Den eneste måten å fjerne de forbanna kompleksene på, er å putte en god dose selvironi på det og innrømme ovenfor seg selv at en hver engen kompleks er en forvridd illusjon om at noe er galt, til tross for at ingen andre har ofret det ved en tanke.
Komplekser
På en dårlig dag kan jeg finne titalls, nesen er for oppstoppet, pigmentsamlingen på overleppen ligner en bart på avstand, en skjev fortann, to ører i forskjellige størrelse, det ekstra mageskinnet etter to graviditeter og litt for lite trening, cellulittene under rompa.. Jeg skal stoppe der, enda jeg kunne fortsatt til det kjedsommelige.
Som om vi mennesker ikke skulle hatt nok med at vi overanalyserer egne samtaler og egen væremåte, så skal vi også bruke fordømt mye energi på å tenke på en tann som er skjev, eller en føflekk på feil sted. Jeg skulle gjerne sagt at jeg hadde løsningen for hvordan jeg ser forbi mine egne “feil”, men dessverre har jeg ikke funnet noen enda.
Elsk deg for den du er, sier de, men det gjør man jo ikke. Det er ikke et menneske i denne verden som får mer kritikk enn “jeg-et”. Hadde jeg sagt halvparten av det jeg sier til meg selv på en dårlig dag til en nær venninne av meg, så hadde hun ikke villet være vennen min. Skremmende, jeg vet. Men sånn er det, for alle bortsett fra unntakene.
Vi er altså så harde mot oss selv, dømmer oss selv, kritiserer oss selv, nedverdiger oss selv. Ikke hele tiden, ikke hver dag, men ofte nok til at det er slitsomt.
Selv ble jeg aldri skapt med feminine og fyldige bryster, nei om det fantes noen gud, så tror jeg han glemte hele greia da jeg ble skapt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har drømt om; “å bare få litt pupp!”
En dag ble faktiskdrømmen min oppfylt, og av helt naturlige årsaker. Jeg fikk mine første barn, to nydelige små tvillingjenter. Jeg kunne stoppe i speilet bare for å beundre de grisevonde sprengte ammepuppene. Flotte var de, uten tvil! Men så kom dagen det ble slutt på ammingen, og det tok ikke mange dagene før puppene altså ikke bare gikk tilbake til sin flate form, nå var det som om de til og med gikk innover.
Jeg kunne si til meg selv i speilet – “du ser ut som en mann!” Men så tok jeg til fornuft og byttet ut skuffelsen med selvironi. Vet du, det funker som rakkeren!
I dag har jeg tenkt til å komme med en oppfølger til mitt gamle innlegg.
For ti måneder siden fikk jeg igjen oppleve mine store drøm om å få ha pupper. Jeg fikk min tredje baby, og til tross for at jeg selv ikke under amming klarer å krype over en b-cup, så er det for meg helt legendarisk. Stolt er jeg over at jeg fremdeles kan amme den ti måneder gamle jenta mi, men en ting som ikke var ett problem da jeg fikk tvillinger, har skapt litt problemer for meg denne gangen.
Mini har fått seg en FAVORITTPUPP! Ja, jeg skjønner at dette er like normalt som at det er normalt å ha en favorittstilling, men med erfaring fra tvillinger ved sist barselperiode så var denne helt nytt for meg.
Etterhvert som månedene har gått, har ammingen blitt sjeldnere, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sluttet å amme på den av puppene hun ikke var noe spesielt interessert i. Den andre puppen der i mot, den synes hun er veldig god å ha.
Det var mannen min som lurte på om jeg snart skulle gå tilbake til litt penere bher enn ammebhene. For ammebhene mine ligner ikke det grann på de ammebhene Caroline Berg Eriksen hadde med i fødebagen, mine ser ganske mye slappere og slitene ut enn som så.
Jeg tok derfor turen innom KappAhl en dag jeg hadde litt tid til overs. Siden jeg ikke har brukt normale bher det siste året tok jeg med et par inn i prøverommet for å sjekke ut størrelsen..
Det var bare ett problem, og det var dette..
Og hvem bryr seg egentlig? Ikke babyen min. Ikke mannen min. Så svaret er = ingen bryr seg om andres skavanker, skjevheter og unike karaktertrekk !
Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –