Da jeg våknet denne morgen kl 09:15 sto jeg opp og tittet ut vinduet på soverommet. “Du er hjemme” sa jeg da øynene hvilte ned på den første jenta mi. Dronninga var allerede satt ut sammen med de to nye hestevennene sine.
Vi fikk hjelp til å passe jentene litt på dagen i går slik at BT og jeg kunne flytte hesten. BT som ikke er spesielt trygg på hest så han syntes ikke det var noen særlig hyggelig å være med, men siden jeg ikke har hengersertifikat så hjalp han til. “Jeg kan i hvert fall kjøre bil” sa han da jeg spurte om han kunne hjelpe meg å flytte Dronninga hjem. Vi brukte litt tid på å få henne på hengeren, dette er ikke noe hun er spesielt glad i og på et tidspunk holdt jeg litt galt og ble løpt ned av madammen. Jeg har en litt øm rompe i dag, men til tross for det gikk det veldig bra.
Selv om jeg trivdes veldig godt på stallen jeg har hatt hun i flere år, så føles det utrolig godt å ha hun så nærme. Jeg har utsikt til Dronningen fra huset og gårdsplassen, og vi kan stå på tomta vår å kose med henne.
“Heste mamma” “Ja, det er hesten til mamma, lille venn” ^^,
Vi kledde på og gikk ut alle mann, BT reiste en tur for å se på noe bråkemaskiner med faren sin, så vi jentene slo oss sammen. Vi brukte lang tid på å møkke, børste hest og leke i en sølepytt (i allefall mine to-beinte jenter)
Så selv om jeg egentlig ikke har hesten hjemme på gårde så er det så godt som, hun står tross alt hos naboen, men her har dere hun med vår gård i bakgrunnen. Ikke så langt fra hjemme det 😀
Hjemme ble det en økt i sandkassa før vi bestemte at det var tid for en hvil
Hvor lang tid har det egentlig gått nå? Jo, nesten 4 måneder med syk hest. Jeg holder på å bli gal av hele greia. Nå er hun der hvor hun har vært mesteparten av tiden, ingen smerter, men beiet er fremdeles veldig stort. Rådene om hva som er best for hesten kommer inn fra alle kanter med motstridene meninger. Jeg blir så forvirret at jeg ikke vet riktig hva jeg føler er det rette lenger. Veterinærer har gitt meg forbud mot å begynne å trene henne på dette tidspunkt, og at det eneste hun skal ha av mosjon er å gå ute på dagen og bli leid på skritteturer, andre mener jeg bør trene henne med trav og gallopp fordi det er eneste måte å få i gang blodsirkulasjon og senke hevelsen. Etter jul startet jeg ridningen igjen, men etter to uker med ridning fikk hun et kraftig tilbakefall. Det gjør det ikke noe særlig lettere heller.
Problemet når dronninga ikke blir trent er at hun poppes av energi og blir mye hest. I går kveld skvatt hun så av bikkjene på gården at hun bykset av sted, jeg hadde ikke sjans til å holde henne igjen og i dag er skulderen øm etter forsøket på å holde tilbake. Hun fløy i sirkler rundt meg på ridebanen så jeg fant ut at jeg bare ble nødt til å slippe henne før hun løp meg over ende. Hun fyret til de grader og spant rundt som en idiot mens hun blåste med nesta og hadde hodet og hale høyt hevet.
Fire måneder med kun kostnader, møkking og banasjering hjelper ikke noe særlig på motivasjonen og hestegleden. Jeg føler meg lei av hele greine, derfor må jeg finne en annen løsning som gjør det lettere for oss begge. Jeg skal få henne nærmere, mye nærmere, faktisk så nærme at jeg kan se henne om jeg titter ut av vinduet i huset. Naboen har en stor hestestall, det går kun travere og avelshester der, men jeg trur det kan være det perfekte rehabiliteringsstedet. Han har også skrittemaskin og en shaker(?) som er veldig effektivt til rehabilitering av beinskader. Jeg har bestemt meg for å ikke stresse med å få henne bra, men ta tiden til hjelp og håpe på det beste.
Dronninga roet seg heldigvis ned etter noen runder for seg selv på banen, og vi fikk en fin liten alternativ treningsøkt før leggetid.
Var meldingen som tikket inn fra stalleieren klokken 08:54 i dag tidlig.
Veterinæren kom i går kveld klokken 22:30, han ba meg først ta med Queen ut på gangen slik at han kunne få se henne litt skikkelig, men han forsto fort at det ikke var noe å prøve på. “Det her var ganske mange ganger verre enn jeg hadde regnet med” Sa han. Antagelig er veterinærer kjent med at eierene overdriver litt når de ringer om sine syke dyr, men denne gangen var det nok ikke noen overdrivelse. Hun sto i store smerter med et bein på størrelse med et elefantbein.
