Da var det tid for å dele ukesmenyen vår igjen. I dag var det hardt å komme i gang, helgen var så fantastisk, så da jeg la meg sliten i går kveld glemte jeg å sette på vekkerklokken. Jeg våknet klokken 8 av to prinsesser som var i full lek på rommet sitt, og jeg hadde egentlig lyst til å fortsette helgen litt til. Jeg fikk på en måte gjøre det også da min beste venninne og så godt som søster kom på besøk med kakerester til lunsj. Det er det fine med å ha fleksible dager, men det betyr også at det blir en sen jobbekveld.
Ved å innføre ukesmenyer har matgleden kommet tilbake for fullt. Nå er det slik at jeg gleder meg til å lage mat, for så å vente i spenning på de nye smakene. Jeg har fått innført så mange nye retter på menyen og det har ikke gått en dag uten at jeg har måtte stoppe opp og uttrykke gleden mat kan gi. Jeg mener også det er viktig for barna våre at de blir introdusert for ulike og spennende retter, nye ingredienser og nye konsistenser hele tiden. Ikke bare blir maten variert og næringsrik, det viser seg også i at barna rynker mindre på nesen og smaker på det nye med nysgjerrighet og åpent sinn. Så langt er det oliven og fetaost som kommer i retur. Fisk, kjøtt og grønnsakene forsvinner lenge før potetene og det er nettopp slik jeg ønsker at barna mine skal fortsette matgleden sin resten av livet.
Lørdag og søndag ble maten servert fra andre enn oss, så ukesmenyen stopper her denne gangen.
Nå sitter jeg med store røde roser i kinnene etter en utedag sammen med familien. Sliker dager er uten tvil de beste dagene i året, og det at vi fant frem skøytene etter mangfoldige år var ikke annet enn hysterisk morsomt.
– Love is in the air –
Nå kommer jeg til å havne rett ut på sofaen, med et stooort glass iskald Cola!
Bilder er de minnene vi kan ta vare på i all tid, de minnene som ikke er klusset til med tiden eller forandret etter hva vi i etterkant har opplevd og sett. Bare ved hjelp av bilder kan jeg minnes hvor små jentene har vært, og hvordan de så ut i detalj den gang de var babyer. For når de utvikler seg hver dag klarer vi ikke så lett å se forandringene, men bildene lyver ikke.
Samtidig er det så mye vi kan gjøre med bilder, vi trenger ikke bare å ta bilder på en opplevelse for å huske turen, utflukten eller hendelsen. Ved å ta oppsatte bilder uten bakgrunnsstøy, kan vi lage bilder med historie, bilder som er mer som kunst enn bare et bilde. Et bilde som kan forevige de små, men viktigste øyeblikkene i livet.
Bilde tatt over er oppsatt, jeg har ikke tilfeldigvis dratt frem kamera og tatt et blinkskudd. Jeg har spurt om å få ta noen bilder av jentene, mens de sitter foran murveggen på rommet deres. Jeg har på forhånd tatt bort en tavle som egentlig sto der, for å fjerne forstyrrede elementer i bildet. Det at de holder hender er noe de valgte på egenhånd, men jeg spurte om de kunne se om de så noen fluer i taket. Det at de kikket etter fluer var i øyeblikket en morsom lek, men det blikket kan også gi en historie. Og selv om en historien er oppsatt, kan den allikevel være sann.
Enkel redigering:
Når jeg tar meg tid til å redigere bildene mine, så gjør jeg det ofte i Picmonkey. Picmonkey er delvis gratis, det vil si at du kan gjøre veldig mye uten å ha en konto der, men enda litt mer om du har betalingskonto.
Jeg anbefaler alle å sette av litt tid til å få noen gode bilder av barna, av hunden eller hva det måtte være. Finn en bakgrunn uten støy, og pass på at plassen er godt belyset av dagslyset ute, uten at det treffer inn sterke skygger fra solen. Så er det bare å knipse i vei, mange bilder, slik at du i etterkant kan leke med det beste bilde og vri det i uendelige fargekombinasjoner til du omsider blir sittende å se på bilde med kjærlighet.
Så enkelt kan et bilde gå fra fluerleting til å få en så langt mye dypere mening om livet.
Jeg lette etter en fin blomstervase i starten av denne uken. Jeg innså at det ikke var mangel på vaser, men at de vasene jeg hadde ikke fristet å ta ut av skapet. Formen på den ene ble jeg allikevel forelsket i, men det grønne skjæret i glasset har gjort at den har stått i skapet i en evighet.
Jeg tenkte først, nå kaster jeg denne, men så så jeg den for meg i hvitt og sølv og da var det ikke annet å gjøre enn å spraylakkere den.
Det er så enkelt å fornye noe gammel som ikke lengre blir brukt, og jeg er helt sikker på at du har en vase, noen stearinlysholdere eller noe annet som plutselig kunne fått et nytt, moderne utseende med litt colorspray!
Dette ble i hvert fall mitt resultat, og jeg elsker det!
