Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen’s Diamond ble min hest
Les del 5: Dyretolk 

Men arr vil hun for alltid ha, og noen ganger begynner de å blø igjen …

ARRENE SOM BLØR

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre

Jeg kom i stallen en sen høstkveld, en lørdag. Jeg hadde hatt Dronninga i over ett år nå, alt som var igjen av hennes utagerende temperament var gamle minner, denne hesten som jeg var på vei til denne kvelden var den hesten jeg kunne skimte i det fjerne når jeg så henne i øynene halvannet år tidligere. En harmonisk hest, tilfreds med sin egen kropp, en hest som var glad hver dag jeg kom, en hest som lot småjentene i stallen klappe henne selv om hun syntes det kilte verre enn 100 fluer av de forsiktige hendene, huden dirret langs håndtrykket deres, men det var den eneste bevegelsen hun lagde. Ingen ører bakover, ingen klaprende tenner, ingen løfting av bein.

Daglig ble jeg møtt av kommentarer over hvor herlig hun var, hvor vakker hun var og hvor fin hun så ut på banen der hun begynte å bli sterk i sine gamle kunstner igjen, dressuren.

Men akkurat denne dagen kunne jeg føle at noe ikke var som det skulle allerede før jeg fikk se henne. Som en stikk i magen, jeg løp ut til beite og riktig nok, der sto hun med alle fire beina alt for tett inn til magen, da jeg kom litt nærmere så jeg at bakbeina var hovnet opp, hennes høyre bakbein dobbelt så stort som det andre med en hevelse som stakk seg opp langt forbi hasen. Jeg ante hva det skyltes, en bakteriell infeksjon av søla som hun reagerer på hver høst. Men nå var det ikke den lille hevelsen som pleide og komme, hun var tykk helt fra hoven til knærne. I tillegg hadde hun sterkt nedsatt allmentilstand. Feber og ingen mat- eller drikkelyst. 

Jeg hadde lyst til å begynne å gråte, men jeg tok meg i det at det ville vært å overdrive det hele litt ved å la tårene trille, hun var jo ikke dødene akkurat. Jeg ringte veterinæren, helgevakta. 

Tok bilde faktisk: tydelig helvelse i begge kodeledd og hasen på høyre bak er omtrent dobbel så stor som venstre. 

“Hesten min har bakbein som en elefant, feber og nedsatt allmentilstand, lymfangitt vil jeg gjette etter søle som hun reagerer på hvert år”, fortalte jeg med trist stemme. Veterinæren skulle komme så fort hun kunne. Ventetiden virket lang, så jeg ringte min beste venninne, hun kom ned til meg på 5 minutter og ikke så lenge etter kom veterinæren. 

Hun var enig med meg i diagnosen, og ville sette henne på antibiotika og et annet medikament som skulle fordrive væskeansamlingen i beina. Totalt 3 spøyter. Bare lukten av en veterinær fikk Queen til å stresse unormalt mye. Det var helt tydelig at veterinærer ble nervøs av Queen som ikke lenger klarte å stå stille, “jeg er hovedsakelig smådyrsveterinær” beklaget hun i det hun hoppet vekk fra Queen som flyttet på seg brått. SHITT! Denne hesten tåler ikke mennesker som blir redd henne. Og det var som å skru på en bryter, fra det harmoniske og til den utagerende villhesten. Bare lukten av en veterinær tok henne tilbake til traumene fra fortiden.
Etter mye kamp fikk veterinæren satt første spøyta. Hun gikk omtrent i stå, og det var ikke snakk om at hun skulle få ta noe mer på henne.
Det var ingen alternativ at veterinæren skulle sette livet sitt på spill av den 600 kg tunge hesten som var “over alle hauger”, dog hun var bindt. Det var ingen ting som roet henne ned, hvis veterinæren kom for nært hoppet hun til igjen. 

Uten å ane hvorfor spurte jeg: “Er det mulig at jeg setter sprøytene?”

Jeg ble nok like overrasket over svaret som hun ble over at jeg spurte om det spørsmålet. “Jaaa, om du trur det fungerer, så prøver vi det” Jeg fikk en gjennomgang av hvordan det skulle utføres og etter et par testforsøk uten spøyte var jeg klar. Rollene var byttet, veterinæren tok tak i en kost og med latter i stemmen sa hun “jeg later som jeg er stalljente, så er jeg kanskje litt mindre skummel” og kostet i vei foran oss. Kaja (bf) hadde tatt over min rolle, stå ved hodet til Queen og belønne med godbiter, og jeg sto ved hennes hals med spøyte nr to i hånda. 

Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut

Alt Queen viste av tegn til bevegelse var en liten sjelving igjennom kroppen, som stoppet like raskt som den startet da full belønning ble gitt av Kaja og meg selv. Jeg gikk over på motsatt side med spøyte nr 3 i hånden. 

Dunk, dunk, stikk, spøyte inn, ut

Like smertefritt som min første sprøyte var satt.
Ikke før jeg satt i bilen på vei hjem fra stallen slo det meg hva jeg egentlig hadde gjort og hva dette hadde av betydning. Ikke bare hadde jeg satt to spøyter på hesten min for første gang i mitt liv, Dronning hadde også vist meg hvor stor tillitt og trygghet hun hadde fått til meg på den tiden vi hadde vært sammen. 

Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma!

Fortsettelse følger…

“Likes” og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :*

Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt
Les del 3: En dressurhest
Les del 4: Queen’s Diamond ble min hest

Pling
– svaret fra dyretolken lå i mailen min

DYRETOLK

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre

Så spent som jeg kunne vært satte jeg meg ned for å lese linje etter linje. Jo lengre ut i teksten jo mer frustert ble jeg. Lurerier – tenkte jeg. Ingen ting av det som var skrevet stemte over ens med min hest. Ingenting, annet enn setningen: hun liker å være ute og er glad i epler. Ja, det er en hest – noe annet ville vært rart! 
Jeg skrev henne et svar, irritert over alt som ikke stemte, som at: hun var god på sprangbanen, men hadde en del trening igjen innen dressuren. Queen vet knapt hva et hinder er, det er i hvertfall ikke noe hun har dreisen på, dressur derimot er hun skapt for å kunne, og trent opp til i flere år. Det var også en rekke andre ting, så jeg innså at jeg kunne fortsette min tvilende tanke om mennesker som påstår de kan snakke med dyr. 

Noen få uker etter dyretolkfrustrasjonen min hadde jeg startet på studiet mitt, naturmedisin for dyr. En medstudent presenterte seg ved alt hun drev med, der i blandt dyretolking. Vi var en liten klasse, så det tok ikke lang tid før vi var blitt nære alle sammen. Det var da jeg ble nødt til å spørre henne om hvordan dyretolking lot seg gjøre, jeg måtte også fortelle om min uheldige opplevelse med dette. Tålmodig som hun er av natur fortalte hun meg hvordan dette var noe hun oppdaget med seg selv da hun var barn og at hun fikk bilder som en film i hodet som hun satte ord på og fortalte til eieren, hun hadde vidre utviklet evnen ved studier og praksis. Jeg spurte om hun kunne se hva hun fikk opp på Queen, i vissheten om at hun ikke ante noe om henne.

Hun satt ved siden av meg og alt hun kunne se var et bilde av Queen samt at hun hadde fått høre navnet hennes. 
Med store øyne, og antagelig åpen munn ble jeg sittende å stirre på henne mens hun lukket øynene og forsvant inn i en annen verden. Queens verden? Hun lo, “det første som kommer opp, er epler, hvor godt hun liker dem”, sa hun. Et snev av skuffelse traff meg, men så fortsatte hun: “Jeg får opp en smerte i ryggen, nærme manken, men det som er rart, er at jeg føler ikke den er der mer nå, mer som en gammel traume som stikker dypt” sa hun mens jeg tydelig kunne se hvordan hun kjente etter i sin egen rygg. Jeg måpte av forbauselse, betennelsen, et halvt år med arbeid for å få tatt henne på ryggen, all behandlingen, alt sinne. Hun fortsatte som om hun var Queen: “Også sitter det noe i bakparten min, akkurat som at jeg ikke er like sterk i bartparten som fremparten”. Bakbeinet hennes, tenkte jeg, det som svikter så ofte, som hun ikke klarer å belaste alene uten å miste balansen. Med begeistring og iver i stemmen spurte jeg: “Kan du kjenne hvilken side?” “Jeg kommer til det nå” Svarte hun og lukket øynene igjen, inn i Queens verden? “Det er venstre bakbein, en svakhet, jeg føler den sitter litt høyt oppe, enten i kneet etter enda høyere” sa hun (kneet på bakbeinet til hester sitter høyt, omtrent der magen ender). Det stemmer, tenkte jeg i sjokk. Hun fortsatte “Og i munnen hennes, det kan være kjeven også, har du sjekket tennene hennes i det siste? Det er smerte der” Sa hun. Shitt, nei, jeg ante ikke sist tennene hennes var sjekket, jeg hadde bare hatt hun i en månede og jeg viste at de ikke ble sjekket på skolen. 

