HJELP! Det er 1. desember i morgen!!! 

I det man begynner å klippe i en hullete strømpebukse, vet du at det er noen kreative prosjekter på gang. 

Jeg fatter ikke hvor tiden har blitt av, planen var tross alt å gjøre klart mye til den kreative julekalenderen i november. Brått er det siste dagen og siste mulighet, før det i morgen er DESEMBER! Jeg er ikke klar med halvparten av det jeg skulle… 

Men noen ganger så må selv jeg også bare innse at det er ikke alt man kan få til, men så får jeg gjøre det beste ut av det allikevel – i mål skal jeg uansett. 

Den kreative kalenderen, for å snakke litt om den – er en kalender jeg nå skal ha for fjerde gang på rad. Hver dag i desember publiserer jeg et nytt innlegg med et kreativt prosjekt som hører julen til. Det er alt i fra små enkle prosjekter, til de litt større. Det er alt i fra søm til saging, men det viktigste med alt er at det er hjemmelaget med kjærlighet. 

For meg er det viktig å ikke bidra til kjøpepresset, derfor vil jeg heller vise hvordan man kan lage koselige julegaver og julepynt, og vise verdien som ligger bak slike gaver. 

I år blir det en god blanding som hvert år, men kanskje litt mer søm enn tidligere. 

Det er for å si det slik, bare å begynne å glede seg, og finne fram hobbyduken. 

I MORGEN BRAKER DET LØS! 

– Følg meg på Facbook her da vel –

Hun sendte meg en melding i dag tidlig; “Kan jeg komme på et kaffebesøk i 14 tiden?”. Hun er min enestående venninne, hun som har vært den samme fantastiske venninnen fra lenge før vi visste hva det ville si å være venninner, fra den tiden vi begge brukte bleier. “Jaa!” svarte jeg, som om hun reddet hele dagen min bare ved å spørre. 

Da klokken var 14:05 tok jeg meg selv i å stå i vinduet ut mot veien og se på bilene. Det er kanskje henne – tenkte jeg, og fulgte med på om bilen svingte av til gaten vår. Etter å ha trudd at omtrent fem sølvgrå biler var hennes fant jeg ut at tiden antagelig ville gå litt fortere om jeg gjorde klar kaffen i stedet. Det var ikke det at det var så fryktelig lenge siden jeg så henne sist, faktisk var det ikke en uke siden en gang. 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Jeg bare gledet meg, for alt jeg skulle og burde ha gjort denne dagen, ble ikke slik jeg trodde. Derfor gledet jeg meg til å sette meg ned, prate, lufte frustrasjon og bare være tilstedet med min beste venninne uten å måtte tenkte på klesvasken som skulle vært tatt, all jobben på dataen som har hopet seg opp, og de mange prosjektene i juleverkstedet som på langt nær er klart til 1. desember. 

Plutselig banket det på døren, og da sola mi’ kom inn i gangen braste jeg ut i et sammensurie av latter, snørr og tårer. For i hendene rakte hun meg en pakkekalender som hun hadde laget bare til meg. 

Jeg tror det er det fineste noen noensinne har gjort for meg. 

– Speiltvillingene på facebook  –

Det lille som plutselig betyr så ekstremt mye. 

Jeg er sliten om dagen, kroppen jobber i mot meg, jeg ligger på sofaen, stirrer, rett frem for meg. I en hel time blir jeg liggende urørlig, barna sover, mannen er ute. Jeg ser på TV, men TV er sort, jeg har ikke orket å skru den på, jeg kommer ikke til å orke å skru den på. 

Mannen kommer inn, han bærer med seg en sekk med ved. Det er godt og varmt, for han fyret opp før han gikk ut. 
“Skal jeg ta med noe drikke til deg fra kjøkket?” sier han, i det han har tømt veden i vedkurven. Han kommer tilbake med et stort glass julebrus i hendene, så spør han om vi skal se på TV. Den TV’n jeg allerede har sett på i en time, uten at jeg orket å skru den på. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Neste dag.. 

