Irettesette andres barn?

“Barneoppdragelse er foreldrenes ansvar, men kan ikke barnet oppføre seg som det skal når det er ute, blir det et felles ansvar å oppdra barnet”

– står det skrevet i en tv2 artikkel med overskrift: 
Ekspertene: – Derfor bør du irettesette andres barn

Jeg må få lov til å bli oppgitt over journalistikken i denne artikkelen. Igjen blir foreldretema brakt til lys, denne gangen med tematikken: Du skal irettesette andres barn! 

Men da må jeg få lov til å spørre; når er det greit og når det det ikke greit? Er det alltid barnet som skal irrettesettes, eller er det kanskje den voksne?

Å si i en artikkel med ekspertkilder og en undersøkelse til troverdighet for lesere at det er bra å irettesette andres barn, og at det er et felles ansvar – blir på et så generelt grunnlag uten noen form for spissing at jeg sammenligner det med at skrikekur løser alle leggeproblemer, altså er jeg ikke enig! 

Det er veldig mange sider av denne problemstillingen, ulike situasjoner vil gi ulike “svar”, i noen tilfeller er det bra, til og med nødvendig, at andre griper inn, mens ved enkelte tilfeller bør irettesetting komme fra foreldrene. Jeg har også opplevd irrettesettelse fra foreldre jeg mener er urettferdig ovenfor barnet, men jeg hadde trådd over en grense om jeg hadde innblandet meg i deres situasjon. Vi har ulik oppfatning av regler og irettesettelse, og så lenge det ikke utøves overgrep mot barnet fysisk eller psykisk så kan vi ikke bryte inn og fortelle at foreldrene irettesetter på feil grunnlag. Det blir like urettferdig som at den ene forelderen sier nei, og den andre sier ja.
Å skrivet at det er et felles ansvar å oppdra barn holder ikke mål, fordi situasjonen er helt avgjørende for når det er greit/bra at voksene irettesetter andres barn.
Om et av mine barn går bort til et annet barn og dytter det over ende uten at jeg ser det, så håper jeg for guds skyld at den voksene som så på forteller barnet mitt at det ikke er greit.
Hadde jeg i samme situasjon sett hendelsen, uten å bry meg, håper jeg virkelig at den andre voksene irettesatt meg. For om jeg som voksen ikke veileder barnet mitt den rette veien så er det heller ikke barnet som skal få skylden.
Et tredje utfall av samme hendelse kunne vært at jeg prøvde å forklare barnet mitt at dette ikke var greit, hvis da den andre voksene hadde begynt å irettesette barnet mitt i tillegg til meg selv ville jeg blitt sint. Da hadde vedkommende trampet over en grense.

Det er ikke et felles ansvar å oppdra barn så fort du vi går utenfor dørstokken, men du har et ansvar for å si i fra om du ser noe som ikke er akseptabelt. Det gjelder i alle situasjoner, om det er et barn som mobber et annet, eller om det er en voksen som stjeler i en butikk.

.
Jeg trur det er viktig å fortelle barna våre at når de er hos andre, så er det deres regler som gjelder. Så at det er lov å hoppe i sofaen hos oss, betyr ikke at det er greit i andre hjem. De må tilpasse seg samfunnet og tåle at andre voksene irrettesetter, men et felles ansvar? Nei, ikke på generelt grunnlag! 

Grip alltid inn når det er nødvendig, men det viste vi vel fra før av? 

DIY pakkekalender

Jeg finner helt klart sjelefred når jeg kan sitte og bruke kreativiteten min, og i helgen har jeg gjort mye av det etter leggetid for barna. Vi passet kusina og fetteren til jentene fra lørdag til søndag, og da var det ekstra deilig å sette meg ned med håndarbeid når huset falt til ro på kveldene. 

Her ser dere hvorfor jeg trengte veldig mange doruller, jeg er ikke helt i mål med kalenderen fordi jeg mangler noen doruller enda, men det er klart i flere dager så da kan rekker jeg å få spart opp resten til tiden er inne.

Dette er jo en kalender som er litt mer tidkrevende å lage enn bare å pakke inn gaver i papir, men samtidig kan den brukes i flere år. Så selv om det er for sent å dele et DIY-innlegg på durollkalender dagen før første luke skal åpnes, så gjør jeg det allikevel. 