Hun fortsatte og fortelle, hvorfor hun var sint. Hun mente at hun aldri hadde vært misshandlet, heller missforstått, og som en veldig var hest viste hun misnøye raskere enn andre. Når mennesker trakk seg vekk fra henne oppnådde hun det hun ville og lot sinne bli en livstil for å holde mennesker unna, smerten, den vonde ryggen, svakheten i beinet og tvangen til å stå på det beinet under skoingen. 

Brikkene falt på plass, slik jeg hadde håpet og trudd, men bekreftelsen var lettende. Jeg måtte gi min tillitt til hennes ord, aldri i verden kunne hun klart å gjette tre så spesifikke skader om min hest. Og fortsettelsen passet like godt som min teori. Shitt, denne dama! Hun er en dyretolk! Riktignok kunne jeg ikke på det tidspunktet bekrefte hvordan munnen hennes var, men jeg fikk tak i en veterinær kort tid etter. 

“SHITT! Når var sist denne hesten fikk en tannbehandling?” brøyt veterinæren ut. Litt flau mumlet jeg at jeg ikke ante siden jeg bare hadde hatt hun i kort tid. “Jeg vil at du skal stikke hendene inn selv og kjenne” sa hun. Og der kjente jeg de spisse hoggtennene som en hest ikke skal ha. Jeg så sårene langs kinnene etter de skarpe tennene og det stakk, dypt og tungt i meg med tanken, takk gud for at du sier i fra med sinne når noe plager deg slik at jeg kan hjelpe. 

2 Runder med veteriær som raspet ned tennene på 2 mnd og en tredje runde med en tannspesialist for hester var tennene endelig slik de skulle være. Elisabeth (dyretolken) hadde rett igjen. 

I min sterkeste tro, igjennom all erfaring jeg har møtt med hester i mine hesteår har jeg en teori om at ingen hester er onde. Det finnes alltid en grunn. En menneskebasert grunn til hvordan en hest endrer sitt innstinkt fra å rømme til å angripe. Jeg trur det er to hovedårsaker og for å gi en kort versjon:

1. Eieren har ingen sjeftstilling over hesten, hesten har satt seg selv høyere på rang enn mennsket. Dette er den hesten som blir tatt for å være en pøbel, frekk og egen. Som gjerne stikker av eller utagerer om eier prøver å sjefe. En hest sparker naturlig etter en annen hest som prøver å stjele hans eller huns rangplass. Det kan også være en hest som har stått mye alene, en hingst for eksempel som alltid har vært sin egen sjef. 

2: Smerter. En hest i smerte kan enten bli underdanig eller utagere med sinne. 

Jeg var ikke i tvil. Smerte, feil sal, tenner, lite muskler var hovedgrunnene til hvordan Queen hadde blitt, i tillegg til at hennes far var kjent for å avle frem hester som er litt oversensitive til sine omgivelser. Queen er en hest som er lav på rang. Det er lett å se hvordan hun flytter seg for andre hester, men ikke minst hvordan kun knytter seg til mennesker. Hvordan hun knyttet seg så raskt til meg. Hester er flokkdyr, og fra den dagen hun tok meg inn som sin sjef har hun stolt på meg. Hun følger meg, stopper om jeg stopper, rygger om jeg rygger, kommer om jeg roper, står stille om jeg ber henne om det. Alt hun trengte var en frisk kropp og et menneske til å stole på. 

En hest i harmoni, en hest i balanse, en hest full av glede og arbeidslyst.

Men arr vil hun for alltid ha, og noen ganger begynner de å blø igjen …

Fortsettelse følger.. 

Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på “liker-knappen”, om du finner det interessant å lese, det gir god tilbakemelding til meg <3 Ekstra glad for en liten tilbakemelding i kommentarfeltet 😉

Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond 
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt 
Les del 3: En dessurhest 

Jeg red. Jeg hadde kontakt, for første gang gikk det fremover uten noe tull sidelengs og bakover. Jeg hadde funnet salen hennes, min egen. Jeg turte til og med å bytte over til den splitter nye dressursalen, for nå var hun en hest igjen.. 

Queen’s Diamond ble Min Hest

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Ville Cyber Monday-tilstander💥

