Jeg husker klokkeklart den første turen vår til ultralyd. BT og jeg gikk hånd i hånd med spenning og panikk blandet om hverandre i det vi skulle få møte det som befant seg i magehulen for første gang. Vi kjente på frykten om at ikke alt var som det skulle, og spenningen på om vi skulle få en gutt eller ei jente. Vi ventet ikke to av det siste.
Ut fra undersøkelsen, og bortover gangen på sykehuset var jeg oppløst i latter kvalt av hulkende gråt (definisjonen på skrekkblandet fryd). Min kjære samboer tok den uventede beskjeden bedre, men etter litt stille tenking fra hans side sa han:
“Tre hestejenter ja! Det har jeg ikke råd til!”
Det ser visst ut til at han må ta seg råd til det, unsett hvor usikker han selv er på disse store dyrene. For de to barna våre gjør ikke annet enn å glede seg til den dagen de endelig kan sitte på ryggen til Dronningen vår.
Dronning har også fått en ny hestevenn, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kan kalle det en hestevenn? Jentene var skråsikker på at Dronning hadde fått baby, og det er kanskje ikke så rart, siden vi prøvde å få henne drektig i fjor sommer. Uansett er det godt å ha en hest som tar alle hester og ponnier under vingen sin. Min kjære samboer derimot skulle nok ønske vi kunne byttet ut Dronningen med utgaven ved siden av henne, som er mer på størrelse med hunden vår.
Så utrolig mange har etterspurt Dronninga i det siste, så i dag fikk jeg ta med meg kamera de 200 meterne til nabogården. Jeg har Dronninga enda, selv om hun ikke har stukket hodet innom her på en stund. Nå er det ikke lenge før vi kan feire fem år sammen, eller 6 om jeg tar med det året jeg jobbet med henne, men ikke eide. Tenkt at hun alt er 13 år! Jeg som fremdeles trur hun er 7!
Det året Dronningen var dårlig var tøft for min del, og mye forandret seg. Jeg har siden 11 års alder vært en hesteinteressert jente, som har brukt så mye tid i stallen som mulig. En syk hest dro hestegleden ut av meg, for jeg visste aldri hva jeg kunne vente meg, og så fort jeg trudde vi var på bedringens vei var det en ny runde med daglig veterinærbesøk, smerter og sterke medisiner..
Da jeg var 16 år avlivet jeg min føste hest som følge av sykdom, og selv den dag i dag kan jeg angre på det valget jeg overlot til andre voksene. Hvilken rett hadde jeg til å bestemme over hennes liv? Kanskje ville hun fungert om jeg bare hadde behandlet henne en gang til.. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og hadde jeg fortsatt å kjempe for en hest jeg fikk gratis fordi hun ikke var frisk så hadde jeg nok mistet interessen enda tidligere.
Jeg føler jeg gjorde alt jeg kunne for å få Dronninga på beina igjen, og få henne frisk, uten at noe ga et positivt utslag. Da Dronninga i tillegg slapp fosteret som til slutt ble vår løsning på å gi henne en pause, var det som om siste håp debbet ut av meg. Skulle jeg fortsette å betale i dyre dommer for en hest jeg ikke hadde glede av, en hest jeg ikke fikk trent med? Salg ville vært utelukkende med den historien hun har på seg, kanskje kunne det finnes et annet hjem jeg kunne gitt henne til.. Eller avliving?
I stedet satte jeg henne på beite med de andre avelshoppene, hvor hun dag ut og dag inn gikk på store uteområder sammen med flere andre hestevenner. Det var ikke lengre unna enn at jeg kunne se henne fra stuevinduet, og stadig gikk jentene og jeg ned med en gulerot i hånda.
Å “glemme” henne på beite hvor hun fikk 24 timer stimulig på det syke beinet var det som skulle til for at Dronninga fikk tilbake det beinet hun hadde før den første infeksjonen blåste det opp til trippel størrelse.