Vi kommer hjem, jeg er utslitt, lykkelig, svært lykkelig, det har vært en helt fantsisk dag, den beste på lenge. Det er helg, så vi slenger oss alle fire ned i sofan og ser en tegnefilm før barna må i seng. Øynene mine kjemper i mot, men de blir for tunge, så jeg sovner. Jeg sover i to timer, men tre ganger i løpet av de to timene, spør min mann om jeg skal våkne. Han spør for å være grei, i tillfelle jeg ikke hadde tenkt til å sove så lenge. Men han lar meg gli tilbake i søvnen gang på gang, fordi han ser at jeg ikke klarer å stå opp riktig enda. 

Det blir brått leggetid for de to små. Jeg våkner litt, de vil at jeg skal være med på kveldsstellet. “I dag er det min tur, for mamma er sliten” sier han, og de to jentene mine kryper helt tett inntil meg. Hun ene hvisker: “Mamma, jeg elsker deg”, hun andre gir meg ett lett kyss på munnen. Inni meg eksploderer det, som et titalls fyrverkerier laget av kjærlighet, på utsiden synes så vidt bare et smil. 

“Takk mine fine, jeg er så heldig som har dere!” Hvisker jeg tilbake, og selv om jeg bærer et smil om munnen, ruller øynene mine bak i hodet, jeg orker ikke holde de oppe.

Jeg tenker på alt jeg burde gjort, alt jeg skulle gjort, alt jeg ikke har fått gjort, men så stanser jeg, for de tankene gjør meg vondt. Så i stedet tenker jeg på hvor heldig jeg er som har tre mennesker rundt meg, som viser forståelse, medfølelse og omsorg. 

Plutselig betyr det så enormt mye når mannen tar en runde med støvsugeren, går ut med søppelet, lager mat, eller henter ved og fyrer opp slik at når jeg våkner neste dag og han har dratt på jobb, så kan jeg komme ned i en stue som er varm, og gå å lage frokost på et kjøkken som er ryddig og rent. (og der kom tårene mine, fordi takknemlighet over de små tingene blir så fryktelig stor, når alt annet er litt mørke grått) 

♥ ♥ ♥

– Speiltvillingene på Facebook – 

Du vet de øyeblikkene du bare har lyst til å la gråten overta, og hulke som et barn, uten å være det spor trist, men overvelde lykkelig faktisk. 

Det er ikke så mange gangene i livet man opplever akkurat den følelsen, men da jeg gikk opp kirkegulvet til min fremtidige mann kom følelsen over meg. Gråten presset seg på, og selv om det bare er rene gledestårer får man lyst til å være alene i gråten og la hulking bli en del av de rennende tårene. 
Da jentene kom til verden skjedde det samme. 
Før det kan jeg huske å få den samme følelsen i det mine foreldre dukket opp etter at noe forferdelig hadde skjedd, som den gangen jeg falt av huska på SFO og fikk hjernerystelse. Så når en av foreldrene da endelig kommer, blir man så glad at alt ekploderer i følelser og man bare gråter og gråter. 

Da jeg så mine to jenter i hvite nattkjolen entre en scene for første gang  i sitt liv, var det ikke mulig å stoppe tårene som faktisk gjorde det vanskelig å se de to englene blant alle de andre englene der på scenen foran meg. Jeg fikk umiddelbart lyst til å gråte, for følelsen renner over. Der foran meg sto to jenter, og ikke bare hvem som helst, men mitt eget kjøtt og blod. Og de danser slik bare fireåringen kan danse. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

I et halvt år har de danset ballett, i et halvt år har jeg vært spent på hva de har lært fra gang til gang. I dag var det forestilling.

WOW! To timer med gåsehud, tårer og latter. Fra store til små dansere, og så vanvittig flinke alle sammen. RÅTT, rett og slett.!  

Olivia finner sverdet i skattekisten.

Så mange små Tingeling’er <3

Jentene med sin bete venninne i mellom seg som ekte skjørøvere! 
 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Jeg synes det er merkelig hvordan det er mulig å miste alt av krefter i brøkdelen av et sekund.. 

I går var jeg nemlig så energisk, jeg følte meg som meg selv, og det er lenge siden. Jeg sang, og lagde video til årets kreative julekalender. Jeg var der jeg pleide å være, full av glede, full av arbeidslyst. Så var det som om det smalt, og med ett satt jeg bare å stirret ut i det blå, helt tom på innsiden. 

