Kampanjepris gjelder kun første levering. Det er 30 dagers åpen kjøp.

 

GOD HELG!! 

 

Foreldre litt for tidlig?

Om tyve år er vi på bobilturer med 60’åringene! 

Det var en liten detalj jeg ikke kom til å tenke på da jeg ble gravid som 21 åring. Graviditeten kom litt brått på, men vi tok det med et smil og gledet oss til å bli foreldre. Syv måneder senere, var vi blitt foreldre til to premature prinsesser. Jordmor fortalte hvor positivt det var for kroppen min at jeg fikk barn allerede som 22 åring, og la til om livets klokke for når vi sto best rustet til å føde barn og komme oss tilbake til normalen etter påkjenningen. 

Å være en ung mor er på mange områder veldig fint, men når jeg sitter med hodet i studiebøkene etter sengetid for barna, så skjønner jeg også hvorfor det er gunstig å vente noen år. 

En kveld nesten tre år etter jeg ble mamma, lå jeg i senga og tenke på alt og intet før jeg omsider sovnet. Tankene flakset fra det ene til det andre, og så slo det meg, på de (snart) tre årene jeg har vært mamma, så er det ingen fra min vennekrets som en gang har blitt gravide. Jo, jeg har ei bestevenninne, men hun fikk sitt første barn en måned før jeg selv ble mamma. De andre vennene mine er så langt i fra det livet jeg lever at det ikke er til å sammenlignes en gang. 

Heldigvis har jeg allikevel holdt på vennskapet til mine gamle venner til tross for de totalt forskjellige livene vi lever i. Men vi har også fått nye venner etter familieforøkelsen, vi har blitt venner med “likesinnede” – andre småbarnsfamilier. Det kommer nok ikke overraskende på at de gjerne er den del år eldre enn oss, men siden vi er på samme sted i livet merkes ikke aldersforskjellen. 

Angsten på sengekanten kom da jeg plutselig kom til å tenke på at mine barn antagelig kommer til å være barnevakt for mine vennes barn, og enda verre; Når jeg er 42 år gamel så er jentene våre TJUE år!!! Det er liksom da vi skal begynne å leve livet, reise og gjøre som vi selv vil.. Det er bare en liten hake, vennene vår sitter jo da med barneskolebarn.. 

Bildet av samboer og meg selv som førtiåringer dukket opp i hodet mitt, der satt vi i en bobil på vei til harryland med vennene våre på 60! 

Hey ho, let’s go! 

Kanskje må det bli en liten attpåklatt i trettiåra så vi på ny kan tilpasse oss de gamle vennene våre og snakke om bæsjebleier og gulp med den størte selvfølgelighet. 

– Speiltvillingene på Facebook –