Jeg klør intenst rundt hele halsen og håndleddene, det ser ut som jeg lider av en kraftig allergisk reaksjon. Kløen hadde forsvunnet, om jeg bare kunne tatt meg en dusj, jeg kravlet nemlig oppi en haug med isolasjon nå nettopp. De mikroskopiske glassfiberpartiklene har som en magnet festet seg til de små glippene av hud, der dress og hansker ikke dekket helt til. En dusj ja, det hadde løst problemet, men jeg får ikke tatt meg en dusj. Nei, du ser det at jeg var nettopp i krypkjelleren til huset, for å tine vannrør inn til huset. En dusj blir ikke det samme uten vann. Så jeg sitter her i stedet, drikker et stort glass med brus, og gnager på en deilig remse sjokolade. Så klør jeg litt rabbiat på halsen igjen, og ler høyt, enda jeg sitter her helt alene i en stue der gardinene svaier i takt med vindkastene utenfor. Jeg hører på lyden av en rotte som prøver å ta seg igjennom kjøkkenviften like bak meg, og lurer på når den kommer til å lykkes med prosjektet.
Jeg tenker på sjokoladen som smelter i munnen min, smaksopplevelsen skjer ikke på tungen, men i hjernen, gjennom signaloverføringssubstanser og hormoner som dopamin, adrenalin og serotonin – er det rart vi blir gale etter den brune smeltende platen?
“Denne sjokoladen var da veldig fortjent”, forteller jeg høylytt til meg selv, for i sannhetens navn: For hva f**n kan jeg ellers gjøre?
/ Hilsen hun uten vann i kranen, i det trekkfulle rottereiret av et hus hun bor i. Vinteren er magisk, dere ! 😉
Livet kan aldri bli slik vi ønsker det, det blir slik det blir. Det som utgjør den store forskjellen er hvordan vi velger å takle det.
Hva er meningen med dette innlegge? jeg vet ikke. Jeg tror jeg har behov for å prøve og sette ord på ting, klarne opp i tankene. Jeg skriver dette innlegget til meg selv, det er den type menneske jeg er, men jeg deler det jeg skriver, for kanskje, og bare kanskje er det noen som også gjerne skulle få satt ord på det hodet klarer å rote til.
Jeg har ikke angst, jeg er ikke deprimert. Allikevel er jeg nedstemt og tom på innsiden. Jeg føler det som en kulde er inni meg, og slukker alle ilder jeg prøver å tenne. Jeg har lyst til å kle meg i usynlige klær, jeg tar bare på meg sminke de få gangene jeg føler jeg må – det er de samme gangene jeg klistrer på meg et smil og later som alt er bra – for alt er jo bra, ikke sant. Så hva er det da!?
Jeg er skuffet. Over meg selv, så klart. Jeg føler jeg ikke duger, for jeg sa jo til meg selv at; NÅ! Nå er det nok, denne uken skal jeg være meg selv igjen. Jeg skal være hun med så mye energi inni seg, hun med så mange ideer at hun blir helt oppslukt av det verden har å by på og skuffet fordi døgnet ikke har flere timer å gi.
Det går for en dag, men så den neste har jeg ingenting å gi. Jeg blir liggende å vente på at jeg kan legge meg om kvelden, bare bli ferdig med nok en elendig dag.
Livet blir ikke slik vi tror det skal bli, kanskje ved å innse akkurat det, kan jeg igjen åpne øynene og se verden som den er. Full av oppturer, gleder og kjærlighet, men også nedturer, tunge stunder og sorg.
Jeg skal slutte å være så streng mot meg selv, jeg skal slutte å si at i morgen skal jeg ta meg sammen, for jeg vet ikke hva i morgen bringer. Og nettopp det er grunnen til at jeg gang på gang har ramlet igjen. Jeg vet ikke lengre hvor mange deadlines jeg har gitt meg selv for å komme meg ut av kulden og fine tilbake til den gamle nisten. Så slukker den på ny og skuffelsen over å ikke mestre skylder over meg.
Jeg har jobbet mot meg selv siden jeg ble gravid, men gang på gang har jeg fått meg en på trynet på ny. Etterpå har jeg dømt meg selv for at jeg ikke fikk det til.