Det gikk fremover for hver dag, hun ble sterkere og mer stabil i sin gange. Sviktingen i bakbeinet kom sjeldnere og sjeldnere, og jo mer hun ble trent jo roligere virket det som hun ble. 
På samme tid som alt dette skjedd gikk jeg fremdeles på folkehøgskole. Det vil si at vi hadde ferier slik som andre skoler. Påskeferien var den siste og lengste ferien vår på våren før skoleåret skulle ta sin ende. Jeg var hjemme i en uke, jeg viste at både Queen og Mini Me (hesten min) var i trygge hender. Da jeg kom tilbake skulle jeg oppleve noe merkelig, noe som skulle knytte båndene våre sterkere enn noen gang. Queen var potte sur på meg da jeg kom tilbake fra ferien min. Hun snudde seg vekk fra meg og la på ørene, det tok riktig nok ikke lang tid før jeg klarte å smiske henne til å snu hodet sitt til meg, og i det øyeblikke viste jeg at vi var tettere enn noen gang. Det var som hun var sint fordi jeg hadde forlatt henne, men gleden over at jeg var tilbake var enda større. Det er kanskje rart å forstå hvor stor personlighet en hest har, igjen er det kanskje lettest å sammenligne de med hunder som mange av oss har i hjemmet vårt. Jeg personlig får en mye sterkere tilknytning til hester enn hunder, ja selv min kjære Tyra som jeg har bodd med i 3 år. Dette er fordi jeg forstår hestens kroppsspråk bedre, og bruker dette selv i trening med hester. Jeg vet lenge før hesten sparker om den kommer til å sparke, jeg vet når det er trygt å gjør noe som kunne vært utrygt om jeg hadde gjort det på feil tidpunkt. Derfor var jeg aldri redd for denne hesten som sparket og bet en hver som kom henne for nær, derfor er jeg ikke redd for et dyr på 600 kg. Når jeg er med hester har jeg også evnen til å styre mitt temperament eller sinnstilstand om du vil, (for å være ærlig – det er kun sammen med de jeg klarer dette, kanskje ikke så rart jeg kaller hester psykologer). Hester har en enorm evne til å lese ett menneskets kroppspråk, er vi redde blir hesten på vakt etter hva som er farlig – husk, de er et flykt dyr. Ved at jeg kan roe ned min egen puls gjør også at hesten kan føle seg trygg om den har satt meg som sin leder eller alfa. 

Det gikk ikke en dag uten at en av ridelærerene våre kom bort til meg og godsnakket om at jeg burde kjøpe denne hesten, Queen’s Diamond. Jeg skulle få et godt tilbud for henne, for de kom ikke til å selge henne til noen andre. “Det er for farlig å selge henne til hvem som helst, for at hun skal overleve må du ta henne” 
Hvordan kunne de si noe slik – tenkte jeg, samtidig som jeg viste at det stemte. Hesten måtte ha en eier som hun var trygg på, og hun måtte ha det godt på alle mulige måter. Man tenker kanskje at det ikke er så vanskelig å finne et slik hjem, men hennes marginer for hva som er bra og ikke bra var små. Hvis eieren ville vært litt redd vil hun bli alt for mye hest, hvis eieren ville vært litt for streng vil hun ta igjen.  

Jeg takket nei, jeg hadde jo Mini Me. Skoleåret var slutt og jeg reiste hjem med spranghesten min. 

Sommerferien var lang. Jeg klarte ikke slutte å tenke på Queen. Jeg prøvde å sette alt i perspektiv, finne ut hva som var rett og gjøre. Queen hadde vist en fantastisk fremgang og side av seg selv. Vi passet sammen på et merkelig vis. Mini var min andre hest, og vi hadde aldri oppnådd den samme kontakten som jeg hadde med min første hest, Maundy’s Girl – min unike hest som måtte avlives i en alder av 6 år. Jeg kjenner tårene kommer bare ved å tenke på henne. Jeg viste at Mini var en hest som ville trives selv om hun ikke var hos meg, hun var en enkel og glad hest på mange måter. Jeg hoppet i det. Solgte Mini og reiste tilbake til Hurdal med BT som kjørte med hestehengeren. 

Jeg hadde snakket med eieren av stallen jeg skulle ha Queen på. Fortalt henne om hvordan hun hadde vært, det var jo ikke sikkert hun ville ha en slik hest på stallen, men siden hun er den tøffeste og flinkeste hestedama jeg kjenner var jeg egentlig ikke redd for at hun kom til å si nei. Jeg fortalte om hesten og hun spurte meg med et skjeft øyebryn: “Hun er vel ikke tilfeldigvis etter Zalmiak Firfod?” Hææææ!? Hvordan kunne hun gjette det? “Jeg tenkte det på grunnlag av temperamentet hennes og at hun var en norsk varmblod ridehest” Sa hun og lo. Hennes beste konkurransehest er også etter samme far, og ja jeg kan vel egentlig si jeg kan se søskenlikheten selv om de er veldig forskjellige. 