Ups! Jeg fikk ikke lagt meg i går. Klokken var vel godt passer 22:00 da jeg satte meg foran symaskinene. Stoffdelene var allerede ferdig klipt, så da var det vanskelig å motstå fristelsen for å sy ferdig plaggene.
Det passet godt med nye antrekk til i dag, for nå skal vi snart på oldemor og oldefar besøk før vi i tillegg svinger innom på et mormor og besteLars besøk også. Dette nydelige blå-blomster stoffet falt jeg pladask for i butikken, og siden heller ikke dette fantes i andre fargekombinasjoner gikk jeg for lik kjole med mørkeblått- og natur- tilbehør som tar opp fargene i kjolen. På den måten blir antrekket forskjellig til tross for at de egentlig er helt like.
Tightsene har fått en ekstra detalj med noe så enkelt som noen knapper nederst ved ankelene.
I dag sto Olivia i bare trusa ved siden av meg mens hun ventet på at genserkjolen henne også skulle bli ferdig. Jeg rakk å sy to tights og en genserkjole i går før jeg la meg, og startet derfor med genserkjole nr to etter en deilig frokost i dag. Siden jentene var hjemme kunne jeg ikke få sydd fort nok i følge Olivia som syntes sin søster hadde fått så fine klær på seg.
Det er vel ikke noe som kan glede et syhjerte mer enn når barnet står tålmodig som få og venter på at antrekket skal bli ferdig.
Jeg slet med å finne fine stoffer i hver sin farge denne gangen, så jeg endte opp med et stripete jersey i to farger slik at jeg kunne ta igjen fargene på tights og detaljer på kjolen. Det er helt nødvending at jentene har detaljer som skiller de i fra hverandre, både for voksene og barn når de er i barnehagen. Alle vet at Otilie er rosa og Olivia lilla, eller at Otilie er den lysete og Olivia den mørkeste i klesveien.
Da jentene krøyp opp i sengen vår litt før 7 i dag tidlig spurte jeg om de ville ha en hjemmedag eller en barnehagedag. De krøp enda tettere inn til meg og sa med trøtte stemmer: “hjemme sammen med deg, mamma”
Så godt det er med slike rolige dager, nå sitter de to ved siden av meg på gulvet å spiller lotto sammen, jeg er fremdeles iført pyjamas og kaffen er rykende varm.
Jeg kjente en stor lettelse slå over meg da jeg hørte hun fortelle: “I går da jeg kom for å hente i barnehagen, ble han sint og så dyttet han meg som at jeg skulle gå igjen! Jeg hadde ikke sett han siden morgen dagen før på grunn av jobb, så jeg hadde gledet meg skikkelig til å se han. Mye til velkomst.. ” Det var ikke egentlig meg hun snakket til, så den andre mammaen svarte: “Jeg vet akkurat hvordan det er, min vil sjeldent bli med hjem fra barnehagen!“. Da måtte jeg bryte inn og sa: “Jeg kan også skrive under på den, mine to vil heller ikke alltid være med hjem!”
Fra å ha to barn som hylte etter meg da jeg leverte for en måned siden, har jeg nå to barnehagebarn med stor B.
For to dager siden var jeg på plass i barnehagen en halvtime senere enn jeg normalt liker å hente. Selv om en halvtime kanskje ikke er så mye, så får jeg alltid litt dårlig samvittighet for at jeg er “sen”. Den dårlige samvittigheten får meg til å glede meg litt ekstra over å se dem igjen, og selv om jeg ikke sier det høyt, så håper jeg at de har savnet meg.
Med utslåtte armer og mitt største smil overrasket jeg de med at jeg var tilbake etter syv timer. Hun ene lyste opp et lite sekund og sa begeistret “mamma!”, så kikket hun ned på leken igjen. Hun andre hadde ikke en gang behov for å røre en muskel over velkomsten til moren og fortsatte å sette opp gjerde rundt hesten.
De utslåtte armene mine sank ned som to ballonger med hull i. Jeg skiftet taktikk og stjelte til meg en kos fra hver av dem i stedet. I ørene deres hvisket jeg at de skulle få være med på butikken. Det faller alltid i god jord, men min beregning om at de to ville fyke opp av stolene i begeistring slo feil.
“Ja, mamma, jeg vil være med butikken… Etterpå mamma!” Fikk jeg til svar med en monoton halvsøvnig stemme.
Siden denne butikken vi skulle til stengte ikke lenge etter prøvde jeg å pushe på for å få de to til å takke for seg og rydde sammen slik at vi kunne dra.
“JEG VIL IKKE VÆRE MED!!”
“Jeg har ikke rukket å leke i barnahaaagen! JEG VIL IKKE HJEM! DU gå hjem!”
Grunnen til at jeg skriver om denne hendelsen er fordi jeg trur jeg ikke er alene om den følelsen det gir når barna skriker ut at de ikke vil være med. Jeg trur ikke jeg ville vært alene om å føle meg som en dårlig mamma, da de hylte i sinnet over å få på ytterklærne og løper inn til de andre barna i det jeg snudde meg etter lua.
