Det er rart hvordan den minste lille ting kan virkelig så uoverkommelig når hodet ikke spiller på lag. Det burde ikke hatt vært så vanskelig å skrive tekster, mens jeg lå der på sofaen, men for å skrive trengs kreativitet, og når den er borte har jeg mistet meg selv totalt. For hvem er jeg uten en kreativ side? 

Så mye jeg har lyst til å skrive, så langt jeg henger etter! Jeg lurer på hvor jeg skal starte, og innser at begynnelsen kanskje er det beste stedet, men først et liten sammendrag av det hele. 

Det var nemlig slik at da jeg endelig var kommet langt nok inn i svangerskapet til at det ble naturlig for meg å dele gleden med verden rundt, så var det ikke så mye “glede” igjen i meg. Det feilet meg ingenting, i alle fall ingen ting annen enn hormoner som laget et salig rot i hodet og kroppen min. Det var dager og uker hvor det eneste jeg ønsket var å sove, eller synes synd på meg selv. Jeg visste at jeg både var heldig og lykkelig, men hormonene spilte meg et stort puss. Så jeg trudde jeg både var verdiløs og mislykket. Energien var på bunn, migreneanfallene kom på rekke og rad, så kvalmen og oppkast. Jeg følte meg rett og slett kjørt over. 

Jeg tenkte jeg bare fikk vente, alt jeg hadde så lyst til å gjøre og skrive om måtte bare settes på hold, for uansett hvor hardt jeg prøvde, uansett hvor mange timer jeg satt bak dataen hver dag, så var hodet helt tomt. Fingrene lot seg ikke løpe over tastaturet

Jeg hadde ikke mer enn så vidt rukket å komme meg opp av den litt dype og mørke grøften så ble jeg klasket tilbake av en så stor blødning i uke slutten av uke svangerskapsuke 14, at vi trodde alt håp var ute.

For en berg og dalbane det har vært. 

De følgene ukene etter den kraftige blødningshelgen ved nyttår, ble jeg liggende som et tomt skall på sofaen. Redd for å miste, men takknemlig for å fremdeles være gravid. I magen føltes det som om jeg hadde et åpent sår – en tur på toalettet var en utfordring stor nok på grunn av smerter. Enda verre var det å føle på den følelsen av å være et menneske og en mamma som ikke fungerte.  

Blødningene har enda ikke stoppet, men det har omsider smertene. Endelig sover jeg uten å våkne hver eneste time om natten, endelig kan jeg utføre litt rolig aktivitet igjen, og endelig kan jeg puste litt bedre ut, ettersom tilstanden i alle fall har stabilisert seg og ikke blitt verre.

Julestjerna henger fremdeles i vinduet og i sofaen ligger det røde puter, men nå tror jeg jammen at jeg skal få ut jula før februar allikevel ! Den siste uken har jeg nemlig begynt å savne en kjærkommen hobby – det er vel snart på tide å begynne å sy litt babyklær igjen? Er det ikke?  

Jeg jubler høyt her jeg sitter, for vet dere, jeg føler at jeg har vært i et grumsete skyggelandskap med lavtrykk siden oktober, og ENDELIG skinner solen igjennom stueviduet (bokstaveligtalt) og kreativiteten har funnet meg igjen, noe som betyr at jeg endelig kan kjenne meg selv igjen. 

Takk for at dere holder ut og er her, selv når jeg ikke klarer å levere.. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Det store spenningsøyeblikket er over – kjønnet er avslørt! 

De siste 6 ultralydene vi har vært på, igjennom de siste 4 ukene, har vært betryggende fordi de alle sammen har vist en aktiv liten huleboer som vokser og gror fint. De siste 6 ultralydene har derimot ikke vært spesielt koselige, siden de kun har vært aktuelle på grunn av blødninger og problemer i svangerskapet. 