Etter de siste rundene med x-antall veterinærbesøk har jeg begynt å få de opp i halsen, og det er ikke snakk om en veterinær, men tre! De har det så travelt hver gang de kommer at jeg føler jeg må snakke i hurtigspoling for å få fortalt hele historien og alle symptomene. For meg virker det som at dette ikke betyr noe, at det eneste de er intressert i er det de ser der og da. Hevelse, bein, smerter, feber = lymfangitt = antibiotika og smertestillende og nye veterinærsjekker…. Gang på gang på gang!!
ER DET IKKE MULIG Å TA EN LITT GRUNDIGERE SJEKK NÅR DET VISER SEG AT HUN IKKE BLIR BRA AV DEN BEHANDLINGEN!!!!!??
Frustrasjonen min begynner å toppe seg, så om veterinæren som kommer nå snart sier det samme og ikke kommer med noe mer fornuftig kommer han nok til å få seg en liten lekse! Da holder det ikke å komme med et julekort som jeg fikk til jul.
Etter frokosten, kledde jeg opp jentene og spolet bort til stallen, og helt rett hun var blitt verre enn i går kveld. Hevelse fra kode og helt opp under magen. Store smerter, men apetitt, mindre feber enn i går.
Jentene koset seg i flisen til Queen og matet hun med epler. Men etter en stund ble vi nødt til å reise hjem, siden veterinæren kommer nå snart dro vi rett til svigers. Så nå sitter jeg her og jobber til veterinæren kommer. Da er det veldig behagelig at jeg slipper å måtte dra med jentene ut en gang til. De koser seg veldig i stallen, men det tar sin tid og få uteklær på to stykk og inn i bilen og det hele, samtidig som det ikke er bare bare å passe på to små i en stall med godt over 20 hester samtidig som jeg skal ha noen ord med veterinæren og hjelpe til med Queen.
Ja, det var en liten oppdatering, vet mange lurer på hvordan det går, og enda går det ikke så veldig bra.
Men jeg vil takke for alle gode ord som ble sendt vår vei i går. Det er utrolig hvor godt det gjør ♥
Mørkt som det var ble jeg irritert på hesten min som sto som en skygge ved fôrballen ute. Klokken var 20 da jeg skulle ut og hente henne, så det var ikke stort å se annet enn et par utelykter som skinte slik at jeg så vidt skimtet de to hesteskikkelsene. Den ene hesten snudde seg og kom gående mot meg, men bevegelsen til denne hesten var ikke min. Så jeg trampet avgårde, irritert fordi Dronninga ikke ville høre på meg når jeg ropte etter henne. Da jeg kom til forballen så jeg at heller ikke dette var min hest. De var vist tre stykk ute på beitet denne sene kvelden. Men hvor var hun??
Jeg brukte den ikke alt for sterke lommelykten på mobilen for å lete over beiet, da lyset endelig lyste over henne stakk det hardt i magen min. Den måten hun sto på var velkjent, en smertestilling sett fra flere meters avstand. Ryggen sto i en bue oppover og et bein var holdt over bakken i en ubekvemt stilling.
Jeg som trudde vi var på rett vei, i en måned har hun vært i bevegelse og trening, livlig og rask igjen. Nå er vi akkurat på samme sted som kvelden for tre måneder siden da beinet ble tredobbelt og vi hadde veterinærbesøk til langt på natt og i dagesvis etterpå. I skrivende stund sitter jeg og venter på veterinæren som har vakt. Jeg klare ikke tenke på noe annet enn madammen. Jeg hadde helt andre bloggeplaner for kvelden enn dette, så dere for unnskylde at det ble hestesnakk i stedet for syinnlegg.
Jeg ble nødt til å løpe inn med de to andre hestene som virret rundt Queen og meg selv, ivrige etter å komme seg inn til kveldsmaten. Da jeg kom inn til stallen møtte jeg heldigvis bonden og spurte om han kunne hjelpe meg litt med Queen om jeg ikke fikk henne med inn. Jeg tenkte jeg kunne prøve alene først, men han ble med. Og alene hadde ikke gått. Jeg dro og han dyttet, det er ingen hyggelig handling, men hun var nødt til å komme seg inn så vi kunne få se. Og det var bare en kraftig starthjelp som måtte til for at hun skulle følge med vidre – haltende inn i stallen.
Og ja, jeg begynte faktisk å grine litt!
