Min yngste datter er tre måneder gammel og hun fullammes. Det hele startet med forferdige såre bryster, etterfulgt av en smertefull periode med trøske (sopp). Det var dager jeg bet tenna sammen og knep igjen øynene i det jeg la henne til. Jeg tenkte; hvorfor i alle dager gjør jeg dette?
Det virket faktisk helt utenkelig at amming noen gang skulle bli smertefritt, men etter at trøsket var blitt behandlet og brystene herdet så gikk ammingen fra å være noe jeg gruet meg til, til å bli hva det skal være; behagelig.
Jeg husker min mann en dag spurte meg: “Er det ikke litt kjedelig?” Han nikket i retning baby, og jeg forsto at han mente ammingen. På en måte kunne jeg forstå at han lurte, for enkelte ganger sitter jeg bare i sofaen og stirrer ut i tomme luften mens babyen suger til seg livets næring. Det virker jo kjempe teit. Jeg tenkte litt over svaret mitt før jeg sa: “Vet du, det er kun ved en anledning at et menneske frigjør mer oksytocin enn ved sex. Det er det kun kvinner som kan oppnå og det skjer under amming. Så tror du jeg synes det er kjedelig?”.
Det var ikke uventet at han sperret opp øynene, “Det handler om tilknytningen, ikke klimakset” måtte jeg forte meg å legge til.
For jo mer jeg leser, og jo mer jeg erfarer rundt det å skapet et barn, jo mer målløs blir jeg. Hver minste lille ting som skjer i prosessen er så til de grader perfeksjonert. Vi er skapt slik at det pumpes ut kjærlighetshormoner når barnet ammes, slik at vi instinktivt skal like det, og fortsette å gjøre det. Ingen kvinne hadde vel fortsatt å amme når det føles som om det kommer små knivblader ut av brystet, om det ikke var for at hodene våre er så innstilt på at dette er rett.
Så over til denne melken.
Denne uken har jeg to ganger måtte hente hjem barn fra barnehagen på grunn av sykdom. Det har knapt vært stemmer igjen på de to femåringene våre, og tørrhosten skar i trommehinnene. Først hun ene, så hun andre. Det at søsken smitter hverandre er ingen nyhet, jeg vil påstå at det er mer som en selvfølge. Allikevel har jeg latt de to sterkt forkjøla storesøstrene dulle, klemme og kysse på lillesøster på tre måneder. Du tenker kanskje at det er uforsvarlig av meg?
Det sprøe er jo at siden hun fullammes så tåler hun det. For i melken finnes det et stoff som babyen ikke tar opp og fordøyer. I stedet fester dette stoffet seg langs tarmens vegger og gjør det nærmest umulig for bakterier å trenge igjennom. Det er helt utrolig, på kanten til magisk vil jeg tørre å påstå.
Så over til dette ammepresset.
Nå tenker du sikkert at jeg ikke har rett til å uttale meg om dette, tross alt fullammes mitt barn nå som det mest naturlige og enkleste i mitt liv. Men jeg har to barn til. Tvillinger født to måneder før termin. Jeg måtte pumpe for å få i gang melkeproduksjonen da jeg hadde barn som ble matet med sonde. Etter tre uker på sykehus med øving flere ganger om dagen fikk vi til slutt til ammingen med bare et lite hjelpemiddel; skjold. Det var en stor seier!
Siden jeg bare var 22 år, fikk jeg en ekstra motivasjon om å få det til. Jeg skulle ikke være noe dårligere fordi jeg var ung. (#ammepress)
De neste månedene ammet jeg hver andre time (på grunn av premature barn), jeg hadde på vekkeklokke om natten, og i tillegg til dette pumpet jeg meg 5 ganger i døgnet. Det var et evig jag etter å klare og produsere nok melk til to, med et forbaska dårlig utgangspunkt.
Tre månder gamle kom første nederlag. Jeg måtte gi tilskudd av morsmelkserstatning i tillegg til ammingen. Enda jeg ammet 10-12 ganger i døgnet, og pumpet meg 5, så klarte ikke kroppen min å produsere nok melk til to babyer.
Seks måneder gamle (korrigert til 4 måneder regnet etter terminen) var de da jeg bestemte meg for at nok var nok.
Den dagen jeg bestemte meg for å avslutte ammingen føles ikke som et nederlag, men som er seier. Jeg har sagt så mange ganger at jeg aldri hadde gjort det samme om igjen, men sannheten er at jeg antagelig hadde gjort det. For jeg tror at alle (med unntak) ønsker å få til amming.
Med det i bakhodet er det trist at kvinner skal måtte føle på ammepresset fra folk rundt seg. For jeg tror at sannheten er denne:
Ammingen er et instinkt, vi er skapt for å ønske å få det til, ikke fordi helsesøster sier det, men på grunn av de kjemiske prosessene som faktisk skjer i kroppen vår mens vi ammer. Morsmelken vet vi er den rene magiske kuren, skreddersydd til akkurat vårt barn. Melken er klar til en hver tid, med riktig temperatur og uten forberedelser. Så kan vi velge mellom amming og erstatning så velger vi å amme. Gir man derfor opp, er det gjerne en god grunn til det.
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –