Hjelpes, denne helgen har rent bort mellom fingrene mine. Jeg har knapt sett på mobilen hele helgen, for på fredag dukket to gode venninner fra folkehøgskolen opp, så samkjørte vi vidre opp til Verket. Vi hadde vår siste mulighet til å se igjen kjente og kjære før ti års jubileum om nye fem år.
Mye har skjedd på de fem årene som har gått siden vi startet på folkehøgskolen, så skravla gikk non stopp fra vi ankom til vi reiste hjem i dag. Helgen bydde på så mange minner, utallige latterkuler og tårer som trillet da en av guttene fra kullet vårt sang så hårene reiste seg om vår venn som ble borte for oss i vår. Helgen på verket kunne bare blitt bedre om enda flere av oss hadde vært der, men allikevel er jeg så glad for at så mange som 33 av oss kom. Det er vemodig at det er så lenge til neste gang vi ses igjen.
To dager uten jentene gikk også veldig bra, det var egentlig ikke tid til å savne de, og så fikk jeg så mange gode bilder og filmer fra BT!
Hurdal er nok en bortgjemt plass, men fy så lekkert det er der.
I går var jeg en tur på IKEA, jentene skal få stor jente seng nå, og i går hadde jeg litt ekstra tid. Jeg lot meg drømme bort i flere utstillingsrom, og kom over en fin detalj. Plastikkblomster i små glassvaser hengende ned fra taket. Jeg kan ikke si at plastblomster er helt min greie, men akkurat til en slik pynt synes jeg det passet godt.
Da jeg litt senere snublet over de små litt skjeve og veldig søte glassvasene ble jeg nødt til å ta de med i handlekurven. Pluss en rosebusk av plastikk.
Jeg klipte av blomstene i passende legde, tredde de i glassvasene og festet hyssing rundt vasene før jeg hang de opp i gardinstangen laget av en gren fra et tre.
For en god tid tilbake så jeg en av episodene til Tid For Hjem. De var ute i en hage og pusset opp slik de gjør. Tipset til Kjersti Bergersen (programleder) i denne episoden var å lage pynt ut i fra betong og et rabarbrablad. Denne ideen har vært fastspent til hodet mitt siden, men jeg har aldri fått somlet meg til å faktisk gjøre noe med det, og teste det ut selv. Ikke før nå!
Jeg la merke til at rabarbrabuskene var på hell, så jeg ble nødt til å gjøre noe nå, eller vente til neste sommer. Jeg reiste til Montér ved første anledning og spurte om jeg kunne få betong for å lage pyntegjenstander. Jeg fikk anbefalt Betong B20, og kjøpte en pose av den til under hundrelappen. Ettter at jeg var ferdig sier BT at jeg burde gått for fiberarmert betong, den har vist nok bedre hold og sprekker ikke, samtidig som den er hakket finere enn den jeg kjøpte, men også litt dyrere.
STEG FOR STEG (eller nesten)
Jeg dro med kamera ut og tok steg for steg bilder underveis, men oppdaget dessverre ved det siste bildet jeg skulle ta av støpeprosessen at jeg manglet minnekort i kamera. Så jeg håper litt forklaring er nok:
1: Plukk et rabarbrablad fra hagen 2: finn en papplate eller noe lignede du kan ha alt på. Jeg fant en isolasjonsplate. Om du må flytte den underveis må du ha noe som er stivt for å legge det hele på. Hvis ikke er det lurt å lage bladet samme sted det kan stå i noen dager å tørke uten forstyrrelse, da trenger du i såfall bare en søplepose for å unngå gris. 3: Bland betong med vann etter anvisning på pakken. 4: Bygg opp en form med sand. Betongen er tung slik at du må lage en form som du legger rabarbrabladet på slik at bladet forblir i den formen og ikke flater ut under vekten av betongen. 5: Legg rabarbrabladet på sanden med undersiden av bladet opp. 6: Dekk over bladet med betong, slik du husker det igjen fra lek i sandkassen som barn. Klappe, forme, legge på litt til.
Glem bladet ditt i to eller tre dager. Når betongen er tørket kan du løfte av bladet.
