Etter å ha gått ut av tellingen på antall barneklær jeg har sydd den siste tiden, som følge av syboka jeg jobber med, så var det så vanvittig deilig å bare sette meg ned og sy en ny kjole til meg selv i dag.
Kjenner du igjen kjolen ?
Dette er virkelig favorittkjolen min, så nå har jeg sydd fem utgaver av den. Det er jo en kjole jeg har tegnet mønsteret til, så med mønsteret liggende er det så lettvint å gå for akkurat den, framfor noe nytt. Denne kjolen er den ultimate kjolen jeg har i klesskapet, for den funker like bra til hverdag som til fest
I dag har jeg sydd kjolen i et linstoff, lagt på 15 cm på lengden, og sydd et knytebelte til – det er ikke så mye som skal til for å få den litt annerledes enn de som allerede henger i skapet. Bare det å byttet ut Crepestoffet med lin får kjolen til å virke ganske annerledes
Mitt mest solgte voksenmønster Denne kjolen, som jeg enkelt og greit har kalt “Løstsittende kjole” er også den mest solgte modellen jeg har laget til dame. Jeg har fått bilder av at folk har sydd den som bluse også ved å gjøre den kortere, og de blir så fine 😀 Så takk til dere som har delt bilder med meg.
Tenk å få være så heldig, det er i alle fall det jeg sier til meg selv gang på gang mens jeg sitter bak symaskinen – “jeg lager bok!” Tre ord jeg har sagt flere ganger enn jeg har sagt natta til tre barn de siste månedene. Jeg må bare fortelle det til meg selv, på den måten blir det litt mer virkelig, for det føles virkelig som et lite eventyr.
Noen kvelder skriver jeg, men da må jeg være i rett modus – er det ikke merkelig? Jeg må liksom falle helt inn i den verden der jeg ikke bare skriver “steg for steg – lister” for å sy ett plagg, men jeg må også dykke inn i min historie – og for å være ærlig, jeg har grått en liten skvett når jeg har lest igjennom den spede begynnelse fra da jeg for første gang satte meg ned bak en symaskin – husk; det er tross alt ikke så lenge siden.
Jeg klarer ikke helt å se hvordan jeg skal bli ferdig med denne boka, det er ikke fordi jeg sliter med innholdet, det er heller den andre veien. For det som startet som 6 plagg: en genser, en bluse, en kjole, en bukse, en body og en jumpsuit – har på magisk vist blitt til flere titalls ulike plagg!
Jeg innser at det mer er en deadline der framme som kommer til sette en stopper for innholdet til boka, for enn så lenge ramler det ned nye ideer for hvert plagg jeg syr, og for hvert avsnitt jeg skriver.
Det er altoppslukende og så spennende at jeg skjelver ! For et gøy prosjekt å hoppe ut i!
Tusen millioner, trilloner takk for alle de fantastiske tilbakemeldingene jeg har fått av dere så langt! Det er uten tvil heiaropene fra dere so har gitt meg selvtilliten til å gjøre det jeg nå gjør – Jeg lager bok! (sånn da sa jeg det igjen) 😂😂
Enkelte ting er så annerledes med bare en baby, sammenlignet med det å ha to
Takk til ACO minicare som er annonsør i dagens blogginnlegg. ACO minicare er min favoritt hudpleieserie til baby, og forøvrig til hele resten av familien.
Det er enkelte hendelser jeg uten å egentlig være klar over det går inn i med et stress i kroppen, det overrasker meg på en merkelig måte, for det er ikke noe jeg er bevisst i øyeblikket. Det er som om det bare ligger der, instinktivt. I det jeg legger henne på stellematten, så skjer det. Det går en liten tid, bare noen sekunder, og så slipper stresset, og det er ikke før det slipper at jeg blir oppmerksom på at jeg nettopp hadde denne ubehagelige følelsen i meg. En følelse av å måtte skyldte meg, en forventing om at det snart blir dårlig stemning.
Det er bare det at den dårlige stemningen ikke kommer. I stedet blir jeg møtte av et varmt smil, og jeg innser at det jeg før opplevde som hverdagsstress, denne gangen oppleves som kvalitetstid.
