I dag var dagen jeg måtte si “stopp, ta deg en liten pause” i det jeg åpnet studiebøkene. Jeg kikket bort på hundene og spurte: “skal vi gå en tur!” Ikke senere enn ordene falt ut av munnen min hoppet de opp på alle fire, logret og så forventingsfullt fra meg til døren og tilbake igjen. Da jeg reiste meg opp trippet de rundt seg selv av glede og jeg kjente lettelsen av valget mitt.
Jeg kan føle meg ille til mote om jeg gjør noe annet enn å jobbe når barna er i barnehagen. Det kunne for eksempel ikke falt meg inn å slått på TV etter å ha levert de, eller slengt meg på sofaen for å slappe av. Jeg hadde rett og slett følt meg skitten og lat ved å gjøre det, og alt annet hadde rast sammen siden det ikke er nok timer i døgnet til å se på tv uansett.
Men en tur i frisk luft og nydelig høstvær var akkurat det jeg trengte for å roe ned litt.
Nå ligger hundene rett ut, og jeg har fått klarnet hodet. Om ikke lenge skal jeg hente jentene og sammen reiser vi på middagsbesøk med gode venner, helg er ikke helt feil!
Taco var en rett som nesten hver fredag ble disket opp i mitt barndomshjem, det var helt til Fajitas kom i butikkene og familien fikk en ny storfavoritt. En fredag uten fajitas ble liksom ikke helt den samme. Siden den gang har veldig mange av mine nære venninner forbundet fajitas med meg. Jeg kan aldri bli lei, og jeg lager det så ofte jeg kan den dag i dag. Det er jo gøy når venninner drømmer seg tilbake til min pappas fajitas, som ikke var noe annerledes enn hva baksiden av pakken beskriver.
I dag laget jeg fajitas på samme måte som alltid, men en vri var det, for jeg prøvde Stand’n’Stuff lefsene for første gang. De har nå kommet i whole wheat som vi liker best, og jeg trur jeg ble like energisk som den gang vi byttet ut taco-skjell med lomper for første gang.
Dere skulle egentlig hørt meg under middagen, for jeg ble helt tullete av disse Stand’n’Stuff lefsene. For det første var det like gode som vanlige lefser, for det andre var det gøy å fylle de, og for det tredje var det helt genialt for de to små. Den vanlige lefsen ruller seg alltid på et tidspunkt opp så de sitter med hele fyllet i fanget og sier “fiiiler’n, gåkke aaan!”
NAM!!
Jeg fant også ut via hjemmesiden til Old El Paso at det er mange nye retter jeg måå teste ut fremover!! Så mitt tips til dere, må være å sjekke de ut, trykk HER, eller på bildet så tar jeg deg til oppskriftene!
Så var det over til enda en godbit:
KONKURRANSE
♦ Hovedpremien er en reise for familien til Mexico – verdi av 50.000 kroner!!!!
♦ Goodiebags fra Old El Paso trekkes hver uke!!
Old El Paso kjører nå en kjempestor konkurranse som alle over 18 år, bosatt i Norge, kan delta på. For å delta i konkurranse må du svare på noen spørsmål, sende inn et bilde av din egen Stand’n’Stuff, og sende et motivasjonsbrev. Det er veldig enkelt, og det er bare å klikke her for å komme til konkurransesiden!
Jeg tok meg i å kjefte, uten en god nok grunn for å bli sint. Jeg slo håndflaten i bordet og ropte: NÅ ER DET NOK!
Jeg så hvordan mine to barn så på meg med fortvilelse i øynene, kanskje uten å forstå hva de hadde gjort for å vippe meg av pinnen. Sinnet forsvant, frustrasjonen satt igjen og det bygde seg opp en dårlig samvittighet i det de begge sa “heei, mamma”, med glade stemmer som et forsøk på å løse verdensproblemer.
Jeg tok meg til hodet og kjente tårene presset på, og svarte “hei, jenter”, i en munter tone som ikke nådde ut.