Her dytter jeg henne inn til boksen, for det var nytteløst å prøve og dra henne med meg. 🙁
Jeg har virkelig fått kjenne på byrden av å ha hest. I desember hadde jeg veterinærregninger på over 13 000, jeg handlet i tillegg bandasjer og annet sykemateriale for 2000, pluss de ordinære utbetalingene av å ha hest, nye sko for 1500 og stalleie på over 3000. Jeg har alltid sagt det at jeg ikke kan forstå de som bare har hest, altså de som har en hest stående på en stall, men som ikke tar seg tid til å ri og nyte dyret slik det bør nytes. For dette er ingen billig hobby, og derfor har jeg alltid ment at så lenge jeg skal ha hest så skal det være fordi jeg gleder meg til å dra i stallen. Men i det siste har det vært svært lite oppmuntrende, det har vært minimale bedringstegn og det har gått sakte. Heldigvis har hun ikke hatt smerter den siste måneden så etter jul satte jeg i gang med litt longering, eneste rådet jeg får nå er at trening kan få i gang sirkulasjonen i beinet, for det er tydlige en sirkulasjonssvikt, beinet er fremdeles veldig tykt fra hasen og ned til koden. Det som var så akutt har blitt så kronisk.
Det å bruke mye penger på veterinær plager meg ikke stort, men når hesten tilsynelatene ikke blir noe særlig bedre føler man seg litt fortapt. Joda, hun er jo bedre, men hun er langt i fra slik hun var.
Mandag red jeg for første gang siden hun ble syk, jeg red til musikk, og jeg kjente hvordan jeg ble dratt vekk fra den virkelig verden. Følelsen av å ri er nesten ubeskrivelig, for det å kjenne styrken av et dyr på 600 kg under deg, bære deg like lett som en fjær, se hvordan musklene kommer frem og samtidig kunne styre den like lett som en bil, det er faktisk ubeskrivelig.
Jeg tenker så ofte på dyret hest, hva det har betydd for mennesker i tusener av år, hva det har ofret for oss i krig, reiser og arbeid. Min bestefar som er godt over 80 år har drevet med hest siden har var guttunge. Jeg visste at mamma hadde hest hjemme da hun var liten, men hun har alltid vært redd disse store dyrene, så hest var ikke en del av hennes hverdag. Det var ikke før jeg ble ganske så voksen, kanskje rundt 18-19 år at besse (bestefar) begynte å fortelle meg om hans hestehistorier. Når han fortalte at han tok til seg hester ingen andre var intressert i og temmet de til snille golden retrievere var det en frysning som strakte seg fra hodebunnen min og ned til tærne. Hest for han var ikke som hest for meg, han brukte hestene sine som arbeidsdyr, dette var traktorene hans. Han pøyde jorder og han hentet tømmer i skogen med hestene sine. Da han hadde lesset opp tømmer ba han hestene gå hjem og hjem gikk de. Jeg har hest for å nyte dyret, men en felles benevnelse har jeg med Besse. Min tiltrekningskraft til de hestene som ikke alle er like glad i.
Jeg har hatt tre hester, min føste hest fikk jeg da jeg var 13 år. Hun var mannevond ble jeg fortalt. Hun hadde angrepet en mann med begge frembeina, dette er ikke veldig normalt for en hest. Hun viste også sterkt misstrivsel blandt to menn som befant seg mye i stallen. En gang fikk jeg faktisk høre: “jeg trur hun har svulst på hjernen eller noe lignene, hun er jo gal”. Men den hesten var om mulig enda mer spesiell enn Dronninga. De var ganske like i utseende, like store, begge brune med mørk man. Maundy var min lille hund, min store bestevenn. Vi kunne leke sisten, jeg leide henne aldri, for hun fulgte meg uansett hvilke grønne gressplener som var ved siden av. Jeg pleide å ta henne med meg hjem og lot henne stå i hagen, jeg bodde i et byggefelt så det var mange turgårere som kikket veldig på den store hesten som gresset løs i hagen uten noen gjerder rundt. En gang lot hun fristelsen bli for stor, jeg var inne – hun i hagen. Jeg fikk akkurat glimtet av rompa hennes i det hun forsvart oppover gangveien vidre innover i byggefeltet. Jeg løp ut verandadøren og ut på gressplenen mens jeg ropte det jeg maktet etter henne, og sekunder etter kom hun tilbake med “halen i mellom beina”. Hun var spesiell for hele min familie og alle mine venner, som min søster sier: “det finnes ikke mange hester som ho”. Så allsidig og så snill, det var ikke uvanlig at jeg sto på ryggen hennes og red, men ja, det var mens jeg var ung og fryktløs.