Alle de gangene jeg har blitt spurt om det er slitsomt med tvillinger og jeg har svart:
“Egentlig så vet jeg ikke om noe annet, men jeg tror det en annerledes slitsomt. Der det er slitsom for en mamma med en, kan det opplevels enklere for meg fordi tvillinger har hverandre, mens der jeg synes det er veldig stressende er det kanskje hyggelig for andre”
Når jeg i dag ser tilbake på det, så ler jeg at det uendelig kaoset som kunne utspille seg ved stellestunder. Mens én ble stelt hylte den andre om oppmerksomheten. Jeg husker jeg følte det som om jeg jobbet i en pakkefabrikk om morgen når begge skulle skifte bleie og bytte fra pysj til klær. Opp med den ene, av meg klær, vaske her og vaske der, smøre litt, på med bleie og så klær, og så var det bare å begynne på nytt. Det hendte jeg ropte “Next” i mellom de to babyene som jeg stelte i rekordfart med en puls som var alt for høy.
Så derfor overrasker det meg hver gang jeg legger mini på stellematta og vi blir værende der mye lengre enn tiden jeg brukte da to babyer skulle stelles.
Hvem skulle vel tro at stell kunne bety kvalitetstid? Ikke jeg i alle fall
Og i jungelen av produkter ved stelletid for mini, må jeg få lov til å presentere deg for denne helt fantastiske hudpleieserien, som en min enestående favoritthudpleieserie til baby og barn ACO minicare Krem 60% som er til behandling av utslett som barneeksem og atopisk eksem hos babyer og barn er registrert som medisinsk utstyr, så les pakningsvedlegget nøye før bruk.
Jeg bruker denne serien hudpleie til mini gjennom hele dagen. Vaskelotionen bruker jeg ved bleieskift og i badevannet. Når mini er tørr i huder bruker jeg å ha noen dråper av ACO minicare babyolje i vannet. Det er også en helt fantastisk krem i hudpleieserien som brukes hyppig, kanskje spesielt mye til jentene på straks 6 år som blir helt hysteriske av kremer som svir mot tørr hud.
Det jeg liker aller best ved siden av at produktene er så gode og milde mot huden er at de er helt luktfrie. Jeg liker så dårlig at kremer eller andre produkter overgår den helt himmelske lukten av babyen min.
Den utrolige “diaper rash spray” har jeg alltid med meg i stellebaggen, for den er helt utrolig mot og for bleieutslett. Nå som vi går inn i den varmere årstiden, og det blir varmt og klamt i bleiene til en hver tid, så kommer denne til å være en god venn å ha med seg.
I havet av produkter der ute, så kan jeg trygt anbefale ACO minicare, det er i alle fall den beste hudpleieserien jeg har hatt til nå.
Det er ingenting jeg gleder meg mer til enn å innrede det nye huset. Det kribler i hele kroppen, og føles nesten helt uutholdelig at det enda er en stund til vi er i mål – tross alt har vi jo ikke begynt ! Haha. Med nesa konstant ned i ett eller annet interiørblad gjør det nesten vondt å sitte i denne hvite stuen med ekstra lav takhøyde. Jeg har så lyst til å male, og ordne og styre, men med tanke på at gravingen til grunnmuren starter denne måneden får jeg bare gammelt hus være gammelt hus.
Jeg kunne allikevel ikke frastå fristelsen av å bringe våren inn i stuen med strå og kvister som nettopp har skutt sine første skudd. Selv de to små påskekyllingene fikk komme fram nå.
Når sant skal sies, så ser det vel kanskje mer ut det er høst i stuen, men bare vent til disse kvistene springer ut! Da er vi der, med full vårblomstring
Denne nye kroppen min. Jeg kjenner den ikke riktig igjen. Enda nå har det gått ni måneder. Ni måneder siden mini blir født. Det var mitt andre svangerskap, i mitt første svangerskap bar jeg fram tvillinger, så helt ærlig, jeg trodde ikke at kroppen skulle få synlige arr av å bære fram bare en. Det var kanskje optimistisk av meg, men jeg bar fram tvillinger uten et synlig merke på kroppen. Det var nok ganske sprøtt, men så var jeg ung, og de ble født før tiden, så selv om jeg ble stor, ble jeg ikke så stor som en tvillingmage er i stand til å bli.