Jeg er lei av at livet gjør det vanskelig, jeg er lei av å føle meg nedstemt, jeg er lei av å gråte og jeg er lei av å ikke ville stå opp om morgen. Men jeg vet at det kommer flere tunge dager, flere tunge uker. På fredag mistet jeg en betydningsfull person i livet mitt, så enda er det mange flere tårer jeg skal gråte.
Livet blir ikke slik vi planlegger at det skal bli, og når det svikter er det som om grunden forsvinner under meg. Som om jeg i blinde må famle meg fram fra mørket.
Så jeg har bestemt meg, jeg skal legge bort alle mål, jeg skal slutte å lete etter den jeg var, hun er inni meg, så hun kommer tilbake. Jeg skal ta dagen i dag som den er, og i morgen skal jeg ta i morgen. En dag av gangen, med et fokus for dagen:
Hva kan jeg gjøre i dag, for at denne dagen skal bli en bra dag!?
“3 år gikk det før døra ble ferdig”, sa jeg ut i tomme luften mens jeg klappet en gang i hendene – at det egentlig bare kostet meg en time kan vel være vår lille hemmelighet?
Nå må jeg inn i flauehjørnet for å klare å innrømme at den ene døra i huset vårt har vært brun i de snart 7 årene jeg har bodd her. Det hadde ikke behøvd å være noe galt i det, men med tanken på at jeg har hatt andre planer for den like lenge, så er det faktisk litt flaut at det skulle gå nesten 7 år.
For en liten tid tilbake (les: 3 år) pusset jeg opp gangen oppe, og bestemte meg for at jeg skulle male døren inn til barnas soverom på en litt kunstnerisk måte. Teorien var enkelt, de mørke feltene på døren skulle males med gulvmalingen, og de lyse feltene med den samme malingen som er på veggen. Problemet var bare at det var et så kjedsommelig og tidkrevende arbeid at jeg plutselig hadde tatt en motivasjonspause som aldri tok slutt.
For å være ærlig hadde døren aldri blitt ferdig om det ikke var for at jeg for ett år siden kjøpte kontaktplast fra Lindas Dekor og Design. Jeg la kontaktplast på alle benkeplatene på kjøkkenet, og fikk rett og slett blod på tann etter det.
Nå har jeg kontaktplast på kjøkkenet, på badet, i stuen, på en kommode og nå også på døren til jentenes soverom. Drar jeg til min beste venninne, er det likedan der. For et fantastisk produkt for billige og raske forandringer.
Jeg var jo veldig spent på om resultatet kom til å bli bra, og ikke minst; om det ville være et holdbart resultat. Svaret er: Jeg ELSKER KONTAKTPLAST! Kontaktplasten har fått virkelig bestått holdbarhet-testen etter å ha ligget ett år på kjøkkenbenkene og kjøkkenbordet, for det vel ikke et sted i huset som er mer utsatt for slitasje.
Kontaktplasten er enkel å legge
Alt man trenger for å legge kontaktplast er en ren og slett overflate, en tapetsletter, en tapetkniv og en saks. I tillegg kan man bruke en hårføner til å varme kontaktplasten for å få den til å legge seg pent rundt hjørner og kanter.
Det enkleste for meg hadde vært om jeg kunne hektet av døren og lagt døren ned før jeg la på kontaktplasten, men i dette huset finner vi mange morsomme løsninger på ting, og den ene hengslen var surret sammen med ståltråd, så jeg fant ut at jeg fikk legge på kontaktplasten med døren hengende oppe.
Konkaktplasten påføres enkelt ved å stryken den på med tapetsletteren og overflødig kontaktplast fjernes med tapetkniven.
Kontakplast kan legges på omtrent alle slette overflater – kjøkkenbenk, bord, hyller, skapdører, trapper, glassbord, dører, eller du kan piffe opp utseende til et fat, en bærbar data osv. Prisen jeg måtte gi da jeg ga kjøkkenet et ansiktsløft for ett år siden, var 616,- + frakt. Latterlig billig sammenlignet med om jeg skulle kjøpt nytt bord og ny benkeplate.
Planen her er etterhvert nytt hus, og da er helt gull å kunne “pusse opp” på budsjett slik at vi får det pent uten å kaste bort penger på noe som blir revet igjen om noen år. Det er også en billig måte å friske opp noe som er blitt stygt, eller bare for å endre et møbel til å passe bedre inn med resten av rommet. Siden kontakplasten enkelt kan fjernes igjen med en hårføner, uten å etterlate lim eller stygge merker, må det være gull for alle som leier og som ønsker å sette sitt preg på leiligheten den tiden man bor der.
