Endelig, har de to guttene våre kommet ut i utehagen igjen. På grunn av bånding (bli venn fase) har vi måtte flytte de to rampene til et annet sted enn der Kløver allerede har makert sitt territoriet. Etter fire dager har de to kanineneguttene blitt kompiser, ikke helt uten knuffing og krangling, med det er ikke uvanlig for å finne sin plass på rangstigen.
Siden vi nå har en ganske stor gjeng, satte jeg i gang med et lite kaninprosjekt i går. Nemlig å lage krypinn til flere. Jeg målte og tegnet opp en løsning som ville utnytte plassen godt. Fem nye krypinn har nå fått plass i kaninparadiset, så det blir spennende til våren om vi får hele gjengen til å bånde og bo sammen i harmoni.
I tillegg til kaninhuler, har jeg også raket på jord rundt kantene av kanininnheiningen. Der hadde vi gravd vekk jorden for å få sikret kanten, men til sommeren, så gleder vi oss til at hele hagen blir grønn av gress.
De to guttene våre, syntes det var på høy tid å komme seg ut i hagen igjen! Og for en glede de viste ved å få gress under føttene og nok plass til å springe, hoppe og sprelle på. Biffen er litt på utforskeren, men selv han så ut til å storkose seg glugg.
Tyra skulle også ønske hun kunne vært en kanin, men med sine 35 kg får hun være på utsiden så ikke leken blir for voldsom.
Neida, jeg har ikke blitt gal! Jeg har bare kjøpt en kanin til.. Si hei til Biffen!
Nå er det nok mange som lurer på hva vi skal med enda en kanin, kanskje ikke veldig rart siden vi allerede har noen, eller la meg si 8. Dessverre så mistet vi en kaninunge på fredagen. Den ble syk og livet sto ikke til å redde selv med veterinærassistanse. I går hadde jentene og pappaen begravelse for den lille ute i hagen, så vi kan minnes den i lang tid. Overraskende kanskje så var det ikke Hero, han er seig som en karamell! Kaninungen som døde var Minni, den hvite med røde øyne.
Årsaken til enda en kanin er så klart ikke dødsfallet av den ene ungen. Vi har måtte skaffe oss en venn til Kløver som har stått alene i den store kaningården. Da kaninkullet ble født måtte vi flytte kaninmor og ungene inn. Siden det nå bare blir kaldere ute, får vi ikke satt gjengen inne ut i kaningården før våren og varmen kommer, naturlig nok fordi de ikke legger vinterpels inne i varmen.
Biffen har vi adoptert fra dyrebeskyttelsen, og jeg var aldri i tvil på hvor jeg skulle finne vår nye kanin. Jeg la ut en melding om at vi ønsket oss en til kanin på noen kaninsider, og det skremte meg hvor vanvittig mange kaniner som desperat trengte nye hjem. Ved å velge fra dyrebeskyttelsen, vet jeg i hvert fall at vi støtter en god sak og at vi gjør det mulig for dyrebeskyttelsen å hjelpe enda flere dyr i nød.
Vi tror og håper at vi kan gi Biffen et verdifullt liv her på gården vår, og i dette øyeblikk holder vi på med båndingen av Kløver og Biffen, som vi håper kan bli to gode venner.
Og her er de altså! Hele den livlige gjengen på 7 – for nå begynner de å bli litt av en gjeng utforskende fluffy koseklumper. Så nydelige at de er til å spise opp. Men som dere også kan se, så er det en rumpe og et hode som er litt mindre enn de andre, det er så klart lille Hero som jeg skal komme tilbake til litt lengre ned på siden.
Men det er på tide med en liten presentasjon av gjengen vår. Otilie og Olivia syntes det var veldig rart at det bare var Hero som hadde fått navn, så da måtte vi tre tenkehettene på og finne navn til resten også. De syv kaninene, eller skal jeg si seks, vokser og gror for hver dag som går. De har ganget sin egen størrelse med 4 siden de ble født, og nå er det ikke lenge før de er helt dekt med den mykeste kaninpels. Jentene er skråsikre på at de hvite er jenter, og at de brune er gutter fordi mammaen er hvit og pappaen brun. Vi vet jo ikke kjønn enda, men det var vi ikke så nøye på da navnene ble gitt. Og antaglig kommer de til å bli hetene det de heter selv om en jente har fått guttnavn og en gutt har fått jentenavn – det er vel bare litt av sjarmen når ungene får være med på avgjørelser.