Dagens ultralyd bar derfor en helt annen stemning over seg. I dag hadde vi den ordinære ultralydtimen, den viktigste undersøkelsen av dem alle! Undersøkelsen som viser fosterets utvikling, forsterest organer, og fosterets kjønn for de som ønsker å vite det. 

Annonse

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

I vårt forrige svangerskap så var den ordinære ultralyden vårt første møte med innsiden, og vi fikk oppleve det store sjokket av å finne to babyer der inne. I dag var det derfor ikke like nervepirrende og spennene som for fem år siden, men allikevel er det jo fryktelig spennende å finne ut kjønnet på det man har i vente. 

For oss gjør det situasjonene mer virkelig når kjønnet blir avslørt. Planleggingen kan begynne! 

Det viktigste er jo ikke hvilket kjønn det blir, men om barnet i magen ser ut til å være frisk, og det var en stor lettelse i dag og se at hjernen er i takt, at hjertet har sine fire kamre og at alt annet var helt som det bør være. Det er ikke annet enn utrolig å se hva et ultalydapparat klarer å vise, og jeg blir helt stum av begeistring. 

Så til kjønnet da: Det er nå jeg gjerne skulle avslørt kjønnet på baby, men jeg må bare beklage, dere må nok vente litt til, for det er to stykker som fortjener å vite det først. To jenter som enda er i barnehagen, men som gleder seg inderlig til å bli storesøstre <3 

Vi fire skal bli til fem! <3 

Hva tror du? Gjemmer det seg en gutt eller ei jente i magen denne gangen? 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Fra tid til annen kan det tredje barnet streife meg som et snev av panikk. Ting fungerer så bra når man er to foreldre til to barn, det er som hånd i hanske nærmest. Det er alltid et ledig fang til et gråtende barn. Det er alltid to sett ledige hender til å hjelpe hvert barn til å holde seg på beina når de skal lære seg noe nytt, som å gå på ski eller stå på skøyter. Det er enkelt å ta med en hver for å få alenetid. Det er enkelt å bestille hotellrom, fordi det passer best med to barn. Det er lettvindt å kjøre avgårde for “alle” biler er kostruert til å ta med to barnestoler i baksetet. 

Når man får tre barn, så kolliderer plutselig alt. Ikke er det plass i bilen. På hotellrom må man bestille med ekstra seng. Det er plutselig et barn til overs i forhold til antall foreldre. Jada, joda, jeg vet jo at tre barn er mange færre enn åtte barn, og det finnes da de som får til det helt utmerket også. 

Tre barn blir perfekt! – tenker jeg i neste øyeblikk, for det var jo dette jeg ville. 

Det å gå fra to barn til tre barn, var en litt nervepirrende avgjørelse å ta. Antagelig hadde vi ikke valgt å få barn nummer tre om det ikke var for en ørliten detalj – at vi kun har fått barn én gang.

Det er jo ikke akkurat bare sengeplassen man trenger å bekymre seg over når man skal få disse barna. De er jo ikke akkurat billige, haha, ei heller er de søte til en hver tid. Tanken på en til var skummelt fordi vi har to friske jenter fra før av, og tanken på at noe kan gå galt blir enda større. 

Men taken på å få en til å dele livet med, den overgår ganske mye. Det å kunne gi jentene våre en søster eller bror er magisk. Det å få barn er en gave. Så ja, vi bestemte oss for å få en til, og en til begynte å spire en uke etter at hormospiralen var fjernet. 

Vi gleder oss så mye, tre barn – det blir perfekt. 