DIY-innleggene blir liggende her neste jul, og kanskje noen vil dra nytte av innlegget da. En annen grunn til at jeg deler fremgangsmåte nå er at dorullene kan være fine gaveinnpakninger alene til små gaver. Det er mange som gir penger i jul og bursdaggave, og da er en dorullgave litt finere enn en konvolutt 🙂 

Til neste år blir kanskje denne kalenderen en sjokoladekalender til BT og meg 🙂 Under viser jeg hvordan den fungerer: På fremsiden har jeg brukt et tynt gråpapir/gavepapir. Når dagens gave skal åpnes trykkes det hull på papiret og papiret fjernes enkelt slik at innholdet kommer ut. Til neste år, trenger jeg derfor bare å fylle pakkene og lage nye åpninger.

Kalenderen er enkel å lage, og forholdsvis billig siden den er laget av gjenbruk. Jeg tenkte å kjøpe en rull med et pent gavepapir til å kle dorullene med, det hadde vært det billigste, men jeg fant ikke et gavepapir jeg likte, så jeg gikk for ark i stedet. 

FREMGANGSMETODE: 

Du trenger: doruller, pyntepapir/gavepapir, limpistol, ståltråd, saks, avbiter og bånd. 

Klipp til arkene slik at de passer rundt dorullen. Fold den rundt og fest arket med limpistol.

Klipp av 15 cm med ståltråd, fold den i to og bit av enden med buen. Lage en løkke midt på. Stikk et hull midt på dorullen og tre ståltrådendene i dorullen. Brett endene på ståltråden ut til hver side, fest de gjerne med en dråpe lim fra limpistolen. 

Lim med limpistolen rundt kanten på dorullen, sett den ned på arket og klipp rundt. 

Legg inn gave og lag et lokket på samme måte som på andre siden. 

Tre så en stor i mellom løkken og heng dorullene der du ønsker. 

I morgen starter nedtellingen 😀 

Første søndag i advent

Da kan vi begynne å telle ned til julen! Tiden går så fort at det er skremmende, men julen er bare helt fantastisk, så denne tiden har jeg gledet meg til lenge. 

Jeg hadde litt juleverksted i går kveld, og tok en liten DIY på adventslysene. Jeg har gått litt bort i fra det lilla, og enn så lenge går det i vinterens farger her i hus. 

Jeg kom over noen søte servietter i går, så i stedet for å kjøpe ferdige adventslys, lagde jeg et persolig preg på hvite lys slik at jeg kunne ta opp stilen fra resten av stua. Fremgangsmåten ser dere under. Det er veldig enkelt, og et fint tipst for å pynte opp lysene utansett om det er jul eller ikke 

Ha en strålende søndag! Nå må jeg fare, for julegrantenning og teater venter 🙂 

Inspirasjon er Gratis

Da kom julestemningen over meg, til tross for eksamen i demseber! Endelig kan jeg ta meg tid til å fokusere på noe annet enn studier, og i dag har jeg gått alene rundt i butikker med et mål for øye; å suge til meg så mye inspirasjon som mulig til desembermåneden. 

Det var som terapi, jeg brukte altså så vanvittig lang tid i hver butikk bare fordi jeg laget ideer mens jeg kikket. Det er på grunn av min fantastiske mamma at jeg fikk dagen til å samle meg litt, hun snoket litt på bloggen for to dager siden og kom over innlegget, til jentene mine, og så la hun fra seg en liten kommentar: 

“Jenta mi, det er lov å spørre om hjelp vet du! På lørdag kan jeg komme og ta med jentene på julemarked i Kirkegata og nissetog – og etter flere utenlandsturer har jeg pakker nok til de fleste dagene i pakkekalenderen! Mams og mormor” 

Jeg ble bare så utrolig glad for å fortelle jentene at de skulle tilbringe tid med mormor fremfor å være med meg i butikker, og mammahjerte bristet da jeg så gleden da “mormor” kom og hentet de. 

Nå er det på tide å være litt kreativ før jentene kommer tilbake, og enda bedre, før mine herlige tantebarn også kommer på overnattingsbesøk. 🙂 

GOD LØRDAG! 

Must i eksamenstiden

Det er mange lure tiltak når det kommer til eksamenstid og lesing, men jeg hopper rett over tips for puggetrim, og rett over: få en god natts søvn, ha god belysning, ha det ryddig og ha plass til bøker, data og notater. 
Det blir for kjedsommelig og alt for åpenbart, så det eneste som er verdt å nevne i eksamens puggetimer er egentlig:

Sørg for at du til en hver tid, ALLTID, har sjokolade, snacks og kaffe tilgjengelig! 

