Det siste jeg gjorde før BT reiste på trening var å rydde stuen, fri for rot, fri for barneleker over hele gulvet. På butikken kjøpte jeg inn friske blomster, og jeg tente noen lys på stuebordet, mens regnet pisket mot rutene. Så satte jeg meg ned her jeg sitter nå med en nytraktet kaffekopp. I det sekund kjente jeg energinivået steg ti hakk. Stillhet! Kun lyden av regnet på utsiden.
Wow, denne dagen har vært tøff.
I det nitriste flomværet som har vært i dag, prøvde vi å finne på noe hyggelig sammen som familie, vi reiste på restaurant for å kose oss rundt halv fire og det var da trassen slo inn for fullt. Det å sitte pent og ha manerer ved matbordet ble lagt igjen på en hylle for de to toåringene ved siden av oss. Tvillinger har også en sterk tendens til å ape etter hverandre, så alle rampestreker kom i dobbel dose, og det samme med trassen.
Den gode biffmiddagen husker jeg ikke så mye av, koselig var det i hvert fall ikke, og det hele endte med hjemreise før maten var spist opp og magene mette.
Raseriutbruddet i bilen på vei hjem var ikke noe mer hyggelig, dere må da forstå at i det vi landet i bilsetene så angret de to trassige jentene på at de ikke ville spise maten sin og oppføre seg ved matbordet.
Ei ble så sint at hun klarte å åle seg halvveis ut av beltet sitt, og vi ble nødt til å stoppe. Hun hadde ingen planer om å sitte i det dumme bilsetet, og BT løftet henne ut slik hun ville. Sekunder etter var hun forsynt av regnværet på utsiden av bilen og satte seg mutt tilbake i setet sitt.
Så kom vi hjem og sutringen vedvarte.
At noen dager er slik vet jeg er å regne med, vi har selv vært trass en gang eller 1000 i løpet av oppveksten. Jeg kan selv huske tilbake til tennårene hvor trassen kanskje var på det verste, hvor mamma ofret og oftet for at jeg skulle komme i humør. Milde himmel, nå vet jeg selv hvor tøft det er å ha barn i trass.
Men hva gjør man, jo vårt aller beste, kanskje er det ikke alltid bra nok, men vi prøver! Så får vi håpe at morgendagen blir litt enklere.
