Frykten ligger og ulmer i bakhodet, jeg vet ikke om den noen gang vil slippe, men den har begynt å falme.
Det er som om jeg venter, venter på den dagen synet forsvinner og en hodepine uten sammenligning slår meg ut av spill og ødelegger nok en dag. Frykten som til tider styrer livet mitt, som blir altoppslukende og får meg til å kaldsvette bare fordi jeg blir redd for at en spesiell dag kan bli erstattet av et smertehelvette.
Halve livet mitt har det vært slik, men med årene har anfallene blitt kraftigere, og frykten større. Smertene kan blir så intense at jeg ikke klarer å ligge stille, jeg kan få lammelser i hender, føtter, kjeve og tunge, noe som gjør meg redd, men verst er kanskje den intense kvalmen, og smerten som forsterkes i det jeg brekker meg over bøtta. Jeg kaster ikke lengre bare opp slik jeg gjorde før, like før hodepinen forsvant. Nå stanser ikke kvalmen, og oppkastene kommer med minutters mellomrom. Jeg kaster opp til jeg roper om hjelp, det eneste jeg ønsker er at noen skal slå meg sanseløs, eller sette en sprøyte som kortslutter det hele. I de øyeblikkene ønsker jeg å dø, for enda jeg vet at det går over om noen timer, så føles det for lenge til å holde ut.
Grunnen til at jeg skriver om dette i dag, er fordi det ganske nøyaktig er ett år siden mitt siste anfall.
De siste to årene har anfallene vært så få som fem. Den daglige frykten har begynt å falme, jeg er ikke lengre like redd, for jeg har endelig funnet min migrenes verste fiende, jeg har funnet årsaken bak anfallene.
I flere år har jeg vært en slags talsperson for migrene, jeg har snakket åpent rundt sykdommen slik jeg opplever den, og blitt intervjuet av to av Norges største aviser når de har skrevet om migrene.
Jeg har fått utallige tips, om hva jeg må gjøre, folk har ringt meg, sendt meg mailer, og kommentarer på hvilke medisiner som virker, på hvordan jeg må leve livet når det kommer til ernæring, stress og søvn for å unngå å få migrene. Jeg har til og med fått tilbudet om ulovlige preparater som tilsynelatende skal fungere. Jeg har testet det meste, med unntak av sistnevte, ulovlige preparater.
Allikevel var den nærmeste riktige løsningen noen har sendt meg, dette: “Da jeg kom i overgangsalderen forsvant også migrenen”.
Min migrene er hormonstyrt, og stress, “det og glede seg” og for lite søvn er mine triggere.
I 15 år har jeg hatt migrene, det startet det året jeg kom i puberteten og fikk menstruasjon. De første årene var ille, hormonene var mange, menstruasjonene uregelmessige, og dette krøllet det voldsomt til i hodet. Som 16 åring startet jeg på p-piller, og siden har jeg tilført hormonpreparater. P-piller i x-ulike varianter og spiral.
Under første graviditeten opphørte migrenen fullstendig. Migrenen kom tilbake da menstruasjonen startet opp igjen etter fødsel. I 4 år hadde jeg spiral, men med en sterk syklus hadde jeg allikevel månedlige blødningen som en normal menstruasjon. Anfallene kom hyppigere, anfallene ble kraftigere.
5 år etter første graviditet var jeg gravid igjen, jeg tenkte det ville bli en migrenefri pause, men jeg tok feil. Migrenen forsterket seg noe voldsomt.
Minste jenta var 10 måneder før jeg startet på p-piller, i frykt for å ødelegge for ammingen. Denne perioden var en god periode, anfallene hadde nesten opphørt. Så startet jeg opp på hormonpreparater igjen, så klart valgte min lege ut p-piller som også brukes av migrenepasienter for å minimere anfall. Jeg endte på legevakta med et anfall jeg ikke klarte å håndtere, dagen etter alt materiale til syboken var sendt inn. Jeg tenkte det skyldtes det voldsomme stresset i forkant av deadlinen, men nå skjønner jeg at stresset var triggeren, men hormonene utløseren.
P-pillene ga meg så voldsomme humørsvinginger at jeg kunne gå fra tanken om å ikke kunne leve uten mannen min til å hate han så fullstendig at jeg ville pakke baggen og reise. Det kunne skyldes noe så idiotisk som at han ikke ryddet opp tallerkenen etter seg.
Jeg stanset på p-pillene. Ikke fordi jeg trodde det ville være løsningen for migrenen, men fordi jeg ikke kjente igjen mitt eget sinne, et sinne som hadde vedvart i tre måneder, et sinne som startet den dagen jeg startet opp på p-piller. Mannen min ble et fantastisk menneske igjen så fort p-pillene var ute av verden – rart det der!
To mindre anfall kom i løpet av den tiden pappa lå på sykehus for ett år siden, og søvn, stress og sorg var alt det var plass til i kroppen min.
Siden har jeg vært fri. Fri for ekstra hormoner, fri for anfall.