Denne gangen var det bare en baby i magen, og selv om tvillingene var små da de kom ut, var de allikevel til sammen større enn bare mini. I tvillingsvangerskapet hadde jeg i tillegg to morkaker, to fostersekker, og dobbelt med fostervann, så det var ingen tvil om at magen måtte ha vært større.
Men det var under mitt andre svangerskap at kroppen endret seg. Strekkmerker tegnet seg baner på huden min, først på innsiden av lårene, så over magen. Vekten jeg la på meg i svangerskapet, forsvant ikke slik som den hadde gjort sist. Det skal nevnes at det ikke er snakk om en voldsom vektoppgang, men det har egentlig noe å si at du kanskje ikke ser det, for klærne mine passer ikke lengre selv om du sier jeg er fin.
I hodet mitt har jeg en kropp, i speilet vises en annen. Så jeg kler meg i store gensere, eller en løs kjole. Noen ganger tar jeg på meg en stram kjole, men da alltid med en type jakke på utsiden, sånn at når jeg sitter så kan jeg trekke jakken i kryss over magen som plutselig har fått for mye hud og bretter seg i folder når jeg sitter.
Mini foretrekker forresten også å bli ammet fra den ene puppen mye bedre enn den andre, det skaper en derfor en stor forskjell på størrelsene, så i speilet ser jeg skjev ut, derfor snur jeg meg alltid litt på skrå når jeg står naken og venter på at vannet i dusjen skal bli varmt, på den måten ser det liksom litt bedre ut.
Jeg håper du lurer på hvorfor jeg skriver alt dette. Jeg kommer til det nå.
For et par uker siden traff det meg som en lynnedslag, jeg ble trist av tanken, for så mye dum energi jeg har brukt på rakke mitt eget speilbilde ned.
Jeg befant meg på den vakreste plass, ved en naturlig varm kilde på Island, jeg hadde holdt håndkle tett rundt kroppen så langt det var mulig og komme, så småsprang jeg ned i vannet med en tanke i hodet – “jeg får forte meg å få denne kroppen under vann”. Ikke fordi jeg var kald, men fordi jeg følte at andre mennesker så på meg og dømte meg. Jeg hadde lyst til å rope ut, “Men jeg har født tre barn altså, og vært tvillinggravid” som for at det skulle forsvare hvordan jeg så ut.
Jeg kom ut i vannet like etter mannen min, og han plystret på meg fra vannet. Han synes helt på ekte av kroppen min er sexy, og når han sier det, som faktisk ikke er rent sjeldent, så snakker jeg det bort i stedet for å ta i mot komplimentet.
Vi ble liggende å plaske lenge i det glovarme vannet, det var mange mennesker der. Og det var da det traff meg, som dette lynnedslaget:
Jeg har glemt hvordan en kropp ser ut.
For der foran meg var det kropper. Det var ingen av de som var like, men heller ingen som var stygge. Hundre kropper i alle størrelser og fasonger, men ikke en av kroppene jeg så rundt om i vannet hadde en kropp som lignet på de kroppene jeg daglig disponerer meg selv for. Kroppene på Instagram.
Så begynte jeg å skamme meg. Skamme meg over alle de nedlatende tankene jeg har hatt om min egen kropp, for jeg innser at alt det jeg har fortalt meg selv ikke stemmer. Så skremmer det meg hvor mye jeg kan la meg påvirke av Sosiale Medier. Så ble jeg flau, flau over at jeg skammet meg over kroppen min, som er en helt vanlig kropp. For hvem andre enn meg bryr seg egentlig om de strekkmerkene på innsiden av lårene, er det i det hele tatt noen andre enn meg som legger merke til de?
Det er det ikke…
Man trenger ikke en gang å skille seg ut for å ha nedlatende tanker rundt egen kropp med dagens eksponeringer uten i fra. Det er skremmende, men helt sant.