Først ute har vi den største kaninbabyen vår, han har jeg kalt Tjukken i lang tid av den simple grunn at han har vært tjukkest. Så han fikk enkelt og greit navnet: Tjukke Mann.
Så har vi de to helbrune eller gule som fargen kanskje egentlig heter. De ligner mest på hverandre med den ene har en hvit prikk på nesen og den andre en liten hvit stripe i pannen.
Dette er altså Bruno. Et navn kusinen til Otilie og Olivia fant på til han, hun forklarte det slik:”Han her burde vel hete Bruno, siden han er helt brun”. Og det kunne vi ikke si oss annet enn enige i.
Den andre helbrune med en liten hvit stripe i pannen har fått navnet fra Ole Brum historiene, og heter så klart: Petter Sprett
Neste mann ut har jeg fått velge navn til, og han ble hetene Trampe. Trampe har de stiligste fargetegningene, med et klart og tydelig bles i pannen, og et skille midt på ryggen som gir han et sort bein og et hvitt bein, før han blir brun hele veien fra skulderbladene og bakover.
Så har vi to hvite. Og de hvite er av en eller annen grunn jentenes yndlinger. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje er det fordi de to er jenter i jentenes hodet. De to hvite har fått navn fra Otilie og Olivia og heter Bell og Minni, men jeg må huske å spørre de hvem som er hvem etterpå, for det husker ikke jeg. Selv vet de veldig godt hvem som heter hva, for de har hver sin faste som de alltid plukker opp på fanget.
Den ene av de hvite kaninene, har fått røde øyne, så jeg må nok lære meg de skikkelig navnene og slutte og kalle den for Devil Eyes 😉
Sist ut, gutten (eller jenta) som trakk det korteste strået er vår lille Hero, som min pappa lurte på om het “Pjusken”. Pjusken hadde kanskje vært mer passende, men Hero er hans navn, for det er ikke en hver kanin som kan si at de har overlevd flere nær døden opplevelser.
Hero altså! Han er ikke helt som de andre, og kanskje skulle han ikke blitt reddet de tre gangene han har vært i ferd med å stryke med. Men så har vi blitt så glad i den lille rare at vi ikke bare kan gi slipp uten å kjempe. For om han kan klare seg selv etter hvert og leve opp til å bli en voksen rakker, så er det verdt å ha en litt tøff start. Og er det en kanin som kan få oss i godt humør, så er det han her. Han finner på det utroligste.
“Kutt ut Mamsen! Jeg har ikke rukket å vaske vekk melken du griset på meg!”
Mens de andre seks har sluttet å få morsmelkserstatning, får lille Hero fremdeles ekstra påfyll i tillegg til å die sin mor. Kanskje er han født annerledes, ellers så har han blitt annerledes av å nesten dø. Hva vet vel vi, men det vi ser er en liten Hero, som er annerledes, men som allikevel kjemper for puppen til mamma, og klatrer for å havne på toppen av de større søsknene sine for å finne kos og varme. Han vasker og steller seg, klør seg, smaker på høy og morens avføring som de andre. Altså gjør han alt det de andre gjør, selv om han ligner litt mer på en mus enn en kanin. Han har vokst siden fødsel, men ikke på langt nær like godt som søsknene.
Men hva gjør det vel å være litt annerledes, når man har 6 søsken som godtar en for den en er.
– Lille Hero synes det er veldig fint å ligge oppå sine mye større søsken –
Husker dere Lille Hero? Lille Hero er den ene kaninbayen i kaninkullet vårt, da han var 3 og 4 dager gammel så livet veldig mørkt ut for den lille vennen vår. Den lille vennen var så nærme døden at jeg ikke turte å håpe at han ville overleve, men jeg gjorde allikevel et forsøk på å redde han ved å gi den utmattede dehydrerte kroppen litt morsmelkserstatning via en sprøyte.
Det var regne akutten på kaninrommet, og jeg sa til jentene: “hvis denne lille her overlever, så skal vi kalle han Hero!”
