Gratulerer med dagen, mine to jenter som fyller 8 år i dag.
De befinner seg i en alder hvor livet handler om “her og nå”. Hvem kommer for å feire bursdagen deres, hvor mange pakker får de? Slik det alltid har vært, slik det skal være. Men så kommer den triste stemmen fram bak all iveren etter å ha ramset opp bursdagsønsker. “Blir bursdagen lik som i fjor?”
13 måneder i et voksent liv er ikke lenge. 13 måneder i ett 8 år gammelt liv, er 1/8 del av tiden deres her på jorden.
Det kommer en dag, der alt dette er historie, for historie blir det, og mine barns barn kommer til å lære på skolen om da covid-19 herjet mellom kontinenter og landegrenser, og tok med seg milioner av liv. Allikevel kommer minner til å hviskes ut, og tanker vil forsvinne.
Derfor skriver jeg denne teksten, en tekst til ettertiden. En tekst som mine barn kan lese om 20 år, for å minnes tilbake til det som var. Til en tid som da vil virke like uvirkelig som den var utenkelig for halvannet år siden.
For 13 måneder og en dag siden kom sjokkbeskjeden over det ganske land. Norge stenger ned! Skoler, barnehager, alt av idrettsaktiviteter, treningssentre, serveringssteder, frisører og alle butikker, med unntak av dagligvare, apotek og selvsagt vinmonopolet som fikk holde oppe. Nå lurer du som sitter å leser i framtiden kanskje på: Hvorfor måtte “selvsagt vinmonopolet” holde åpent? Det samme lurer jeg på, og svaret er vel så pinlig at det ikke trengs og nevnes.
På 24 timer endret den Norske befolkningen seg fra å være sjenert høflige, til å bli griske egosentriske. Matvarene raste ut av butikkhyllene, og tro det eller ei, dopapir var omtrent ikke å oppdrive i en eneste butikk. Selv ikke her kan jeg svare dere på hvorfor, men at vi nordmenn er redd for ikke å få tørket oss bak etter dobesøk ble vi svar skyldige.
Den viktigste beskjeden var: hold dere hjemme, ikke møt folk!
Det virket helt banalt, men vi brettet opp ermene, og kjørte på med hjemmeskole og sosial distansering. Det skulle jo bare vare noen uker, til vi fikk kontroll over smitten..
Nå 13 måneder senere sitter vi her hjemme, og får nesten sjokk når vi ser mennesker klemme på TV. På butikken går alle med munnbind, og nåde deg om du setter noe i vrangstrupen på et offentlig sted. Et host kan jo bety at du er i ferd med smitte en hel skare av mennesker.
Det har overrasket meg er hvor lett vi tilpasser oss. Vi har gått fra å være en nasjon som ser på munnbind som noe skummelt til å se på mennesker uten munnbind som noe mye verre. Vi kjenner et ubehag dersom et menneske steller seg for tett inntil, for vi er blitt trent opp til å holde hele to meters avstand til de vi møter.
Jeg husker jeg ble usikker på om jeg i det hele tatt kunne hjelpe til da en kvinne med sin sønn falt i heisen i alpinbakken. Så sterk sitter allerede prinsippet om avstand i oss.
Vi har gitt opp å drømme, for i det samfunnet begynner å lette på restriksjonene sprer smitten seg som er farsott og nye innstramninger følger med det samme.
Ord som kohort, og rødt nivå har blitt de mest dagligdagse ordne dere på 8 år bruker.
Vi trodde at bakterier styrket immunforsvaret, nå desinfiserer vi alt og alle.
Vi har glemt hva en fest er, og det virker nærmest utenkelig at vi skal kunne dekke et langbord igjen for å invitere venner og familie til festlige lag.
Siden pandemien rammer de eldste verst, tror jeg snart mine barn har glemt hvem sine 5 oldeforeldre er. De tørr vi ikke møte, livredde for å ta med oss smitte uten å vite.
Vi sa alle i 2020: 2021 skal blir året vi igjen kan leve.
Viruset har til nå vært smartere enn oss, det muteres og smitter raskere, så beklager mine to barn som i dag fyller 8 år. Bursdagen deres blir på ingen måte hva dere hadde håpet på, men som mamma er jeg stolt, stolt over at dere fremdeles har troen på at det snart blir bedre..
..og gaver fikk vi heldigvis kjøpt på internett.
Det blir bedre!