En til å dele livet med, en til å elske, en til å bekymre seg over, en til som kan besøke oss når vi blir gamle og grå. Jeg tenker også på den dagen ungene er store og kanskje får sine egne barn. Så fantastisk det er å ha flere tanter og onkler dele på, og så fantastisk det må være å få mange barnebarn <3 

– Speiltvillingene på Facebook – 

I minnene på facebook dukker det nå stadig opp bilder fra 5 år siden og jeg gikk gravid med jentene. Jeg har termin bare 3 uker fra da jeg hadde termin med dem, så jeg var omtrent like langt i svangerskapet for 5 år siden, som det jeg er i dag. Det bildene ofte viser er ett eller annet nyinnkjøp til babytiden. Vi fikk vite den 7. januar at vi ventet to jenter, så da startet shoppingen for fullt. Det er litt morsomt sammenlignet med dette svangerskapet, for nå har jeg ikke handlet inn en eneste liten smekke en gang. 
Svigermor synes jeg var fryktelig tidelig ute med det meste sist, og det kan vel hende hun hadde rett i det, men er noe nye og spennende så er det jo det. 

Den gangen her så er det ingenting jeg har begynt å stresse med enda. Det kunne vært fordi vi ikke vet om det er en gutt eller en jente i magen enda, eller så kunne det vært at jeg holder litt igjen på grunn av risikosvangerskapet. Men sannheten er at jeg ikke har like stor spenning rundt det å kjøpe inn ting som den gangen for fem år siden, da alt var så nytt og spennende. 

Men det er én ting jeg har begynt å stresse litt med, og det er bilseter! For hvordan i all verden skal man få plass til tre bilseter i en bil?!? 

Nå trenger jeg deres hjelp her. Vi har en Toyota Avensis, og inni den trenger vi altså å få plass til to framovervendte setebelter til jentene, og et bakovervendt babysete til lille. Jeg håper det er folk der ute som har erfaringer med dette, så jeg ber dere vær så snill å skrive litt erferinger og anbefalinger i kommentarfeltet under 😀 

Safety first! 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Shitt pomfritt! I går våknet vi opp til dette synet. 60 centimeter nysnø hadde falt i løpet av natten og lagt seg opppå de 30 centimeterne med snø vi hadde fra før av. Et nokså sjeldent syn er det når snøen rekker nesten en meter over bakken her i Vestfold. Heldigvis hadde jeg lukket kaninene inne i de to lukkede delene kvelden før etter å ha sett på værmeldingen. Om ikke hadde de jo bare kunnet spankulere over gjerdet, slik det er nå. Haha. 

Litt kontraster fra sommeren er det helt klart! 

Annonsørinnhold

Kalenderne som garanterer het førjulsstemning på soverommet

Kaninhold på vintertid 

Jeg tenkte faktisk å fortelle litt om kaninhold på vinterstid i dette innlegget, ettersom det er mange som stilte en rekke spørsmål i går etter jeg delte den oversnødde kaningården på Snap. 

Kaniner trives aller best i temperaturer mellom 15 og 21 grader. I et naturlig habitat, bor kaninene først og fremst i varmere strøk enn her i Norge, og de bor i tunneler som de har gravd under bakken. Om sommeren bruker de tunellene til å kjøle seg ned på varme dager, og om vinteren holder de en mer stabil temperatur i tunnelene, noe som gjør at de ikke utsettes for temperaturer som er for lave.

Sommerene i Norge er derfor veldig godt egnet for kaniner som bor utendørs, mens vinterne er rett og slett for kalde.
Da jeg hadde kanin som barn, så var det ikke så mye kunnskap rundt kaninhold. De aller fleste hadde kaniner i et lite kjøpt kaninbur utendørs. De hadde verken varme eller tilgang til å løpe og hoppe slik kaniner bør og skal gjøre. En liten trøst til de to kaninene jeg hadde, var at om vinteren så satte vi alltid kaninhuset i garasjen som var innebygd i huset, og holdt derfor alltid temperaturer på plussiden. 

I dag er det heldigvis enkelt å skaffe seg riktig og nødvendig informasjon før man anskaffer seg kaniner. Jeg skal innrømme at jeg har lært vanvittig mye nytt om kaninhold fra den gangen jeg hadde kaniner som barn, og fra jeg skaffet meg kaniner igjen for snart 2 år siden og til nå. 

