Første natt på eget rom!

Hjelpes hvor blir tiden av? Vilde er 11 måneder gammel, og fordi hun våkner når vi legger oss og når mannens vekkeklokke ringer tidlig om morgen, så er det på høy tid at hun får sitt helt eget rom i huset.

Uten å bruke en eneste krone, synes jeg at det nye barnerommet ble et riktig så koselig rom. 

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Til tross for at huset vi bor i er nokså lite, bare 90 kvadratmeter fordelt på to etasjer, så er det heldigvis mange rom. Huset består av fire soverom, et stort, to små og et bittelite. Men vi har ikke noe vaskerom, og det eneste badet i hus er ikke større enn 6 kvadratmeter stort. Så at vi gleder oss til det nye huset kommer opp, hviler det ingen tvil om. Fram til da får vi bare være litt kreative med plassen vi har, og gjøre det beste ut av det. I dag har jeg tatt for meg det bittelille soverommet, ryddet og vasket for at det skulle bli et fungerende barnerom.

Gleden med å bo i et så gammelt hus som dette, er at under alt av belegg og tepper som har vært lagt på gulvet har jeg funnet det nydelige tregulvet. Det er faktisk noe jeg kommer til å savne i det nye huset.
For halvannet år siden pusset jeg enkelt opp rommet med litt maling, slik at vi fikk et fungerende gjesterom. I tillegg til gjesterom har det vært et tørkerom og en bod. Tre i ett – helt perfekt. Det er litt slik det kommer til å være videre også. Tørketrommelen har ikke noen andre ledige plasser enn på det bittelille soverommet.

Med tanke på at vi er i gang med å bygge nytt hus, så ønsker jeg ikke å legge penger i møbler og interiør for øyeblikket. De pengene kan jeg heller spare til det nye huset skal innredes. Derfor gikk jeg meg en tur i eget hus for å finne noen små ting som jeg kunne fylle opp barnerommet med. Jeg har derfor ikke brukt en eneste krone på dette nye rommet. En liten trekasse jeg hadde stående ble en søt liten hylle. Et bilde jeg hadde liggende passet perfekt på veggen, og hvorfor ikke bare pynte opp med litt kort og gaver fra dåpen?

Den gamle sengen er etter min pappa, og i dag forlenget jeg den ved å skyve den ut. Med barn fra før av hadde jeg både juniormadrass, dyne og pute.

Klær er jo også dekorende i seg selv, så jeg gikk bak låven, klipte av en grein og hang den opp. Gratis og så enkelt.

Det lille lykketrollet sovnet i det hode traff puten, så nå er det bare å krysse fingrene for at hun sover natten igjennom på sitt egnet soverom!

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Foto: Ada Marlene Vrolijk

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

Denne dagen har jeg gledet meg til. I dag skal vi for første gang på valpekurs, Alba og jeg.

Mange vil nok si at det var lovlig sent, hunden er jo alt 7 måneder, men å trene en Staffordshire Bullterrier som knapt har pels mens det enda er kaldt ute har jeg ikke en gang vurdert. Og så kom våren med mange deadliner, så da var det bare å utsette litt til. Men nå endelig er vi helt klare.

Det er jo ikke det at jeg føler meg helt grønn på hund, vi har jo rottweileren på 8 år og jeg har hatt hund før det også. Men det er noe med å dra på disse treningene altså. Ikke bare synes bikkjene det er gøy, men for min del så er det det som skal til for at jeg skal ofre det litt ekstra i samspillet med hundene. Det er så fort å bare gli inn i en tralt, bikkja fungerer i hjemmet og i hverdagen, og man glemmer å trene. Med en gang jeg tar et kurs, om det så er med den gamle rottisen vår, så får jeg så mye ny inspirasjon, for en ting er sikkert, de blir aldri utlært, eller riktigere sagt: JEG blir aldri utlært.