Min andre hest var Mini Me, denne gangen skulle jeg ha en spranghest, jeg prøvde et par snille og fine hester, men det var ikke før jeg møtte denne røde hoppa som hadde en tendens til å bukke og steile like mye som hun hoppet hinder at jeg fant hesten min. Jeg måtte finne en feil, for snille hester ville kjedet meg.
Og til slutt min tredje hest er Dronningen som dere allerede kjenner historien til. Mitt hjertegull ♥
Jeg tenkter på følelsen av å kjenne mestring under meg, men også i meg. Følelsen av å fly, med lyden av fire høver mot bakken. Det er ikke ett lite dyr, det er et stort, muskuløst men samtidig et elegant dyr, hesten. Til tross for størrelse og styrke kan jeg fører dette dyret under meg med fjærlette bevegelser, få det til å kromme kroppen til en elegant fasade, svinge dyret over banen, sette opp farten eller stoppe. Med en vridning i hoften, det ene beinet litt frem og det andre litt tilbake kan jeg få hesten under meg til å fatte gallopp, gangarten som virkelig føles som om vi flyr. Bevegelsen så rolig, så i takt, men allikevel den raskeste gangarten. Fire uker siden sist…
Styrken og størrelsen til hesten gjør dem ikke til noen robuste skapninger. Vel, de kommer i alle størrelser og fasonger, noen av dem er faktisk robuste. Men ikke min, hun er som en porselendukke. Det kan i hvertfall følels slik. Så lite som skal til for å lage en sprekk eller knuse henne i flere biter. Så følsom for verden rundt seg. Det er ikke noe galt i det, det er faktisk en av grunnene til at hun er min hest. En av grunnene til at jeg liker hun så godt. For meg er hennes svakheter min styrke, som to hender som passer perfekt i hverandre. Men at kroppen også reagerer så kraftig når ting ikke er helt som det skal er bakdelen ved denne porselensdukken.
Queen hadde ikke vært hos meg i mer enn noen dager. Jeg skulle ut å longere henne. Stelleplassen var opptatt så jeg tok henne med inn i vaskespilte for å klargjøre henne til trening. Litt usikkert gikk hun inn. Rommet er ikke så stort, så med den medfødte klaustrofobien hester har, viste hun litt skepsis med å bli med meg inn. Siden hodet er vendt mot åpningen fra vaskespilte roet hun seg ned slik at jeg fikk børstet og stelt. Jeg løsnet grimen og dro den over nakken hennes for å ta på holdelaget. Men før jeg hadde rukket å strekke meg etter hodelaget bykset hun frem, antagelig trudde hun at hun var fri siden jeg fjernet grimen fra hodet hennes. Da grimen stramet til mot skuldrene og brystet skar panikken til. Hun datt langlat på betonggulvet som en mytonisk geit som faller om det blir skremt. Men likefort kom hun seg opp igjen, hun snudde seg 180 grader mens hun reise seg. Hun satt fremdeles fast, enda mer fast da hun bandt seg selv strammere ved å snu seg. Hun falt igjen. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å klatre rundt og over henne, panikken min var antagelig like stor som hennes i det jeg klarte å løsne hempene på tauene som burde røket for lenge siden. Hun reiste seg, jeg hadde ventet en hysterisk hest, en hest som på død og liv skulle ut av det vaskespilte.Jeg så for meg senarioet om oppspiltheten hennes jeg kjente så alt for godt til. Det skjedde ikke. Hun reiste seg, hele kroppen hennes skalv, og fremdeles inne i vaskespilte la hun pannen mot magen min. Jeg beroliget henne alt jeg kunne, før jeg skjønte at hun gjorde det samme med meg. Adrenalinet som hadde spilt ut i årene mine slapp og beina mine begynte å skjelve like mye som hennes.
Vi kom oss ut av det hele med ett sår hver. Jeg merket ikke da jeg fikk mitt, og jeg tviler på at hun merket sitt. Hvordan hun kunne bli så redd at beina knelte under henne er for meg rart, jeg har aldri vært borti en lignende hest. Men dette var ikke første gang jeg hadde sett henne falle helt uventet. Og selv om det føltes som en tragedie i øyeblikket det skjedde, var det ikke det. Vi kom enda ett steg nærmere hverandre, større tillitt ble bygd i de sekundene. Og tru det eller ei, hun har aldri vært redd for å gå inn i vaskespiltet siden.
Hun har heller ikke falt igjen..
