Litt tom på innsiden setter jeg meg ned. Et familiemedlem sovnet stille inn i nettenes timer. Vel passert 90 år, er det allikevel godt at han fikk slippe, det var ikke mye igjen av han nå. Jeg begynner å synge, noe jeg gjør veldig ofte når jeg er alene og den første strofen som faller til leppene mine er
“When you try your best but you don’t succeed”
“When you get what you want but not what you need”
– Coldplay, fix you
Tankene spinner over til mine barn, og jeg minnes en tekst jeg leste i går på sengekanten om tvillingers rett til like mye tid med foreldrene som andre barn. Diskrimineringen over at barn nummer to kun får fem eller syv uker permisjonstid med sine foreldre, ettersom foreldrene velger 100- eller 80% permisjon. Tvillingdebatter som går om dagen handler om nettopp dette, at selv om du blir født tvilling skal du ha samme rettigheter som et barn født alene.
Det var ikke før jeg begynte å lese om dette at jeg har tenkt på det som diskriminering, de får jo tross alt de resterende ukene med sine foreldre. Forskjellen er at de må dele sin mamma og dele sin pappa.
For bare dager siden var vi en tur ute å handlet alle fire, tvillingene på to år, pappen og jeg. Jeg hjalp min førstefødte tvilling ut av bilen, og hun spurte: “mamma, bæje meg?” Jeg løftet henne opp til hoften min, la armene rundt henne. Vi kunne snakke sammen nå, vi kunne kysse nese og le. Min andrefødte tvilling ble hjulpet ut av bilen fra pappen sin, hun så på meg og sin tvillingsøster, strakte armene opp til pappen sin og spurte “pappa, bæje meg?”. Det ville ikke vært nødvendig å bære, de er raske tilbeins. Pappaen spurte derfor om jeg kunne sette ned datteren vår, for hvis en blir båret skal så klart den andre bli det også. Jeg svarte:
“men jeg ønsker å bære henne”
Det høres kanskje rart ut, kanskje dumt ovenfor pappaen, men jeg trur jeg kan telle på mine bare fingre hvor mange ganger vi har vært på butikken alle fire samtidig. Denne dagen hadde jeg to ekstra armer med meg, pappen sine. For en gang skyld kunne jeg si ja til å bære mitt barn.. Det sier seg kanskje selv at det å skulle handle mens jeg bærer begge to er en helt umulig sak, jeg har bare to armer. Det er alltid to eller ingen, bærer jeg en er det urettferdig, veldig urettferdig for et lite barn på to år som må gå selv.
Sent på kvelden i går våknet jentene, annen hver gang løp pappen og jeg opp trappene for å trøste og synge for våre barn. Jeg satte meg på en stol ved siden av sengen til min ene tvilling, hun var mest lei seg, og kun kastet armene rundt meg over sprinkeltsengen. Jeg koset, kysset og sang. “ma-ma, koos” hører jeg sårt fra mitt andre barn som ikke får noe oppmerksomhet i dette øyeblikk. “Ja, jenta mi, jeg kommer å koser meg deg nå”, og jeg flyttet meg til hennes seng. Jeg gir en like lang kos, mens gråtingen blir sterkere fra sengen jeg nettopp hadde forlatt.
Dette var eksempler på hvorfor det stakk i meg da jeg begynte å synge:
“When you try your best but you don’t succeed”
“When you get what you want but not what you need”
Det er slik det føles for meg som tvillingmamma. Jeg prøver mitt beste, men det føles ikke alltid som om jeg klarer å lykkes – jeg mangler et fang, jeg mangler to armer.
Og mine barn; de får det de vil ha, men ikke det de trenger – ALENETID, tid til å bli sett.
Husk at dere er heldige, selv om det til tider er urettferdig å være tvilling!
– Følg speiltvillingene på facebook –