Så langt er Alba akkurat den hunden vi drømte om, super ivrig med masse energi og et ekstremt stort ønske om å samarbeide,  men så er hun også like kosete og ufattelig grei med ungene. For en lykke det er å ha henne rundt oss.

Foto: Ada Marlene Vrolijk

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Alt blir litt klarer for hver dag, tankene, hodet og synet. Jeg bremset helt opp etter det kraftige migreneanfallet sist uke, og bestemte meg for å bruke helgen til å komme tilbake til hektene. Normalt sett er jeg tilbake til mitt gamle jeg dagen etter ett migreneanfall og jeg kan drive på som før, men denne gangen ble jeg rett og slett så kjørt at jeg fremdeles sliter med å fokusere synet, og få orden i hodet. Det er en følelse av å være ekstremt sliten.

Jeg må bare få takke så enormt for alle de varme tankene og kommentarene jeg har fått de siste dagene. Det er godt å vite at man ikke er alene også, selv om jeg ikke ønsker min verste fiende å ha denne djevelske sykdommen. I dag har jeg vært en ny tur til legen, og hentet hjem et arsenal av nye medisiner, både forebyggende og til bruk under anfall. Nevrologen jeg har vært hos ville ha meg til å prøve Imigran injeksjoner i tillegg til blodtrykksmedisiner som skal virke forebyggende. Jeg kjenner at jeg er veldig spent, men med litt for liten tro på at dette skal virke. Jeg har også tidligere gått på blodtrykksmedisiner forebyggende, men fått så lavt blodtrykk at verden har snurret helt rundt for meg. Jeg har også god kjennskap til Imigran, men som nesespray, og den har null effekt på min migrene. Men men, et lite håp har jeg, og om dette heller ikke fungerer er jeg ett steg nærmere å få dekt behandling med Botox.

Brikkene faller på plass igjen

De siste ukene har det vært et aldri så lite hardkjør for å sy 75 plagg og skrive ferdig syboka, noe som har resultert i at alt annet har begynt å flyte. Klesvasken har ikke blitt tatt, men i stedet hopet seg opp på størrelse med ett fjell, og det eneste av rengjøring som har blitt prioritert har vært at vi har fått feiet vekk noen leker fra gulvene om kvelden og latt robotstøvsugeren sveipe over gulvene om natten. Mannen har tatt seg av fritidsaktiviteter med barna og resten av tiden hans har gått med til huset vi nettopp har startet å bygge.

Men nå etter noen dager hvor jeg har mer eller mindre tatt meg fri fra arbeid, har jeg fått sortert, vasket, brettet, ryddet og ordnet. For en god følelse og komme ovenpå igjen. Jeg har til og med sett på TV! 🤷🏽‍♀️🤣

Manus til syboka er levert, redaktør var super begeistret, jeg har fått se de fantastiske bildene fotografen har tatt, og i dag kom en gigantisk semi trailer kjørene opp i gårdsplassen, første levering av huset har kommet! FOR EN LYKKENS DAG! 

Jeg er ikke redd for edderkopper, jeg er ikke redd for mørket, jeg er ikke en gang redd for rottene som har invadert huset vårt. Men en frykt har jeg, en daglig frykt  for å få ett eneste anfall til av migrene. Bare tanken på det får kroppen min til å reagere med prikking etterfulgt av en hetebølge som slår over meg.  Jeg er ikke redd for å bli fanget av en overgriper, jeg er redd for å bli fanget i mitt eget hodet, i et smertehelvete jeg ikke kan rømme i fra.