Kaniner kan nemlig fint bo ute i Norge selv på vinterstid, men det innebærer at kaninen har et isolert hus med varme den kan søke ly og varme seg i. Kaninene er veldig glad i å hoppe ute også når det er snø, men med mine seks kaniner, ser jeg at de også er mye inne på vintertid. Er det litt sur vind, eller mye nedbør så dytter de kun hodet ut av luken og snur i døren. 

Kanskje er det flere nå som tenker at kaninene deres overlevde fint å stå ute om vinteren? Vel, de overlevde nok, men de hadde det ikke fint. Kaniner som må stå på en liten plass i kulden vil fryse, og mest sannsynlig få beinskjørhet og sterke smerter. Dessverre er kaniner et veldig stille dyr langt ned i næringskjeden, noe som fører til at de ikke viser smerte og frykt på samme måte som for eksempel en hund gjør. 

Normalt sett hopper kaninene våre rundt i hele kaninhagen, men på grunn av de store mengdene med snø som har kommet, er kaninene kun i de to lukkede delene. Huset er isoler fra gulv til tak, og har varmelamper som varmekilder. De har en liten luke i vinduet på huset, med stoffremser som henger i tykke strimler på innsiden som hindrer for mye kulde å slippe inn, samtidig som kaninene kan hoppe ut og bade litt i snøen. 

Vil du vite mer om kaninhold om vinteren kan du lese om det her: Kaninboka.no 

– Følg meg på Facebook – 

Politiet oppfordrer oss i Vestfold om å la bilen stå i dag om det er mulig. Togene har full stans, bussene er forsiket, og kommer ikke fram. Det er et salig kaos langs alle veier. I natt har det kommet så mye som 60 cm snø på de verste plassene, og den kraftige vinden har lagt snøen i snøfonder langt over en meter høye.  Brøytemannskapet jobber på spreng,  og klagingen er i gang! 

For ganske nøyaktig fire år siden skrev jeg ett innlegg. Det innlegget skal jeg hente fram igjen i dag, for noen dager er det viktigere å huske på å gi ros fremfor ris til de som fortjener det. 

Et innlegg til ære for brøytemannskapet – skrevet  30.01.2014

Annonsørinnhold

Kalenderne som garanterer het førjulsstemning på soverommet

Alenemamma og gressenke er de to ordene jeg omtaler meg selv med om dagen. 
Etter at jeg ble kjent med samboeren min, har jeg fått et nytt og ganske så stort irritasjonsmoment. I disse dager som det kommer så mye snø ser jeg på facebook og overhører på butikken de utrolige mange som klager over elendig brøyting. – Tenke seg til at man ikke kommer seg på skolen og jobben tørrbeint med Converse på føttene, en skandale, og en samfunnssvakhet er det ikke ? 

Jeg må nok i dette innlegg innrømme ovenfor meg selv at jeg også har vært en av klagerne, da jeg som skoleelev måtte vasse igjennom snø på vei til bussen om morgen. Som med det meste annet klaget jeg fordi jeg ikke visste bedre. 

Nå vet jeg så langt mye bedre, og for hver klaging jeg overhører, begynner det å frese på innsiden – Hadde de bare visst!!! …

Min samboer brøyter, og han har gjort det hver vinter i 8-9 år. Hvert år forteller han at dette blir hans siste brøytesesong, men så blir han med igjen året etter. Ikke fordi det er så himla gøy, heller fordi han har vanskelig for å si nei. 

Når snøværet ikke gir seg

Sliten er forbokstaven, det er nok derfor jeg lar meg hisse opp over klagingen. Jeg ser det dere klagere ikke ser. Jeg lever med en mann som ofrer så langt mer enn deg og meg for at du skal kunne komme deg på skole/jobb uten å ta på vinterskoa.