Jeg har til tider hatt dårlig samvittighet for at hun bare har stått på beite, men tenker jeg to ganger så er det ikke hesten det er synd på. Hun har fått leve det siste året som en fri hest, i flokk, med vann, mat og trygge omgivelser rundt seg.
Nå er henne frisk, og denne sommeren starter opptreningen. Ambisjonene er ikke der de var, jeg drømmer ikke lengre om konkurranser, og jeg stoler ikke på at hun vil holde seg frisk livet ut. Men jeg kan håpe at vi en dag kan bli det paret vi var, og at hun en dag kan bære mine barn på ryggen. For da er hun igjen en del av meg, selv om planene har endret retning.
Det går ikke an å gi opp denne hesten, som kommer i lett trav mot meg når hun får øye på meg. <3
I dag måtte jeg reise og hente jentene i halv tre tiden slik at vi kunne gå å besøke hesten før mørket kom snikende på.
Gjennsynsgleden var stor for de to små som ikke har sett hestevennen sin på over to måneder.
Jeg står helt klart ovenfor et tøft valg når det gjelder hesten min, jeg er vanvittig glad i madammen, og hun har det helt fint som en “uføretrygda” hest. Vi håpet stort på at vi kunne ha henne som avelshest slik at hun kunne leve det glade liv med å bare være en hest på beite, som bærte frem et nydelig lite føll. Veldig leit var det da å få nyheten om at fosteret forsvant igjen. I år er det for sent for å prøve igjen, og siden hun ikke har vært drektig før i år vet vi heller ikke om hun er i stand til å bære fram et føll. Hester er i tillegg veldig vare på omgivelsene rundt seg når det kommer til en drektighet, og det at hun har en kronisk infeksjon i det ene beinet kan være en årsak til at hun kastet fosteret.
Dronning er frisk nok til å ha et rolig liv, men antagelig vil jeg aldri kunne bruke henne slik jeg ønsker det. Det at det koster så vanvittig mye penger å ha en hest, og da spesielt en hest som uventet trenger veterinærhjelp nå og da, gir en følelse av at jeg kun betaler for at hun skal leve. Det høres jo egentlig helt idiotisk ut, for hun trives med å bare være hest og kan helt sikkert leve i mange år til så lenge hun får riktig oppfølging og stell hver dag. Samtidig er det så mye penger på en hobby som ikke lengre er en hobby.
Aliving sitter så vanvittig langt inne, for jeg digger dama. Samtidig gjør det vondt å være i stallen når sykdom står foran drømmene ved å ha en hest. Salg er også et utelukket alternativ da hun er en spesiell dame og i tillegg har denne kroniske skavanken.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i dette øyeblikk, for selv om de rundt meg sier at jeg har gjort mitt for å gi henne en sjanse, så er det ikke lett å ta valget om avliving. :((
Men nå skal jeg fly over gårdsplassen for å sette henne inn for natten.
Nå nærmer det seg sju uker siden hesten min reiste til Lillehammer. Selv om tiden har gått fort, føler jeg at det er en hel evighet siden jeg sist så henne.
Som mange kanskje allerede vet, sendte jeg bort Dronninga for å prøve å få føll på henne. Vi har prøvd på dette hele sommeren, men siden hun ikke ville slippe hingsten til, så ble jeg nødt til å sende henne bort til et stall hvor de er spesielt gode på inseminering med fersk sperm.
I forkant av reisen var det så mange hendelser som gikk i mot hva vi skulle at jeg måtte ringe hun jeg reiste med etter klokken 23 på kvelden for å spørre om vi burde lytte til alle hintene, men hun avfeide slike overtroiske tanker.