I dag har jeg altså snakket så mye med meg selv, at jeg trur jeg begynner å bli gal. Haha. Og jeg mener, det er ikke bare en normal samtale som har blitt holdt. Jeg har gått rundt å imitert en pensum-hjerneskade. Så glad for at dyra i hus ikke kan fortelle sladder 😉 

Den pensumskada meg måtte ned på kommunehuset for å kreve noen dokumenter som ikke var offentlig publisert, og (herlighet) med pensum så rykende ferskt i minnet nyttet det ikke for den ansvarlige å fortelle meg at jeg ikke kunne få de papirene i dag. Hahaha, da ble jaggu loven ramset opp og fem minutter etter hadde jeg saksdokumentene i hendene. 

#følte-meg-som-en-ekte-journalist

Jeg sier i fra om noe er urettferdig, men normalt sett ville jeg hatet en slik situasjon som i dag hvor jeg skulle kreve noe av de som egentlig kan lovene bedre enn meg, men i dag ga tidspresset meg mot! Takk og lov for det, for nå ser jeg at innleveringen faktisk blir ferdig i kveld/natt. Og det betyr at selv om klokka bikker litt over 00:00 – så rekker jeg fristen jeg satte for siste innlevering.. 

FY BANAN, og HIPP HURRA!… I morgen blir en bra dag! 

Til jentene mine:

Jeg trenger at dere heier på meg akkurat nå. Jeg rekker ikke å bli ferdig med siste innlevering til fristen jeg satte og eksamen er rett rundt hjørnet. Jeg vet jeg er en kjedelig mamma om dagen, selv om jeg legger vekk alt av skole og arbeid når jeg er sammen med dere. Men jeg blir så sliten, og en sliten mamma er en kjedelig mamma. Jeg vet det for dere er barn og barn er ærlige. 

Jeg jobber på spreng hver dag og hver kveld, jeg nærmer meg målet, men når et mål en nådd ventes nye. Jeg gjør så godt jeg kan, og det var ikke meningen å bli sur i dag morges. Men jeg hadde ikke tid til å “vente litt” for den tiende gang dere sa: “snart mamma!”.
Jeg misunner deres hverdag som er så fri for bekymringer, der tid er et uforståelig begrep. Jeg prøver å si; vi må forte oss hvis vi skal rekke …. , men ordet rekke forstår dere ikke. 

Dere trenger ikke rekke noe som helst, for dere trur alt venter på dere. Den følelsen må være fin å ha, jeg vet det motsatte og derfor sitter jeg her i dag med vondt i kroppen, og med svette som pipler til tross for at jeg sitter helt stille.

Det er så mye som ventes av mammaen deres i disse dager, innleveringer og eksamen går ikke bare ut over meg selv om jeg ikke fullfører, det går også ut over dere og oss som en familie. Så har jeg tre jobber, den ene er bloggen som dere vet om, der har jeg flere tusen følgere som gleder seg til oppdateringer. Jeg trur de har god forståelse om jeg må ta en dag pause, men jeg forventer av meg selv at jeg må prestere, og da kan jeg ikke ta pauser. 

Jeg jobber også for avisa vi får i posten jenter, men nå venter de på at jeg skal bli ferdig med innleveringer og skole, for jeg har ikke tid til å prioritere jobben. Det er ikke en morsom følelse, men jeg sitter på en sak jeg gleder meg til å skrive så fort stormen roer seg litt. 

Den siste jobben min kjenner dere godt, i går hadde dere jo på plagg fra kolleksjonen min. Vet dere jenter, jeg har fått lov til å lage enda en kolleksjon med mange nye klær til dere. Det er bare at tiden er så knapp, så om en uke må jeg være klar med neste kolleksjon, og hvordan skal det gå til når symaskinen forsvinner i bøker og notater? 

Det vrenger seg på innsiden når jeg ser at datoen for i dag er 26.11, dere skjønner ikke hva den datoen er, men jeg kan fortelle dere at det betyr at det snart er julemåneden. Jeg har bestemt meg for å lage pakkekalender til dere og en “lag ting selv” kalender til bloggen. Det er 48 pakker til dere, lengre enn dere kan telle, og over 20 prosjekter til bloggen. Jeg har ikke en gang rukket å begynne, og det er bare fem dager til kalenderene skal åpnes. 