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Jeg innser at jeg har hatt fordommer mot andre som har fortalt hvor slitene de har vært. Jeg har liksom ikke tatt det for god fisk, for slik jeg så på det, var det jo bare å komme seg opp av sofaen og tenke litt mer positivt, så kom det nok til å gå over ganske så kjapt. Da er det jo egentlig bra, tenker jeg, at jeg har møtt meg selv i døra. For i går var ikke klokken mer enn 14 på formiddagen da det brått sa stopp. 

Jeg hentet barna tidlig i barnehagen for de skulle på generalprøve med balletten allerede klokken 16 i godt stykke unna. På et vis, så leverer jeg i mammarollen, antagelig fordi man som mamma ikke har så mange andre valg. 

Men så kom vi hjem, og jeg prøvde helt oppriktig å ta meg sammen. Jeg skulle jobbe, for jeg har ikke råd til noe annet. Det var bare det at det ikke nyttet, og når det ikke går, så blir jeg så skuffet over meg selv, at jeg gir meg selv et så forferdelig dårlig selvbildet.

Det er ikke noe jeg bare sier, hele kroppen viser så tydelige tegn på at jeg er sliten. Øynene mine klarer ikke holde fokus, fingrene mine sovner som om jeg ligger på dem, kroppen min føles fysisk tung og jeg lider at et gjespesyndrom. Det høres helt banalt ut, men det er helt sant. 

Klokken 20:30 i går kveld sovnet jeg på sofaen, 21:15 bråvåknet jeg, men da var det for sent å prøve på noe mer, så jeg gikk å la meg. 

Jeg er et b-menneske med lakenskrekk. Jeg sovner aldri på sofaen, og jeg legger meg når jeg innser at klokken er alt for mye til at jeg neste dag må stå opp samtidig som to barn som har en innstilt døgnrytme på å våkne klokken 07:00. 

Jeg er ikke meg, og jeg hater det. Men jeg er bedre enn jeg var, og blir bedre for hver dag, så derfor vil jeg dele. Ikke for å få trøst og empati, men for å motbevise egen fordom. Det er faktisk mulig å være så sliten at det gjøre den minste lille ting kan føles som å bestige et helt fjell. 
 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Herlighet, det er altså så mange grunner til at alle familier bør ha en symaskin i hus. 

I dag har jeg sydd om, eller mer korrekt sagt – lagt opp –  kostymer til jentene. Fra en fotsi Luciakjole til en knelang “nattkjole” og fra en tre kvart lang tights til en liten danseshorts. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Kostymene er til en danseforestilling til søndag, men det er ikke alltid like enkelt å finne helt riktig kostyme, og shortser er ikke det det finnes mest av på denne tiden av året. Det fungerer så klart å bare klippe av en tights til en show som dette, men med en symaskin så er det jo veldig enkelt å klippe av og sy opp kanten så det blir en fin danseshorts. Faktisk er det noe jeg lurer på hvorfor jeg ikke har gjort mer av på tightser som har fått hull på knærne eller flekker som ikke går av. Slike shortser er jo gull verdt under sommerkjoler, eller bare som shorts alene. 

I morgen skal jentene ha generalprøve på ballettforestillingen de har trent på dette semesteret. De skal danse sammen med alle aldere til stykket om Peter Pan, og det spesielle er at jeg ikke har sett de øve, for alle foreldre må sitte utenfor treningsrommet så barna får mest mulig konsentrasjon med den vanvittig flinke danselæreren. Dere kan tro jeg gleder meg til å se jentene, og alle de andre danserne. 

Kostymene er klare, så nå er det bare å glede seg, og gjett om jeg gjør det!! 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Er det nå jeg skal fortelle at jeg ikke fikk lov av mannen å skaffe meg en kanarifugl i bur, så i stedet satser jeg fullt på å tiltrekke meg alle nabolagets småfugler ute?

Neida, det blir dummere enn som så, og jeg har fått høre min tabbe med jevne mellomrom de siste årene.
Det hadde seg nemlig slik at vi et år fikk et matbrett til fuglene med sugerkopper på, til jul. Den var laget av hard plast, og helt gjennomsiktig. På den måten kunne man feste den rett på for eksempel kjøkkenruten og studere alle småfuglene som skulle komme å spise av matbrettet. 
Jeg var ivrig med å få det hele opp, reiste på butikken så fort den var åpen, kjøpte fuglemat og fylte opp beholderen som var festet på utsiden av kjøkkenruten. 