Nå er det “bare” en betennelsesreaksjon som første veterinæren blåste av som en helt vanlig case med en overhysterisk eier – jepp, meg. Bedre allerede i morgen ble jeg lovet. Det stemte ikke. Miksen av medisiner hun går på i dag, skremmer bort de fleste. I sær meg meg 4 års naturmedisin i bakhånd. Men selv om jeg er for naturmedisin, betyr ikke det at jeg setter tommelen ned for skolemedisin. Alt jeg vil er en frisk hest, så selv om jeg har sprengt veterinærbudsjettet for i år, så kommer jeg til å fortsette med veterinærbesøk, “fyfy” antibiotika, cortison og en haug med andre ting til hun er bedre. Faren nå er at hevelsen i beinet blir kronisk, så medisinene får ta seg av betennelsen, og når hun blir frisk kan jeg bygge opp imunforsvarte med naturmedisin.
Så mitt nyttårsønske er en ny start på nyåret, med en frisk hest under meg igjen.
Det siste innlegg som skulle komme onsdagen etter det forrige uteble. Jeg fortalte at jeg ville utsette fordi hun ble akutt syk, nettopp fordi jeg ville ha med en film i det siste innlegget. Så dumt at det skar seg rett før jeg fikk filmet. I hvertfall fordi hun ble så brått dårlig.
Jeg har fått mange spørsmål om hvordan det går med henne, jeg har også fått flere spørsmål om hvor det blir av innlegget om Queens historie. Og kanskje er det nettopp der at historien til Queen skulle bli litt lenger.
Beinet til Queen este opp til trippel størrelse på bare noen timer, hun fikk høy feber og hele kroppen skjalv i smerter. Noe som resulterte i 6 dager med veteriærbesøk, røntgen og medisiner i 2 uker. At Queen hadde sterkere smerter enn hun noen gang har hatt er jeg ikke i tvil om, for første gang mens jeg har hatt henne maktet hun ikke å reagere på veterinærene som kom og stakk henne daglig. Og på disse dagene trur jeg hun endelig skjønte at stikk ikke trenger å knyttes til noe skummelt. Før ble Queen dopet ned når hun skulle bli skodd, hun ble dopet ned når noen skulle undersøke henne, hun ble dopet ned når noen skulle sjekke tennene hennes. Selv om alt det var for hennes eget beste, er det ingen mulighet for at hun kunne forstå det. Tenk deg følelsen av å ikke kunne gjøre motstand når noen utfører et overgrep på deg. Slik trur jeg det må føles. De fleste hester synes det er helt greit å bli skodd eller sjekket av en veterinær, men for Queen har ikke det vært greit, så sprøyter sammenlignet hun med at noen skullr gjøre noe urett mot henne. Det er jeg ikke i tvil om.
Nå ble hun stukket hver dag. Første dagen trur jeg hun var i så store smerter at hun ikke la merke til at hun ble stukket, men etter som dagene gikk trur jeg hun skjønte at stikk ikke førte til noe annet enn at hun ble bedre. Hvor vidt hun skjønte at stikkene ville gjøre henne bedre er vel kanskje å menneskeliggjøre henne litt for mye, men det at det ikke skjedde noe traumatisk etter stikket gjorde nok at hun syntes stikkene ble mer og mer greit.
Medisinene ble avsluttet, og Queen sin tilstand langt bedre. Men nei, hun er ikke frisk. Beinet er tjukt enda, hun halter og betennelsen hun har fått er på vei ut av kroppen. Det er ikke ett pent syn. Hun har snart ikke pels igjen på beinet, og hun har flere verkende sår.
Så hun får hun gå ute hver dag fra morgen til kveld med en hestevenninne, på ett litt mindre beite uten bakker og ujevnt terreng. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar før jeg er tilbake på hesteryggen, noe jeg virkelig savner om dagen.
Til slutt må jeg bare takk for all støtte, og alle gode ord. Det varmer mer enn dere aner ♥
Dagen i går og i dag har vært ganske annerledes enn jeg planla den. Derfor sniker det seg inn et ekstra hesteinnlegg her i dag. Siden dere allerede begynner å bli ganske godt kjent med Queen igjennom historien hennes her på bloggen, synes jeg det er riktig og dele med dere hva som hendte med henne i går, som følge av dette vil nok videoen om oss bli utsatt, for akkurat nå orker hun ikke tanken på å flytte seg ett eneste skritt.