Dagen før vi skulle reise ringte hun jeg dro med og sa at vi ikke hadde bil til å dra hengeren, for plutselig var noe galt med begge bilene deres. Jeg kunne heldigvis låne BT sin så det ordnet seg. Så skulle jeg skrive ut noen papirer jeg måtte ha med, skriveren hjemme fikk jeg ikke til å virke, så da reiste jeg til svigers, skriveren der virket ikke, så jeg reiste til verkstedet, skriveren der virket heller ikke. Jeg kom hjem til BT sint som bare det etter at klokken da allerede var langt fordi leggetid. Vi skulle tross alt opp igjen kl 4 på natten. Jeg trur faktisk det var noe mer også som jeg ikke lengre husker, men uansett så klarte vi å gå i mot alle ods og reiste morgen etter.
Dronninga ble insaminert og alt så bra ut, da hun skulle på drektighetssjekk var det ingen forster der, så jeg sukket skuffet ut og tenkte tilbake på alle tegnene om at vi burde holdt oss hjemme. Veterinæren godkjente at vi kunne prøve en gang til og selv om jeg trenkte at det antagelig bare ville koste meg en hel del mer penger, måtte jeg gi det en siste sjanse siden hun tross alt har reist så langt.
Dermed ble hun insaminert en gang til, og i dag var drektighetskontrollen:
– JIPPI……… Dere venter føll!
– Vi ble så glade da vi fant denne flotte skapningen med en gang vi sjekket i dag.
Jeg ble sittene og bare skrike mens tårene trillet. Haha. Jeg var så forbredt på at det ikke ville bli føll på oss, også var det et lite foster der!! Det er jo en lang vei fra foster til føll, men det ga definitivt et nytt håp!
Dagen min startet fortumlet 04:00 i går ! Helt omtåket hoppet jeg ut av sengen og dro på meg klær før jeg traktet en kanne kaffe jeg helte over på termos. Før klokken rakk å passere fem var jeg på plass i stallen, og tre kvarter senere var jeg og stalleier på veien med Dronning og King i hengeren bak bilen.
Vi hadde en to og en halv times kjøretur foran oss før vi var fremme på stallen Queen skal tilbringe den neste tiden. Da vi var fremme var det rett ut av hengeren og inn til veterinærsjekk kl 09.
Som et siste forsøk er hun satt på en koselig stall for bedekking. Bedekkingen vil skje gjennom innseminering av fersk sperm fra en hinst på samme stallen.
Hingsten er Sir Cisco. En nydelig herremann – tenk om jeg hadde fått et flekkete lite føll! Så herlig.
Det føles veldig rart å ha sendt vekk Dronninga. Hun kommer i hvert fall til å stå borte i en hel måned, kanskje lengre, så det er en viss fare for at jeg kommer til å bli både urolig og rastløs uten alle turene til stallen..
Dette er så spennende at det gjør vondt. Jeg krysser det jeg har for at det går veien til mål!
Siden jeg hadde besøk av ei hestevenninne denne helgen, fikk jeg også noen nye bilder av Dronninga og meg i trening. Kine (venninnen min fra Lillesand) lo godt av madammen. Jeg møtte Kine på folkehøgskolen, så hun har vært med på reisen til Queen, og sett henne på sitt verste. Nå fikk jeg klar beskjed om at Dronninga så ut til å ha blitt en gammel dame, der hun sto med sin nye runde mage og halvsov på stallgulvet.
Dere husker kanskje at jeg fortalt om å sette føll på hesten min? Vel, jeg skulle ønske den store magen var et resultat av et lite foster, men beklagelig nok er det bare god mat og lite trening det siste året som følge av sykdomshistorien.
Dronninga tok seg ikke under bedekking, så fremdeles er det bare Queen uten noen mageboer. I kveld får jeg svar på om det blir et siste forsøk, der veterinær inseminerer sæd i stedet for å la en hingst hoppe på henne. Det var nemlig det som ble problemet sist, hingsten ble for pågående etter Dronninga sin mening, så hun ville ikke slippe han ikke på.
