Det stakk vondt i magen da, den egentlige gode, nyheten plinget inn i innboksen min.
I mailkontoen kunne jeg lese to nye mail, en for hvert av mine barn adressert til meg. “Tilbud om barnehageplass, fra 01.01.2016”
Jeg trudde jeg skulle kjenne en lettelse den dagen vi fikk beskjed om at jentene fikk plass i den barnehagen vi ønsker å ha de i, men i stedet kjente jeg på en sterk usikkerhet og et sug i magen da jeg lese mailene.
Allerede så snart? Men jeg var jo ikke forberedt på overflytting før til høsten! – var den første tanken som slo meg.
For det er vanskelig å kunne se for seg at jentene kan få det bedre på et nytt sted, enn der de er nå. Hvordan skal dagene deres være uten bestevenninnen Marie, som gjør en duo til en trio? Hvordan vil det bli å si hadet til de voksene på avdelingen som de snakker så varmt om her hjemme? Hvordan blir det å forlate det trygge og hoppe ut i det nye?
Barnehagen jentene nå går i er så ny at deres føtter har satt histore som de første barneføtter i gangene. Deres latter og gråt har vært blant de første barnelyder som gjorde bygget om til en ekte barnehage.
De to avdelingene i barnehagen er ikke større enn at jentene kan navnet på selv barna på den andre gruppen, ja til og meg jeg kan navnet på de aller fleste. Alt føles så trygt, men nå har de bare fire dager igjen sammen med den store gjengen av barn og voksene som de har blitt så glad i.
“Heeei, så godt å se dere!” ble jentene møtt med da vi entret barnehagen i dag. Jeg tok hendene til ansiktet mens jeg måpet rørt, utsagnet kom klokkeklart fra ei lita jente på bare to år.
Jeg føler meg nesten grusom som skal ta de vekk fra barnehagen de har lært seg å kjenne, men jeg må det. Det bare må jeg!
– Takk for oss –
I dag bruker jeg en time på å kjøre til, levere/hente og kjøre hjem igjen. Det er to timer om dagen for å få de frem og tilbake i barnehagen. Avstanden betyr også at den dagen jentene er fylt seks år og skal begynne på skole så hører ikke barnehagen sammen med skolen de skal begynne på.
Den nye barnehagen de nå begynner i etter nyttår er den samme barnehagen jeg selv gikk i. For ett år siden var jeg innom på besøk og selv nesten 20 år senere jobber to av de samme menneskene som lærte meg om rett og galt i barnehagen.
Jeg ble stående å prate med min gamle Klas, og ble overrasket over at han husket meg. Han stilte meg ett viktig sprøsmål, ettersom han husket mitt kull og vennene jeg hadde i barnehagen.
“Har du fremdeles kontakt med noen av de du gikk i barnehage med?”
Spørsmålet betydde nok mer for meg enn hva han kunne regnet med, for i det han stilte spørsmålet så jeg for meg alle barnehagevennene mine og innså at det nettopp er de vennene jeg har igjen fra barnehagealder som er blant de nærmeste vennene mine den dag i dag. Det er de vennene som har en annen vennebetydning enn alle venner jeg har fått i senere alder. Det er kjernen, kanskje mer som familie enn venner fordi de kjenner alle kriker og kroker fra den bitre begynnelse.
Jeg forsto med ett hvor viktig det var for meg å kunne gi en slik trygghet til mine barn. Og jeg husker hvor vanskelig det var for de som flyttet og begynte på skolen etter at vennergrupper allerede var etablert.
“Der kan du se, det er utrolig hvor tidlig vennskap bygges”, svarte Klas da jeg hadde fortalt om mitt nære vennskap i dag fra barnehagestadie.
Nå må jeg rive barna mine bort fra det trygge og la de komme inn som nye i en etablert barnehage, men jeg forstår selv at det er lettere å gjøre det jo yngre de er. For vennskapsbånd blir bare sterkere og sterke jo bedre kjent de blir.
♥