Nå er det bare å dra av bladet. Når du har snudd kunsten opp fra sanden tørker bladet raskt om du har det inne, da krymper det også litt sammen og det blir enkelt å fjerne.
Etter lite jobb, men litt lang ventetid har du et super stilig betongblad som kan pryde hjemmet, men som også like herlig kan dekorere ute i hagen siden det tåler vind, vann og kulde.
Rababrablad av Betong
Hva bladet kan brukes til er det egentlig bare hodet som kan sette en grese for. Bladet pynter opp alene, det kan brukes som et fat eller du kan settes lys i det. Ute kan det pynte opp for seg selv, settes sammen med planter og potter eller du kan bruke bladet som en del av en fontene osv osv..
I går kved etter turningen kjørte vi en rask tur innom butikken etter brød. I det jeg løper inn, mens de tre andre venter i bilen, vinker en venninne bak kassa til meg med en pakke hun piper inn i butikken. Jeg kom ikke på noe jeg ventet i posten, så nysgjerrigheten økte på. I bilen på vei hjem klarte jeg ikke å holde fingrene borte fra pakken. Jeg åpnet og inni lå det tre pakker, alle med hvert sitt håndskrevede kort. Et til Otilie, et til Olivia og et til meg.
Jeg tok meg i å vifte med det ene kortet mot ansiktet, mens jeg sa til BT “Åh, jeg klarer ikke sånn her, jeg blir så rørt!”, han lo av meg som alltid, for rørt blir jeg ofte.
“Den 5. september jeg leste og så, at du misunte de som kunne la strikkepinnene gå”
– starter Mary Anne sitt kort til meg. Og hvordan er det mulig å ikke bli rørt av en så personlig gave. Jeg vet ikke hvordan jeg kan takke, for selv hadde jeg ikke blitt ferdig med to så fine gensere før mine jenter hadde fått egne små.
” Fortsett med alt det flotte du gjør, det er mange som inspireres og fingrene klør. Å dele og gi av seg selv er så flott, og måten du gjør det på er helt topp. Mønster på både møbler og klær, du har samlet en gedigen hær, som leser bloggen og koser seg, og ønsker de var like kreativ som deg.”
Som et gedigent takk for disse gavene må jeg vise de frem, for strikkede klær er bortimot det fineste jeg vet om.
Jeg var i mitt første foreldremøte, det er en av de situasjonene hvor jeg skjønner at jeg er litt mer voksen enn jeg føler meg. Jeg er en ung voksen, men like fullt en voksen som sitter samlet med de andre voksene, drikker kaffe og liker samtalene som går rundt bordene. Det er ikke så rart, jeg engasjerer meg fordi det snakkes om mine barn. Hva de skal lære om og hvordan de skal forstå.
Det er ikke vanskelig å se at de som jobber som pedagogiske ledere trenger fire års utdannelse. Det ligger så mye mer i disse menneskene enn hva vi som mor og far kan bidra med. Vi står for nærheten og omsorgen, vi kan gi barna våre en tygg oppvekst med gode opplevelser. Samtidig er vi som foreldre kilden til følelsesregisteret barna våre også trenger å forstå. De vil lære at latter, sinne, redsel og gråt er en naturlig del av oss.
Av oss vil de lære at det er normalt å bli sint når noe er urettferdig, det blir vi som foreldre også. De vil forstå at selv voksene kan gråte når vi blir såret og er slitene, for i eget hjem ser vi hverandre på godt og vondt.
Mens de som jobber med barna våre kan lære de å forstå hvorfor de blir sinte eller lei seg, de kan lære våre barn å komme ut av situasjonen fordi de har en utdannelse innen dette. De bruker andre ord enn oss, de setter situasjonen i andre vinkler og siden de er profesjonelle i sin jobb lar de seg ikke irritere, de jobber i stedet vidre.
De som ser ned på barnehageyrker, ser jeg på med avsky. For å være ansatt i en barnehage innbærer langt mer enn å blåse på et skrubbsår når barnet ditt faller.