Beinet med den kroniske lymfangitten er bedre enn aldri før, så i sommer har vi hatt noen deilige treningsøkter sammen. Hun er tilbake på gamle stallen for en periode, og det er godt å kunne trene litt på bane som i “gamle dager”. Dere kan fremdeles se at det er hevelse i hennes høyre bakbein, og det kommer det nok for alltid til å være. Det positive er at hun ikke plages noe med det når det holder seg stabilt. Hun har lettere for å få en infeksjon i beinet igjen siden lymfedreneringen er redusert betraktelig, men så lenge en infeksjon ikke herjer, storkoser Dronninga seg med livet, og det er det viktigste.
Jeg bør egentlig ikke skrive når jeg er provosert, men noen ganger forstår jeg ikke hvor frekke enkelte (anonyme) tillater seg å være. Jeg deler gjerne oppturer og nedturer om hesten min fordi dere har fått høre hennes historie, og det er flere som til stadigheten spør hvordan det går med henne. I dag publiserer jeg et nytt innlegg om Dronninga, hun har fått en oppblomstring av det ødemfylte beinet, som takk og lov ser ti ganger bedre ut i kveld.
Jeg skriver i innlegget:
Dronninga stråler, så dere trenger ikke å spørre om hvorfor jeg ikke har avlivet henne. Jeg mener, du ville vel ikke blitt tatt livet av fordi du hadde problemer med det ene beinet noen ganger i året? I hvert fall ikke når hun er frisk og glad i lange perioder, før det blir ille i en ukes tid igjen.
Grunnen til at jeg skrev disse linjer er fordi det alltid er noen som mener jeg bør avlive om jeg skriver om tilstanden i beinet. Ikke at det hjalp på noen som helst måte å skrive disse linjer for inn tikker kommentaren:
Kanskje på tide å la denne hesten få slippe. Det at et så lite sår ikke heeler som det skal er jo et tegn på at noe ikke er som det skal. Jeg vet du vil det beste for dyrene dine, og etter å fulgt historien om Dronninga må jeg si at jeg har stor respekt for alt du har gjort for henne, men jeg tror hesten både har traumer og lider fysisk, så uten at jeg skal prøve å bestemme over din situasjon håper jeg du nå overveier å la henne slippe. Jeg har selv mange dyr og vet hvor vanskelig det er, måtte avlive labradoren min for et år siden pga sykdom og jeg har fortsatt ikke kommet over det… Jeg tror ikke hesten din har det så bra lenger, når den ikke kan få en lite kutt engang uten å reagere så voldsomt. Ønsker deg alt godt, og håper du treffer den riktige beslutning for Dronninga
Jeg svarer så meget som:
Anonym: jeg mener dette er veterinæren og min avgjørelse og ta. Og at hun lider blir veldig feil for meg å høre deg si, hun lider ikke. Så klart når beinet blåses opp som nå, men hun løper, hopper og koser seg til vanlig. Hun er ikke dødssyk, hun har et problembein som til tider blir dårlig. For meg blir det en alt for lett utvei å ta livet av et dyr når hun faktisk blir seg selv igjen en uke etter bahandlig. I det lange løp må man vurdere, men tiden er ikke inne helt enda.
Vil dere høre fortsettelsen? I så fall svarer anonym:
ok, det er selvsagt din avgjørelse, det bare virker som om hun ikke har et fullverdig liv, ikke nødvendigvis at hun lider. Vet om så mange som holder dyrene sine i live for sin egen del, tross at dyret kanskje ikke har det godt. Det er nok ikke tilfelle hos deg, men det er jo viktig å avgjøre om hesten har det godt med et kronisk dårlig bein eller ikke. Det blir jo ikke det samme som med mennesker, man må jo tenke litt annerledes når det kommer til dyr, især fordi man faktisk må tenke FOR dem. Håper ikke planen er å få et føll for så å vurdere at hun ikke skal leve mer, det ville være fryktelig kynisk.
Jeg svarer, og ja jeg er provosert.