Jeg vet at jeg hver dag bare venter på den dagen ett nytt anfall melder seg, for den dagen vil komme, kanskje i dag eller kanskje ikke før neste måned. Og de gangene et anfall melder sin anmars er alt jeg kan gjøre å be til en gud jeg ikke tror på om at anfallet skal være ett av de milde. I forgårs var ikke ett av dem.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Halv ti onsdag formiddagen forsto jeg at dagen min ville ende opp i ruiner. Synsfeltene forsvant, og jeg kunne bare svelge ned på en solid dose medisiner i håp om at de kanskje denne gangen skulle virke, det til tross for at de ikke har virket tidligere. Babyen i hus ble hentet av svigermor, og jeg stålsatte meg slik jeg alltid gjør, og så satte jeg meg ett mål: klokken 18:00 er det foreldremøte på SKOLEN! Jeg måtte være frisk til det, det var tross alt vårt aller første møte med skolen som barna våre skal begynne på til høsten.

Det ble aldri slik. 15:30 ble jeg hentet med ambulanse.

For på et tidspunkt ringer jeg mamma, jeg er desperat, jeg sier hun må hjelpe meg, jeg klarer ikke smertene alene, hun må få det til å slutte. Enda jeg vet hun befinner seg halvannen time unna.Ti minutter senere kommer søsteren min og finner meg i sengen. Mamma har ringt henne. Det er 6 år i mellom søster og meg, og det er som om jeg er 5 år igjen og hun 11. Nok en gang omfavner hun meg, holder rundt meg og sier at det går bra.

Smertene er så intense at jeg har selvmordstanker, enda jeg vet at det hele er over om bare noen timer. Det er bare det at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg igjennom de neste timene. Smertene i seg selv er vanskelig å takle, men det faktum at kvalmen er så intens at jeg brekker meg over spybøtta hvert kvarter gjør det uutholdelig. For hver gang jeg kaster opp er det som om hodet eksploderer. Jeg mister følelser i hender, i ansikt og i beina. Alt jeg ønsker i denne verden er en sprøyte med noe som kan kortslutte hele meg.

Det er ikke så mye jeg husker fra disse toppene med smerte, annet en varme hender. Min søster hender og ambulansepersonell, sykepleiere og legens hender. Omsorgsfulle hender, hender som vil hjelpe.
Det finnes ingen mirakelkur under ett anfall, morfin skal ikke brukes, og ikke alt kan kombineres med samlingen av medisiner jeg allerede hadde puttet i meg.

Løsningen ble å få stoppet brekningene med kvalmestillende rett i blodbanen, så en ny hestedose med triptaner (migrenemedisner) og NSAIDs (smertestillende) etter at jeg sluttet å kaste opp. 11 timer etter at det hele startet slapp smertene, og jeg kunne hvile.

Med en liten dose ironi i stemmen, leste søster opp hva jeg burde unngå som migrenepasient: Dårlig søvnmønster var ett av dem, stress i hverdagen var ett annen, sykliske svingninger av østrogennivå var en tredje. Som mamma til tre, selvstendig næringsdrivende og kvinne er det i og for seg tre punkter det er litt vanskelig å få kontroll over, men jeg er ikke dummere enn at jeg vet at jeg har overkjørt kroppen de siste ukene. Tirsdag kveld klokken 23:06 leverte jeg bokmanus til redaktøren min, kroppen la ned sin forsvarshær og så sa det helt stopp.

Nå er jeg klar for å gå en litt roligere tid i møte 🙋🏽‍♀️

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –

Jeg kan bare ikke tro det, i dag er hun 11 måneder stor.

Det føles så helsprøtt hvordan man ser hvor store de bitte små har blitt, samtidig som man egentlig ikke har lagt merke til at de har blitt større. Men klærne i skaper skiftes stadig ut, og nye ting læres hele tiden. For hver dag som går skinner en helt spesiel personlighet mer og mer igjennom. Hun er ikke bare en hjelpeløs liten baby lengre, men et lite menneske som kan uttrykke seg og gjøre det tydelig hvem hun er.

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Vilde solskinnsbolla, det er hvem hun er.

To ord har hun lært seg og si; “Hei” og “Hadet”. Ikke rart folk smiler når det lille menneske hilser til alle hun møter på sin vei, med fire tenner i et stort glis og to vinkene hender som følger med på kjøpet lokker hun fram smil på alle kanter. Om bare alle kunne vært litt mer som henne.