Lille Hero er i dag 12 dager gammel og søker sin trygghet hos sine større søsken. Hadde naturen fått gått sin gang, så hadde denne lille kaninbabyen dødd, og vi er litt usikre på fremtiden fremdeles. Lille Hero er nemlig annerledes, han er annerledes fra de 6 søsknene sine, men vi er blitt så glad i Lille Hero at vi håper han vokser til å blir en tøff liten rakker som kan leve et langt liv på gården vår.
Jentene vet veldig godt hvem Lille Hero er, han er den eneste som får mørkt hår på hodet sitt, og han er bitte liten sammenlignet med resten.
– Så liten, men allikevel ganske så spesiell –
Så selv om Lille Hero er liten og annerledes, er vi så stolte over at de 7 kaninbabyene våre lever og vokser for hver dag. Pelsen begynner å komme godt fram, og i dag begynte de å åpne øynene sine.
Og selv om kaninmor ikke ser poenget i å gi babyene sine mat på egenhånd, er hun svært opptatt av de sju små, og vasker de rene når det trengs.
Nå begynner de små nakene skrottende å bli litt av noen sjarmtroll, og jentenes store hobby er å passe på at de har det bra <3
Denne lille gjengen holdt på å sulte fra oss, da vi etter to døgn fikk bekreftet på film at kaninmor ikke ga babyene sine mat. Det ble en ganske så tøff start for syv bitte små, med sult, dehydrering og kalde kropper. Jeg ble nødt til å gripe inn, om kullet skulle overleve med en mor uten morsinstinkt. (Om du ikke har lest om kaninkullet vårt fra før av, kan du gjøre det HER)
I det første innlegget ↑ , delte jeg bilde av kaninmor som lå på ryggen slik at ungene skulle få ammet. Dette er teknikken som veldig mange bruker, og var en livreddende faktor for de små hos oss, da de var så slappe at de måtte få sine første tårer servert så gratis som mulig. Det å legge en kanin på ryggen er feil, og jeg ser viktigheten med å poengtere det, selv om vi gjorde dette i en kritisk fase av kaninbabyenes liv.
Mandagen da vi fikk tak i melkeerstatning for kaninene, som er vikingmelk fra daglivarebutikk, så fikk de syv små tilbake varme og energi i kroppene sine. Fra da av har jeg brukt en annen metode på ammehjelpen, som fungerer utrolig godt nå som ungene orker å jobbe litt for melken selv.
Kaninmor får stå på gulvet hvor hun har det tryggest med seg selv, før jeg slipper to og to kaniner til henne slik at de kan die melk fra henne. Jeg holder et lett grep på kaninmor så hun ikke skal hoppe av gårde og lar kaninungene få die i ca 5 minutter hver. Det er den tiden en kaninmor normalt bruker når hun er ved redet og gir kullet sitt mat. Hver morgen og hver kveld, får de syv små die melk, og jeg har sett at melkeproduksjonen har økt med dagene.
Det aller beste er så klart at ungene får kaninmelk, så vi kommer til å holde på med dette til de ikke skal ha mer melk, om mor tillater det. Miffi viser ingen morsinstinkter for kaninbabyene, men hun viser nysgjerrighet og er ikke plaget av de.
Midt på dagen gir jeg de i tillegg littt ekstra påfyll, i form av vikingmelk. Mor er en ren løvehode-kanin, og far er en hermelin/løvehode-blanding, de to rasene får normalt mellom 2 og 4 unger i kullet, så da sier det seg selv at et kull på 7 er mange. En kanin har 10 bryster, der 8 av dem kan produsere melk. Det skal derfor i teorien gå fint å fostre opp 7 unger, men jeg ser at de siste som dier ikke får like store og fine mager som de første, og derfor har jeg valgt å gi de litt ekstra påfyll en gang om dagen.
Vikinkmelken varmer jeg opp slik at den er kroppstemperert, før jeg gir de små melken med en medisinsprøyte. De er klin gærne etter melken fra mor, og ikke like glad i vikingmelken, men den går ned og metter fram til kveldspuppen.
Det er virkelig moro å se at det nå endelig går i riktig retning, og at de små kaninene legger på seg for hver dag. Jentene synes det er kjempe spennende, og de hjelper mer enn gjerne til når det er tid for mat og stell til både kaninmor og kaninbabyer, og kaninpappa som for tiden er ungkar ute i hagen.