Jeg var sliten, jeg ble sint fordi jeg var sliten. Jeg begynte å skylde meg selv for å ha jobbet til etter leggetid i dager, i uker? Jeg husket ikke sist jeg satt tankeløs i sofaen og kastet bort tid foran TV. Om nettene fikk jeg heller ikke sove, for tåken av oppgaver måtte rangeres og settes i orden. Alt føltes som et eneste stort kaos, huset beviste det.
Jentene kranglet, de kranglet om mamma. De klanglet om hvem som skulle få oppmerksomhet, hvem som skulle få stell, de dyttet hverandre ned fra fanget mitt og gråt når de ikke kom til. De kunne ikke forstå at jeg kunne få til alt, med et barn på hver arm. De kunne ikke forstå at de begynte å bli for tunge, at jeg ikke maktet å bære begge to frem og tilbake.
Jeg spurte om en klem, men endte opp med ei som kloret seg fast om halsen min i hån mot hun andre som ble igjen. Jeg sa det var plass til to, men de var ikke enig.
Pappaen hadde prøvd i sitt beste forsøk på å hjelpe til, i dager? i uker?, men det hjalp ingen verdens ting da de mente at mamma var den eneste som kunne hjelpe til.
Det føltes lettere å gjøre alt dobbelt opp, men så ble det nok.
Jeg var utslitt, jeg ville gråte uten å vite hvorfor. Jeg ville gi, men hadde ikke mer å gi. For grunnen til at jeg ble sint var fordi de kranglet om mammaen sin og jeg viste det ikke ville være nok for dem å dele meg.
Noen ganger er det hardt å være tvillingmamma og det er vel kanskje slik for alle mødre med flere barn.
Dere som følger meg på snap (stinetuss) så kanskje at jeg var hos frisøren i går. Jeg var på Klippotequet Trend i Tønsberg som alltid, med ny frisør denne gangen som heter Marthe Beate. Jeg har ikke et “fem minutters hår” som ei av frisørene sa til meg etter noen timer, og riktig nok. I går var jeg i frisørstolen i hele fem timer, da farget jeg håret i flere omganger og med så mye hår tar hver prosess ganske lang tid.
Marte bleket det lyse først, det er veldig lenge siden jeg har gjort det, for blekning på mitt lange hår som naturlig er brunt kan være ganske så uheldig. Nå har det kommet inn et nytt produkt som het Olaplex. Produktet styrker ødelagt hår samtidig som håret kan utsettes for kjemiske behandlinger uten å bli svakere. I tillegg har jeg kuren som er den fortsettende behandlingen ved hjemmebruk. Så langt føles håret ut som silke, noe som ikke er normalt etter at jeg har bleket det. HURRA!
Etter blekingen, farget Marthe etterveksten mørk, en farge som machter min egen veldig godt og som gjør det nesten umulig å se ettervekst, men som gir litt mer glans og skjuler mine utrolige grå hår (haha, dårlige gener).
Til slutt gloshet Marthe håret mitt for å få en kaldere nyanse.
Flette Steg for Steg
Siden det er litt ekstra stas å holde på med håret etter det er nyfrisert, tenkte jeg å vise hvordan dere kan lage den store fletta på det første bildet.
Du begynner med en seksjon hår fra pannen, del inn i tre deler. For å få en flette som blir liggende på “utsiden” av håret må du legge hver seksjon under til midten i stedet for over til midten som kanskje er mer vanlig. Flett stramt uten at det blir ubehaglig.
For hver gang du legger en seksjon hår under og til midten skal du hente inn hår, slik at du får med mer og mer hår, helt til du til slutt har alt håret i hendene og fletter ned til tuppene.
Så kommer trikset for å gjøre fletten bred og stor. Her spiller tykkelsen på håret inn, jo tykkere hår jo bredere flette kan du lage. Men selv med tynt hår kan du lage en flette som er ganske mye større enn den opprinnelige fletten.