Jeg gjør i alle fall et stort forsøk hver dag, og jeg ser det virker, jo mer vi smiler, jo mer smiler livet rundt oss tilbake!

Tenk å bare være 11 måneder stor, og gjøre en så stor oppgave i livet – takk for at du lyser opp hverdagen min, takk for at du lyser opp dine søstres hverdag, din pappas hverdag, takk for at du planter smil om munnene på barna i barnehagen, på de ansatte i barnehagen og alle de tilfeldige vi møter på vår vei, om det er på butikken eller i et møte.

Du vet det antagelig ikke selv, men du gjør verden rundt deg til et litt bedre sted å være.

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Jeg ble sittende der da med mobilen i hånda og Instagram appen åpnet foran meg, jeg skrolle meg nedover. Ned, ned og enda lengre ned, for hvert, tja, hva kan det være? hvert femte eller tiende bildet, som kommer det et annonsebilde rullende fordi. Jeg bet på som en fisk som svømte forbi en sprellende mark tredd på en spiss krok.
“Oi, så fin kjole” og så sveipet jeg bortover da de 5 små, blå prikkene under indikerte at flere bilder lå, bare en sveip unna.

Facebook Inc. består ikke av en gjeng analfabetiske inkompetente surrehuer, neida, det er en gjeng ganske på oppegående folk som har skjønt trikset med algoritmer. Så i det sekundet jeg har sveipet igjennom en annonseplassering, dukker det stadig opp lignende innhold i feeden. Plutselig inneholdt hver en annonseplassering det ene plagget nydeligere enn det andre. Etter kanskje to uker med alt for mange fine antrekk rullende fordi skjermen bet jeg på, og da gikk jeg bananas.

Noen uker senere dukket det ene plagget etter det andre opp i postkassa mi. Med spente hender rev jeg av plasten for å se hvilket plagg som var kommet. Alle sammen var jo så flotte, og jeg hadde kikket spent i postkassen hver dag siden bestillingen, enda jeg visste at sendingene ville ta over to uker.

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

Den vakre blondetoppen var kommet. Såå nyydelig ikke sant. det var bare det at… den så vidt rakk fordi bhen. Forresten, det var ikke var det. For mønsteret i stoffet var ikke i slik som på bildet, på min topp har det klippet skakt, og stoffet i en grusomt kvalitet, nesten som plastikkposen jeg hadde revet den ut av.

Neste plagg kom og jeg like spent. Det var den nydelige sennepsgule kjolen… …som ikke var så sennepsgul som jeg trodde. Tvert i mot, den er så gul at det nesten svir i øynene av å ha den på.

Så til slutt. Plagget som ikke en gang ga meg et snev av skuffelse, bare en total latterkrampe der jeg trakk på meg min nye jumpsuit, mutters putters alene.
“HVA I ALLE DAGER HAR JEG KJØPT?” stotret jeg fram bak tårer og latterhikst. Aldri har jeg tatt på meg noe mer forferdelig.. .. aldri!

Så gratulerer Insta, gratulerer Facebook Inc – Jeg gikk fem på, men det blir nok med denne gangen!

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Jeg prøvde å skrive dette innlegget i går, men innså ganske raskt at øynene gikk i kryss. I dag føles det som om hodet er i ferd med å eksplodere, så jeg skal legge meg nå, om ikke så lenge, jeg må bare litt sånn og så litt slik, og såå skal jeg sove.
Det blir slik, når jobben krever flere timer enn de man har til rådighet – da fungerer natten best, helt uten avbrytelser av en – to – tre barn, selv ikke mannen forstyrrer på den tiden av døgnet. I lengen blir det så klart slitsomt, siden en – to – tre barn er klare for å starte dagen på ny klokken 7 neste morgen, og spesielt slitsomt siden en og kanskje to og tre barn våkner i løpet av de 5 timene med søvn jeg prøver å få meg hver natt. Men så lenge motivasjonen er til stedet, så er drivkraften enda større.

