Reklame | klær fra Twentyfour
Klokken var passert leggetid for jentene, men jeg hadde lovet de en ting. De skulle få være lengre våkne, for de skulle få være med å se solen gå ned fra åsen bak oss.
Jeg hadde sagt det høyt, så det var for sent å trekke det tilbake, men da kvelden nærmet seg, kjente jeg på stresset over å faktisk komme meg avgårde. Det hele føltes så slitsomt ut. For sannheten er at jeg er sliten om dagen, men jeg benekter det, for i det jeg innrømmer hvor sliten jeg faktisk er, kommer jeg nok ikke til å holde ut siste del av husbyggeprosjektet.
Jeg kjente jeg var sur, sur for at ungene somlet da vi skulle avgårde, sur for at jeg i det hele tatt hadde sagt at vi skulle dra på tur, etter at de egentlig skulle vært i seng.
Vi startet på stien innover, skogen åpnet seg, og det var da jeg fysisk kunne kjenne at alle spenninger i kroppen forsvant. Hodet føltes klarere og jeg kjente på en ro. Ungene klatret oppover åsen, og plutselig var jeg ikke irritert mer, men oppriktig interessert i alt de fortalte.
Tenkt at jeg hadde glemt at alt dette finnes rett bak meg hele tiden!? Alt det krever er å sette av litt tid. Tid jeg tror jeg ikke har. Tid som til slutt viser seg å fjerne anspenthet og gi energi tilbake.
Denne kvelden var en av de beste, jeg er så takknemlig!