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Det er nesten så jeg må si, “godt å være tilbake!” For det kan til tider bli noen pusterom i mellom blogginnleggene. Som dere vet har jeg en liten en, som betyr at jeg er i 50 % mammapermisjon. Nå om dagen skriver jeg og syr jeg for fullt til syboka som jeg skal lansere til høsten, så tiden den bare forsvinner!
Ofte får jeg spørsmål om det kommer til å bli syoppskrifter til gutter i boka, og det gjøre det. Her er ett sett som jeg sydde til min venninnes nyfødte gutt for ett par uker, med mønster i fra syboka som kommer til høsten.
Er det ikke bare helt nydelig?
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Det er rart hvordan jeg plutselig glemmer at mine forbilder har dårlige dager, eller gode dager men allikevel går rundt i en slitt sirumpa joggebukse. Jeg følger de så tett på livet, ser de nærmest hver dag da de deler bruddstykker av hverdagen sin på Instagram og Snap. Så fine er de, og det virker som hele tiden.
Det tikker inn en melding på mobilen, så to og så tre meldinger på ganske kort tid, der alle tre med ulike ord skiver: “Hvordan er det mulig å se så fresh ut heeele tiden?” Et annet spørsmål jeg til stadighet får er: “Hvordan klarer du å ha hus og hjem så strøkent til en hver tid med tre barn?”
Jeg tenker: “HÆÆÆ!? FRESH? STRØKENT HJEM? HVA SNAKKER DERE OM!?”
Jeg skjønner ikke hva de snakker om, for jeg kjenner meg overhode ikke igjen. 90 prosent av de gangene jeg ser meg i speilet har jeg håret samlet i en grusom dott på hodet, med alle de hundretalls av babyhår stikkende opp og til alle kanter. Til tider skvetter jeg når jeg møter de blå ringene under øynene, for ikke å glemme barten på overleppa. Det er ikke egentlig en bart, men en alt for stor samling pigmenter fra den siste graviditeten blandet med en god dose freger – helt umulig å ta bort
Så kikker jeg meg rundt, og jeg innser at det ikke finnes en enste flate som ikke inneholder enten noen tegnesaker, papirer, leker, kremer, et headsett, ja selv et par tøfler ligger på skrivebordspulten fordi valpen spiser de opp om de befinner seg på bakken. Jeg har venninner som forteller om rotete hjem, og da ler jeg, for husene deres er ikke rotete, det kan ikke en gang sammenlignes med vårt.
Så til neste gang du tenker, shitt hun der får det til! Så huske på at selv om Instagram er slik ↑
Er virkeligheten sånn ↓
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Enda det ikke har regnet på lenge renner vannet i veibanen, det er snøen som smelter, det glitrer av refleksjonen til solen. Fuglene har begynt å kvitre igjen, slik de alltid gjør når solen begynner å varme etter måneder uten. Det er vår, den kalde tiden er over, det hvite landskapet er på vei til å skifte til grønt.
Jeg går og triller barnevognen foran meg, de to hundene mine jogger lett ved siden av med halene rett til værs, du kan se det på gangen deres at de er lykkelige. Lykkelige over å bare kunne springe utendørs. Jeg lukker øynene, kjenner hvordan solen varmer meg i ansiktet. Jeg kan nesten føle fregnene mine poppe fram fra vinterdvalen.
Det rykker i båndet, jeg åpner øynene igjen og snur meg for å se etter valpen som har stoppet opp for noe i grøfta. En påkjørt skjære, kan det være en av gårdsskjærene våre? Det er ikke så langt i fra hjemme vårt og vi har 5 nydelige skjærer som holder til på gården. Det stikker i meg, for jeg har blitt glad i dem, disse praktfulle skjærene som alltid hopper rundt på plenen vår.