Det er ikke mange dagene siden jeg fikk denne kommentaren: Jobber du i tillegg til bloggen eller er det bloggingen som er «den overfylte jobben»? Det er ikke meningen å være nedlatende, du inspirerer meg med alt du får til og skriver om – men jeg jeg merker meg at mange bloggere skriver at de har det så travelt, og jeg greier bare ikke å skjønne at det skal være så travelt.

Jeg tenker ikke at hun som skiver dette er nedlatende, faktisk så forstår jeg spørsmålet hennes godt. Ut i fra denne bloggen kan det jo faktisk se ut til at jeg har hatt seks dager fri – det er nemlig så lenge siden jeg publiserte mitt forrige innlegg. På dager der jeg ikke publiserer ett innlegg skammer jeg meg, jeg har det ikke godt på innsiden fordi jeg føler jeg ikke er ajour, det er litt den samme følelsen som når jeg har glemt å betale en regning, jeg føler meg faktisk skikkelig ræva.
På dager jeg ikke publiserer noe innhold, er det ikke fordi jeg tar meg fri, sannheten er rake motsetningen, da har jeg så mye annen jobb at jeg ikke rekker over alle mine daglige plikter.

Det er rart hvordan kroppen kan begynne å verke, uten at jeg faktisk har trent eller slått meg, men den gjør det. Den påvirkes visst at stresset, kappløpet med deadliner og gjøremål! 75 plagg ferdig sydd – tiden har vært hårreisende, nervene i spenn. Alt for at disse to dagene skulle bli perfekte, og så er det akkurat det de blir.

To dager med fotografering av 7 barn i de hjemmesydde klærne. Wow, for en nydelig gjeng jeg har tilbragt de siste to dagene med. Alt slit er verdt det, for det er når man jobber som mest at resultatene også blir best.
Så får det heller være at mange tror jeg sliter med arbeidslysten, selv vet jeg at sannheten er en helt annen.

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Vi er i nok en møtelokale, mannen min og jeg. Den lille babyen henger på, slik babyer har for vane av å gjøre, enten sovende i et bilsete, på armen, kanskje til og meg til puppen om hun er sulten. Hun er en slik baby folk synes er hyggelig å ha i lokalene sine, tålmodig og blid, smiler til de fremmede og følger spent med.

“Heldig med hun der” sier de. Vi nikker, smiler og tar i mot skryten slik alle foreldre gjør når noen kommenterer positivt om barna, så stolte over egen innsats at man skulle tro vi hadde jogget Norge på langs, og funnet opp lyspæren.
De fleste lar seg overraske når vi legger til at vi har to barn til i barnehagen. Det er kanskje ikke så rart, jeg blir enda spurt om legitimasjon på polet, enda det tross alt er 10 år siden jeg kunne ta med en vinflaske hjem.

“Og så nytt hus!” De virker imponert, og vi fortsetter den samme stolte nikkingen med hodet, vi ler litt, kanskje fordi vi mer enn noen andre vet at det er på nippet til galskap. Bygge hus, med tre barn og to overfylte jobber i tillegg.

Annonsørinnhold

Spar opptil 70 prosent på kjente merker

De ser alltid på mannen min, når de sier: “og du skal gjøre mye selv har jeg forstått”. Eller så ser de på meg: “det blir ett år uten å se mye til mannen!” eller så sier de kanskje: “Ja, du kommer vel inn når malingen skal på veggene!” De ler litt av eget utsagn, og ser for seg sin engen kone som har kontroll på fargesettingen og interiøret i huset. Noen sier det faktisk rett ut: “Er det du som er øverstkommanderende, og skal stå å peke mens mannen jobber”.