Brøytere sitter ikke å NAVer fram til snøen kommer for så å løpe ut til traktoren eller lastebilen sin og brøyte. Nei, de som brøyter har jobber, og brøytingen kommer som regel i tillegg. Min samboer jobber i sin vanlige jobb fra 7-16 som vanligvis blir til 17-18. Så kommer han hjem og brøytevakta ringer, det blir brøyting fra kl 23. Han rekker kanskje å få seg 2 timer på øyet før han setter i gang og brøyter for alle oss med Convers og sportsbiler. Brøytingen varer til langt ut på neste dag og er han heldig får han fri fra jobben sin, men kanskje er det et møte han må på og da kommer han ikke hjem før klokken har blitt 18.
  Trur dere det da er slik at han har et døgn hvile fordi han har jobbet 20 timer døgnet  før? Nei, det snør jo enda så han må ut klokken 01 igjen.

Brøyterne brøyter for harde livet i nattestimene, enda du ser de hele dagen også, de må til på den tiden av døgnet for å klare å brøyte uten at det er biler og mennesker overalt, og for at du skal kunne komme deg til jobb når du våkner tidlig om morgen. De jobber ikke natten fordi de synes det er deilig å snu døgnet, eller fordi de liker å droppe tiden sin med familie og venner. 

Også kommer det til reglene vi har i Norge, at i løpet av en 8 timers arbeidsdag så har man krav på 30 min lunsjpause. Eller som lastebilsjåførene som ikke kan kjøre lengre enn 4 timer før de må ta en hvil. Trur dere klagere at dette gjelder for brøyterne? Trur dere at grunnen til at det ikke er brøytet hos deg akkurat når du skal ut av døren er fordi guttaboys sitter i en brakke og drikker cola ? Vel da tar dere feil. 
Så lenge det er for “samfunnets beste” så er det ikke lengre noe som heter slike regler. Hadde de tatt pauser hadde ikke Erna kommet seg på jobb i tide.

Hva hvis det ikke stopper å snø? Ja, min samboer har kjørt 48 timer i strekk på slike dager.

Mange tenker kanskje – Hvis det er så fryktelig ille, hvorfor gidder de å gjøre det da? – Tenk hvis alle hadde tenkt slik, tenk hvis alle hadde tenkt som meg: 
  “fy fillern, det der hadde jeg aldri orket” – da hadde det ikke blitt mye moro å prøve og komme seg på jobb hver morgen. Hvis du tenker etter er dette kanskje også en av grunnene til av gata de ikke er nybrøytet hver time, det er faktisk ikke slik at det renner over av folk som sier ja til å brøyte. Tar en rode 8 timer å komme seg igjennom og det snør som verst, da er det faktisk ikke mulig at alle veiene er snøfrie til en hver tid. Men de kommer, og neste natt når det ikke lengre snør kommer de igjen, da kommer de for å rydder alle gatene for deg og for meg! 

Vi mennesker er så forbanna flinke til å finne ting vi kan klage over, det gjelder alt, og nå klager jeg over at folk klager!! På tide å tenke litt lengre enn nesa rekker. Og du, mann 60 år som står ute klokken 5 på natten i gårdsplassen fordi du er så sint på bøytemannskapet som brøyter snø i gårdsplassen din, ta ansvar for å brøyte den gaten selv eller sett pris på at det faktisk er noen som gidder å ofte “livet” sitt for at du og jeg skal komme oss på butikken uten å havne i grøfta. 

Selv er jeg møkka lei og sliten av å ha en mann som jeg kun får sett noen få timer i døgnet, og da i sovende tilstand fordi han nærmest sagt er i koma. Jeg har en våken kjæreste i 30 minutter av døgnet, det er når jeg vekker han for at han skal få i seg middag. Det merkes etter en uke at jeg har alt ansvaret for to barn alene, spesielt når de i tillegg er forkjølet, snørrete og sover dårlig pga tette neser (creds til alle alenemødre). Jentene ser nesten ikke pappaen sin og når han går gråter de. 