Anonym: Hvordan kan du mene at hun ikke har et fullverdig liv? Jeg beklager, men dette gjør meg fryktelig provosert. Hun får gå ute med andre hestevenner fra tidlig om morgen til sent på kvelden, hun får stell og kos hver eneste dag, vi storkoser oss på rideturer sammen. Hun kommer når jeg roper på henne. Hun har trivselsflekker over hele kroppen, hun er rolig og harmonisk. Hun hopper og spretter uten tegn til noen smerter i beinet. Selv kjenner jeg ei som drev toppidrett med sin hest med kronisk stort bein etter en lymfangitt. Hesten måtte igjennom veterinærkontroll til hver konkurranse, noe som er pålagt i slike høye klasser, og siden hun ikke hadde noen smerter gikk hun feltritt i flere år og hun fikk også føll med det store beinet (enda større en Queen sitt)
Det er jo ikke slik at jeg sitter for meg selv og sier at hun skal overleve dette. Jeg har hatt fem forskjellige veterinærer på hesten pluss en alternativ medisinsk behandler. Når de kan mene at hun kan leve et helt fint liv selv om hevelsen antagelig ikke forsvinner så har jeg vel mer rett til å høre på de enn på deg?
Hvis du trur at det er kynisk å få føll på henne for så å avlive henne så kan jeg fortelle deg, at jeg hadde spart penger på å avlive og kjøpe meg en ny og frisk hest. Men jeg synes ikke det er rettferdig å avlive hesten min fordi hun har et bein med fyllinger. Om jeg ser at problemet dukker opp igjen og opp igjen og til slutt blir den lidelsen du skal ha det til, så må jeg så klart ta det vanskelige valget med å la henne slippe.
Tro du meg, jeg har måtte avlive min første hest av sykdom, så jeg tviholder ikke til de dør av sin egen smerte! Du må se det hele bildet OG ha rett til å mene noe før du kan hevde meninger slik du gjør.
Dette ble langt, men du skjønner kanskje hvor provoserende det virker på meg at en uten rettigheter skal komme å hevde at min hest bør avlives fordi hun ikke har et fullverdig liv og at hun lider.
Og så kommer vi inn på dette jeg skrev om tidligere, for meg kan det virke som at jeg ikke har lov til å svare på kritikk, for gjør jeg det ja så får jeg dette til svar:
Må være deilig å være så skråsikker på alt og ikke ønske å se ting fra andre vinkler enn sin egen. Spørs hvor lenge det holder.. Du vokser det nok av deg. Og med det mener jeg ikke at du nødvendigvis skal avlyse hesten men at du åpner øynene for at du muligens bør tenke på at du ikke alltid vet alt i hele verden best.
Lykke til, jeg slutter å følge bloggen din nå, nettopp fordi som du selv sier, at du blir så provosert av at folk skal ha meninger om ditt liv, selv om du gjerne deler det med deg. Leste at noen andre synes du var lite mottakelig for kritikk, du lagde til og med et innlegg om det for å få flere til å klappe deg på skuldra, fordi du mener du alltid har rett. Begynner å bli lei av det.
Farvel og ha det godt.
Det å få slik dritt (ja, jeg kaller det dritt) er verre enn et slag i magen. Hvorfor sier anonym at jeg trur jeg vet alt i hele verden best? Har jeg noen gang gitt uttrykk for det? Og hvilken rett har dette mennesket til å mene hvor ille min hest har det? Må man ikke være en veterinær for å ta en slik beslutning? Må man ikke i det minste ha sett hesten før man kan påstå at hesten lider, har traumer og bør avlives?
Som jeg også skrev til anonym, så tar ikke jeg dette valget fordi jeg føler det er best for meg, det er ingen av de fem veterinærene hun har hatt som har ment at hun bør avlives, tåler jeg ikke kritikk fordi jeg velger å høre på fagfolk fremfor et menneske jeg ikke aner hvem er?
