Etter sommeren gikk jeg til frisøren og klippet av meg halve håret. Jeg fikk et lite snev av panikk, og bråbestemte meg for å bestille en frisørtime. Det “ned-til-rumpa” lange håret mitt var blitt fryktelig slitt etter mange runder med farging, bleking og elde. Så da jeg omtrent ikke klarte å få børsten igjennom håret fant jeg ut at jeg fikk starte med blanke ark for håret.
Jeg klippet av halve lengen, og forrige uke var jeg faktisk nødt til å klippe meg igjen, for brått hadde håret mitt vokst 5 cm, og etterveksten like med.
Like etter at jeg klippet av halve håret, startet jeg også på kosttilskuddet HAIRCARE. Jeg har i lang tid tatt kosttilskuddet SKINREPAIR hver morgen, og siden jeg synes effekten av det har vært mega bra, var jeg ikke i tvil om at jeg ønsker å få testet ut HAIRCARE også. Med blanke ark (i form av nyklipt kort hår) hadde jeg lyst til å teste ut effekten av HAIRCARE, og gi håret mitt de beste forutsetninger for å gro seg sterkt og glansfullt igjen.
Nå har jeg gått på HAIRCARE i snart 4 måneder, og jeg opplever at jeg røyter mindre. En viktig ting å påpeke her, er at HAIRCARE ikke kan endre på hår som allerede er ferdig utvokst, men at produktet gir næring til det nye håret. Derfor er et godt synlig resultat ikke tilstedeværenede før det har gått 6 måneder, og helst opp mot et helt år.
Daglig tar jeg to HAIRCARE tabletter til frokosten, og jeg er ikke annet enn spent på resultatet om enda noen måneder med en start som lover så bra.
Da er vi hjemme etter en helg i hovedstaden sammen det de deiligste vennene. Det har vært et helt nydelig avbrekk, men nå er jeg tilbake og klar med litt inspirasjon. Jeg har laget en liten babyshower gave til en god venninne av meg, og jeg tenkte å vise fram hvordan man veldig enkelt kan lage en babyrangle.
Alt du trenger et litt stoff, et liten stykke matpapir, og en trering.
1. Så klipper du to stoffdeler, der det springer ut to “blader” fra en “stilk”. Målene kan du velge helt selv, men denne er omtrent 40 cm lang.
2. Så klipper jeg ut et “blad” i matpapir. Grunnen til det er at når de sys inni, så blir det en nydelig knitrelyd når babyen leker med ranglen sin.
3. Legg stoffene rette mot rette, og papirbiten oppå som bildet viser. Sy langs hele kanten, men la det stå åpent et vrengehull på ca 4-5 cm på den ene langsiden der mønsteret er rett.
4. Vreng stykket, og stryk det pent.
5. Tre den rette delen av stoffet inn i ringen
6. Tre så “blandene” igjennom løkken, og stram til.
De slutter å være søte. Tiss, bæsj og promp-humoren når nye høyder. De blir frekke og egentlig ganske så ekle.
Det begynner brått å bli noen år siden, men en gang så hadde jeg 1 års vikariat som assistent i en barnehage ved siden av studiene. For å være litt mere presis så er det 5 til 6 år siden. I barnehagen jeg jobbet i, var det tre avdelinger – liten, mellom og stor. Jeg var fast på mellom, men innimellom hjalp jeg til på liten, og jeg trivdes svært godt med det.
Jeg likte å tilbringe dagene sammen med barna, jeg likte hvordan en arbeidsdag gikk så utrolig fort. Jeg likte de mange fine barna jeg fikk jobbe sammen med, alle som en helt forskjellige, og alle som en har de enda en plass i hjertet mitt, så når jeg nå ser de på butikken, eller på et tilfeldig sted så smiler jeg. For selv om de ikke husker meg, så husker jeg så mange fine ting om dem.
Men så var det den store avdelingen da, med mange flere barn, store, frekke og veslevoksen. Og jeg husker så godt tanken jeg hadde:
Jeg gleder meg egentlig til den dagen jeg får barn, men jeg er egentlig ikke helt sikker på om jeg vil ha det allikvel, for de er bare søte til de fyller fire år. Og da blir de egentlig bare skikkelig uspiselige. De slutter å være søte, de slutter med nusselige talefeilene, de slutter å ville ha en kos som trøst, de slutter rett og slett å være herlige.
Så sitter jeg her da, og innser at barna mine er nærmere 5 år enn de er 4 år, og det går opp et lite lys for meg, for jeg skjønner at fireåringer er til å spise opp. De er så unike og sjarmerende at hjertet mitt hopper over flere slag hver eneste dag.