Men fra den dagen Queen kom på stallen, var det som hun blomstret. Hun hadde kommet hjem til en ny sjanse, bare det fikk henne ti hakk roligere. Alikevel ønsket jeg å få svar på så mye, en veldig god venninne av meg hadde fortalt at hun hadde brukt en dyretolk på sin hest. Jeg synes det hørtes helt vanvittig ut, men så bestemte jeg meg for at jeg ikke kan dømme noe den ene eller den andre veien før jeg har testet det selv. Jeg kontaktet den samme dyretolken hun hadde fått sine utrolige svar fra og håpet at dette kunne gi meg svar på noen av mine spørsmål. 

Pling
– svaret fra dyretolken lå i mailen min

Fortsettelse følger..  

Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på “liker-knaååen”, om du finner det interessant å lese, det gir god tilbakemelding til meg <3

Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond
Les del 2: Queen ble mitt prosjekt

Smeden kom, og panikken slo til hos Queen nok en gang. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun hadde blokkert helt ut, en kamp med en hest på 600 kg som ikke var i stand til å se at jeg var der i panikken. Hun kastet hode i været, rett inn i ansiktet mitt. Det svartnet et øyeblikk og for første gang sto nesebloden på meg.. 

En dressurhest! 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre

“Denne hesten skor jeg ikke!” Pustet smeden ut, som åpenbart var blitt livredd av de kraftfulle bakbeina som slo etter henne og en rompe som kom fortere enn hun rakk og tenke for å klemme henne inn mot veggen.
Selvsagt kunne hun ikke sko Queen slik hun var nå, det ville vært å sette livet hennes på spill. Vi hadde tapt denne kampen, hesten fikk komme ut på beitet igjen, og jeg fikk satt meg ned for å tørke neseblod.

Men vi MÅTTE ha smed for å ordne på høvene hennes. Derfor bestilte vi veterinær og smed til å komme samtidig så fort de kunne. Queen ble nok en gang dopet ned, og uten makt til å bestemme over sin egen kropp fikk veterinæren beskjært høvene og satt på henne nye sko.
Det føltes på ingen måte riktig at hun skulle dopes ned på denne måten, et overgrep på en redd hest. Men valget var ikke stort, det var for hennes eget beste, vinteren var kommet og isen var for glatt uten skoene med brodder i.

Den mannlige ridelæreren vår var med meg da jeg skulle legge vekt på ryggen henne igjen for første gang. Jeg plasserte en voltigegjord (en reim med håndtak) på henne i stedet for en sal. Jeg tenkte at det ville være mest skånsomt for hennes traumer. Hun hadde ikke vondt mer, men en hest har en uforglemmelig hukommelse, de glemmer aldri, men de kan lære å tilgi, så hun måtte trenes opp til at det ikke var vondt å ha noe på ryggen. 
Ridelæreren leide, mens jeg lå over ryggen hennes på magen, på denne måten ville det være enklest for meg å hoppe av henne om hun skulle få panikk.

Vi hadde med andre ord startet helt på nytt i en alder av 8 år. Som om hun var en 3 åring som for første gang skulle ha et menneske på ryggen.  

Ei av jentene på hestelinja, var over hakket interessert i dressur. Hun kom til oss en kveld og sa med engasjement i stemmen: “Jeg sjekket passet til Queen i dag, hun er en Norsk Varmblod Dressurhest etter Zalmiak Firfod!” Det var ikke vanskelig å se det oppgitte blikket hennes da vi andre åpenbart ikke kjente til denne Zalmiak Firfod. Hun ble nødt til å både vise oss og og fortelle om denne dressurkongen som hadde vært blandt toppen i Norge. 

Jeg kjente jeg ble nødt til å vite mer. Finne ut hvor hun hadde vært tidligere, og hvordan hun hadde blitt som hun hadde blitt. Og jeg klarte å finne mange ledetråder igjennom nettet. Hun hadde bare hatt to tidligere eiere. Oppretteren som solgte henne første gang fortalte meg: “jeg solgte henne fordi jeg hadde flere hester og syntes hun ikke var riktig så god gangart messing som jeg ønsket.” Dette er en rytter som satser stort, og er man ikke god nok i løpet så er man ute. Hun var riktignok trent opp av denne mannen til å bli en konkurransehest i høyere klasser. Hesten gikk vidre til ny eier, ei ung jente. Jeg klarte å komme i kontakt med henne også. Ei hyggelig jente som solgte hesten sin da skolegangen kom i veien. Det var ingenting som skulle tyde på at hesten hadde opplevd noe traumatisk i sitt tidligere liv. Men hun sa et par ting som jeg lot meg bemerke. Man må aldri stramme salen veldig stramt, for da går henne i bakken slik dere opplevde. Hun fikk en skade i det ene bakbeinet en gang hun skulle gå av hengeren, jeg husker det fordi hun ble halt så vi måtte avlyse stevnet. 