Så kommer julen jenter, og andre mammaer og pappaer spør om jeg har rukket å bli ferdig med julegaver, men da må jeg svare at jeg ikke en gang kan ense julegaver en tanke. For i tankene mine er det ikke rom for å tenke på det som er av betydning en måned fram i tid. 

Nå må dere heie på meg jenter. Dere er mine største motivatorer og min største glede. Jeg kan ikke få takket dere nok for den lykken og energien dere gir meg hver eneste dag! 


– HEIA, MAMMA! – 

Takk, jenter! Jeg skal klare det! ALT SAMMEN!! 

Speiltvillingene på Facebook –  

Ny dyrepasient i hjemmet

– “Hva heter katten?” 
– “Em, ja, vel, eh. Ingen heter hun” 
– “Hva sa du?” 
– “Ingen”
– “Ingen?”
– “Ja, Ingen, det er en lang hi..” 
– “Eh, Ingen ja”
– “Hun har ingen hale heller”
– “Åh?” 
– “Ja, men det trenger hun ikke behandling for, hun er født slik.” 

Det er ingen sin tur til å være syk, ja altså ikke ingen, men pusen Ingen. Selv om vi for tre og et halvt år siden hadde en lang morsom greie som førte til at kattene fikk navnet Hvem og Ingen, så må jeg si at jeg følte meg litt klein da veterinæren spurte:

Det var jo ikke på grunn av halen hun fikk det navnet den gangen, eller det passet så klart fint at det var hun som fikk navnet av de to pusene våre, siden hun tross alt har “ingen hale”. Men det skal sies at jeg ble litt bekymret for at veteriæren ikke tok meg som en seriøs dyreeier da jeg sa navnet, og i et lite sekund lurte jeg på hvorfor jeg ikke bare sa: “pus”. For det er pus de begge lyder. Det er vel noe med S´lyden de pusene liker så godt.

Pjusk pjuskere: Det var ikke til å ta feil av, da jeg sto opp i dag løp pus til døra noe som er helt normalt når de vil ut om morgen. Men selv et lynraskt øyekast over henne fikk meg til å slippe dørhåndtaket for å se litt nærmere på henne. 
Det ene kinnet var alt for stort og gjorde hele ansiktet skjevt, jeg løftet henne opp og la hun på rygg på låra mine for å se hvordan det så ut, og riktig nok hadde hun fått en enorm verkebyll under haka med gult sekret som kom ut. 

Da jeg studerte veteropati så hadde vi 50% veterinærmedisin i pensummet, så tilstanden var lett gjenkjennbar. Katter som sloss legger ofte i fra seg en rekke bakterier via klør eller et bitt, og lukkes dette så blomstrer det opp en verkebyll under huden. Det er lett og kjenne det igjen fordi helvelsen er stor og du vil gjerne kunne se puss. Oppdager du en slik verkebyll så trenger du ikke å tenke deg om en gang, katten må til veterinæren for å drenere ut pusset og den trenger antibiotika og smertestillende til byllen er over. På skolen fikk vi se noen grusomme eksemper av katter som ikke ble tatt til veterinær med verkebyll, og det unner jeg ingen katt. 

Da er det bedre og være litt ulykkelig med skjerm rundt hodet noen dager. Eller som Olivia forklarte til pappaen sin, da han kom hjem fra jobb: 

“Pusen haj vondt i hodet, pappa, så henne fikk en lampe!” 


Nå henger jeg langt etter med på skoleprioriteringen for uka, så jeg får dra frem pensumlitteraturen og begrave meg i emnet om lokaljournalistikk.  

Ha en deilig kveld!

Endelig er klærne HER!!!

Inneholder link til nettbutikk

Syreisen min er kanskje den mest fantastiske reisen jeg har vært med på. Det er så “merksnodig” at jeg for litt over to år siden aldri hadde sydd ett eneste plagg før. Barnedrømmen min var å bli klesdesigner, men jeg husker mamma fortalte at det var et vanskelig yrke å få. Jeg satte allikevel ikke en stopper for drømmen og tegn plagg etter plagg som jeg i min fantasi tenkte at andre ville sy for meg. Jeg skulle ikke sy de selv, for det trudde jeg ikke at jeg ville klare, så jeg skulle som voksen bli er verdens berømt klesdesigner som bare levde av å tegne plagg. 