Hver sin alder har sin sjarm – jeg trodde det bare gjaldt til den dagen de fylte fire, men så skjønner jeg at de bare blir mer og mer fantastiske for hver dag som går. De blir mennesker, og to veldig interessante noen også.
Da var dagen kommet hvor 1. november står skrevet på kalenderen. Nedtellingen kan starte, om en måned starter JULEN!
I tradisjon tro, blir det en kreativ julekalender fra meg i år også
De siste dagenene har jeg brukt mye tid på å forbedrede og planlegge årets kreative julekalender. 24 luker skal fylles på bloggen, men ulike kreative ideer som jeg skal dele med dere. Forhåpentligvis blir det noe for en hver smak, det blir kreative påfunn som passer utmerket å gjøre sammen med barna, og det blir kreative påfunn som passer best for den voksenes hånd. Det blir julegaver, julegleder, og julestas i lange lange baner.
Listen min er nå full! 24 luker er fyllt opp med 24 nye ideer til de mange juleverkstedet rundt om i dette vakre land!
Det er bare å begynne å glede seg! I år skal julegavene være hjemmelagde! 😀
Det var lørdag kveld og jeg hadde vært en tur hos min beste venninne. Egentlig var vi bedt bort på fest den kvelden, men jeg sendte mannen alene, jeg var utslitt etter en uke med sykdom. Barna hadde fått tilbudet om å sove over hos venninnen min, der de også har sine venninner i min venninnes barn. Klokken var halv ti om kvelden da jeg svinget ut av gårdsplassen deres, med nesen vendt hjemover – trøtt som ei strømpe så klart.
Jeg kom ikke lengre enn noen hundre meter ned i gata da 4 unge voksene kom meg i møte. Det var ikke det at de la merke til meg, der jeg kjørte sakte forbi dem. Kanskje bremset jeg litt ekstra bare for å ta en litt lengre titt, men jeg later heller som om jeg bare bremset i litt vel god tid før krysset – bedre å være føre var. Det hender tross alt at mennesker kan minne litt om rådyr, ser man ett bør man sakke farten, for plutselig kommer det noen til springene over veien.
Inni bilen humret jeg en liten latter og siden jeg har for vane å prate med meg selv i bilen, så gjorde jeg så klart det denne gangen også, og jeg sa:
Det er ikke det at jeg har for vane å kalle folk jeg kjører forbi stygge, men i denne settingen var det ment som et kompliment, der den ene var styggere enn den andre i form av malte blåveiser, rennende blod, og hullete klær.
Så smilte jeg til de, et smil på deres vegne, mens jeg sa, til tross for at de ikke kunne høre meg imellom bilen
” Dere får ha det gøy i kveld. Ja, det var tider det. Heh. Jeg husker da jeg var ung.”
Så lukket jeg munnen, fordi jeg innså at min 26 år gamle kropp, plutselig bevarte et sinn på nærmere 90 år. Litt for sliten til å dra på fest, hadde hun i stedet dratt på en rolig middag hos en gammel venninne. Da klokken var over 21:00 meldte gjespene sin ankomst og hun takket for seg.
I dag er den virkelige halloweendagen kommet, og jeg innser at min store glede er om det kommer noen stygg-herlige barn og banker på døren i kveld. Jeg skal i alle fall stå parat med smågodt for hånden – eller bør jeg kanskje kjøpe inn noen klementiner i stedet? bare for å matche bedre til mitt 90 år gamle sinn?
Det er ikke rent sjeldent jeg undrer, undrer over hvordan det er å være et av mine to barn, som er så sterkt forankret i hverandre. Tvillinger, eneggede tvillinger. Enn så mange ganger jeg skriver om det, slutter aldri tankene å spinne, slutter aldri spørsmålende å svirre.
Vi har vært igjennom det faktum at som eneggede tvillinger, så skal man i utgangspunktet bli skapt som et barn. Det var én sædcelle som smeltet seg sammen med ett egg, og så begynte det å vokse. Så skjedde det en delingsfeil, og det som skulle bli til et lite embryo, ble til to embryoer som vokste side om side.
Jeg er ikke i tvil om at tvillinger som deler et tilnærmet identisk DNA med sin søster eller bror har en tilknytning til hverandre som vi andre bare ikke kan fatte, selv ikke en tvillingmor. De hører sammen, fordi de i utgangspunktet skulle vært som smeltet sammen til ett.
Men selv ikke eneggede tvillinger har likt fingeravtrykk, og heller ikke 100% likt DNA slik man lenge trodde. Det er noen bitte små forskjeller, og de forskjellene gjør at selv om de to barna som skulle vært skapt som den samme, og vært helt like, er forskjellige.
