Les del 1: Første møte med Queen’s Diamond #1

BANG!!! Der lå de i bakken – igjen. Rytteren slo hodet sitt i møte med bakken og fra den gang nektet hun ha noe mer med den hesten å gjøre.  

Queen ble mitt prosjekt

Dagene gikk, Queen bare var der, det var ingen som red på henne eller børstet henne noe mer. Hun ble slipt ut tidlig om morgen, møkket for, matet og satt inn i stallen igjen på kvelden. Man skulle vel kanskje tru at hun ville roe seg litt nå som hun ikke hadde noen press på seg, men tilstanden viste seg å bli verre. Hun ble sintere for hver dag som gikk, til slutt var det kun et fåtall av oss jentene i stallen som turte å sette henne ut om morgen. Det var da ridelærer og stallsjef kom bort til meg, hun ville ha et møte når jeg hadde tid. Hun viste at jeg hadde jobbet med atferdsproblemer hos hest og hun spurte om jeg ville ta på meg det prosjektet med å jobbe med denne hesten. Jeg viste at det ville gå ut over fritiden min, men jeg tiltrekkes slike hester så det var ingen tvil om hva jeg svarte. “JA” 

Jeg startet med å prøve å bli kjent med denne sinte hesten som alle var så redd for. Jeg gikk ned i stallen på kveldene når ingen andre var der, jeg ønsket at henne skulle være så rolig som mulig. Jeg satte meg inn i boksenen hennes. Så lenge jeg satt der og kikket en annen vei var det greit for henne, men løftet jeg blikket ga hun meg et syn av sine bitre fortenner. Det skulle ta tid å komme innpå henne ved hennes egen vilje, men jeg ventet. 

Hun strakte hode mot meg, jeg fikk ta henne i ansiktet. Jeg klødde og roset alt jeg kunne, jeg jobbet meg nedover halsen, kropsspråket hennes viste meg at hun var rolig og tilfreds. Da jeg nærmet meg ryggen kom eksplosjonen, hun kastet seg mot meg med tenner og bakbein på samme tid, ikke for å true, men for å treffe. Det var bare å starte helt på nytt igjen, om igjen og om igjen. 

Jeg krevde at denne heste ble undersøkt av en veterinær, det er ikke naturlig at et fluktdyr angriper ved mindre dette er siste sjanse for å forsvare seg mot smerter, føllet sitt eller mat.

Veterinæren kom, jeg var der for å hjelpe til. Jeg kan fortelle dere at jeg aldri har møtt en så sint veterinær. Han var nødt til å dope henne ned for å i det hele tatt få lov til å ta på henne. Hun var som en bindt villhest. Livredd og sint. Hun skulle ta han og hun skulle ta meg. Da han omsider hadde klart å sette beroligende inn i åra hennes, sa han sint: “Jeg hadde ALDRI latt min datter nærme seg denne hesten, en så farlig hest burde vært avlivet for lenge siden” han fortsatte med å fortelle meg eks antall skrekkhistorier, mens han gikk over hesten som nå så vidt klarte å stå på beina. 

Jeg burde kanskje i dette øyeblikk avskrevet meg prosjektet med denne hesten, men det var noe med henne som gjorde at jeg måtte gi henne en sjanse. 

Det skulle vise seg at Queen hadde en betennelse langs ryggraden, jeg jobbet timesvis med å få tatt på henne, massert og børstet, og da jeg mente hun var klar for det startet vi behandling av ryggen hennes. Takk og lov for at skolen faktisk la så mye penger i behandling. 
Jeg fikk også flyttet henne fra den mest travle stalletasjen til bunnetasjen med privathester, deriblandt min egen hest. Det var lettere for meg å ha hestene jeg jobbet med i samme etasje, samtidig som det var et roligere miljø for Queen.  

Jeg jobbet med henne fra bakken, i dager og i uker, jeg brukte min egen hest til å lære henne om tillitt til meg. Det hjalp, fremgangen gikk fort. Hun var stresset og redd, men så lenge hun så meg eller en annen hest var alt ok. Jeg begynte å sette henne inn i stallen alene på dagen for å stelle henne. Dette var en umulig oppgave noen uker tidligere, hvis hun ikke så en annen hest fikk hun panikk, hun kastet seg fremover og stailet til hun røyk alt av tau og grimer. Men nå sto hun på stallgangen – rolig. Jeg måtte gå ut av synsfeltet hennes hver gang jeg hentet børster, og jeg kunne høre hvordan hun begynte å trampe med en gang hun ikke så meg og hver gang jeg tittet tilbake på henne hadde hun lagt fra seg avføring som et tegn på stress. 

Men så en dag var hun klar for neste steg, bli ridd igjen. Men aller først var hun nødt til å få satt på nye sko. Smeden kom, og panikken slo til hos Queen nok en gang. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun hadde blokkert helt ut, en kamp med en hest på 600 kg som ikke var i stand til å se at jeg var der i panikken. Hun kastet hode i været, rett inn i ansiktet mitt. Det svartnet et øyeblikk og for første gang sto nesebloden på meg..

Fortsettelse følger.. 

Trykk gjerne på likerknappen i bunn av innleggen om du synes det er spennende å lese denne historien.