Så er det ikke ditt hen stien førte, men på samme tid så kom det til et punkt i livet der jeg innså at jeg aldri skulle bli noen klesdesigner og alle tegninger ble pakket sammen og lagt på loftet. Allikvel så ble jeg en klesdesigner, ikke en verdensberømt enn som kun sitter å tegner klær. Bare en engasjert og ivrig jente som fikk symaskin på hjernen for to år siden. 

 


Rosa jumpsuit / vinrød jumpsuit 

Den andre kolleksjonen min er fiks ferdig og ligger på → nettskredder ←, det betyr at nå kan du kjøpe og motta plagget så fort budbilen klarer å frakte klærne til din postkasse. 
Rabattkoden Stine er fremdeles gjeldene, og gir 20 % avslag på klærne. 


Nå som vinteren er her er jumpsuiten perfekt til å tre på utsiden av en body og en strømpebukse, jentene har på seg antrekket i barnehagen i dag, men jeg bruker slike jumpsuiter også når vi skal bort i en middag. For selv om antrekket er litt mer pyntet enn andre plagg så fungerer det like fint til hverdag. Det gjør jo at plagget kan bli brukt mye. Jentene elsker jumpsuit og det skjønner jeg godt, for selv finner jeg ikke noe mer behagelig å ha på. 

Under viser jeg hvordan du kan gjøre et vinterlig preg på antrekket ved å bruke en body og en strømpebukse under, med en vest på utsiden. 


– barn skal ha klær som kan lekes i – 


 

Har du et VirreVapp-plagg som har blitt for lite? 

Finner du et pent brukt Virrevapp plagg, kan du ved hjelp av Helthjem enkelt og uten kostnad, sende dette tilbake til Virrevapp hvor det blir gitt videre til familier som trenger det. Dette er et samarbeid mellom Virrevapp og frelsesaemeen i Drøbak. 

Alt dere trenger å gjøre er å bestille returen på Helthjemretur.no/Virrevapp, velge ønsket returdato, skrive på returkoden og legge ut pakken. Så fort pakken er ankommet Drøbak vil avsenderen motta sin “pant” i form av en hyggelig takkemelding og et gavekort som kan brukes i nettskredder.no 

Skriv gjerne ut hilsen på bildet under og fyll ut sammen med plaggene dere returnerer. 

 

Bloggleserne.

Over 400 000 sidevininger de siste 30 dagene, et mangfold av mennesker som kan si og mene om meg og mitt liv. Til tider kan tallet skremme meg, for hva vet jeg om deg? 

Jeg opplevde for to år siden et menneske som stjal mitt liv og gjorde det til sitt eget. Hen hadde laget en facebook-profil med et navn jeg ikke kjente til, men jeg kjente mer en godt hvem hen utga seg for å være. Bilder på bilder var lastet ned fra min samboers og min profil. Profilbildet var av meg og hen kunne dele et bilde på veggen sin av hesten min og fortelle om dagen sin i stallen. 

Personen bak hadde blokkert meg før jeg viste om profilen, men jeg ble tipset fra andre blogglesere, og leserene hjalp meg med å rapportere profilen til den omsider ble slettet. 

Jeg forteller deg gjennom ord og bilder hvem jeg er, og hva jeg gjør. Det er så klart bare bruddstykker av den totale virkeligheten, men over tid skal det godt gjøres å late som en er en annen enn den jeg utgir meg for å være. Jeg deler glede, men også sorg, så uansett om det bare er små deler av en hel hverdag så kunne jeg ikke løyet om hvem jeg er. Det skal sies at noen tenker større om meg enn jeg fortjener, for jeg er et helt gjennomsnitts menneske med både tempereament og andre negative sider. 

Tallet som indikerer hvor mange som er innom denne siden hver dag, er vanskelig å forstå. Kommentarfeltet mitt derimot er portalen min til dere lesere, for det er der jeg kan kommunisere med dere. Noen dager er jeg redd for å lese det dere har å fortelle, men så fort jeg oppdager at du ikke vil meg vondt så er kommentarene det beste ved å kunne skrive denne blogg. Kommentarene gjør leserne levende, flere av dere som kommenterer hyppig kjenner jeg igjen, noen vet jeg mye om, mens andre bare er et navn jeg skulle ønske jeg hadde et ansikt på. 

Det er en god del som legger seg under “anonym”, jeg misliker det. Årsaken er jo enkel, de som har noe negativt å meddele vil aldri stå inne for hvem de er, patatisk når de kan skrive direkte til meg. Men det er også de med positive tilbakemeldinger som skjuler hvem de er, personer jeg skulle ønske jeg kunne takket med et navn.