Halv 8 var jeg i stallen i går kveld iført rideklær, klar for en treningsøkt på madammen. Av rutine møkket jeg klar boksen, fliset litt og gikk for å hente frøkna og hesten hun står sammen med på beitet. Det var, som det er kl 20 om dagen, bekk mørkt, men nok lys fra hus og ridebane til at jeg kunne se hestene i mørket. Jeg ropte på dem, Luna (hesten hun står sammen med) kom opp til meg, Queen ble stående på samme plassen. Jeg kjente hvordan det iset igjennom kroppen min, for siden hun ikke kom viste jeg at noe var galt. Jeg gikk ned, satte på henne leietau og leide hestene inn i stallen, hun fulgte helt fint etter men hun gikk veldig sakte og forsiktig.
Ikke før jeg var ikke i stallen kunne jeg sjekke etter hva som var galt. Hun skjalv over hele kroppen, hun var godt kledd som det var ikke fordi hun frøs. Jeg fikk stalleieren til å komme å se på henne, det var helt tydelig at det var det ene bakbeinet som det var noe galt med, ikke egentlig noe synlig, en liten hevelse ved hasen. Men da vi berørte henne nærmest hoppet hun unna av smerter. Jeg fikk leid henne inn til vaskespilte slik at jeg kunne vaske beina hennes. Vi diskuterte frem og tilbake hva som kunne ha skjedd og ble enige om at hun måtte ha påført seg en vridning, et spark eller en annen type traume skade rett før jeg kom å hentet henne. Jeg hadde henne på gulvet i mindre enn en time og på den time gikk beinet fra å nesten se normalt ut til å få dobbel størrelse.
Jeg kontaktet veterinær og vi handlet på hennes veiledning da vi hadde medisiner i stallen. Hvis hun ikke viste bedring av dette, rådet hun meg til å kontakte væterinærvakten. Da jeg skulle sette henne tilbake til boksen sin var hun ikke til å flytte. Jeg var nødt til å hente stalleieren slik at hun kunne hjelpe meg å få Dronningen de få meterene inn til boksen sin.
21:30 reiste jeg hjem, hun spiste og drakk, og det var ikke mye mer vi kunne gjøre enn å vente å se resultatet av medisinene hun hadde fått. 22:30 reiste jeg tilbake til stallen. Hevelsen hadde rukket å bli betraktelig større, og smertelindringen så ikke ut til å hjelpe. Hun gravde og gravde med frambeina, men hadde ikke flyttet seg en cm med bakbeina.
Kl 00 kom veterinæren. Han trudde ikke det var en traume skade, og satte diagnosen, lymfangitt. Både stallsjef og jeg klødde oss i huet over svarer. Det var ikke det vi hadde ventet av svar, for lymfangitt har vi vært borti flere ganger før, Queen har også hatt dette en gang tidligere, og da var det veldig annerledes enn denne gangen. Så akutt!
Veterinæren mente hun ville se bedre ut allerede i dag, noe som ikke var tilfellet. Tvert om. Høy feber, enda større bakbein, hun hadde ikke flyttet seg fra plassen hun sto på i natt da jeg kom i dag tidlig. Til slutt fikk jeg tak i en veterinær med mobilt røntgen. Han ville ikke utelukke brudd eller brist, selv om han også mente at dette var en hissig bakteriell infeksjon. Årsaken bak infeksjonen kunne komme av flere ting.
Bildene så heldigvis veldig fine ut, og det var en lettelse og kunne utelukke det verste. Nå står henne på antibiotika intravenøst og oralt, samt smertestillende intravenøst. Veterinær besøk i morgen og på søndag også, så får vi håpe at hun snart vender over i riktig retning og blir frisk igjen.
Vakre gullet mitt ♥
Heldigvis har jeg verdens mest fantastiske svigermor, så jeg kjørte Otilie og Olivia avgårde allerede til frokost, og utpå dagen ringte svigermor og sa at jentene kunne være hos dem til i morgen. BT er på julebord, så det kunne ikke passet bedre siden jeg må til stallen igjen i kveld for å gi medisiner, samt i morgen tidlig. Nå har jeg akkurat fått spist litt, kom på at jeg ikke hadde spist siden klokken 07:30, så en liten pause i hjemmet skal bli godt før jeg må ut igjen. Lenge siden jeg har hatt så fine roser i kinnene etter en hel dag ute ^^,
God helg til alle dere, og takk for alle god bering meldingene jeg har mottatt på Instagram 🙂
Jeg reiste i stallen da jeg fikk melding om at Queen var rett rundt hjørnet. Følelsen inni meg gjorde meg kvalm, glad, trist, forvirret. Det var rett og slett en så stor balding av forskjellige følelser at jeg ble svimmel av det. Den gjennomtrengende tanken min var:
Har all min jobb med denne hesten vært forgjeves? Får jeg tilbake den hesten jeg begynte å jobbe med for så lang tid siden?