Endelig passer døren til resten av rommet – rettelse – resten av huset!
Detaljer som gjør folien levende
Jeg har bare testet kontakplast med tre-etterligning i forskjellige nyanser, og jeg elsker at det faktisk er struktur i folien. Resultatet blir så utrolig pent og ekte. Men hos Lindas Dekor og Design, er det kontaktplast i mange flere kategorier enn treverk: dekor, marmor og stein, metallic, ensfarget, speilefektfolie, tavlefolie og premium. I tillegg finner du en rekke andre ting der inne også så sjekk ut hjemmesiden
Hei Sara, velkommen til oss, dette er ditt nye “foralltid” hjem.
Det var med blandede følelser jeg i går reiste for å hente den nye kattungen vår fra dyrebeskyttelsen. Jeg vet ikke om det er alle graviditetshormonene som herjer så voldsomt, men i det siste har det truffet meg så alt for hardt at skillet mellom liv og død står alt for nært hverandre. For to måneder siden, døde vår forrige pus i fra oss helt uventet, bare 4 måneder gammel. For halvannen måned siden gikk jeg igjennom det jeg vil kalle en “mental spontanabort”. Jeg er fremdeles gravid med ei lita tulle i magen, men som legen mente, var det et lite mirakel. Klokken 10:00 den formiddagen fikk jeg beskjed fra gynekologen at de kraftige blødningene og krampene i magen skyldtes at jeg gjennomgikk en abort. I syv alt for lange timer gikk jeg igjennom en abort følelsesmessig. Frykt, sinne – en bunnløs sorg, blod som strømmet og kramper i livmoren. Det var ikke før vi var på sykehuset kl 17:00 at vi oppdaget det helt utenkelige, et fremdeles levende foster. Vi var heldige, andre er det ikke, og jeg spør meg selv: hvorfor?
Jeg husker tanken som igjen og igjen sa til meg: alle bare dør! Hvorfor dør alle?
I dag ligger jeg her i sengen. , jeg ligger å kjenner på de livlige sparkene fra den versle jenta som vokser i magen min og bak hodet mitt ligger vår 12 uker gamle pus og sover. Hun er enda usikker og redd, i går ble hun tatt bort fra sine søsken og sin mor.
Jeg visste ikke helt om jeg var klar for å starte på nytt med en ny kattunge etter å ha mistet den forrige, for noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg har dyr, når jeg takler så dårlig å miste de igjen. Jeg avlivet min føste hest, og flere katter og kaniner har dødd opp i mellom årene, men uansett om det er sykdom eller skade som fører til død, så føles det allikvel så alt for brutalt når de drar.
Jeg er ikke dum, jeg vet at døden er prisen for livet. Så derfor ble det en ny pus, for uansett om tiden vi får med de vi er glad i er kort eller lang, så er den tiden verdifull.
Vi gleder oss til å bli kjent med denne nye lille skapningen, som nå er en del av vår familie på til sammen 14 dyr og mennesker <3
Det er mange gravide som følger meg om dagen, og enda flere er det jo som har barn. Så derfor har jeg lyst til å dele en anbefaling på den hudpleieserien som jeg har byttet til nå som jeg er gravid.
Etter at jeg ble gravid endret huden min seg en del, noe jeg har lest er veldig vanlig. Den har blitt mye tørrere, samtidig som den har blitt mer uren. Leppene mine har virkelig vært det verste, de har vært så tørre at de daglig har sprukket opp, og jeg har hatt en leppomade i hver lomme på alle jakker og vesker. Jeg har også måtte smøre kropp og ansikt mye mer enn jeg normalt gjør fordi jeg har vært så tørr at jeg har flasset, og den tørre huden har svidd mot for eksempel ullgensere. Akkurat som om huden har blitt mye mer sensitiv etter jeg ble gravid, i tillegg gjør vel ikke vinteren det noe særlig bedre.
Siden huden har vært så sensitiv, og nesa alt for var for parfymelukter måtte jeg begynne med en ny hudpleieserie. Jeg har virkelig funnet en jeg elsker fra apoteket, og vil gjerne anbefale den videre.
Hudpleieserien er fra La Roche-Posay – en veldig kjent hudpleieserie til sensitiv hud. Jeg har for eksempel alltid brukt solkremenen til La Rosche-Prosay ANTHELIOS på barna, fordi de har vunnet “best i test” blant mangfoldet av solkremer der ute.