For en gjeng dette kommer til å bli! Veldig spennende å se fargene nå som pelsen vokser ut.
I dag er de sju kaninebabyene blitt en hel uke gamle, jeg har endelig begynt å senke skuldrene for om de overlever eller ikke. Nå har de alle begynt å hente seg inn etter den tøffe starten, og alle dier melk fra mor når jeg legger de til. Miffi har fremdeles ikke funnet morsinstinktet sitt, men hun har masser av melk. Derfor legger jeg til kaninene morgen og kveld, slik at de får i seg den verdifulle morsmelken.
Nå som det ikke står om liv og død har også jentene fått lov til å være litt mer delaktig i kaninstell, noe de har kriblet i fingrene etter helt siden de for første gang så de syv bittesmå.
Kullet ble født natt til torsdag, men vi fortalte ingenting til jentene før fredagskvelden kom. For å gi kaninmor og ungene mest mulig ro, så vi at den enkleste løsningen var å la jentene vente litt med å få høre hva som var skjedd. Da jeg prøve å forklare at syv små kaninbabyer var født skjedde det noe ganske morsomt.
Jeg satte meg ned med jentene før vi skulle gå inn til kaninene, jeg fortalte at Miffi hadde fått syv små kaninbabyer, og forberedte dem på hvordan vi skulle oppføre oss når vi gikk inn for å se.
“Men mamma?” sa Olivia, og fortsatte: “Vi skal ikke ha kaninbabyer vi!”. Jeg tenkte de ikke helt forsto, så jeg sa en gang til: “Miffi har fått babyer”. “Nei-ei, du sa det!” sa Otilie. “Hva sa jeg?”, spurte jeg og hun svarte “At vi ikke skulle ha kaninbabyer”. Olivia tok over igjen: “Husker du ikke? Kløver var hos tannlegen, neei, ehh… dyrlegen! Og da skulle de ikke få babyer”
Jeg lo, og jeg lo. For knappe en måned siden hadde jentene vært med til veterinæren for å hente Kløver etter kastrering. Det holdt så klart ikke for to treåringer å få høre at vi bare skulle hente kaninen vår hos legen. Olivia som er eieren av Kløver ble oppriktig lei seg da jeg sa at han hadde vært hos dyrlegen: “Men mamma, da blir jeg jo lei meg da, når Kløver ikke er hjemme hos meg!” Og så var det bare å forklare som best jeg kunne på alle “hvorfor det” jeg ble møtt med fordi jeg hadde sendt Kløver til dyrlegen.
“Dere har helt rett, det var ikke meningen av vi skulle få kaninbabyer, men så kom de allikevel” Sa jeg og jeg så at de nå begynte å skjønne at jeg ikke tullet med dem, og at vi helt på ekte faktisk hadde fått syv kaniner til.
For jentenes del, kunne det ikke passet bedre med høstferie denne uken. Hver morgen hopper de inn i morgenkåpen sin og gjør seg klare til å se på når matingen av syv små skal skje. Forsiktig forsiktig koser de og snakker de med de som ikke dier mor, og så forteller de: “Du blir lik på pappaen din, og du blir lik på mammaen din, for du er brun og du er hvit”
Når det ikke planlegges å få kaninunger, så er det ganske uansvarlig å få det.. Hvem har jeg å klandre? Kun meg selv.. (klasker meg selv til pannen).
24 dager etter at Kløver ble kastrert ble et kaninkull født. En kanin går drektig i 28-31 dager, så da kan dere regne selv. Det hjelper dessverre lite å være etterpå klok, og tenke på alt jeg burde og skulle hatt gjort. Nå må jeg tenke framover, og gjøre det som best er for våre plutselige ni kaniner.
Jeg har hatt kaniner i mange år, allikevel så følte jeg at jeg ikke hadde noen erfaring da vi skulle skaffe oss dyrene. Det er fordi så mye har endret seg siden den gang jeg hadde burkaniner i hagen, som spiste gnagerblanding og gulrøtter. Jeg er opptatt av dyrenes velferd, så allerede før jeg satte igang med bygging av den enorme kaningården, så leste jeg meg opp der jeg kunne for å vite hvordan jeg kunne tilrettelegge for et godt kaninmiljø.