Du starter i bunn ved strikken, og drar ut litt hår fra hver flettebue. Ikke dra i hele, men dra i utkanten. Fortsett på samme måte oppover til du når toppen, og begynn gjerne om igjen. På denne måten kan du lage fletten så bred du selv ønsker.
Avslutt med litt hårspray når du er fornøyd med størrelsen.
I dag har jentene hatt sin lengste dag i barnehagen noen sinne, jeg var ikke på plass for å hente de før halv fem, og det med vondt i magen. Da jeg endelig var fremme i barnehagen satt to fornøyde jenter og tegnet. De kan ikke klokka, og antagelig tenkte de ikke over at de hadde sin lengste dag heller.
Det som stakk mest var tanken på at jeg ikke fikk se jentene mer enn to og en halv time før sovetid. Derfor ble det pannekaker til middag, slik at vi slapp unna en ekstra tur på butikken. Og etter middagen var det bare å finne frem play dooh og ha kvalitetstid de siste dyrbare minuttene før kvelds.
Middagen ble forskjøvet siden jeg hentet sent, så i stedet for kveldsmat rett etter middag fikk jentene smake på hver sin Biola Mini. Denne drikken ble populær bare de så flaska, og når innholdet smaker omtrent det samme som yoghurt viste jeg vel på forhånd at den ville falle i smak. Noe den gjorde med god margin.
Jentene har blitt så utrolig glad i å forme play dooh (hjemmelaget plastelina). Her sitter de med favoritten, lage haler som de kan plassere på en play dooh mus.
For dere som ikke har lagt merke til Biola Mini i dagligvaren enda, så er dette en relansering av Biola Shots som var på markedet frem til 2010. Nå kommer den med praktisk skrukork. Biola Mini er laget med laktose- og fettfrimelk, i tillegg til at den inneholder melkesyrebakterier og en rekke vitaminer som er bra for immunforsvaret.
Jeg synes denne lille flasken er helt perfekt, sammen med frokosten, eller som en del av matpakken til jentene. Den lille flasken passer fint i matboksen, og inneholder akkurat nok til en liten skrott.
Olivia lente seg inntil yttergangsdøren i barnehagen, hun trasset om å ta på skoene og mente hun kunne reise hjem i tøfler. Jeg ble sittende på huk i gangen og vente, helt til døren plutselig åpnet seg og jenta ramlet ut med rompa først. En forskrekket bestemor til et av de andre barna prøvde å hjelpe til, men Olivia kikket fra meg, til dama og tilbake igjen med skrekk i øynene før hun kom løpene og kastet seg inn i armene mine.
Jeg så at hun ikke slo seg, og at det bare var den uventede hendelsen som satt et støkk i henne, derfor kunne jeg tillate meg selv i å kjenne på den gode følelsen av tryggheten hun fant ved å klamre seg mot kroppen min og gråte sine triste tårer på skulderen min, mens jeg trøstet henne ved å fortelle at det var et uhell, damen kunne jo ikke vite av hun lente seg mot døren fra innsiden.
Gud hvor godt det føles å være mamma, gud hvor godt det føles når hjerteknuserne tviholder rundt kroppen og søker trygghet og trøst som bare en mamma kan gi.
Det er så godt å kunne føle på den stolte mammafølesen, det er så godt å få bekreftelse på hvor glade de små er i oss og kjenne de små hendene gripe fast om nakken. Så godt er det å ha barn at et par vakre bilder av dem etter leggetid kan få det til å dunke i brystet, mens en ekstra tåre hviler i øyekroken <3
Jeg lurer på hvor mange ganger jeg misunner barn sin hud, fløyelsmyk og uten merker. Når jeg ser meg i speilet så forstår jeg at 24 år har satt sine spor både her og der. Nå går det bare en vei, og det er nedover – kan jeg tenke mens jeg strekker ut en rynke, eller prøver å dekke til aknearr med for store mengder foundation.
Jeg har lenge hatt lyst til å prøve Swiss, kanskje ikke så rart da de har vunnet pris for Årets Innovasjon innen Beauty Awards.