Grunnen til at jeg vil anbefale denne serien er fordi jeg føler jeg har fått tilbake både lepper og en normal hud igjen. Men det som er så genialt er at alle produktene er “trygge” å bruke under graviditeten, og produktene kan like herlig brukes på barna mine som snart fyller 5 år, og på baby når baby blir født. Produktene er tilpasset bruk for selv de med svært sensitiv hud og de med atopisk hud.
De produktene jeg har har nå er en fuktighetskrem til hele kroppen, to ansiktskremer, der den ene er til svært irritert og tørr hud, og en lip-balm. Alle disse produktene beroliger og hjelper irritert, svekket og varm hud hos hele familien. Disse produktene er uten parfyme og parabener. Det føles behagelig å smøre de på huden, kremene trekker raskt inn og gir faktisk det rasultatet produsentene lover det skal gjøre. Du kan lese mer om hudpleieserien på www.laroche-posay.no
Hurra for gode produkter, som kan brukes av alle i huset
Produktene jeg har:
– La Roche-Posay – Lipikar Baume AP+ = En krem som kan brukes på hele kroppen for spedbarn, barn og voksne, og er også egnet på hud med tendens til atopi. Gir umiddelbart en beroligende effekt og reduserer kløe. Hudbarrieren styrkes og vedlikeholdes, og huden blir myk og smidig. Behagelig konsistens som absorberes raskt og ikke klistrer. Uten parfyme.
– La Roche-Posay – Toleriane Riche = En ansiktskrem spesielt egnet for sensitiv hud. Beroliger irritert og stram hud, samtidig som den gir fuktighet. Inneholder få ingredienser. Testet på sensitiv hud. Uten parfyme, alkohol og konserveringsmidler.
– La Roche-Posay – Toleriane Ultra = En innovativ ansiktskrem som er fuktighetsgivende og beroligende til en sensitiv og intolerant hud. Testet på allergisk hud. Jeg bruker den både ved utslett og som daglig pleie. Kremen inneholder ingredienser som hjelper en irritert hud.
– La Roche-Posay – Cicaplast = En gjenoppbyggende leppebalm til tørre og sprukne lepper. Skaper en beskyttende barriere på leppene og fyller sprekkene. Uten parabener.
Tusen takk mammaen min, for at du bruker tid på lage varme klær med masse kjærlighet i, til mine barn. Gradestokken ute viser 13 blå i dag, og da er det godt å vite at barna ikke kommer til å fryse med sin helt nye ullgenser, og sin helt nye matchene ullbukse som de trer utenfor buksene når de skal ut i dag.
Tusen takk mammaen min for at du igjennom hele livet har gitt meg så mye inspirasjon til å være kreativ. Tusen takk for at du tok deg tid til å lære oss din kreativitet. Du er en mamma å se opp til, en fremgangsrik arbeidskvinne, en kvinne med sterke meninger om gode verdier, så har du denne kreative siden, der du har evner langt større enn de fleste i både maling, søm og strikking. En kvinne å beundre, en kvinne å strekke seg etter, også er du min mamma da. Og det er jeg mest glad for.
Mye ros på en tirsdag morgen, eller hva mamma? Så jeg skal komme med en liten ironisk takk til deg sånn helt på tampen:
Tusen takk mamma, for at du hadde troen på meg og kjøpte inn 12 nøster med garn, da jeg spurte om du kunne få meg litt i gang med strikkingen for 6 uker siden, da jeg ble sengeliggende etter svangerskapsblødningen. Jeg ble veldig stolt da jeg etter 5 uker var ferdig med å strikke opp et garnnøste, og hadde resultatet av en babytruse foran meg. Så takk skal du ha for at du ga meg en skikkelig strikkeboost, mens du selv rakk å strikke to ullgensere og to ullbukser til mine (snart) to femåringer, og ja for ikke å glemme kjolen du strikket til deres eldre kusine, og de to bunadene du rakk å sy til barna mine i løpet av de samme ukene jeg brukte på å strikke en babytruse. Du har jo tross alt bare en 100 % arbeidsstilling og 3 timer pendling til og fra jobb per dag, så det skulle vel bare mangle at du skulle rekke litt mer enn meg som kun lå på sofaen!
Det skal snakkes om pupp, pupper, og atter pupp i dagens innlegg.