Det er jo en grunn til at vi ikke skulle ha kaninbarn, for jeg mener avl kun skal skje hos erfarene kaninfolk. Så er jeg i tillegg veldig enig i at man ikke skal avle på en art som allerede er i overtall og dumpes i det vide og det brede. Men akk, kaninunger har vi fått, og min eneste trøst er at jeg kan forsikre de små om at de kommer til å få verdifulle og lykke liv om de vokser opp.
For dette har på langt nær gått på skinner… Jeg har sikkert lest nok sider til å dekke en hel bok om avl på kaniner i disse dager. Jeg har lest norske sider og enda flere engelske. Jeg har sett på hundrevis av bilder, og jeg har sett timer med film – for kaninavl er ikke bare bare. Grunnen til at det har vært komplikasjoner er antagelig også min feil, kaninmor er fremdeles ung, og det kan være en grunn til at morsinstinktene ikke er fullt utviklet. Det kan også være at ting gikk galt fordi jeg flyttet kaninmor fra hjemmet sitt ute og inn bare tre døgn før fødselen fordi jeg ikke ante om/eller når hun skulle få barn – Jeg hadde det så klart på følelsen og det var grunnen til at jeg måtte få henne inn. Uken før fødsel endret hun adferd og jeg begynte leseforberedelsene. Det er mange faktorer som kan spille inn, og det eneste jeg prøver på nå er å rette opp de feilen jeg begikk slik at alle kaninene våre har det best tenkelig i situasjonen.
Torsdag – Fødselsdagen: Miffi laget ikke rede til kaninungene, og fødte ungene spredt rundt i buret natt til torsdagen. Det er ikke akkurat en god start, men hun hadde vasket de rene etter fødselen. Jeg nappet henne for pels og laget redet for henne, som jeg plasserte de hele SYV ungene (hermelin og løvehoder får normalt mellom 2 og 4 kaninunger). Etter dette lot jeg gjengen på 8 være i fred. Miffi fortsatte å nappe av seg pels på magen, noe av pelsen la hun over ungene, men mye ble liggende på gulvet der hun hadde nappet det av.
– Nyfødte og så nakene –
Fredag – 1 dag gamle: Jeg sjekket alle kaninene for å se at alle levde og var friske. Jeg sjekket om magene var store og runde, for å få en anelse om at kaninmor hadde gitt barna sine mat i løpet av natten. Magene var ikke runde, så jeg begynte å bli bekymret, men ikke engstelig ettersom kaninmor kan bruke 24 timer før hun ammer for første gang.
Det er slik at kaninmor gir mat til barna sine 1 eller 2 ganger i døgnet, noe som tar omtrent 5 minutter. Utenom det så er ikke kaninmor sammen med barna for ikke å tiltrekke oppmerksomhet til redet. Det er med andre ord vanskelig å se om kaninmor faktisk er hos ungene og gir de mat. Stort sett er kaniner gode mødre, men et av tegnene på at ting ikke går som det skal er at hun ikke har forberedt redet og født barna rundt om kring i buret.
Jeg tok derfor opptak av kaninredet, slik at jeg kunne se neste dag om hun hadde vært på plass for å amme flokken sin.
Lørdag – 2 dager gamle: Nå var kaninene blitt 48 timer gamle, og de hadde fremdeles ikke fått mat av mor. Allmenntilstanden til ungene begynte nå å bære preg av dette, de var slappere enn dagen før og huden begynte å rynke seg av dehydrering. Denne morgen la jeg derfor Miffi på ryggen og plasserte en og en unge på magen hennes slik at de fikk i seg noen tårer livreddende energi, og de kviknet til igjen. Jeg gjentok prosessen på kvelden.
Søndag – 3 dager gamle: Filmopptak viste ingen bedring på ammefronten fra mor, så jeg satte i gang med ammehjelpen igjen. Miffi begynte nå å vise tydelig stress ved å ligge på ryggen, og jeg begynte å bekymre meg for om hun ikke slapp melk i en slik stresset tilstand. Da jeg skulle gjennta ammehjelpen på kvelden begynte ting å se mørkt ut og kroppstemperaturene deres hadde begynt å falle. To av kaninungene var blitt så avmagret og slappe at de ikke orket å amme mor av egen maskin. Det var da søndag kveld, så min eneste mulighet var å gi noen dråper utvannet kroppstemperert fløte til de to som jeg tvilte på skulle overleve natten.
