Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men dere har allerede og vil legge merke til en stund framover at mine oppdateringer kanskje ikke blir helt som vanlig.
Jeg sitter her foran pulten min. Jeg legger hendene over tastaturet, fingrene mine skjelver. I hodet mitt går jeg igjennom flere titalls måter å starte denne teksten, jeg kniper øynene så hardt sammen at det gjør vondt. To tårer, en fra hvert øye, unnslipper og renner ned til haken min. Jeg kniper øyene enda hardere sammen, helt til jeg ser stjerner i alt det svarte. Jeg nekter meg selv å tenke, nekter meg selv å gråte. Lar jeg tårene komme, vet jeg at jeg ikke klarer å stoppe. Jeg starter å skrive, men etter to setninger fjerner jeg alt, jeg prøver på nytt, men jeg får det ikke til.. Jeg skal prøve å forklare en situasjon, samtidig som jeg prøver å nekte meg selv å tenke på situasjonen.. Så jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne..
Jeg er ikke i stand til å fortelle så mye om den fortvilende situasjonen jeg og min familie står i, men pappa havnet uten forvarsel i koma på lørdag, livet er snudd på hodet, og dagene er helt forferdelige.
Alt inni meg er kaos, så jeg trenger et pusterom, et sted der ikke alt er mørkt, jeg må komme igang med skrivingen her inne, ikke fordi jeg må, jeg vet jeg ikke må, men fordi jeg trenger det. Jeg trenger et sted der tankene kan vandre, men uten at de forsvinner ned i alt det dystre. Jeg er ikke redd for å gråte, jeg har grått til det ikke har vært tårer igjen, men akkurat nå hjelper det ikke pappa om jeg gråter. Akkurat nå må jeg prøve å holde motet oppe.
Ingen klemmer er bedre enn dine pappa, og hver lille centimeter av meg holder hardt rundt håpet om at det skal bli utallige klemmer til – God bedring











