For det var slik hun på nytt ble beskrevet som. Aggressiv, sparket og stailet, angrep med tennene. Nesten ingen turte å ta på henne mer.
Hun hadde stått 8 timer på hengeren da hun kom hjem, jeg tok henne ut av hengeren. Hun var sjelven og oppspilt, travet i sikler rundt meg med hodet hevet mens hun blåste med nesa og vrinsket for å høre om det var noen som kunne svare henne.
Jeg satte henne i boksen for å hjelpe til med bæringen av utstyret mitt, og til min overraskelse så jeg lillesøsteren til rytteren som skulle ha Queen, stå hulkende i armene til kjæresten sin. Hva? Hvorfor er hun lei seg? Mitt eneste inntrykk var at de ville levere tilbake denne hesten så fort som overhode mulig, og der sto hun tårevåt over å måtte forlate Dronninga. Som den nybakte moren jeg var hadde jeg ikke sjans til å stå i mot mine egne tårer av å se hvor trist hun var.
Denne jenta hadde aldri blitt redd for Queen, så Queen hadde funnet sin trygghet på den nye plassen – nemlig sammen med denne jenta. Jenta som hadde overtatt Queen da søsteren ikke kunne ri henne mer. Det var vondt å høre henne måtte ta farvell, for har man skaffet seg et bånd med Queen så handler det om mye mer enn en hest som er god å ri. Så langt mye mer.
Da familien hadde kjørt, leide jeg med meg Queen opp til ridebanen. Jeg gikk inn, lukket etter oss og slapp henne. Etter så mange timer på hestehengeren tenkte jeg hun ville bevege seg litt.
Og sannheten traff meg. All min jobb med denne hesten hadde ikke vært forgjeves! Hun rikket seg ikke en cm fra meg. Jeg begynte å gå, hun fulgte meg som min egen skygge. Jeg jogget, jeg løp, jeg hoppet og ropte – lykkerusen har tatt meg! Hun, fremdels som min egen skygge gallopperte etter, med et hode som kastet seg frem og tilbake.
Jeg bråstoppet, det samme gjorde hun. Og der sto vi, henne med hode i armene mine og jeg med tårer i øynene.
Hjemme igjen..
Jeg var glad hun var kommet i overgangen til juni måned. Jeg kunne slippe henne på sommerbeite med andre hester, og være den mammaen mine små jenter trengte på den tiden. Tid til å være der for dem til en hver tid, jeg var jo tross alt maten og tryggheten deres.
Og like hyggelig var det å rope på Dronninga hver gang jeg besøkte henne på sommerbeite.
“MAMMI, er det DEG!!”
Fortsettelse følger …
“Likes” og kommentarer mottas med STOR takk dersom dere liker historien. Det er tross alt den måten dere kan vise meg om dere liker innleggene mine :*
Jeg smilte for meg selv mens jeg tenke henne si, bare mamma får lov, bare mamma
Livene skulle ta en ny retning
Igjen skulle det virke som hele hennes liv hadde vært fylt av kjærlighet og godhet. Ingenting som plaget henne, og den harmoniske og rolige hesten var tilbake for fullt. Hun ble sterkere for hver dag vi trente og hver dag var hun like positiv da jeg kom med salen. Jeg hadde begynt å trene mot konkurranse, men så tok livet en ny retning.
Jeg var blitt gravid. Det stopper ikke meg – tenkte jeg og var fast bestemt på å ri til jeg skulle føde. Jeg var ikke så alt for mange ukene på vei før jeg ble nødt til å gi meg. Magen knøyt seg, ble hard som en fotball og det var smertefullt. Jeg prøvde å holde henne i gang med bakketrening og fikk litt hjelp fra andre, men det var ikke lett når jeg kastet opp fra uke 8 til uke 16 i svangerskapet. Jeg orket nesten ikke tanken på å reise til stallen, noe jeg klarte hver dag, men det var nok og møkke og se til at hun hadde det bra.
Jeg lurte på om jeg skulle selge, nei, jeg ville ikke det. Jeg bestemte meg for at jeg kunne legge henne ut på finn på fôr. Jeg ønsket å sette henne bort i ett år. Bli ferdig med graviditeten og barseltiden. Jeg hadde bestemt meg for at om hun elsket sitt nye hjem og de henne så kunne jeg selge henne etter ett år, da var jeg i hvertfall sikker på at hun ville få det bra, og det var det viktigste for meg.