– Ammehjelp på 3 dager gamle nurk – PS: vil spesifisere at kaniner ikke skal legges på rygg, men at jeg kun har gjort dette her i nødens timer for små kaninbabyer.
Mandag – 4 dager gamle. Overrasket møtte jeg 7 levende kaninbayer i går morges, men hele gjengen var blitt kalde. Jeg sprang ut i låven, fant fram en varmelampe, varmet de syv små og lot de die det de orket av moren. Så dro jentene og jeg på butikken etter morsmelkserstatning for 7 små. Jeg hadde vært skråsikker på at vi kom til å miste en eller to kaninunger i løpet av den natten, men ga de nytt håp da de levde på morgen. Da vi kom tilbake fra handleturen var den ene lille vennen vår minutter unna å stryke med. Han leet seg ikke lengre og lå slapp i sitt rynkete skinn. Jeg kunne ikke la den lille dø, uten å prøve å redde den. Den brukte sin siste livskraft på å svelge vikingmelken som kom inn i munnen, og jeg var like ved å gi han munn til munn da han pustet inn melk i stedet for å svelge. Huff, snakk om å bli helt tussete. Hele gjengen fikk et ekstra påfyll av vikingmelk midt på dagen i går, og da jeg kom på kvelden for å la de die av mor spiret nytt håp for syv små. Lille Hero som vi alle trodde skulle dø, orket ikke die mor, men han slurpet i seg noen nye ml med vikingmelk før natten.
Tirsdag – 5 dager gamle. I dag våknet jeg opp til 7 kaninbabyer med god kroppstemperatur, og fine mager. Alle som en har fått die av mor med litt hjelp, og ved å veie gjengen før og etter måltid ser jeg at mor har melk, og ungene blir mette. Jeg har funnet en bedre teknikk for ammingen. Miffi får nå stå på et teppe på gulvet og spise mens ungene får krype under henne og die. Til og med lille Hero viste sitt første tegn på å ha styrke nok til å få noen dråper ut av mor i dag.
– 5 dager gamle hermelin og løvehode blandinger –
– Lille Hero –
Mot mange ods, lever syv små! Optimismen over om de vil overleve har svingt verre enn en berg og dalbane, men vi holder fast i håpet enn så lenge..
I går reiste Kløver en på en visitt til veterinærene. Kanskje ikke det stedet han selv hadde mest lyst til å besøke, men så er det nå en gang slik at vi mennesker tar avgjørelsene for dyra våre. I den tro at vi gjør det beste for dem.
Kløver mistet sine edle stener i går, altså ble han kastrert på dyrlegeklinikken. Ved å kastrere en kanin vil man fjerne sexdriften som gjør at kaninen slutter å markere, som gjerne går ut på at de legger fra seg avføring og urin på de merkeligste plasser. I tillegg vil man få en roligere kanin som så klart ikke kan få avkom.
Når det gjelder Miffi, så skal hun også kastreres av de samme grunnene, men en annen viktig faktor som gjelder hun-kaninener er at veldig mange får kreft i livmoren. Ved å kastrere en hun-kanin, fjernes livmoren og sjansen for å få kreft i den.
Da jeg ringte til klinikken, så var reaksjonen jeg fikk på kastringen av kanin at det ikke var spesielt mange som gjorde det, til tross for at dyrlegene anbefaler det på det sterkeste. Kaniner er et problem fordi det fødes for mange av dem, og det finnes for få gode hjem. Det er en kostnad jeg føler hører hjemme ved å anskaffe seg dyr, men selv om det kostet 1500,- å få Kløver kastrert, så er det en engangs-utgift. Jeg vet at det er mulig å få det langt billigere, men her er vi så fornøyde med den dyrlegeklinikken vi bruker på alle smådyrene våre, at å lete etter billigere alternativer er utelukket.
Nå er Kløver tilbake til sitt sanne jeg, og selv om vi har hatt kaninene inne nå for å følge med og passe litt ekstra godt på, så hviler det ingen tvil på at de gleder seg til å komme ut i hjemme sitt igjen og nyte det friske gresset under potene, og grave tunneler så jorden spruter.