Åhhh!! 🙁
Jeg offrer så mye for denne hesten, og det er ikke fordi jeg prøver å holde liv i henne, det er fordi hun skal ha det tipp tipp bra. Hun har hatt tre episoder nå med oppbåst bein, første gangen var det desidert verst. Andre gangen og denne gangen har smertene blitt fjernet samme dag som de har kommet fordi hun har fått akutt medisinsk behandling (noen hun også fikk første gang, men tilstanden var verre), og etter en uke har hun vært helt uten smerter og løpt rundt med de andre hestene. Det er ingen symptom på at allmentilstanden hennes er dårlig, men det er heller ikke uvanlig at en så kraftig lymfangitt som Dronning fikk kan bli kronisk, rett og slett fordi hester har tidenes dårligste sirkulasjon i beina, og lymfedreneringen har blitt redusert betraktelig.
Kommer nedoverbakken. Det er jo helt naturlig, og er du på sykletur gjør dette deg glad, men i kurven av livet er nedoverbakken mer dritt enn noe annet. I morgen er planen å bedekke Dronninga! Men gjett hva som har skjedd. Hun lekte litt på beite, fikk et lite kuttsår etter et spark, og vips, tredobbelt så stort bein!! *River meg i håret* Det var jo ikke slik at jeg lot såret være et sår, faktisk er det nesten en uke siden hun fikk det, og jeg har vasket, desinfisert og smurt med sårsalve. Desverre er det minimal funksjon i hva som heter sirkulasjon og drenasje i dette beinet og resultatet ble så ille som det er nå.
Jeg må rådføre meg litt med veterinær igjen i dag, så får vi se hvordan dette tar i vei. Hun har fått sprøyte for å komme i brunst (få eggløsning), så jeg håper dette ordner seg og at Dronninga blir bra igjen slik hun har blitt de andre gangene.
Det er ikke gøy å ha en hest som blir så fort dårlig i beinet, jeg gjør alt jeg kan for at beinet skal holde seg frisk hver dag. Dronninga stråler, så dere trenger ikke å spørre om hvorfor jeg ikke har avlivet henne. Jeg mener, du ville vel ikke blitt tatt livet av fordi du hadde problemer med det ene beinet noen ganger i året? I hvert fall ikke når hun er frisk og glad i lange perioder, før det blir ille i en ukes tid igjen.
I dag har jentene vært med på noe veldig spennende, nemlig ultralydtime. De er for små til å forstå så veldig mye, men de var nødt til å være med da jeg ikke hadde så mange andre valg enn å ta de med meg. Jentene er heldigvis veldig greie å ha med, så det gikk superfint.
Det er kanskje noen som lurte på om det er jeg som er gravid, men det er jeg ikke 🙂
Jeg har som dere vet en hest som ikke lenger fungere som en frisk hest, hun har et kronisk problem i det ene bakbeinet som hindrer henne i å være en aktiv ridehest. Jeg har vridd hodet ti-tusen ganger over hva jeg skal gjøre, for jeg er så alt for glad i denne hesten. Skal hun avlives, har hun det vondt, skal jeg gjør ditt eller datt. Etter høyere dyrlegeregninger enn hva selve hesten har kostet har jeg forstått at hun ikke blir helt seg selv igjen, men hun trives godt alikevel. Hun stråler, tar seg gjerne en lekerunde med hestevennene sine, og jeg kan ri på turer og vi kan kose oss. Hun har ikke lengere smerter, men hun har et kronisk stort bakbein fordi lymfedrenasjonen er helt gåen etter en kraftig infeksjon.
Så fikk jeg et spontant tilbud, og nå skal drømmen settes til live. Jeg skal få bli “mamma” til et lite føll! 😀 Håper jeg da! Det er jo ikke sikkert hun blir drektig, men vi skal prøve, og i dag har veterinæren sjekket når hun har eggløsning, og satt en sprøyte som fremmer eggløsningen før hun skal få møte en flott hingst til neste uke.
