Den vanskeligste oppgaven du får igjennom livet er å ta i mot et barn. Ditt barn er ikke født med en bruksanvisning i rompa.
Ute bandt menneskeenheten finnes det like mange oppdragelsesnormer som det finnes barn. Og hvis man spør om en ting vil de ti som svarer komme med forskjellige meninger. Det er heller ikke slik at om man stiller et spørsmål så får man en konstruktivt tilbakemeldig (så klart kommer de også) Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leser et blogginnlegg, ser et nyhetsoppslag eller selv poster et innlegg som handler om nettopp oppdragelse hvor andre mammaer omtrent går til angrep om de mener det motsatte.
Hva med den dagen Rannveig Heitmann la ut et blogginnlegg om at hun kjøpte dyre merkeklær til sine barn. Folk gikk helt av skafte og ikke nok med å si, “her prioriterer vi annerledes, men om du har nok penger til å kjøpe dyre klær så er det ditt valg” så skrev voksene personer ufattelig nedlatende meldinger til hun om hvor idiotisk og blond hun var. Hun hadde ikke skrevet noe om at mødre som ikke kjøper dyre klær er dårlig mødre, men slik blir det oppfattet.
Hva med da Caroline bedre kjent som Fotballfruen, la ut et bilde av kroppen sin 4 dager etter fødsel, hvor hun stråler som verdens stolteste mamma, og viser frem sin fantastiske kropp. Hun har vel aldri sagt at jeg eller du er stygg selv om hun hoppet tilbake til sin gamle figur kjappere enn det som er normalt? Folk blir rasende og kommer med de styggeste personangrep.
Selv har jeg opplevd å få slike kommentarer som blogger og selv om jeg har valgt å dele mine meninger offentlig så betyr ikke det at det er greit å hetse et menneske fordet. Vi er alle forskjellige, men også så like at en hver ville hatt vansker med å legge seg den kvelden om x-antall kvinner har skrevet sterke ufyselig meldinger til en.
Det virker som vi er livredde for å gjøre noe galt, og hvis vi er uenige så skal vi komme med øks og hammer og “slakte” vedkommende.
Når man er blitt mamma er det ingenting som betyr mer enn sine barn, og man kunne gjort hva som helst for dem. Man lager seg mange teorier om hva som er rett og galt av oppdragelse og hvordan man vil utføre dem når situasjonen kommer. Om man har lest 5 forskjellige måter å amme et barn, så kommer antageligvis du til å ende opp med et sjette alternativ. Gjerne finner du ut at løsningen du hadde sett for deg ikke er det beste for ditt barn i det hele tatt.
Til tider synes jeg mammarollen er beintøff, nettopp fordi jeg som deg vil være den beste mammaen til mine barn. Jeg er livredd for å gjøre noe galt og jeg leser og leser om hvordan man gjør det ene og det andre. Til syvende og sist finner jeg ut at det å feile er det jeg lærer mest av, ikke det naboen eller venninna mi fortalte.
Det kommer så mange spørsmål, og det kommer enda flere meningsløse påstander av mennesker rundt, dine venninner, din familie som skal fortelle deg hva du gjør galt og hvordan du skal utføre oppgaven for det beste for barnet.
Hva er riktig da, hva er det beste når du plutselig står i situasjonen
- legge barnet for natten, samsove eller alene i seng på eget rom, bysse i søvn eller la det gråte?
- amme barnet, stilling, hva når du blir sår, skjold eller ikke? Hvor lenge?
- gi mat til barnet, spise selv eller alltid hjelpe for å unngå gris?
- hvordan mat, hjemmelaget eller ferdigprodusert?
- hvilke råvarer i maten? økologisk, unngå alle matvarer som kan gi en allergisk reaksjon, eller prøve å se hva ditt barn tåler?
- stelle barnet, på badet, i sofaen, med våtservietter, kjøpebleier eller tøybleier?
- bade barnet, hvor ofte, såpe, hvordan såpe, holde selv eller kjøpe badestol?
- reise med barnet, hvor tidlig og hvor langt?
- handle med barnet
- la barnet se på tv, hvor gammelt og hvor lenge?
- sette grenser, hvor?
- la barnet starte i barnehage, når det er 8 mnd eller 2 år?
- levere barnet
- la andre passe barnet
Denne rekken er uendelig..
Jeg har mange eksempler på nedlatende kommentarer jeg har fått opp igjennom. En av mine nærmeste mente det var stakkars på barna mine fordi de får flaske når de ligger på ryggen i sofaen, eller på gulvet i stedet for i fange mitt. Det er ikke noe stakkars på dem for det. Jeg har ikke et fang som gir plass til to babyer og heller ikke nok hender til å kunne holde to barn og i tillegg flasker. Heldigvis kunne jentene svare på at det ikke var noe synd på dem, for det de er vandt med er det de liker best, så da de ble løftet opp i fange ville de ikke ha melk før de fikk ligge ved siden av hverandre på sofaen igjen. Trygt og godt ved siden av sin søster.
Om jeg velger å løfte barnet opp fra sengen når det gråter, gjør ikke det meg til en dårlig mamma, vi er nødt til å stole på vår egen magefølelse, det å bli mamma og spesielt mamma for første gang er ikke som et mattestykke hvor det kun finnes et svar som er riktig. Barna våre er forskjellige og vi er forskjellige. Det beste er å lukke ørene for hva alle andre har å si der ute, og velge sin egen vei. Lytt til hva pappaen har og si og finn løsningen som er best for dere.
Husk det er fryktelig lett å finne feil hos andre, men sine egne er vi blinde for! Pass på hva du sier, og på hvilke måte du utrykker deg på. Det er ikke sikkert at den geniale metoden din ville fungert hos et annet barn, men gi gjerne gode råd.
Del gjerne innlegget ved å trykke på fc-liker-knappen i bunn av innlegget.