Det er bare det at forskjellene er godt gjemt og nesten helt usynlige for de som ikke kjenner dem svært godt. Jeg vet alltid hvem som snakker, selv om jeg ikke ser hvem av dem det er. Det er fordi de har forskjellige stemmer, og forskjellige måter å snakke på. Men det er bare ørene mine og farens med som virkelig har evnen til å oppfatte det.
I en gruppe er de likere enn noen andre steder, for sammenlignet med de andre barna er de to helt identiske. Så i en barnehage er det faktisk vanskeligere å kjenne de rett, for likhetene der overskygger de små forskjellene som er. I barnehagen lærer de seg til å se hvem som er hvem, for det vil alltid være en liten forskjell, men at de to har forskjellige stemmer, det drukner i havnet av de andre stemmenene. At de to snakker på ulik måte er umulig for andre å høre.
For sammenlignet med andre barn, er de to helt like. De har helt forskjellig personlighet, men det synes ikke i en gruppe med flere barn, for i den gruppen av forskjellige barn, så har de eneggede tvillingbarna veldig mange felles interesser sammenlignet med de andre.
Så det overrasket meg da barnehagen fortalte at de måtte se for å hvite hvem som pratet, og det overrasket meg at de så på dem som to så like jenter. Men så forstår jeg, for de små nyansene jeg kan se her hjemme fordi jeg bare har de to å sammenligne hverandre opp i mot, er ikke mulig å se på samme måte blandet med 17 andre barn i en gruppe.
For i den gruppen så er eneggede tvillinger så godt som identiske
Jeg valgte å legge meg helt lavt i terrenget i helgen, rett og slett ta en time out etter mye sykdom. Det er jo litt rart med det, men etter at det nå har blitt to uker som vi har hanglet oss i mellom, så føles det litt ut som dette: nå er det vel bare å stålsette seg for høstsykdommene. Litt sånn at en ulykke kommer sjeldent alene. For selv om det har vært utrolig mye greier, veldig mange legebesøk og til og med sykehusvisit de siste to ukene, så har ingen av oss vært innom de sykdommene som faktisk går rundt oss som ild i tørt gress om dagen: omgangssyken, forkjølelser, øyekatarr og munn, hånd og fot-syken. Er vi riktig heldige nå så lar vi oss smitte denne uken. Haha.
Nei, det får være nok negativitet for denne dagen. Det er jo mandag, og alle forutsetningen for at dette skal bli en bedre uken en den forrige og den før der, er til stedet!
1. desember kommer rasende fort nå, kun en måned igjen, og det betyr at i alle fall jeg har veldig mye spennende å drive med framover. Flere som er klarer for årets DIY-julekalender?
Er det noen som vet hvordan man kan legge en hel uke i søplekurven, og så få den slettet for godt? I så fall, er jeg veldig interessert i å vite hvordan.
Denne uken her, har vært brutal! Det er fredag, og hvis jeg skal gjøre en kort oppsummering av uken min, så ser den slik ut: Jeg har ligget på sofaen, ligget litt mer på sofaen, og vekslet mellom sofaen og sengen. Så har jeg hengt over doskåla, og holdt meg til hodet.
Det kraftige migreneanfallet jeg fikk oppleve om søndagen, satt så hardt og lenge i kroppen at den slo meg fullstendig ut. Det var egentlig ikke før ut på onsdagen at jeg begynte å føle meg sånn passe normal, og så kom torsdagen og jeg startet dagen med et nytt migreneanfall. Heldigvis mildere i går, men likefullt ødeleggende for hele dagen.
I dag har jeg klart å få hele meg, helt til Oslo i et møte med resten av bloggerene, folk fra Nettavisen og Egmont. Det tar meg en time å kjøre inn, så det er ikke all verden det, men allikevel er det ukas store bragd, for sammenlignet med lengden fra sofaen til sengen og til sofaen igjen, så er jo en tur retur Oslo voldsomt langt.
På tirsdag valgte jeg å skrive et innlegg om det å ha migrene, og en av årsakene til det er jo nettopp det at migrene er en veldig misoppfattet sykdom, og et ord som misbrukes mye sammen med små hodepiner som lar seg kurere av en smertestillende.
Jeg har derfor de siste døgnene mottatt enormt med varme ord fra veldig mange av dere. Flere har takket meg for å sette ord på sykdommen, og mange deler smertene med meg.
Så er veldig mange som kommer med vettuge råd.