Tja, hester har hovedblodårer som krysser gjorden under magen, så jeg har hørt om at hesten kan “besvime” av dette. Allikevel fikk jeg det vel ikke helt til å stemme at dette var eneste grunnen. 
Skaden henne påførte seg på denne hengeren satt lengre i enn kanskje tidligere eier viste. Hun hadde en stor svakhet i det ene bakbeinet. Hun mistet balansen om jeg løftet det andre bakbeinet, og der var det lett å få forklaringen på hvorfor hun panikkreagerte når smeden skulle sko henne. Jeg merket det også ved ridningen, som om det ene bakbeinet ikke var sterk nok til å bære meg, det sviktet under henne hele tiden som om hun snublet.  

Det gikk to steg fremover og et tilbake hele tiden, men det betydde alikevel at det gikk i riktig retning. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun kastet meg av ved et bukksprang, ved at hun skvatt av noe og kastet seg sidelengs, eller ved at hun stailet med av. Jeg kunne ikke forstå det. Hun hadde ikke vondt mer, og hun var blitt så rolig og trygg. Jeg prøvde alt av saler på stallen, – hun må misstrives med salene jeg har prøvd- tenkte jeg. Til slutt var det ingen saler igjen å prøve, med unntak av mine egne private saler. Jeg nølte, hun var i full stand til å ødelegge salene mine på et blunk, men søren heller. Jeg slang opp sprangsalen som var “gamle” salen min. 

Jeg red. Jeg hadde kontakt, for første gang gikk det fremover uten noe tull sidelengs og bakover. Jeg hadde funnet salen hennes, min egen. Jeg turte til og med å bytte over til den splitter nye dressursalen, for nå var hun en hest igjen.. 

Fortsettelse følger…. 

Forsett og lik innleggene, i bunn ved å trykke på “liker-knappen”, om du finner det interessant å lese, det gir så god tilbakemelding til meg <3

Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond #1

BANG!!! Der lå de i bakken – igjen. Rytteren slo hodet sitt i møte med bakken og fra den gang nektet hun ha noe mer med den hesten å gjøre.  

Queen ble mitt prosjekt

Shopping

Salgsfesten fortsetter: Opptil 70 prosent rabatt på sport og friluft

Dagene gikk, Queen bare var der, det var ingen som red på henne eller børstet henne noe mer. Hun ble slipt ut tidlig om morgen, møkket for, matet og satt inn i stallen igjen på kvelden. Man skulle vel kanskje tru at hun ville roe seg litt nå som hun ikke hadde noen press på seg, men tilstanden viste seg å bli verre. Hun ble sintere for hver dag som gikk, til slutt var det kun et fåtall av oss jentene i stallen som turte å sette henne ut om morgen. Det var da ridelærer og stallsjef kom bort til meg, hun ville ha et møte når jeg hadde tid. Hun viste at jeg hadde jobbet med atferdsproblemer hos hest og hun spurte om jeg ville ta på meg det prosjektet med å jobbe med denne hesten. Jeg viste at det ville gå ut over fritiden min, men jeg tiltrekkes slike hester så det var ingen tvil om hva jeg svarte. “JA” 

Jeg startet med å prøve å bli kjent med denne sinte hesten som alle var så redd for. Jeg gikk ned i stallen på kveldene når ingen andre var der, jeg ønsket at henne skulle være så rolig som mulig. Jeg satte meg inn i boksenen hennes. Så lenge jeg satt der og kikket en annen vei var det greit for henne, men løftet jeg blikket ga hun meg et syn av sine bitre fortenner. Det skulle ta tid å komme innpå henne ved hennes egen vilje, men jeg ventet. 

Hun strakte hode mot meg, jeg fikk ta henne i ansiktet. Jeg klødde og roset alt jeg kunne, jeg jobbet meg nedover halsen, kropsspråket hennes viste meg at hun var rolig og tilfreds. Da jeg nærmet meg ryggen kom eksplosjonen, hun kastet seg mot meg med tenner og bakbein på samme tid, ikke for å true, men for å treffe. Det var bare å starte helt på nytt igjen, om igjen og om igjen. 

Jeg krevde at denne heste ble undersøkt av en veterinær, det er ikke naturlig at et fluktdyr angriper ved mindre dette er siste sjanse for å forsvare seg mot smerter, føllet sitt eller mat.

Veterinæren kom, jeg var der for å hjelpe til. Jeg kan fortelle dere at jeg aldri har møtt en så sint veterinær. Han var nødt til å dope henne ned for å i det hele tatt få lov til å ta på henne. Hun var som en bindt villhest. Livredd og sint. Hun skulle ta han og hun skulle ta meg. Da han omsider hadde klart å sette beroligende inn i åra hennes, sa han sint: “Jeg hadde ALDRI latt min datter nærme seg denne hesten, en så farlig hest burde vært avlivet for lenge siden” han fortsatte med å fortelle meg eks antall skrekkhistorier, mens han gikk over hesten som nå så vidt klarte å stå på beina. 