Swiss er en hudbehandling for arr, rynker og aldring samtidig som den gir huden en frisk fornyelse. Jeg liker konseptet, og det virker både logisk og overbevisende. Behandlingen består av to produkter som jobber sammen, Swiss Skin Roller som lager små mikrokanaler i huden når den rulles frem og tilbake, dette lurer huden til å tro at den er skadet og begynner umiddelbart gjennopprettingsfasen og produksjonen av ny hud. Swiss Revjenator er serumet som påføres etter Swiss Skin Roller og er en del av behandlingen, mikrokanalene gjør at huden absorberer de aktive ingrediensene fra serumet på et dypt nivå. Siden dette er så effektivt kan man forvente resultater innen 1-3 uker.
Instruksjoner:
Utfør gjerne behandlingen på kvelden.
Rengjør huden som skal behandles og rull Swiss Skin Roller frem og tilbake i noen minutter i ulike retninger. Glem ikke å rengjøre hudrolleren etterpå med Swiss Sanitizing Spray.
Smør inn huden rett etter rullingen med serumet Swiss Rejuvenator
Gjennta behandlingen daglig i 5-7 dager for så å la hunden hvile like lenge. Fortsett deretter bahandlingen på nytt.
Jeg har Swiss Skin Roller med nåler på 0,2 mm og 0,5 mm, jo lengre nålene er jo dypere inn i huden går behandlingen, derfor virker en Skin Roller med lengre nåler bedre på arr og rynker. 0,2 mm Skin Roller er mer skånsom, den er mer behagelig på sensitive områder, der huden er tynn.
Det er tydelig at behandlingen gir god sirkulasjon med det samme, og allerede på bare en uke ser jeg at huden har begynt å fornye seg! Jeg er helt frest, og gleder meg til å fortsette behandlingen.
Etter frokost i dag gikk jentene og jeg ut for å plukke litt plommer. Jeg ringte bestemor for å snike meg til oppskriften hennes på plommesyltetøy etter å ha funnet alt for mange forskjellinge oppskrifter på nett. Oppskrift og oppskrift, eldre er mye flinkere til dette med en slump av ditt og en slump av datt, og så blir resultatet helt enestående. Jeg fikk i hvert fall en innførning i hvordan hun lager syltetøy og hermet etter beste evne.
Mor fortalte at hun la plommene hele i en kasserolle, kun bittelitt vann i bunn for at de første plommene ikke skulle svi seg. Så var det bare å koke opp til plommene ble myke, i følge mor ble det bedre smak ved å la steinene til plommene være med under kokingen, så da stoler jeg på det. Steinene kunne jeg pelle ut etter hvert som jeg rørte rundt i grøten av plommer. Jeg brukte en stavmiksen for å fjerne klumper jeg da, haha, det var nok ikke etter boka! Så var det bare å blande inn sukker og frysetøy for at syltetøyet skal bli litt stivere og tåle lagring i fryseren.
Vi parkerer på parkeringsplassen til barnehagen, jeg snur meg mot baksetene og vi fortsetter å snakke til den morsomme samtalen er ferdig.
En fra sidelinjen ville kanskje funnet en samtale mellom mor og sine to barn på to år som noe uinteressant, i alle fall meget utydelig. Men det er noe med disse samtalene om dagen, to-ordssetningene har blitt til virkelig setninger, setninger som forteller. Det hoppes ofte rett i fra en barnesang til noe de observerer og så over til en opplevelse de har friskt i minne, eller så kan det være de kommer til å tenke på noen i familien som de spør og snakker om.
Jeg hjelper de ut av bilsetet sitt og vi tursler inn til barnehagen, samtaleemnet handler nå om regn siden vi nettopp passerte en vanndam. Inne i barnehagen blir vi møtt med varme smil fra to pedagogiske ledere, to trygge voksene i jentene sine øyne.
Hjemme snakker de på inn og utpust i munn på hverandre om barnehagen, det er veldig tydelig at de trives og er glad i både barn og voksene de er sammen med der.