– Sjekk der a Miffi! Der bor vi! Skjønner ikke hvorfor vi må være her inne når det er så fint der ute! 😉
På dager som denne (fastlåst til eget hjem med smittebærende barn av vannkopper), skjønner jeg betydnigen av å ha kjæledyr. Til tross for at hun ene faktisk er frisk, og hun andre har god allmenntilstand selv med en rekke vannkopper, har ikke vennskap og lek vært som det pleier. I dag har vi gått oppå hverandre, og de to små har kranglet om det som krangles kan.
Da solen omsider tok over for regnet, bar det rett ut med oss alle. Vi gikk rett til kaninparken vår, favorittstedet vårt på gården. Det beste med at kaninene fikk 60 kvm kaningård er at vi kan være inne sammen med de som i en lekepark. Jentene er glad i å hjelpe til med stell og å kose med kaninene, andre ganger leker de bare dem i mellom inne sammen med sine to høyt elskede kaniner.
Jentene har hjulpet meg med rengjøring av kaninhus i dag. Jeg tok dokassa og ristet tepper, mens de vasket mat- og vannskål. Her må alle hjelpe til, ikke fordi det er fint å ha to gode hjelpere, men fordi våre to små må lære at det å ha dyr også krever stell og omsorg, noe som ikke gjøres av seg selv.
En ting er helt sikkert, vi tok ikke et galt valg med å få oss kaniner. Gleden er stor for store og små, tobeinte og firebeinte.
Da er vi på vei til Sverige for å besøke perleplassen som vi er så glad i. Jeg ble nødt til å sette inn støtet i går, noe som betydde at jeg måtte ut og inn i mellom regnfulle byger, og tordenskrall. Jeg hadde litt igjen på kaninhjemmet som jeg ønsker å få ferdig før vi dro, og selv om det mangler litt maling i den lukka utedelen, er alt i hvert fall brukende for de to små sjefene som bor der.
Kl 22 i går kveld ble jeg ferdig med det som skulle gjøres, og da ble jeg nødt til å knipse noen bilder av kaninparadiset i skumringen. Nå er det ferdig (minus litt maling) !!!
De to små vennene har 60 kvadratmater med område å løpe, hoppe, sprette og sove på. På dagtid når vi er hjemme hopper kaninene fritt på hele området, hvor de har flere skjulesteder i kaninhuset, men også i tunneler under gresshaugene i hagen. Bunnen er sikret hele veien, med en betongplatting etter et gammelt hønsehus, og netting mellom betong og gjerde. Gjerdene er laget av revenetting fordi det har bedre holdbarhet og er sikrere mot nattes rovdyr enn hønsenetting.
Om natten og når vi er avgårde har kaninene muligheten til å hoppe ut og inn som de vil i en helt lukket del, som ingen råvdyr kan komme seg inn i, eller kaniner kan komme seg ut av. Den lukkede utedelen har også netting under jorden vi har lagt oppå.
I utedelen fikk jeg snekret ferdig en trapp ned fra vinduet til kaninhuset i går. Jeg la også til et ekstra krypinn i uteområdet. 1/4 av taket i den lukka utedelen er tettet med planker slik at de alltid har muligheten til å finne skygge og ly.
Vindusplassen er favorittplassen for de to små, her har de god oversikt, og frisk luft selv når det er grått og regn utendørs.
Jeg har også fått ferdig kaninhusets innside. Nå har jeg fått laget kanindo og lagt tepper på gulvet i stedet for flis, det langt mer renslig og mindre å rengjøre. Jeg har også fått laget en hylle til å sette høy og kraftfôr på, så nå slipper jeg å bære med meg dette hver gang jeg skal fylle opp matstasjonene. Pet Food beholderen fant jeg på Nille.
Oppå stubben har kaninene et krypinn med varmelampe for kaldere tider.
Selvgjort er velgjort! – for dere husker vel hvordan det første bilde jeg tok av prosjektet så ut? Det er mange timers arbeid siden.
Nå skal de få kose seg med en vertsfamilie i en ukes tid, og jeg er ikke redd for at kaninene trives i sitt ferdigstilte hjem.