Jeg liker å kunne ha en dialog med de som leser om livet mitt, leserne er grunnmuren for bloggen, uten lesere ville bloggen for lengst forsvunnet i virvaret av den digitale verden. 

Jeg får titt og ofte noen kritiske kommentarer, men i all hovedsak er kommentarfeltet et positivt sted å være. Så fort jeg møter tøffere tider så “holder dere meg i hånden”, støtter og trøster meg. Dette viste dere senest det siste døgnet etter jeg publiserte min situasjon angående hesten min. I slike situasjoner er det så godt å ha dere, så betryggende og beroligende. Dere får meg til å le og dere får meg også til å gråte av vakre ord. 

Men en og annen gang dukker det opp en kommentar som får meg til å gråte av smerte, kommentarer som stikker så dypt at jeg blir redd for å se hva neste skriver. Slike kommentarer har desserre også den virkningen at de fester seg til hjernebarken i alt for lang tid. 

Jeg føler at noen følger med for å oppdage feil, og hele tiden begrenser jeg meg og sletter linjer jeg har skrevet i frykt for “å bli tatt”. Og jeg vet etter to år som bloggskribent at den miste feil blir oppdaget. Dette kan være et uttrykk, det kan være et bilde av mine barn med en skitten genser på. Det finnes ikke grenser for hva som kan bli oppdaget, og blir en “feil” oppdaget så får jeg høre det. 

Alle av oss, ja selv meg, irriteres over at bloggverden ofte fremstiller “det perfekte liv”, til tross for at vi vet at verden ikke er slik. Men rart er ikke det når det alltid finnes noen som ønsker å rive deg ned. Det er ikke for ingen grunn at Norges to største bloggere har stengt sitt kommentarfelt. 

Jeg har ingen planer om å stenge mitt, for som nevnt er dialogen med leserene av stor betydning for meg. Men det er trist at nettroll har så stor makt at de klarer å begrense virkeligheten slik den er. 

-baEVDDxhP
Takk til deg som gir tilbakemeldinger, eller stiller meg spørsmål. Takk til deg som gir ros, og deg som gir konstruktiv kritikk. 

 

 

Dronninga er hjemme!

I dag måtte jeg reise og hente jentene i halv tre tiden slik at vi kunne gå å besøke hesten før mørket kom snikende på. 

Gjennsynsgleden var stor for de to små som ikke har sett hestevennen sin på over to måneder.

Jeg står helt klart ovenfor et tøft valg når det gjelder hesten min, jeg er vanvittig glad i madammen, og hun har det helt fint som en “uføretrygda” hest. Vi håpet stort på at vi kunne ha henne som avelshest slik at hun kunne leve det glade liv med å bare være en hest på beite, som bærte frem et nydelig lite føll. Veldig leit var det da å få nyheten om at fosteret forsvant igjen. I år er det for sent for å prøve igjen, og siden hun ikke har vært drektig før i år vet vi heller ikke om hun er i stand til å bære fram et føll. Hester er i tillegg veldig vare på omgivelsene rundt seg når det kommer til en drektighet, og det at hun har en kronisk infeksjon i det ene beinet kan være en årsak til at hun kastet fosteret. 

Dronning er frisk nok til å ha et rolig liv, men antagelig vil jeg aldri kunne bruke henne slik jeg ønsker det. Det at det koster så vanvittig mye penger å ha en hest, og da spesielt en hest som uventet trenger veterinærhjelp nå og da, gir en følelse av at jeg kun betaler for at hun skal leve. Det høres jo egentlig helt idiotisk ut, for hun trives med å bare være hest og kan helt sikkert leve i mange år til så lenge hun får riktig oppfølging og stell hver dag. Samtidig er det så mye penger på en hobby som ikke lengre er en hobby. 

Aliving sitter så vanvittig langt inne, for jeg digger dama. Samtidig gjør det vondt å være i stallen når sykdom står foran drømmene ved å ha en hest. Salg er også et utelukket alternativ da hun er en spesiell dame og i tillegg har denne kroniske skavanken. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dette øyeblikk, for selv om de rundt meg sier at jeg har gjort mitt for å gi henne en sjanse, så er det ikke lett å ta valget om avliving. :(( 

Men nå skal jeg fly over gårdsplassen for å sette henne inn for natten. 

Ha en fin kveld alle.