Nå ligger kanskje en av dem døde her i grøftekanten. Jeg blir sint også, ikke bare lei meg, men sint, rasende. Den fuglen trengte ikke å bli påkjørt. Ved siden av den ligger det rester etter et Burger King-måltid. En eller annen har nok vært å kjøpt seg en rask middag på den nyåpnede butikken i sentrum, for så å putte i seg maten i bilen. Kanskje vedkommende mente bilen var for vakker og for ren til å bli besudlet av matpapiret fra Burger King. Enkelt å bare sveive ned vinduet og pælme det ut, ikke sant? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skriver “sveive” det er slutt på å sveive ned et bilvindu, mine barn hadde ikke tatt den referansen. Nei det er enda enklere nå, det er bare en knapp som må trykkes på, og så er vinduet åpent til naturens søppelkasse.
Denne uskyldige skjæra, luktet nok matrestene helt der oppe hvor himmelen er blå og vakker, lite visste vel fuglen at matlukten var veien til døden.
Jeg drar hunden min vekk fra stedet, dytter fuglen ut i grøten og tar med meg matpapiret. Så går jeg videre, men alle tanker om fuglekvitter, dryppende snø og regner som popper fram, er erstattet med en tristhet og et sinne.
Se deg rundt nå som snøen smelter. Ser du hvor mye søppel det er i alle grøftekanter?
Jeg får lyst til å skrike til de som kjører forbi, men de hadde ikke hørt meg, så jeg sier det her i stedet:
“DU, du som finner det for godt å kvitte deg med eget avfall ved å åpne vinduet og kaste det ut når du kjører bil. HVEM TROR DU AT DU ER?”
Jeg kan ikke tenke meg noe som er mer udelikat enn mennesker som er for gode til å ta med seg sin egen søppel til nærmeste søppelkasse. Hva får slike mennesker til å tenke at det er greit å legge i fra seg søppel der de står og går, sykler eller kjører bil? For meg er det like grisete og motbydelig som at jeg satt på besøk hos ei venninne og kastet spøla mi bak sofaen hennes. Fysj! Jeg lurer på om disse menneskene tenker over hva som videre skjer med den søpla de nettopp slapp ut av bilviduet? Tenker de på det overhodet, eller har de bare ikke hjernekapasitet nok til å forstå at denne søpla forblir i naturen. Selv en epleskrott trenger to måneder på å brytes ned og en plastikkflaske opp mot 500 år! Jeg lurer også på hva som får mennesker til å synes det er greit at andre plukker opp søpla deres? Det er skammelig. For jeg er en slik person, jeg plukker opp søpla som andre slenger på bakken. Det er kvalmende, men jeg synes det er enda verre med et forsøplet landskap.
IKKE KAST MATRESTENE DINE ut av bilen når du kjører! Det virkelig ikke så ille å slenge ut en halvspist pølse om ungene i baksetet sier de er mette, eller epleskråtten fra eple du nettopp har spist. Naturen vil jo ta hånd om maten og bryte det ned, men dessverre vil dyrene ta seg av maten før moder jord gjør det. Tenk om det var katten din, eller hunden din som sprang over veien fordi det luktet deilig av en halvspist pølse i grøftekanten på andre siden. Utallig mange dyreliv kunne vært spart dersom vi alle sammen sluttet å kaste matrester og matpapir langs veiene!
Jeg har bare en ting å si:
“SKJERP DEG! Søpla skal i søplekassa, så mye vanskeligere enn det er det ikke!”
Jeg klarer ikke forstå hvor stor du har blitt, for du er allikevel så liten. Men så møter vi en nyfødt og jeg kjenner det sikker i meg, for først da innser jeg hvor lang du har blitt.
Det hender jeg prøver å tre på deg en body i størrelse 62, for vi hadde jo omtrent ikke fått tatt den i bruk. Så innser jeg at du faktisk har begynt å bruke størrelse 80 i klær, og da svetter jeg stort!
Du er ikke lengre noen nyfødt. Denne uken ble du hele ni måneder gammel, og se hvor så stor du har blitt
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
Dette er dagen jeg har gledet meg aller mest til å fortelle om fra turen vår til Island. For til tross for at vi hadde lagt to fantastiske dager bak oss, så overgikk denne tredje og siste dagen de to første til sammen. Hvis du ikke har lest mitt innlegg: Island – dag 2/3 – så fortalte jeg der at vi på dag to fant en skjult liten perle ved en ren tilfeldighet. Denne perlen var i dag satt på dagsplanen, og ble den største opplevelsen på hele Islandsturen.