“Du må ikke finne på å ha sex uten bh når den kidden din kommer ut, ved mindre mannen din synes det er passende få en melkesprut i fleisen som takk for nytelsen da vel å merke!”
Vi satt tre gode venninner i sofaen, ei førstegangsgravid, ei tobarnsmor, og meg selv; mor til tvillinger og gravid på nytt. Temaet falt fort på pupp, amming og tabuene ingen snakker om .
“Haha, seriøst? Hvorfor det?” spurte den førstegangsgravide litt sjokkert.
“Utdrivningsrefleksen til melka har det med å sette i gang ved stimuli av puppene, og en orgasme åpner i alle fall alle sluser”.
Vi lo så tårene sprutet, den førstegangsgravide lurte på hvorfor ingen fortalte om slikt, vi to andre lo av minnet om opplevelsen – det var ingen som hadde fortalt oss det heller, men det tok ikke så lang tid å få erfaring i feltet.
Spør jeg min mann, har jeg aldri hatt lekrere pupper enn da jeg ammet. Kanskje ikke så rart, da forskjellen var denne:
Med melk og uten melk
De klinkerunde struttepuppene var jo selve definisjonen av sexy-pupper, men som den forbudte frukt, var det ikke lov å røre, ved mindre du tålte straffen.
Under ammeperioden er ikke puppene lengre noen seksuell sone, men mer som to ladde vannpistoler. Og mens mennene må se seg nødt til å få mindre tid med pupp, opplever vi kvinner det stikk motsatt. Det vi hadde gjemt bak et par lag med klær og en ubehagelig bh, som var en av våre meget private områder, forbeholdt synlighet i dusjen og sengen, skulle vi plutselig mene var allemannseie, like naturlig som en albue!. Plutselig sitter vi der med puppene framme i det offentlige rom, og mener det er den mest naturlige tingen i verden. Vi glemmer at mennene husker puppene våre for hyggestund, og vi glemmer at vi pleide å skifte bh på stranden med smarte triks for å unngå at en nippel skulle havne “på avveie”.
I dag ville følt jeg det veldig merkelig å ta fram puppen foran kjente og ukjente, men så vet jeg det – at om 5 måneder, når babyen i magen er på utsiden, så kommer jeg til å gjøre nettopp det, med den største selvfølge og stolthet.
Vi har tross alt vært igjennom dette en gang tidligere:
5 år tidigere, på nyfødt intensiv:
Men en litt hjulbeint gange, bleierumpe og rufsete år, ruslet jeg sakte igjennom sykehuskorridoeren. I hånden trillet jeg et stativ med en pumpe hengende på – som et intravenøsstativ, bare at på dette stativet var det festet en jurpumpe.
“Det er ganske mye pupp her, og like mange forskjellige av dem”, sa min kjære mann med en tynn stemme, litt forundret over å bli eksponert for alle disse formene av pupper på så kloss hold.
Han kikket bort på meg, øynene møtte ikke mine, de ble hvilende på de to pumpene som lagde den hypnotiske lyden: “bzzz, bzzz, bzzz, bzzz”, som hadde sugd seg fast i hans “nesten håndfulle”. De små harde niplene, kunne ikke lengre kvalifiseres som små og søte, etter å ha vært igjennom 20 minutter med pumpende vakuum.
Mange av oss hadde prematurfødte barn, og pumping var veien å gå for å sette i gang matstasjonene. Mellom de regelmessige pumpestasjonene satt vi i neste kø for å prøve å få de for små babyene til å henge seg på puppen selv. Personlig bygget jeg opp med 5 puter i fanget for å få babyene opp til puppene, for de fleste holdt det med en pute eller to, mens et par kunne slenge ut puppen til babyen som lå rett på lårene..
.. og det er hvor fort en pupp går fra å være en seksuell sone, til å bli en ren matstasjon.
Gratulerer alle mødre, i dag håper jeg dere bil satt ekstra pris på for alt dere gjør for deres barn, vi er unike og helt uerstattelige for våre barn.
SPRESYGLEDE
Symaskinen kom fram, et plagg har blitt laget. På fredag bestemte jeg meg, det var på tide å finne fram symaskinene igjen. Den voksne magen min gror ut av klærne mine, så jeg sydde favorittkjolen min i en størrelse større enn jeg pleier. Nå som magen stikker godt fram, synes jeg kjolen gjør seg utrolig godt med et snor i livet.