Jeg smiler hver gang en slik kommentar blir slengt min vei, det er ikke noe vondt i de ordene, bare veldig generaliserende. Ofte trenger jeg ikke svare en gang, mannen min kommer meg ofte i forkjøpet: “Mest sannsynlig er det hun som kommer til å jobbe mens jeg må løpe etter å rydde”.

I slike øyeblikk elsker jeg mannen min litt mer, ikke fordi at det han sier nødvendigvis er sant, han kommer garantert til å jobbe mer på huset enn meg, men å få indirekte skryt på den måten er det beste som er. Så elsker jeg han for at han alltid har troen på meg, og for at han kan spørre meg: “Kan ikke du flislegge badet da?” hvorpå jeg sperrer opp øynene som om han er rar, tross alt har jeg ikke lagt en eneste flis i mitt liv, men han er oppriktig når han sier det, han mener jeg har en fordel siden jeg er flink med hendene.

Ja, jeg bruker kapp- og gjærsag, regner ut vinkler og skyter med spikerpistol – alt det de generaliserende ikke tror den kjolekledde dama med en baby til puppen klarer å gjøre. Allikevel er det mannen, med sin fulle rett, som kan påta seg æren – det er tross alt han som har utfordret meg til å tørre å prøve, og lært meg å mestre det ene mer bråkete verktøyet enn det andre.

Vi kvinner kan bygge hus vi også, vi trenger bare å ha en mann som faktisk tror på at vi klarer 👏🏼

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Denne lille perlen av en body –  den vil du finne i min sybok som kommer for salg til høsten. Jeg håper du liker den.

Nå er jeg inne i innspurten av syboken, om en uke skal vi ta bilder av alle klærne, om to uker skal jeg være ferdig med manus. Drømmen min er i ferd med å bli virkelighet, og bekymringene har meldt sin ankomst. Enda så mange timer jeg har brukt på å tegne mønster, endre og presisere for at plaggene skal bli akkurat slik jeg ser det for meg i hodet, og passe godt til de ulike størrelsene så kan jeg nå som det nærmer seg få et sug i magen for at klærne ikke passer. Det er nesten som om jeg blir lettet når jeg prøver på et av barna og innser at det nå bare er nerver som begynner å melde seg på.

I dag kommer fotograf, Ada Vrolijk, som jeg personlig har plukket ut til å ta bilder til boka da jeg forguder bildestilen hennes. Vi skal ta “behind the scenes” bilder i dag, med andre ord litt bilder av prosessen bak boka, meg som jobber osv.

De siste to dagene har jeg også fått vanvittig god hjelp av mamma. Dere som har fulgt meg over tid, vet at det hele startet med henne. Det er hun jeg spurte om å lære meg hvordan en symaskin fungerer og hun jeg alltid spør når jeg lurer på noe. Det også hun som sier i fra når jeg ikke trodde jeg lurte på noe. Hah. Hun går meg alltid i sømmene (bokstavelig talt) og kommer med korrigeringer. Etter 6 år har jeg lært en hel del til tross for at jeg stort sett har følt meg fram på egenhånd.
Mamma har hjulpet meg med å sy opp modeller til boka, da jeg til slutt innså at jeg faktisk ikke må klare alt på egenhånd. Denne bodyen Vilde har på en det min mamma som har sydd for meg. Det beste med å ha en læremester til å hjelpe seg er at det er svært lite som må forklares. “Mamma, kan du sy denne oppklipte haugen her?” og Voilà så er det gjort!

Visste du at jeg har en egen sykonto på Instagram? Du finner meg på @spresyglede 

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Reklame | Avène Solbeskyttelse

Mine fine lesere –
Jeg vil tipse dere om at det akkurat nå er 30 % avslag på alle Avène Solbeskyttelse-produkter hos Vitus Apotek! 