Hotellet vi våknet på denne tredje morgen på Island, var Gullfoss hotell. Et flott hotell, med en helt topp standar. Men faktisk tilbragte vi ikke mer enn 8 timer tilsammen på dette hotellet. Vi hadde kommet inn halv 1 om natten, da middagen med et vennepar kvelden før var så koselig at vi aldri fikk reist. Og siden vi hadde bestemt oss for å legge til en ekstra utflukt på denne dagen var vi nødt til å stå opp tidlig. Allerede halv 9 var vi ute av hotellet, ferdig spist, pakket og kledd for en dag utendørs.
Første stopp gikk til Gullfoss, som er denne praktfulle fossen på bildet over. Det var grått og tåkete da vi var på plass allerede før 9 om morgen, men det deilige var at vi omtrent var helt alene på plassen – så jeg må virkelig anbefale å stå opp tidlig på Island. Det er nemlig ikke få turister der.
GEYSIR Neste stopp, bare ti minutter unna med bil lå den berømte Geysir og sprutet sitt kokende vann flere meter opp i luften bare med minutters mellomrom. Jeg tror aldri jeg har sett noe mer fascinerende i mitt liv. For hvor sinnsykt er det ikke at det koker opp vann av et hull i bakket, og plutselig når trykket blir høyt nok, så sprutes det kokvarme vannet opp mot sky. Som dere ser er det folketomt her også. Klokken hadde ikke rukket å bli mer enn litt over 9 på morgen, og vi var blant de første ivrige turistene. Kun en gjeng kinesere var å se, men de var mest opptatt av å ha snøballkrig.
REYKJADALUR Thermal Bathing Pools
Litt under 1 time fra Reykjavik hadde vi helt tilfeldig snublet over vårt neste stopp dagen før. Vi trodde vi hadde funnet et varmt basseng vi kunne hoppe ut i, og ble utrolig skuffet da vi fant ut at vi måtte gå i en time for å komme til badeplassen. Etter litt grundigere research hadde vi allikevel funnet ut at om vi ikke sjekket ut denne plassen, ville vi gå glipp av en utrolig opplevelse. Dette var grunnen til at vi hadde kommet oss tidlig opp denne morgen for å rekke en ekstra severdighet på en egentlig fullbooket dag.
Med gode sko og klær på, en ryggsekk med mat og drikke, og til og med en øl og en liten rosévin, begynte vi ferden på den 3km lange stien oppover fjellet som skulle føre oss til målet. Tåken lettet og solen lyste opp de hvitkledde fjellene foran oss. På alle kanter sto røyken opp fra fjellsprekker og bekker som rant med kokende varmt vann. Vann som er varmet opp av lavaen under – utrolig er det ikke? Jeg tror jeg aldri har følt meg mer som i ett eventyrland, for det er ikke annet enn uvirkelig at du kan sette deg ned og koke egg i bekken som renner ved siden av deg, samtidig som du kan lage en snøball mens du venter på at egget skal bli kokt.
Overalt koket det opp vann, forskjellen her fra de tidligere stedene vi hadde sett vann koke opp fra bakken, var at her var det ikke gjerder, tau og store skilt med advarsel om å stikke hånden i vannet. Nå var i ett med naturen, og plutselig forsto vi virkeligheten av naturkreftene rundt oss.
Oppover fjellet gikk det, og for hvert tiende skritt hoppet jeg et lite lykkehopp og ropte : “FYYY FLATE! DETTE ER HELT SYKT!” Så måtte jeg ta et bilde, og et bilde til, og enda ett, for aldri har jeg sett moder jord på denne måten. Oppover fjellet gikk det, og rundt hver sving bygde spenningen seg mer og mer opp. Vi hadde gjort en del gode søk, og lest på flere nettsider om denne perlen av en plass. Allikevel visste vi ikke helt hva vi hadde i vente. En bekk, varmt vann, fantastisk opplevelse var stikkord vi hadde med oss om turen.