Så ventet jeg, og ventet… Det gikk en måned, fuglematen ble ikke rørt. Jeg ble mer og mer skuffet. 

 “Hvorfor er det ingen fugler som vi spise av maten jeg har satt ut!” sutret jeg til mannen min en ettermiddag jeg satt å kikket ut på det fulle matbrettet.
 “Er det lov å spørre hvordan fuglemat du har kjøpt?” spurte mannen og viste et lite tegn til smil i munnviken

Jeg fant fram posen med fuglemat og rakte den mot han. 
 
  “Jeg kjøpte bare en pose på butikken”, sa jeg litt snurt.  
  “Se det ja, jeg tror du kan vente en stund til med å få fuglebesøk i alle fall, ved mindre du har plantet ut noen kanarifugler i det siste?”

  “Kanarifugler?” spurte jeg og snudde posen tilbake til meg, der ble jeg stående å stirre inn i de svarte øynene til to undulater, en blå og hvit og en grønn og gul en. 

Det kom aldri noen spurver, meiser, eller dompaper til denne fugleforeren i alle fall.  

Man lærer heldigvis av sine feil, og selv om det aldri ble noen suksess med fuglebrettet av plast, så ble i alle fall dette det. Alle oss fire tilbragte flere timer ute i verkstedet i går, pappaen ryddet i verktøy, mens jentene og jeg rotet, fant kvister i skogen, og noen plankerester i låven. Og med super hjelp fra begge jentene skrudde og bant vi sammen et nytt fuglebrett, sjarmerende skakt, skikkelig hjemmelaget, og så helt perfekt. 

Lykken ble stor da småfuglene tok turen innom bare minutter etter at fuglebrettet kom opp i det gamle epletreet. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Reklame

Det må være lov å starte julen litt tidlig, når jeg de to siste årene har stresshandlet julegaver 22.desember? Haha. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Julen har jo kommet for fullt i butikkene og gatene, så hvorfor ikke dra med seg litt av julen inn i egen stue også, selv om det ikke er 1.desember enda? Har forresten dere som handler på Meny, Spar, Kiwi eller Joker lagt merke til at de hver jul har alt du trenger til innpakking av gaver og pynting av bord? Det har nemlig denne hverdagshelten gjort i kampen mot tidstyven. 

I anledning at jeg i dag skal få presentere Unik sine “non-food” produkter, som i julen består av; innpakningspapir, gavebånd, til- og fra-lapper, gaveesker, kalenderposer, stearinlys, servietter – blant annet. Jeg må bare få dele en “fun fact” og det er nemlig at dette blir det tredje året jeg pakker inn alle gavene våre i Unik sitt innpakningspapir, og tenner Unik sine stearinlys rundt om i huset. 

Jeg elsker når jeg kan få alt jeg trenger der jeg handler mest, og julekolleksjonen (om jeg kan kalle det det) til Unik er jo så utrolig fin. Lekkert innpakningspapir, søte til- og fra-lapper, og til og med små morsomme kreative-prosjekter.

Alt du kan se til innpakning av gaver her, finner du blant Unik sine produkter på Meny, Spar, Kiwi og Joker. Grankvistene har jeg plukket selv altså. 

Så kom jeg over et par morsomme små kreative prosjekter. Nemlig pakker med deler til å lage de kuleste små nissene, og stjernestrimler. 
Alt man trenger for å lage skjeggnissene er lim, så er det bare å feste dele sammen. 

Stjernestrimler vakte gamle minner hos meg. Jeg skal innrømme at jeg var litt rusten i hvordan jeg gjorde det, men det følger med bruksanvisning i pakken. Da jeg var ferdig med den første, ble jeg faktisk litt hektet, og fikk ikke stoppet. 

Det tok ikke mange minuttene til morgen i dag, før de to jentene i hus oppdaget at det store vinduet var dekket av kalenderposer. Jeg har tidligere laget dorullkalendere i morsomme varianter til barna, men i år kjente jeg at det var utrolig deilig å bare gå for ferdige kalenderposer. Kalenderposene var i tre forskjellige størrelser, og det blir litt enklere å finne 48 passende gaver når de ikke trenger å passe inni en dorull. 

