Over 400 000 sidevininger de siste 30 dagene, et mangfold av mennesker som kan si og mene om meg og mitt liv. Til tider kan tallet skremme meg, for hva vet jeg om deg?
Jeg opplevde for to år siden et menneske som stjal mitt liv og gjorde det til sitt eget. Hen hadde laget en facebook-profil med et navn jeg ikke kjente til, men jeg kjente mer en godt hvem hen utga seg for å være. Bilder på bilder var lastet ned fra min samboers og min profil. Profilbildet var av meg og hen kunne dele et bilde på veggen sin av hesten min og fortelle om dagen sin i stallen.
Personen bak hadde blokkert meg før jeg viste om profilen, men jeg ble tipset fra andre blogglesere, og leserene hjalp meg med å rapportere profilen til den omsider ble slettet.
Jeg forteller deg gjennom ord og bilder hvem jeg er, og hva jeg gjør. Det er så klart bare bruddstykker av den totale virkeligheten, men over tid skal det godt gjøres å late som en er en annen enn den jeg utgir meg for å være. Jeg deler glede, men også sorg, så uansett om det bare er små deler av en hel hverdag så kunne jeg ikke løyet om hvem jeg er. Det skal sies at noen tenker større om meg enn jeg fortjener, for jeg er et helt gjennomsnitts menneske med både tempereament og andre negative sider.
Tallet som indikerer hvor mange som er innom denne siden hver dag, er vanskelig å forstå. Kommentarfeltet mitt derimot er portalen min til dere lesere, for det er der jeg kan kommunisere med dere. Noen dager er jeg redd for å lese det dere har å fortelle, men så fort jeg oppdager at du ikke vil meg vondt så er kommentarene det beste ved å kunne skrive denne blogg. Kommentarene gjør leserne levende, flere av dere som kommenterer hyppig kjenner jeg igjen, noen vet jeg mye om, mens andre bare er et navn jeg skulle ønske jeg hadde et ansikt på.
Det er en god del som legger seg under “anonym”, jeg misliker det. Årsaken er jo enkel, de som har noe negativt å meddele vil aldri stå inne for hvem de er, patatisk når de kan skrive direkte til meg. Men det er også de med positive tilbakemeldinger som skjuler hvem de er, personer jeg skulle ønske jeg kunne takket med et navn.
Jeg liker å kunne ha en dialog med de som leser om livet mitt, leserne er grunnmuren for bloggen, uten lesere ville bloggen for lengst forsvunnet i virvaret av den digitale verden.
Jeg får titt og ofte noen kritiske kommentarer, men i all hovedsak er kommentarfeltet et positivt sted å være. Så fort jeg møter tøffere tider så “holder dere meg i hånden”, støtter og trøster meg. Dette viste dere senest det siste døgnet etter jeg publiserte min situasjon angående hesten min. I slike situasjoner er det så godt å ha dere, så betryggende og beroligende. Dere får meg til å le og dere får meg også til å gråte av vakre ord.
Men en og annen gang dukker det opp en kommentar som får meg til å gråte av smerte, kommentarer som stikker så dypt at jeg blir redd for å se hva neste skriver. Slike kommentarer har desserre også den virkningen at de fester seg til hjernebarken i alt for lang tid.
Jeg føler at noen følger med for å oppdage feil, og hele tiden begrenser jeg meg og sletter linjer jeg har skrevet i frykt for “å bli tatt”. Og jeg vet etter to år som bloggskribent at den miste feil blir oppdaget. Dette kan være et uttrykk, det kan være et bilde av mine barn med en skitten genser på. Det finnes ikke grenser for hva som kan bli oppdaget, og blir en “feil” oppdaget så får jeg høre det.
Alle av oss, ja selv meg, irriteres over at bloggverden ofte fremstiller “det perfekte liv”, til tross for at vi vet at verden ikke er slik. Men rart er ikke det når det alltid finnes noen som ønsker å rive deg ned. Det er ikke for ingen grunn at Norges to største bloggere har stengt sitt kommentarfelt.
Jeg har ingen planer om å stenge mitt, for som nevnt er dialogen med leserene av stor betydning for meg. Men det er trist at nettroll har så stor makt at de klarer å begrense virkeligheten slik den er.
Takk til deg som gir tilbakemeldinger, eller stiller meg spørsmål. Takk til deg som gir ros, og deg som gir konstruktiv kritikk.