Det skulle være en badeplass der fremme, det visste vi, for vi var ikke de eneste som hadde pakket ryggsekker og trasket oppover, og vi startet turen med å se på skiltet som pekte ut retningen og hadde avbildet et bademerke på seg.
Min største frykt var at plassen var gjort til en stor turistattraksjon, og jeg fryktet at det ville være folksomt og store bygninger som ville frarøve følelsen av å være så nært på denne utrolige naturen.
Etter å ha gått i nærmere en time med mange bildestopp langs veien, kom det første skilte siden skiltet ved parkeringsplassen: 700 m igjen til badeplass. Vi kunne se bort til plassen nå, i alle fall så vi at det veltet opp tykk hvit damp noen hundre meter foran oss. Det måtte være fra badeplassen denne røyken kom fra. Akkurat som dampen fra en kopp varm kakao i vinterkulden, dampet det opp fra den varme bekken vi snart var fremme ved.
Jo tettere på dampen vi kom, jo mer så vi. Så kom vi fram til der bekken snodde seg nedover fjellet, og dampen avslørte varmen som befant seg i den. Vi nærmest rev av oss klærne og hoppet ut i. Over 40 grader må det ha vært der vi først slo oss ned. Så varmt var det at vi ikke klarte å slappe av i det glovarme vannet. Vi trakk litt nedover bekken og fant den perfekte pass, varmen lå på mellom 37-40 grader, og selv om vi ikke var alene der, fikk den tykke dampen det allikevel til å føles som om det ikke var så mange mennesker rundt oss.
I vel en time ble vi liggende i den varme bekken med solen som glitret opp snøen rundt oss. Jeg var på nippet til å bli troende, for dette var magisk.
Legger du opp turen hitt beregn minst 3 timer, og ha med deg mat og drikke og gode turklær.
Nedover fjellet nærmest danset jeg, eller som mannen min sa: “Se her har Stine funnet sitt tjedje gir!” En morsomhet da jeg normalt sett elsker rusletempo mer enn rask gange. Den varme bekken hadde fylt meg til randen med energi.
Jeg ropte til mannen der jeg hoppet nedover fjellstien “Det kjipe med denne opplevelser, er at jeg tror Den Blå Lagune vil føles som en liten nedtur etter dette!”
Det tar meg nemlig til vårt nest siste stopp før hjemreisen til Norge.
DEN BLÅ LAGUNE
Etter den enestående toppturen, kan jeg ikke si annet enn at det var veldig deilig å plaske ut i Den Blå Lagune. Men det er ikke en løgn å si det at toppturen med den naturlige varme bekken slo opplevelsen av lagunen en høy gang. Ja, det er utrolig at sammensetningen av alger og mineraler som er i vannet gjør fargen så spesiell, men allikevel var det vanskelig å føle dette på kroppen, da det like gjerne kunne vært et oppvarmet basseng med litt farge i vannet, på et hvilket som helst sted med masser av mennesker oppi. Jeg måtte ofte fortelle meg selv at dette faktisk er vann som er hentet opp fra jorden under oss. Visste du forresten av vannet i Den Blå Lagune egentlig bare er spillvann fra et kraftverk som ligger ved siden av? Det varme vannet er hentet opp fra bakken nær en lavastrøm og brukes for å drive turbiner som generere elektrisitet. Så går vannet videre for å gi varme til et kommunalt varmeanlegg før det renner ut i lagunen. God utnyttelse, det er det ingen tvil om.
Middag på restaurant LAVA Vi avsluttet kvelden vår i Lagunen, med å spise på deres tilknyttende restaurant. Dette kan jeg virkelig anbefale om du vil spise god mat. Servicen var helt fantastisk, og maten enda bedre. Vi bestilte deres anbefalte fireretters meny, og smakene eksploderte og smeltet i munnen.
Helt til slutt gikk ferden til Grand Hotell i Reykjvik hvor vi overnatter før vi dro til flyplassen morgen etter.