Noen tror åpenbart de er legene mine, for de stiller nemlig diagnoser på meg. Symptomene mine kan nemlig minne svært mye om drypp på hjernen. Det kan nok virke som jeg heller har cluster-hodepine, enn migrene.
Interessant hvordan man kan fjerndiagnostisere på den måten uten å vite hele sykdomsforløpet, og antagelig ikke ha medisinsk bakgrunn.
Andre kommer med velmente råd: De søteste er kanskje de som spør om jeg har vært hos legen og prøvd migrenemedisin. De typiske er de som spør om jeg har prøvd den ene eller andre typen migrenemedisin.
Jeg forstår at det er veldig godt ment, men som migrenepasient, så er det også normalt å kjenne sin sykdom svært godt, og så klart blir man fraktet til legen når man som tenåring opplever sitt første migreneanfall og tror med 100 % sikkerhet at man kommer til å dø. For når man ikke før har opplevd den typen smerte migrene utløser, så tror man at den smerten er livssvarlig. Så klart har jeg prøvd migrenemedisin og vært hos legen, og ja, jeg har prøvd Imigran nesespray som funker så utmerket for den ene av dere, og Maxalt smeltetablett som redden verden til den andre av dere. Når sant skal sies så tror jeg ikke legen min har så mange alternativene igjen å prøve på meg. For jeg har vært igjennom dem alle. Jeg har ikke bare tatt medisiner når jeg blir dårlig, jeg har gått på medisiener daglig for å forebygge. Jeg har tatt MR av hjernen for å utelukke alt annet, jeg er frisk som en fisk, men jeg har migrene, og anfallene kommer.
Så er det de vettuge rådene: Jeg kan jo bare starte med å ta en type shake, så er problemet mitt løst. Blir jeg veganer kommer jeg ikke til å få et anfall igjen. Jeg må bare slutte med sjokolade, eller lakris, eller aspartam, eller vin, eller sukker, eller fett – for de utløser migrene hos mange andre.
Men så er det slik da, at det er ingen sammenheng i det hele tatt på mat og min migrene. Så klart hadde jeg sluttet å spise det ene eller det andre, om jeg så at det var en av mine triggere, men det er ikke mat som er mine triggere, det er helt andre ting: søvn, stress og hormoner.
Jeg kan love dere at som tobarnsmor er det jammen ikke like enkelt å alltid styre over søvn, stress og hormoner.
Det beste rådet av dem alle, har jeg spart helt til slutt:
For jeg kan egentlig bare begynne å røyke litte bitte granne cannabis, og selv om anfallene ikke blir borte, så blir de i alle fall litt mildere å takle!
Tusen takk for gode råd alle sammen, men jeg tror jeg må løse dette med lege og nevrolog i stedet.
Jeg satt plutselig i besittelse av en hel pose skremmende gode Polarbrød, så jeg kastet meg rundt, og laget noen – bokstaveligtalt; skremmende gode matretter.
Hvem sier vel ikke nei takk til litt eder og galle fra Herr Gresskar, med en frisk salat og noen myke ferske Polarbrød til?
For mens gryteretten koker seg selv på platen, står det ikke på å skjære ut to øyne og en munn i et gresskar. Til slutt er det bare å helle gryteretten over, og legge ved noen ferske Polarbrød så er middagen reddet, og mange mammapoeng er sanket.
– Sett fantasien løs Setter man først fantasien løs, så synes jeg ikke det er noen grunn til å stoppe etter en deilig middag. Polarbrød kommer tross alt i veldig mange variasjoner; noen fine, noen grove, noen flate, noen hjerteformet – Men en ting har de alle til felles: De er steike gode og veldig myke.
Polabrød-gebisset Søtt og klissete, men så veldig godt!
– et stykk Polabrød av typen hvete – smurt inn med et deilig lag peanøttsmør Så til den morsomme “biten”: – plasser inn alle tennene (marshmallows) og en rød stor tunge (jordbær)
Polarbrød med spider Et ypperlig kveldsmåltid for den lille i hus? Det skal jeg i alle fall si deg at ble den beste kveldsmaten jentene har fått på lenge. Selv om de egentlig spiste akkurat det samme en kveld litt tidligere, men det vet i ikke de, for det så ikke like kult ut da.
– Polarbrød i hjerteform – en liten skive ost – så to giganstiske druer skåret ut som en skremmende (ok da, ganske søt) edderkopp. Så en liten bil eple, med en utskåret munn, og med et søtt lite jordbær plassert i mellom en frådende av peanøttsmør-spytt.
Helt til slutt min favoritt: Skremmende gode
– Polarbrød sitt Mykt Tynnbrød av rug. – Fyllt med ost, skinke, krydder og litt ketchup.