Omsider kom den rette familien for å se på henne, jenta som bare var noen år yngre enn meg skulle gå over fra ponny til hest. Hun var i satsningsgruppen for funksjonshemmede ryttere i Norge. Hennes funksjonshemning var leddgikt, så hun var svakere enn andre. De reiste langt for å få prøvd Dronning.
Samspillet var fantastisk. Og kvelden etter prøveridningen hadde hun sagt til sine foreldre at dette måtte være den beste hesten hun hadde ridd på. Den sensitive Dronningen var like sensitiv under ridningen, hun responderte på de miste signaler og hadde aldri lagt seg på bittet. En hest man ikke trengte å være sterk for å ri, en hest som jobbet under rytteren som om det var det beste hun visste.
Dagen etter var hesten på vei nordover. Dagen var 9.mars, min bursdag. Jeg gråt som et barn da jeg kjørte fra stallen, selv om jeg var sikker på at hun var kommet til rett sted, der hele familien var engasjert i ridningen til døtrene og samspillet mellom rytter og hest var så bra.
Bildet tatt fra besøket, en uke før jeg fødte
Bare en mnd senere skulle de nedover til østlandet for en treningshelg. Bare en time unna meg, så jeg tok med en venninne og magen med de to små som begynte å bli store inni meg. Jeg var der både lørdag og søndag for å se på. Queen hadde begynt å få opp styrken sin igjen etter noen måneder hos den gravide meg uten å bli trent. På søndagen prøvde landslagstreneren å ri henne, hesten gikk som ei klokke, jeg satt med store øyne i tribunen, imponert over at det foran meg var min hest. Landslagstreneren stoppet et øyeblikk og snakket, hun ville ikke slutte og ri og sa “denne hesten er godt grunntrent, hun kan øvelsene sine, alt hun trenger er litt mer styke til å utføre dem”
Queen med Landslagstrener Siri Skahjem på ryggen
Jeg var virkelig stolt som en hane, det var den nye familien hennes også. Det var lettere å si “ha det” denne gangen, og jeg hjalp de med å sette henne på hengeren da hun var litt sta på det før vi forlot hverandre igjen.
Da jeg kom hjem igjen fikk jeg en melding fra rytteren, hun var redd for at jeg ville ta henne tilbake. Jeg fortalte henne igjen at jeg ikke kom til å gjøre det om hun ville ha henne etter ett år. For meg var det viktigste at hun ville komme til et bra hjem, og jeg hadde ikke klart å kreve henne tilbake ett år senere og knuse familiens hjerter.
Dere lurer kanskje på hva som skjedde, for jeg har jo Dronningen den dag i dag.
Bare en uke etter jeg hadde vært å sett på Queen lå jeg inne på sykehuset og jentene kom 8 uker før tiden. Jeg glemte alt som var av hestebetydning, de to små stjal all oppmerksomheten min. Så fikk jeg meldingen.
Queen var blitt agressiv, og de fleste var redd henne. Rytteren turte ikke ri mer etter å ha falt av henne. Meldingen fikk det til å revne inne meg, jeg var så sikker på at hun var over denne tiden. De siste væterinærbesøkene hadde gått over all forventning, skoing var ikke lenger ett problem, hun hadde funnet en fin familie, men desverre var rytteren litt usikker og da hun ble redd for Queen som kastet henne av i ridehuset en dag hun skatt var det som om hun forsvant tilbake til sitt gamle jeg. Stedet hvor det var bedre å jage menneskene unna seg. Kanskje var det at hun sto for lite ute og følte seg fanget i en boks, eller at hun sto på beite alene ? Jeg vet ikke, men jeg vet at menneskene som var rundt henne var godt hestevandt og særdeles snille mennesker.
I kontrakten var det to måneders oppsigelse for begge partner. Etter en månede kom hun hjem. Hun hadde påført seg ett sår på bakbeinet som de ikke turte å sjekke opp. Hver eneste dag gikk jeg med ett mageknip over hesten min, til tider kjente jeg at noe plaget meg så sterkt uten å forstå hvorfor før jeg kom på at det var dette med hesten min som knagde på meg. Ikke før dagen hun skulle komme hjem kjente jeg at den vonde følelsen i magen slapp taket. Men tankene på hvordan jeg skulle klare å ha en hest på dette tidspunktet ved siden av to bayber og studie gnagde meg og hjemsøkte meg hver time.
Kunne jeg selge henne? Ikke nå..
Fortsettelse følger…
Jeg har lyst til å lage en film av oss til det siste innlegg i denne historien som snart nærmer seg slutten. Trykk på “liker” knappen i bunn av innlegget om dette er noe dere ønsker ^^, Eller sleng igjen en kommentar med din mening.