Men til helgen, da har han fri <3  

I natt og i dag gjør brøytemannskapet en livsviktig jobb. Ikke bare gjør de veiene trygge for oss, vi skal huske på at de også gjør det mulig for ambulanse, politi, og brannvesen å komme raskt og trygt fram der det trengs. Når det snør på sitt verste så husk på at din gate kanskje ikke er først prioritert, for det finnes viktigere ting enn deg selv. I dag er alt av brøytemannskap i full sving, og jobben de gjør er uvurdelig. 

– Del innlegget og spre en bedre holdning

Det er 10 dager siden jeg startet å blø, og den uforklarlige frykten av å mistet babyen i magen grep om meg som en jernhånd. Det er 8 dager siden jeg fikk så kraftige blødninger at gynekolog var sikker på at jeg gjennomgikk en spontanabort, og en sorg bredte seg over meg som en mørk skygge. Det er også 8 dager siden vi fikk kontrabeskjeden da vi kom inn på sykehuset, for etter 7 timer med store blødninger viste det seg at det fremdeles fantes liv, og der det finnes liv, finnes håp. 

Jeg ligger på sofaen, veksler mellom å se på serie, spille playstasjon og strikke. Tre ting så fjernt fra den hverdagen jeg pleier å leve. Min mamma har fortalt meg: “du hadde aldri tid til å se på TV som barn heller”, det er derfor en uvant hverdag, en nesten uutholdelig kjedelig en. Jeg har i hvertfall jobben min, har jeg tenkt i det stille, men så viser det seg at legene ofte har rett. En sykemelding kan være riktig så nødvening noen ganger. For de siste dagene har ikke vært av de enkleste. 

Det å få bekreftet at årsakene til blødningene i svangerskapet skyldes at morkaken ligger over livmorhalsen var på en måten en veldig god nyhet. Det er så klart vondt og skremmende å få vite at man er inne i et risikosvangerskap, men å få svar når noe virker veldig galt er betydningsfullt. Mange har vært igjennom det samme som meg, og jeg er veldig takknemlig for alle som har delt sine solskinnshistorier med lignende historie som jeg selv nå er igjennom. 

Annonsørinnhold

Spiselige julekalendere: Dette er årets favoritter for voksne og barn

Grunnen til mitt fravær håper jeg er veldig forståelig, men mange blir bekymret når jeg ikke gir lyd (les: tekst) i fra meg. Derfor et innlegg om mine siste dager. 

Jeg blir bedre for hver dag, men smertene har vært det verste. Jeg har hatt følelsen av å ha et åpent sår i magen, og kanskje er det vel akkurat det jeg har. En hver liten beveglse er smertefull, kynnerne har fått det til å knyte seg i hele ansiktet av ubehaget i magen, og det skal ikke mer til enn 10 dråper urin i blæren før jeg må halte meg til toalettet med de hemmende smertene. Om natten har jeg vært på do hver time, dels på grunn av smerter, dels på grunn av blødninger. 

Det blir bedre

Men for hver dag blir jeg bedre, blødningene er ikke lengre som de var, om natten stanser de ofte, så starter de igjen om ettermiddagen fordi jeg har beveget meg litt mer enn om natten. Med blodet kommer smertene, men alt sammen blir svakere og svakere. Og heldigvis er smertene borte så lenge jeg ligger og ikke belaster noe. 

Jeg har mennesker rundt meg som jeg ikke kan få satt stor nok pris på. Mann og familie har stilt opp til det utroligste for å få hverdagen med to små til å gå rundt og venner som har kommet med gleder, og holdt meg med selskap i de lange timene. 

Til torsdag venter ny kontroll på sykehuset, og fram til da skal jeg nyte de små bevegelsene jeg endelig har begynt å kjenne av den lille som ligger og spreller der inne. 

– Speiltvillingene på Facebook –