De forteller om Art, og om hvordan de lærer barna våre til å forstå hva ord som “respekt”, “selvtillitt, “tålmodighet” og “takknemlighet” er. De bygger en grunnmur som barna våre kan stå på resten av livet. De snakkker om sosial ferdighetstrening, sinnekontroll og moralsk resonnering som de tre emnene artsamlingen vil bestå av og jeg kjenner en store takknemligheten for at barna mine kan være i en barnehage som denne.
Jeg kom over en filmsnutt som var delt viralt på facebook for en liten tid tilbake. Det var en kortfilm over hvordan man kan lage en morsom variant av omelett. Jeg falt pladask for metoden, og var nødt til å teste det ut selv.
Nå har jeg laget omelett på denne måten to ganger og så tenkte jeg at det sikkert ville være flere enn meg som ville sette pris på et mattips.
Kutt opp hva du selv foretrekker av grønnsaker, kjøtt og ost. Som dere ser valgte jeg, paprika, tomat, rødløk og purre i tillegg til ost og skinke. Bland alt sammen i en bolle.
Smør en ildfast cupcake form.
Legg fyllet i cupcakeformene.
Til 6 cupcakeomeletter trenger du tre egg, tre ss melk, en halv ts bakepuver, litt salt og pepper.
Bland det hele sammen i en beholder det er lett å helle i fra.
Fyll så cupcakebeholderene med eggeblandingen opp til kanten.
Stek på over og under varme, 190 grader i 15-18 minutter.
Nyt!
Ikke bare er det en deilig lunsj eller frokost. Disse cupcake omelettene er også geniale å legge i matboksen som en variasjon til jentene i barnehagen.
Rett skal vel være rett, Mr. Mac gikk i koma i går kveld, men jeg hadde det største håp om at han ville våkne til liv etter en god natts søvn. Hvilket han så klart ikke gjorde.
Så etter å ha levert to spente frøkner i en splitter ny barnehage reiste jeg for å levere Mr. Mac til noen med litt bredere kunnskaper enn meg selv. Etter det var det bare å finne alternativer for å fylle dagen. Jeg reiste til svigermor hvor jeg kunne skrive ut regnskap og dro til regnskapskontoret etter en (fire) kopp kaffe.
Jeg reiste innom Expert igjen for å sjekke formen til Mr. Mac, men møtte en skuffende nyhet om at han fremdeles var på venterommet. Så i stedet dro jeg til barnehagen og hentet jentene. Vi tilbragte et par timer ute og jeg gjorde klart til et DIY innlegg som skal komme på bloggen. Jeg tok som vanlig steg for steg bilder og oppdaget ved det siste bildet jeg skulle ta at jeg hadde tatt bilder uten minnekortet i kamera. -_-
Etter middagen kjørte jeg på ny ned for å sjekke tilstanden til Mr. Mac og fikk den samme skuffende nyheten! Jeg savner min kjære jobbpartner og gode venn.
Etter legging i kveld dro BT på trening og nå sitter jeg her og tyvelåner dataen hans etter og ha ryddet og vasket hele første etasje.
Så var det kanskje ikke så dumt med en dag uten Mr. Mac! Jeg har i hvert fall fått gjort mye annet som var helt nødvendig.
Det å se tilbake på gamle bilder vekker mange minner, men har dere også tenkt på alt som har forandret seg bare siden vi var små? Svigermor hadde med jentene på en liten tur, hun hadde pakket med våte kluter i pose slik at hun kunne tørke munn og hender om det ble nødvendig underveis. “Hadde du ikke med våtservietter da?” spurte jeg, jeg hadde nettopp skiftet en bleie, og hentet de frem fra baggen som hadde vært med på tur. Hun lo godt av dobbelt-pakkingen, hun hadde dratt opp en gammel vane fra ungene var små.
Tenk på vogna vi vokste opp i, fremfor dagens vogn med svingbare hjul og skivebremser. Hele tiden endres ting til det bedre. Det hadde vært spennende å prøvd en måned med småbarn på 40’tallet. Hadde vi holdt ut tøybleier og klesvask for hånd?
