Jeg hadde nettopp levert barna, de to på fem år i barnehagen. Med flere konvolutter ved siden av meg med innbydelser til barnedåp kjørte jeg videre innover i byggefeltet i stedet for ut på hovedveien mot hjem. Jeg la kovolutten i postkassen til et sett oldeforeldre og kjørte ut av gaten som endte i et T-kryss.
“Skal jeg kjøre til høyre og ut av byggefeltet, eller skal jeg ta til venstre, videre innover. Kommer jeg til å klare det? Nei, det er kanskje dumt. Men jeg vet det er viktig. Jeg vet jeg må det. En gang må jeg kjøre videre innover. Er jeg klar? Er en gang akkurat nå..?”
Jeg dreide rattet og så hvordan bilen sakte begynte å trille innover i byggefeltet. Øynene flakket fra hus til hus, hendene kjørte på autopilot – tikk takk, tikk takk, jeg blinket inn en gate som bare så vidt svingte av til høyre. Ned den lille bakken med de velkjente rekkehusene. Følelsen av kvalme vellet opp i meg, så en klump i halsen, så kom tårene. Først så lite at jeg klarte å blunke de tilbake, men for hver lille meter jeg la bak meg ble det vanskelige og vanskeligere å holde igjen.
Tårene sildret, hendene førte bilen igjennom den smale og svingete veien, blikket flakket fra hus til hus, hage til hage.
Helt i enden av gaten stanset jeg og nå flommet følelsene over. Den fremmede bilen var alt som var annerledes. For der rett foran meg var hjemme. Hjemme som ikke lengre er hjemme.
Mens jeg sto med bilen parkert midt i rundkjøringen var det som om jeg kunne høre lydene av oss, som om jeg kunne se pappa tusle over plenen, alltid barbeint.
Det er som om hus har sjel, og det viste meg bilde etter bilde mens tårene flommet. Det lille hakket i tapeten, den brune gummien langs dørkarmen, de små gresstustene som alltid vokste opp av belegningssteinen. Hver lille detalj av hele huset passerte igjennom hodet mitt i løpet av sekunder. Lukten, ikke minst lukten.
Så emosjonelt, rørende, trist, men vakkert.
I to år har jeg ikke våget å møte huset med øynene, men jeg visste at det var på tide. En ny familie flyttet inn, og det har nylig blitt født en liten datter.
“Hva hvis vi havnet i samme barselgruppe, hvor gammel var hun igjen? Er det sant, hun heter Vilde hun også. Hva hvis vi ble bedt hjem, nei hjem til dem i mitt hjem?! Jeg ville antagelig knekke, ikke fordi jeg ikke ønsker de der, men bare fordi noe så nært og kjært plutselig har blitt så fjernt.”
Jeg synes det er rart at et hus får en så stor verdi, samtidig har jeg ikke vanskeligheter med å forstå det. Huset er som en gigantisk harddisk der alle minnene fra før jeg kunne gå, til dagen jeg flyttet ut, og enda lengre enn det er å finne. Minnene lever i veggene, og så fremt veggene står fortsetter minnene og leve.
Dagen var kommet. Jeg var nødt til å møte huset med øynene, for innerst inne vet jeg at jeg aldri ga slipp. Jeg syntes det var så vanskelig med salget at jeg forsvant fra situasjonen. Jeg burde vært der og hjulpet til med flyttingen, men jeg klarte det ikke. Det var lettere å unngå det som var vanskelig..
I disse dager sitter vi å tegner vårt nye hus, og er det et ønske jeg ønsker høyere enn noe så er det at våre barn skal kunne føle like mye kjærlighet lagret i veggene til det hjemmet vi skaper til dem.
/ Home is where the heart is – Elvis Presley
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