Allikevel klynger de seg så hardt mot meg at jeg mistetet balansen der jeg sitter på huk for å hjelpe de av med ytterplaggene.
Sterk misnøye fra den av de jeg ikke hjelper i øyeblikket og omvendt når jeg fortsetter å kle av min andre datter. At det står to eksperter på barn ved siden av meg, holder ikke for jentene, det er mamma som gjelder.
Vi går inn til de andre barna og jentene starter raskt i lek, jeg ser hvor glade de er, hvor stolte de er over sine egne ferdigheter på sklia og på balansebrettet. – nå er det greit å gå – tenker jeg og reiser meg opp. Jeg får oppmerksomheten til jentene mine, forteller at jeg må gå og gjerne vil ha en klem før jeg reiser.
Da starter det, et ulykkelig ansikt stirrer meg i øyenene før resten av jenta kommer løpende og griper rundt beina mine i det hun treffer meg. Hun gråter og strekker armene opp, jeg prøver å roe henne ved å klemme, trøste og fortelle henne at jeg må reise.
Hun vil være med hjem igjen, og etter litt hjelper en fagarbeider meg med avvikle situasjonen. Det føles ikke slik for morsinstinketet, for det ender med at jeg må gi fra meg ei hylende jente i favnen til en annen, mens hun roper på mamma. Jeg går ut i gangen, prøver å fortelle meg selv at det er en naturlig rekasjon og at jeg bare gjør det verre ved å drøye ut tiden. Jeg plasserer litt saker i hyllene deres og hører at min andre datter har hengt seg på sin tvillingsøster som fremdeles gråter. Hun kommer plutselig løpende ut i ganger der jeg er, det gjør ikke saken noe bedre. Jeg er sent ute og må gå, så jeg går med lyden av mine to hylende jenter rungene i ørene.
Gud så vondt som det gjør, og ikke før jeg får ringt opp barnehagen klarer jeg å roe meg ned med at jentene nok en dag kommer til å få en fin barnehagedag!
I går var programmet tett fra klokken var 07:00 til 00:05. Vi spratt opp fra sengen og jeg gjorde klar jentene for en tur til fotografen. Nå er det så lenge siden vi har tatt noen fotografbilder, så jeg gleder meg virkelig til å få noen lekre høstbilder av jentene som har blitt så store. Bilder får jeg aldri nok av, samtidig som det er perfekte gaver for oldeforeldre og besteforeldre.
Jentene kom derfor i barnehagen til lunsjtider, og jeg måtte vidre til frisørstolen hvor jeg fikk stylet hår og sminke. Det må være noe av det mest behagelige jeg kan tenke meg, sitte godt til rett med en kaffekopp i hånden og bli penere og penere for hvert minutt frisøren jobber. Jeg ble spurt tidligere om jeg ville være modell under en kveld som heter “Damenes Aften”, dette er en liten feiring for damene i kommunen jeg bor i, som holdes på Re-torvet (senteret vårt). Butikkene på senteret stilte opp med antrekk og frisørsalongen med hår og sminke til modellene som viste frem klærne, i tillegg til en massig premieutideling med varer fra butikkene til gjestene.
Jeg har vært med på dette et par ganger for flere år siden da jeg selv jobbet i en klesbutikk på senteret, så det var litt morsomt å bli spurt igjen.
Når man bor på et lite sted som jeg, så blir bare gøy å være med på noe slikt, alle kjenner alle og stemningen er god. På bakrommet satt latteren løst til tross for at flere var litt smånervøse for å gå på “catwalken”. I tillegg til å vise frem to antrekk løp jeg frem og tilbake med fotokamera og notisblokk for avisa.
Denne fletta skal jeg helt klart øve på å lage selv, elsket den! Æren går til frisøren, Benedicte Korneliussen, på Chic frisør Revetal.
Da jeg kom hjem i halv ni tiden på kvelden, ble det noen timer foran daten med jobb! Phu..