Så enkelt og en deilig lunsj det er!
Kanskje har du dine egne ideer? Dette er uken for å slippe dem fri, i alle fall om der hviler monstere, zombier eller et stort bedrageri.
Jeg skal gi meg selv en sjanse, så da håper jeg du er grei med meg, vis litt tålmodighet, ikke irriter deg over skrivefeil. Du skal vite at jeg bruker veldig lang tid på å skrive denne teksten. Ikke fordi den er vanskelig å skrive, men bare fordi øynene mine fremdeles ikke er tilbake til normalen. Jeg skal prøve å skrive så godt jeg klarer, men om det blir noen feil, se forbi dem.
Jeg er ikke blind, jeg ser riktig så godt, så lenge øynene mine slipper å hvile på en skjerm. Det verste av alt er den sorte lille skriften på den alt for hvite bakgrunnen, da er det som om synet mitt ebber ut, som om alt beveger seg. Derfor sitter jeg helt stille, kniper øynene sammen til smale sprekker bak brillegrassene, lyset på dataen har jeg dempet til det minimale, og så prøver jeg å følge hvert ord jeg trykker fram på skjermen.
I dag er bedre enn i går, og i går var bedre enn søndag.
Det var på søndag jeg ble syk, på hotellrommet i København, like før frokost. Vi skulle gå i gatene, besøke tivoli og spise god mat. Vi skulle nyte den siste weekenddagen, for flyet gikk ikke før 20:30 om kvelden. Det ble ikke slik, for jeg ble syk.
Jeg fikk migrene. Et oppbrukt ord på en oppbrukt “sykdom”, et negativt ord for “vondt i hodet”. Vet du hvor mange som forteller en migrenepasient at han eller hun burde prøve å ta en Paracet? Antagelig like mange som forteller at de har migrene når de trenger en halvtimes blund på øye. Selv jeg klarer ikke å ha respekt for alle de der ute som sier de har migrene. Det blir litt som med de som har allergi, de som faktisk har en gjør alt for at ikke allergien skal styre livet deres. De som kanskje, muligens, kunne hatt, en bitte liten intoleranse krever en helt egen meny.
Men så er det kanskje nettopp fordi migrene finnes i like mange variasjoner som allergi, at vi ikke riktig vet hva vi skal forholde oss til. Selv for en enkeltperson er den heller aldri lik.
Så for å gi et innblikk i hvordan migrene kan se ut, skal jeg forklare deg hvordan jeg hadde det på søndagen.
søndag: Et sant smertehelvette
Klokken var halv 10 om morgen, lyset reflekterte fra vinduet, inn i speilet foran meg, og tilbake til øyene mine. Jeg ble blendet, i alle fall trodde jeg det. Jeg var ikke blendet denne gangen, jeg hadde mistet synsfeltene, fase én i min migrene.
Jeg sendte min søster og mamma ut. Jeg takler min smerte alene, jeg har taklet min smerte i 12 år. Jeg trenger å være alene, for jeg orker ingen lyder, jeg orker ikke lys.
Men jeg taklet ikke smerten, ikke denne gangen, den var alt for sterk.
Klokken 13:00 kom de tilbake, jeg hadde kastet opp, to ganger. De kjenner sykdomsforløpet mitt godt, så derfor spurte de om jeg ikke pleier å bli bedre etter oppkastet. De burde hatt rett, men denne gangen var det bare oppvarmingen på hva jeg skulle måtte vente.
5 timer kastet jeg opp, uten ett kvalmestopp. 10 timer med smertefest så intens at både min mamma og søster tidvis måtte veksle på å holde på meg, stryke på meg og rugge meg. Jeg grein, som et barn. Jeg mistet kontrollen over min egen kropp, smertene for intense, jeg skjønte ikke selv at jeg hyperventilerte før mamma sa jeg bare kunne besvime. Jeg mistet førlighet i ansiktet og i hendene. Så mistet jeg taleevnen. Hele kroppen min skalv, jeg frøys så mye, jeg svettet så mye, så de hjalp meg med å bade. Mamma snakket med sykehuset, søster hentet ut reseptbelagte medisiner til å stikke inn der bak, jeg kastet jo opp alt annet. Jeg skrek at det var nok, jeg fortalte at jeg ikke orket mer.
Et kvarter før vi måtte dra til flyet stanset spyingen, og med en rullestol kunne familien frakte jenta si hjem. Ei jente som dagen før spankulerte bortover gangen med et stort glis om munnen, ble trillet askegrå og krøplete ut av hotellet.
Det er hva migrene kan gjøre med et menneske. Min verste fiende, min største skrekk