Protect as much as you love – Beskytt like mye som du elsker

Annonsørinnhold

Kalenderne som garanterer het førjulsstemning på soverommet

Det er et så vakker sitat, og det første som slår meg med den linjen er amming. Jeg husker da jeg bet tenna sammen mens tårene presset på da ammingen skulle etableres og alt bare var helt forferdelig smertefullt, allikevel  la jeg henne til, time etter time, det skulle gå – for ingenting slår beskyttelsen en kombinasjon av morsmelk og mor sin nærhet gir.
Nå 10 måneder senere gruer meg til den dagen det er slutt, til lille gull er blitt for stor for ammestund. Det blir stadig færre av disse øyeblikkene, spesielt på dagtid, så ekstra viktige har disse små avbrekkene blitt.

Enda så rart jeg syntes det var med amming før jeg selv fikk barn, så har jeg blitt hun som forguder det. Jeg skjønner at det er noen hormoner som tøyser det ekstra mye til, men jeg er så dypt imponert over hvilke helt fantastiske egenskaper morsmelken har, stum av begeistring over hvor godt morsmelken beskytter nettopp mitt barn.

Sitatet: Protect as much as you love – kunne handlet om amming eller flaskemating av et spedbarn, men opprinnelig er det sitatet til Avène Solbeskyttelse, og handler rett og slett om viktigheten med å beskytte like mye som du elsker, om det er barna dine eller din egen, like viktige, hud fra solbrenning. Avène har også formuleringer som tar hensyn til havmiljøet slik at det også tas vare på. 

Fakta: Visste du at Avène solbeskyttelse har vært nummer 1 på apotekene i Europa, de siste 10 årene? 

Slike fakta setter i alle fall jeg stor pris på, for det er ikke lett å manøvrere seg i den verden av produkter som finnes, og når det kommer til solbeskyttelse til barna så er jeg ekstra nøye på hvilke produkter jeg velger.

I år måtte hele solkrembesetningen inn i hus allerede i april – det må være ny rekord, har det noen gang vært en så varm aprilmåned?! Siden jeg satser på reprise av sommeren 2018 (denne gangen uten å gå høygravid under første halvdel), har jeg gått all inn for Avène Solbeskyttelse til store og små!

NÅ 30 % avslag på alle Avène Solbeskyttelse-produkter hos Vitus Apotek! 

Solbeskyttelse bør nå inn i alles hjem, og nå kan du være lur og bestille det du trenger til en veldig god pris. Bestiller du nemlig to eller flere produkter fra Avène solbeskytter på Vitus Apotek i dag får du 30 % avslag på kjøpet 😎🤩
Sprayflaskene er nok mine absolutt favoritter – for de gjør smøringen så enkel – seksåringene har Avène Sun solspray barn SPF 50+ i barnehagen.
Jeg er også helt avhengig av Avène Sun ansikt SPF 50+ som jeg bruker hver morgen før sminken og Avène Sun solstift som er jeg bruker på leppene, nesa, og pigmentflekkene mine.

Jeg har blitt veldig flink til å passe på huden, men det har ikke alltid vært slik …

Egen tragedie

.. Det plager meg virkelig at jeg ikke har vært like nøye med min egen hud som ungenes hud. Jeg har i alle år vært alt for sløv med å beskytte huden for sol, og på det verste i ungdomsårene kunne jeg smøre meg med matolje i stedet for solbeskytter – alt for litt ekstra brunfarge! 😫 Det har jo så klart resultert i at jeg har skadet huden min flere ganger med solforbrenning og i dag trenger jeg så vidt å se på solen før store pigmentflekker melder seg synlig. Med tanke på hvor mye slitasje solen også gir huden, fatter jeg ikke hva jeg tenke med. Det føltes vel ut som en evighet til jeg skulle fylle 30 år, men i dag som det bare er to år til, er  rynker ikke akkurat blitt noe mer velkommen enn for ti år siden.

Det er bedre med en hvit solkrembart enn en brun pigmentbart !

/ Klar for reprise av sommeren 2018!