Jeg gleder meg til å få tid til å sette meg ned med en tegneblokk, og tegne fram noen nye modeller. Hvem sier vel “nei-takk” til noen nye oppskrifter på “mamma-klær” og baby-tøy?
For to dager siden opprettet jeg en egen sykonto på Instagram: @spresyglede Og det gleder hver celle i kroppen min at så mange 3900 deilige syinteresserte har begynt å følge sykontoen min på disse to døgnene. Det er HELT FANTASTISK!
Jeg håper at alle som syr noe etter inspirajon og oppskrifter fra meg, har lyst til å dele noen fine bilder på Instagram og tagge bildet med #spresyglede. Jeg kommer til å plukke ut bilder av deres syprosjekter og dele på profilen @spresyglede slik at vi sammen kan spre inspirasjon og glede ved søm 😀
2018 – Et år for INSPIRASJON og SYGLEDE og baby, og hverdagsliv osv, osv… 😛
Kula vokser ut av alle klærne, men unntak av de nyeste kjolene mine – heldigvis!
Jeg kan endelig glede meg over å ha et overskudd om dagen, og i dag skal symaskinene FRAM!! De har ikke vært framme siden desember, og med veldig rolige og kjedelige dager har jeg virkelig savnet å sy.
Jeg gleder meg virkelig til å begynne å forme babyklær igjen, ettersom det er så lenge siden sist, men før det skal jeg rett og slett sy meg en kjole til! Jeg har snart ingenting å ha på meg i skapet, men den løse kjolemodellen jeg laget i høst har blitt en stor favoritt. Kjolen er så lett, romslig og behagelig å ha på.
Det gleder meg at såå mange andre har hengt seg på for å sy disse kjolene! En ting som hadde vært så kult, var om dere kunne vist fram deres kjoler. Vi kunne lagt ut bilder på Instagram og begynt å tagge plaggene for å spre syglede. Hva sier dere? Jeg starter i dag med å legge ut kjolene mine, med taggen #spresyglede
Tidligere har jeg brukt taggen #skolissykrok, og jeg ELSKER at den taggen har blitt brukt av så mange til å vise meg plaggene som er sydd etter min inspirasjon. Dette har jeg lyst til å løfte til nye høyder.
NY INSTAGRAMPROFIL : @SPRESYGLEDE
Jeg har laget en ekstra instagramprofil: @SpreSyglede . Så gå inn og følg meg der. Om litt håper jeg at profilen kan bli en deilig inspirasjonskilde av alle plaggene jeg har delt oppskrifter på – sydd av dere og meg 😀
“Sover du ikke”, jeg kikket på henne, der hun kom traskende rundt hjørnet, inn til stuen. Den lille kroppen sto å svingte litt rundt sin egen akse, blikket pekte nedover, men i munnvikene lurte det seg et smil.
En taus måte å spørre om det var greit at hun hadde gått ut av sengen.
“Jeg har faktisk prøvd veldig lenge mamma, men øynene mine er ikke trøtte” sa hun i det jeg ga henne en stille invitasjon om å komme til sofaen.
“Ja, det har du faktisk, vi trodde du sov, for du har jo vært helt muse stille. Har du ikke sovet noe i det hele tatt?” spurte pappaen.
“Nei, jeg får bare ikke sove”, sa hun og la den varme kroppen inntil min.
“Vet du, sånn kan jeg også ha det noen ganger. Og det jeg tror du trenger er litt ekstra kos, for du har jo vært borte hele helgen” svarte jeg og klemte den skjøre, men samtid sterke kroppen i armene mine, mens jeg pustet dypt inn med nesen for å ta inn alle de unike luktene av min egen datter.
En misunnelig pappa kom krypene bort til oss, og la hodet i fanget til datteren sin, mens hun lå å hvilte ryggen mot kroppen min. Hendene hennes strøk han over hodet, han kikket opp, og hun fortsatte å stryke nedover pannen og langs kinnene før hun flettet hendene i hans ene grove.
Ingen av dem sa noe, men de smilte begge to. Et smil en pappa bare kan vise til sitt barn, et smil en datter bare kan vise i gjensidig kjærlighet til sin pappa.
Jeg smilte jeg også, for min hånd var flettet inn i deres til sammen tre hender. Og akkurat i det lille øyeblikket føltes båndet i mellom oss ubrytelig.