Jeg burde kanskje i dette øyeblikk avskrevet meg prosjektet med denne hesten, men det var noe med henne som gjorde at jeg måtte gi henne en sjanse. 

Det skulle vise seg at Queen hadde en betennelse langs ryggraden, jeg jobbet timesvis med å få tatt på henne, massert og børstet, og da jeg mente hun var klar for det startet vi behandling av ryggen hennes. Takk og lov for at skolen faktisk la så mye penger i behandling. 
Jeg fikk også flyttet henne fra den mest travle stalletasjen til bunnetasjen med privathester, deriblandt min egen hest. Det var lettere for meg å ha hestene jeg jobbet med i samme etasje, samtidig som det var et roligere miljø for Queen.  

Jeg jobbet med henne fra bakken, i dager og i uker, jeg brukte min egen hest til å lære henne om tillitt til meg. Det hjalp, fremgangen gikk fort. Hun var stresset og redd, men så lenge hun så meg eller en annen hest var alt ok. Jeg begynte å sette henne inn i stallen alene på dagen for å stelle henne. Dette var en umulig oppgave noen uker tidligere, hvis hun ikke så en annen hest fikk hun panikk, hun kastet seg fremover og stailet til hun røyk alt av tau og grimer. Men nå sto hun på stallgangen – rolig. Jeg måtte gå ut av synsfeltet hennes hver gang jeg hentet børster, og jeg kunne høre hvordan hun begynte å trampe med en gang hun ikke så meg og hver gang jeg tittet tilbake på henne hadde hun lagt fra seg avføring som et tegn på stress. 

Men så en dag var hun klar for neste steg, bli ridd igjen. Men aller først var hun nødt til å få satt på nye sko. Smeden kom, og panikken slo til hos Queen nok en gang. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun hadde blokkert helt ut, en kamp med en hest på 600 kg som ikke var i stand til å se at jeg var der i panikken. Hun kastet hode i været, rett inn i ansiktet mitt. Det svartnet et øyeblikk og for første gang sto nesebloden på meg..

Fortsettelse følger.. 

Trykk gjerne på likerknappen i bunn av innleggen om du synes det er spennende å lese denne historien. 

Første møte med Queen’s Diamond

Det er allerede 4 år siden jeg så Dronning for første gang. Vi var et stort kull på folkehøgskolen med hest som linje det året. Det var for få hester for de som ikke hadde med egen, og en dag ganske tidlig i høstsemesteret ankom en ny hest som skulle brukes i rideskolen. Dette var vårt første møte med Queen’s Diamond. Hun sto ute med et par andre hester uten noe teppe over seg. Jeg husker hvordan vi så på denne hesten og lurte på hva skolen hadde av resurser til en ny hest. Hun så fryktelig skrøpelig ut. Ikke en muskel, tynn som en strek med godt synlige ribbein og lurvete pels. Vi tenkte at dette måtte være en avdanket traver som skolen hadde fått tak i til en meget billig penge. 

Det viste seg fort at Dronninga også var halt på det ene beinet. Hun hadde en stor verkebyll i den ene hoven som resulterte i 2 uker med bokshvile etter behandling. Førsteinntrykket skulle vise seg og bli enda dårligere ovenfor den nye hesten på stallen. Ettersom dagene gikk hvor hun sto innesperret i boksen sin ble hun mer og mer aggressiv. Om man stoppet utenfor boksen hennes for å se på henne kastet hun seg fremover og bet i sprinklene. Hun var tydelig stresset der hun vandret i sirkel på sirkel og la fra seg avføring hver andre minutt. 

Denne hesten var ikke mitt “problem” på denne tiden. Jeg hadde med meg min egen hest til skolen, så jeg tenkte ikke noe mer over denne hesten annet enn at hun hadde gitt et dårlig førsteinntrykk på oss alle og var stallens “snakkis”.

Da Queen ble friskmeldt var det på tide at hun begynte i skolen slik som de andre hestene. Hun fikk en fast rytter som skulle ha ansvaret for henne. Jeg trur vel vi alle samlet oss rundt hennes første ridetime for å se hvordan hun var på ridebanen. Det var ingen opptur på inntrykket av hesten her heller. Hun så like skrøpelig ut der. Usikkert, snublete og redd for det meste.  