På vei hjem var jeg både sint og lei meg, kall det gjerne “såret på et mammanivå”. Det gjorde så vondt å høre at de ville velge barnehagen fremfor meg. Jeg skal jo liksom være deres trygghet og favoritt. Men i stedet ble de sinte over at jeg kom, og sinte over at de måtte dra. De hadde jo vært der i syv timer, lengre enn det jeg selv ville få se de i løpet av dagen.
Selv om jeg innerst inne vet at tidsperspektiv ikke er inntruffet hos min barn enda, selv om jeg vet at jeg kom på et dårlig tidspunkt da de begge var midt inne i en veldig spennede lek, så kunne jeg ikke forstå at de ikke ville være med meg.
Som den grubleren jeg er, tenkte jeg meg tilbake til min egen barndom. Jeg innså at selv hvor høyt jeg har elsket og elsker mine foreldre, så er det ikke til å komme bort i fra at de var noen skikkelige festbremser hver gang de kom å hentet meg borte på besøk. Det virket som om de alltid kom når leken var mest gøy, og selv om det fantes tonnevis med trygghet og kjærlighet hjemme, så var hjemme bare hjemme. Et sted jeg alltid ville ende dagen, et sted der alt var som før. Mamma, pappa og søster ville ikke gå noen sted, de ville være hjemme der de alltid var, men den gode leken med de andre barna ville kanskje aldri bli akkurat like spennende eller morsom som i det øyeblikket.
Jeg skjønte hvor patetisk det var at jeg bekymret meg for om de ansatte ville trekke konklusjoner om hjemmet vårt i negativ forstand. Jeg skjønte hvor patetisk det var å bli så opprørt over at de ikke ville være med hjem, for jeg viste hvor glade de ville være igjen så fort vi kom hjem, til trygghet, gode samtaler og ikke minst en stor svart hund å ligge tett inntil.
Men selv om jeg forsto at jeg hadde reagert kraftigere enn jeg burde, så var det ufattlig godt å høre at jeg ikke var alene om det faktum at barn kan ha det så gøy at de uten å tenke en eneste konsekvens avviser sin egen mor på det sterkeste.
De lever i nuet, og når nuet er gøy er det jo fryktelig kjedelig å bli revet ut av det!
Selv om gradestokken fremdelen er på den blå siden, er det mye som tyder på at våren snart er i anmars. Når solen skinner varmer den endelig, og sakte med sikkert smelter snøen rundt oss, og dagene er lengere lyse.
Hvert år når det tikker mot våren kommer den sterke sygleden i meg tilbake. Stoffbutikkene fylles med nye stoffer i delikate farger og mønster, og de gamle vinterklærne begynner å bli slitte.
På tisdagen tok jeg med jentene til Stoff og Stil. De løp rundt i butikken, sang, tullet og tøyset. De ansatte kjenner oss igjen og husker jentene fra de bare var to små dukker sovende i tvillingvogna. Så på Stoff og Stil føler jentene seg nesten som hjemme. Hadde de kunnet velge stoffer selv, så hadde det blitt mange rare fargesammensetninger og mye heftige dyremotiv på klærne, men jeg trur de allikvel ble godt fornøyd med valgene vi landet på til slutt.
Både i går kveld og kvelden før der har jeg vasket, tørket og klippet opp stoffene. Kvitteringen min viser at jeg måtte betale 1058,- for stoffene og en del tilbehør som ulike knapper og strikk. Det må være en fin pris når jeg nå har klipt ut mønster til 14 plaggg: Seks tights, to joggebukser, to tynne gensere og fire kjoler.
Jeg skulle ønske jeg hadde all verdens tid til å sy i dette øyeblikk, men først er det tannlegetime, og en rekke andre gjørmål som må gjennomføres før jeg kan sette meg ned å sy, sy, sy.. Det kjedelige er nettopp å klippe til mønster, så med det ferdig er halve jobben unnagjort 😀
Neste”mann” på bursdagslisten i dette hus, er meg. Det skremmer meg litt, jeg trur ikke jeg er klar for å fylle 25 riktig enda. Dagen etter bursdagen min vil jeg være nærmere 30 enn 20. Jeg kan fremdeles fortelle at jeg er 22 til de som spør, før jeg må rette meg med ” nei, gud, jeg er 23, neei, 24 er jeg og jeg blir 25 i mars!!!” tonefallet mens jeg sier setningen blir høyere og høyere før jeg til slutt griper meg for øynene i eget sjokk.
Jeg har hatt for vane å glemme min egen bursdag, men etter utallige påpekelser om dette fra gode venninner har jeg i år bestemt meg for å faktisk feire meg selv. Ironisk med tanke på at jeg ikke vil bli noe eldre.
Så er jeg også av de som gjør ting fullt ut når jeg først bestemmer meg for noe, og siden vi bor på gård uten kollektiv forbindelse til det ene eller andre punktet, inviterte jeg like gjerne mine fineste venninner til “sleep over party” med pyjamas-kleskode.
Kanskje jeg falt på nettopp dette temaet fordi mitt ønske om å være ung er større enn jeg tørr å innrømme.
De neste ukene må bursdagen planlegges til detalj, og kanskje dere har noen geniale tips å komme med? Eller kanskje noen hysteriske spill/leker?