“Skal du bli mamma, Dronning?” <3
Jeg trur jeg er nesten like begeistret for dette som å få egne barn, neida, men jo, nesten! Tenk å få være med på denne prosessen, og få et føll som jeg og jeg alene kan forme til å bli den beste hesten for meg og jentene om de har et ønske om å drive med hest når de blir litt større.
Tidmessig passer det helt perfekt, jentene elsker å være med i stallen, men jeg får ikke trent hest når de er med. Så i stallen blir det børsting, møkking og kos, og tenk hvor gøy dette blir med en liten baby å komme til også 😀
“BABY EEEEST!” hylte jentene i begeistring da jeg spurte dem for første gang om vi skulle få en babyhest. De trudde nok helt sikkert jeg mente at vi skulle gå ned og hilse på baby-hestene til naboen, for at vi skal få en babyhest om et år blir litt for langt frem i tid for at de kan forstå noe av det 🙂
En sen bloggpost denne fredag kveld. BT har vært i Bergen fra tirsdag morgen til torsdag kveld, så tirsdag og onsdag var jentene med i stallen. Det er ikke alt jeg kan gjøre når de to er med meg, det sier seg vel kanskje selv, de er jo ikke så store enda. Men til tross for det har vi klart oss veldig bra. Jentene har vært med på møkking, og da jeg børstet og stelte beinet på Dronninga lekte de ved siden av. Det som er vanskelig å få til er å trene henne, heldigvis har jo naboen skrittemaskin. Jeg liker helst at jeg kan gå en tur eller ha Dronninga i Roundpaden på kvelden, slik at hun slipper å gå i skrittemaskin to ganger dagen. Jeg prøver å gjøre dagen hennes litt variert til tross for sykdommen og at hun måå ha bevegelse i skritt.
Så derfor kommer dette sene blogginnlegget i dag. I kveld er BT hjemme, så jeg rømte ut da jentene var lagt, og koste meg to timer i stallen.
Hestejente er kanskje litt barnselig, haha! Men jeg digger det. Det er en ro over hester jeg ikke finner hos noen andre dyr. Med hesten min kan jeg kjenne på det å bare være tilstedet. Jeg kan kommunisere uten et ord, jeg kan be henne til meg ved å dra skulderen min bort fra henne og jeg kan få henne til å følge hvert mitt skritt, fremover, bakover og til siden uten så mye som et “kom her” eller et tau å dra i. Jeg fleiper ofte med at jeg har en lydigere hest enn jeg har hund og barn. På sett og vis er det sant, men så er forskjellen at hester er et byttedyr som lever etter et hierarki hvor de alltid følger sin leder, mens hunder og mennesker er råvdyr som liker å utforske litt på egenhånd.
Dette er mitt andre dyreinnlegg denne dagen, så dere forstår nok at jeg er over middels glad i disse skapningene på fire bein.
Det er dessverre ikke noen stor forbedring hos Dronninga, til tross for at det snart er fem måneder siden hun ble syk. Jeg har nå hatt 4 forskjellige veterinærer og hun har vært et vandrende medisintilfelle. I dag var faktisk beinet til Dronninga overraskene bra, men i morgen kan det vært stort igjen. Jeg har enda ikke klart å finne noen sammenheng eller behandlingsmåter som ser ut til å fungere. Den ene dagen løper hun på beitet, det andre dagen er hun halvt i skritt.
Om halvannen uke skal jeg få inn en alternativ dyrebehandler, for å se om hun kan finne en helhetlig behandlig i stedet for symptombehandling som veterinærer utfører. Dette ser jeg veldig frem til, får jeg står fast ved håpet om at hun kan bli frisk igjen.
Vi får bare ta en dag av gangen, det er i hvert fall mye lettere for meg å følge med og få tid til Madammen nå som hun står et steinkast unna.