Helt til sist har jeg også lyst til å vise fram hvordan man enkelt kan dekke et julebord med produkter som du finner samme sted som du handler julemiddagen. Stearinlys, servietter og annet pynt – alt finner du i Unik sin “non-food” kolleksjon i daglivarebutikkene Meny, Spar, Kiwi og Joker. Her er det bare å suge inn julen, for nå er den like rundt hjørnet! 

Helt til sist, jeg gikk nettopp inn og likte facebooksiden til Unikprodukter. Det synes jeg du bør gjøre også, for det deles mange nyttige tips og triks der inne 😀 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Det er ikke til å stikke under en stol at det knyter seg litt i magen hver gang jeg skal se på at de små trolla plutselig skal håndtere en stor og skarp stoffsaks, eller en grønnsakskniv for den saks skyld. Instinktivt så for man lyst til å rope ut: “ey ey ey, jeg tror det er best at jeg gjør det der!”.

Det frister å gjøre som farmoren min gjorde da vi skulle ut å spikke pinner som barn, menlig å sende med et par smørkniver så hun var sikker på at vi verken fikk spikket i pinnen eller oss selv.  

Problemet er bare at de blir for store, så de tillater ikke at mamma holder saksen mens de klipper. De skal jo klare det selv, og med skjelvende stemme sier jeg “vær forsiktig nå, og pass fingrene”, før jeg holder pusten til det store faremomentet er over. 

Så skjønner jeg da, at det å gi slipp er en del av det å være mamma, og jeg som så ofte tenker – de er for små til å klare det. Jeg må bite i det sure eple til stadighet, for fy fela så flinke de små trolla er når de bare har bestemt seg for å få til noe! 

Med en skikkelig forkjølelse i hus ble det juleverksted på jentene og meg i går, og ingenting er bedre enn å se barnas stolhet over egen produksjon. La meg bare si at det bare er å glede seg til desember, for da skal vi vise dere hvor mye fint vi lager

Ha en nydelig søndag 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Tiden raser forbi, før vi vet ordet av det har det gått 4 år og 7 måneder. Vi tar for gitt det som var, for tiden visker ut minner, gjør de svakere, nester som drømmer. 
Tiden sliper bort alle spor som en gang viste den nakne sannhet av to barn født premature. 

Det skulle vise seg å ta litt mer enn ett helt år, før de jevnet seg ut med de andre. Det første året de levde lå de to måneder bak sin egen alder, de to månedene de var født for tidlig. 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

I dag er det verdens prematurdag, for å ære våre minste helter. Så i dag skal jeg minnes tilbake til den gangen våre jenter så brått bestemte seg for å forlate den trygge hulen i svangerskapsuke 32. 

Det var ingen hasterkeisersnitt, ikke noen svangerskapsforgiftning, alt var som det skulle, helt til fødsel satte i gang av seg selv. Medisiner for å stanse riene hjalp ikke. Jeg rakk å få en av to spøyter med lungemodning, før de entret verden igjennom en normal fødsel. Født med to minutters mellomrom, og i underkant av 1800 og 1900 gram store. 

I øyeblikket klarer man ikke ta innover seg det som skjer, man er bare til stedet og følger beskjeder som blir gitt. Jeg fikk aldri barna på brystet da de kom til verden, tvilling 1 ble trillet av gårde i en stormende fart, mens nye mennesker gjorde seg klare til å ta i mot tvilling 2. Også hun ble trillet av gårde så fort navelstrengen var klippet av. 

Jeg ble liggende igjen, tom på utsiden, tom på innsiden. I to timer ventet jeg, for å bli født før tiden kan være tøft. Vårt ene barn fikk respirasjonssvikt, og i flere døgn etter fødsel stanset de bare brått å puste. 

I dag tar jeg det for gitt at jeg har to friske barn, men innerst inne vet jeg hvordan det var å se maskinene begynne å pipe fordi de igjen suttet å puste. Innerst inne vet jeg så inderlig godt at hadde det ikke vært for kompetansen, utstyret og det helsesystemet vi har her i Norge, så hadde resultatet vært så brutalt annerledes. 

Men mest av alt er jeg stolt av å være mamma til to fightere!