Dagene gikk, Queens rytter og ansvarlige kom stadig med nytt om at hun ble mer og mer engstelig ovenfor hesten. “Hun sparket etter meg da jeg kom med salen i dag” var en typisk setning, eller “I dag stailet hun da jeg kom til henne og prøvde og bite meg”

Helt tilfeldig gikk jeg forbi Queen og rytteren en dag de skulle ut å ri på time. Hun spurte meg om jeg kunne holde Queen mens hun satte seg på ryggen hennes. Jeg stoppet opp og hjalp til. I det rytteren satt seg i salen, rygget hesten to skritt bakover, mistet balansen og falt langflat i bakken. En stor hest på 170 cm i mankhøyde falt som et ett år gammelt menneskebarn som tar sine skritt for første gang. Rytteren veide knapt 60 kg så en så stor hest skal kunne bære LANGT mer enn det uten å miste balansen. Det gikk bra med både rytter og hest og vi sto og snakket om hva som egentlig skjedde. Det kjørte en traktor fordi på veien (50 meter fra oss) samtidig som hun skulle stige på og vi konkluderte med at det måtte være den som skremte henne ut av balanse. Hun var en lettskremt hest og vi hadde ingen annen god forklaring. Derfor holdt jeg hesten en gang til mens rytteren satte seg på ryggen. 

BANG!!! Der lå de i bakken – igjen. Rytteren slo hodet sitt i møte med bakken og fra den gang nektet hun ha noe mer med den hesten å gjøre.  

– Nei hun smiler ikke, hun viser tenner i sinne – 

Fortsettelse følger ..  

… at the horseback! 

Jeg har blitt etterlyst i dag, så det er vel på tide å komme med dagens innlegg 🙂 

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre

BT er i Oslo denne helgen, så jeg er alene med jentene, og i dag var min beste venninne hjemme her på besøk så jentene og jeg har tilbragt mesteparten av tiden sammen med henne. Jentene har hatt en periode nå hvor de har tullet på kveldene og natten, det samme skjedde i går kveld, så i dag måtte jeg faktisk gå opp å vekke de 10:30. Haha. Stakkar, de var nok trøtte.

Vi rakk ikke mer enn å spise og skifte før vi tok turen til stallen hvor vi møtte venninna mi. Hun solgte hesten sin for litt siden da hun skulle flytte så hun var helt klart med på en stalldate.  

– Queen og Kaja – 

Jentene sov dagluren i vogna, mens vi fikk ridd litt. Helt perfekt
Og siden Queen titter innom bloggen i dag må jeg jo gi en liten tilbakemelding på innlegget hvor jeg spurte om dere ville lese min historie om Queen’s Diamond. Jeg kommer helt klart til å dele historien med dere, for gud så mange som var positive til det. Det var virkelig hyggelig å høre 🙂 

Første innlegg kommer til uken 🙂 

Når kvelden ringer inn – flytter jeg meg over til min egen verdens beste egentid. 

Nettopp til med datter nr 3, min mest trofaste venn, min psykolog og min treningsinstruktør. Kjære Dronninga mi. Høres det ikke rart ut for alle dere som ikke er hestejenter å høre meg si at hesten min faktisk er alt dette? Men så vet jeg at alle hestejenter der ute vet nøyaktig hva jeg mener. Kanksje blir det lettere å forstå for dere som har hund eller et annet dyr man er sterkt knyttet til.

Hver kveld når jentene er lagt, reiser jeg i stallen, det er tiden i døgnet jeg kan koble helt av. Fokusere kun på meg selv og hesten min. Jeg får en stor dose frisk luft, jeg får stillhet og jeg får trent, samtidig som jeg får glede av båndet hesten min og meg imellom. – Det kan vel ikke bli stort bedre?

Jeg har gått mange ganger rundt i mitt lille hode de siste to årene (fra jeg ble gravid) for å finne ut om jeg skulle selge hesten min grunnet tid og penger. Jeg har skrevet salgsannonse på finn, men da jeg skulle poste den klikket hele internett og siden ble det ikke gjenntatt.  
Jeg satt henne på för rett før fødselen, men fikk henne sendt tilbake fortere enn forventet fordi hun viste dem at hun skulle hjem igjen.

Jeg har tenkt en stund på at jeg har lyst til å fortelle hesten min sin histore igjennom mine øyne med dere, det faller jo veldig utenom bloggens essens – så derfor tenkte jeg å høre om dere ville lese den? Litt hest i hverdagen kan vel ikke skade?
Selv føler jeg at jeg sitter på en rørende historie om en hest som skulle bli avlivet, og kanskje er det greit å lese for dere som ikke er glad i hester også? 

Kjører en liten avstemning jeg, skriv “JA” eller “NEI” i kommentarfeltet ettersom du ønsker eller ikke ønsker å høre historen til Queens Diamond igjennom mine øyne.