Libero har nettopp lansert sin seneste innovasjon Libero Touch, og de ønsker å vise oss hva som har skjedd siden våre foreldre vokste opp. Ved å gå inn →Throwback← kan du sammenligne deg med ditt barn, eller dine foreldre med deg og se den store forskjellen. Både igjennom bleier, men også andre populariteter på tiden.
Jeg har motta en vintage bleie fra Libero og dette ga en god innsikt i utviklingen som bleiene har vært igjennom.
De gamle bleiene kan umulig ha vært behagelige på, de er store og tykke, og ble bundet fast ved hjelp av plastikk. Libero Touch derimot er supermyke bleier som gir de små en følelse av å gå med bomull. Designet er like pent å se på, som den er perfekt mot formene på barnets kropp.
Libero jobber hele tiden for at barnet skal ha det så mykt og godt som mulig. Libero Touch er alt hva vi som foreldre ønsker å tre på de sensitive barnestumpene våre. Det nye designet er helt klart mykere enn det gamle, nesten som en truse som ikke lekker.
For å vise hvor mye som har hendt med bleieutviklingen gjennom årene har Libero laget Libero Throwback der du kan sammenligne hvordan det var å vokse opp før og nå.
De muntre tonene fra baksetet smittet. Vi satt alle tre jentene i bilen og sang, trestemt og mindre vakkert. Vi byttet alle i mellom litt forskjellige sanger, de fleste barnesanger. Jeg begynte å nynne på en Disney-låt. Denne låten kunne jeg godt, den minte meg tilbake til jenterommet hvor jeg øvde til huset var lei av unoter.
Jeg lurte på om jeg fremdeles kunne huske grepene, om jeg fremdeles ville huske hvordan fingrene skal gå mens tonene faller ut. Og ikke før Olivia roper fra baksetet: “MAMMA, IKKE SYNGE!” forstår jeg at sitter i bilen og synger noter i staccato og legato for full hals mens fingrene går, der jeg i mitt hodet har falt inn i en egen verden og spiller luftsaxofon. Hun må rope høyt for å overdøve de faske tonene mine og antagelig var det ikke første gang hun prøvde å nå igjennom.
Jeg ble revet tilbake til virkeligheten, jeg kjente kinnene ble røde mens jeg lo høyt.
“Unnskyld jenta mi, mamma ble litt revet med. Syng dere, jeg skal heller høre på!”
“Bæ, bæ, lille lam, haj du noe ull? Ja, ja, kjæje ban, jeg haj kjoppen full…..
Jeg tenkte – stakkar dere, som har en tonedøv far og en mor som synger falskt, men sier i stedet:
“Så flinke dere er til å synge!” Og når de spør om jeg vil høre en låt til, så gjør jeg det med glede. For uansett om de ikke treffer på tonene, er det den vakreste musikk i mine ører.
♥
Vi er kanskje ikke så musikalske, men vi er veldig glad i musikk og sang og lever etter regelen:
I dag tok jeg med jentene på en liten shoppingrunde da BT jobbet, vi var innom plantasjen for å friske opp til høst ute. Nå var de fleste blomstene visne, og jeg fikk fargen rosa på hjernen da vi handlet, kanskje var det fordi jeg hadde med snuppene.
Hele dagen har vi tilbragt ute med omplanting og rydding. Det er virkelig gøy å være med jentene om dagen, jeg tror ikke det går en dag uten at jeg tenker over hvor store de har blitt. De hjalp til med alt som var, og syklet og lekte i sandkassen i mellom slagene.
Etter en tur på butikken gledet jeg meg til å komme hjem for å se gårdsplassen.
Beste bildet! Jeg forsvant ut for å ta litt bilder, mens potetene sto i ovnen og jentene satt i sofaen med pappa og kakao. Plutselig dukket knoll og tott opp for å se hva i all verden mamma drev med. Otilie har rukket å oppdage meg med et stort glis, og Olivia stiller enda spørsmålstegn ved hva jeg gjør ute.
Med nye blomster og lykter, ble jeg nødt til å ta en tur ut i skumringen også
