Jeg var sikker på at jeg skulle passere ubemerket igjennom denne gangen, bare skli igjennom ammetåken med klar sikt og skarp hjerne. Men nå må jeg bare innse det! Jeg står midt i tåka med en hjerne som smelter ut av nesen på meg..

Mini har rukket å passere tre måneder, og la meg tørre å påstå at det har gått smertefritt. Ikke bare har vi sluppet unna kolikk og nattevåk, men selv jeg har vært rimelig on track. Altså har jeg husket å handle inn til middager og fått til barnehagelevering og henting og alt en alt for travel trebarnsmamma skal rekke over (kanskje med unntak av husvask, den skal jeg ikke påta meg noen ære for de siste tre månedene).

Jeg har til og med rukket å tenke over denne ammetåka, ledd over hvor mye merkelig jeg gjorde da jeg sist hadde babyer for fem år siden, og skrytt over hvor godt jeg har klart meg til sammenligning denne gangen.

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg lo litt for tidlig.. 

En uke før dåpen til mini klarte jeg å glemme hele greine og avtalte jentekveld dagen før dåp. Jeg kom heldigvis på denne dåpen dagen etter og måtte avlyse jentekvelden. 

I går skulle jeg hente meg et iskaldt glass med cola zero fra kjøleskapet, for cola zero er min guilty pleasure. Det var for øvrig mitt andre glass denne kvelden, for jeg tok med meg det tomme glasset fra arbeidspulten til kjøkkenet. Tok ut colaen, gikk tilbake til stuen med colaen i hånden, skulle til å sjenke meg et glass, men innså at glasset var borte. Gikk tilbake til kjøkkenet for å finne glasset, glasset sto i kjøleskapet og kjøleskapsdøren hadde jeg gått i fra på vid gap.  

På onsdag fikk jentene fri fra barnehagen, og vi reiste med baby og hund ut på en fantastisk skogstur. Det gikk helt utmerket bra, helt til vi kom hjem. Mannen i hus kom hjem fra arbeid et kvarter etter vi selv var kommet hjem. Han tok den kjente hilserunden på alle dame sine; mini på tre måneder, de to litt større på fem år og meg. Så sa han “Men hvor er Tyra?” Siste damen i flokken manglet. I det jeg innså at jeg hadde glemt min kjære firbeinte følgesvenn i bilen så innså jeg at hjernen, den er på vei ut med forkjølelsessnørret. 

I dag kjørte jeg de to store til barnehagen, vi var så sent ute at jeg ba de droppe tannpussen. Fredag er turdag, tenkte jeg. Klokken var allerede 09:30 og vi var fremdeles hjemme. Vi raste av gårde, parkerte bilen på skjeve, og småløp opp til barnehagen i håp om at de ikke allerede hadde rukket å gå på tur. Ute tuslet mange små barn og jeg sa ut i luften “I alle dager, du var da alt for dårlig kledd til å være ute!”. Selv hadde jeg dratt på meg gubbens store boblejakke for gradene viste ikke mer enn ett sekstall. Så oppdaget jeg det, pedagogen med jakken over armen, og så mannen med det store kamera på stativ foran seg. 

!BARNEHAGEFOTOGRAFERING! 

Jeg kikket bort på jentene mine, som hoppet og spratt fornøyde mot porten. Nevnte jeg at vi ikke rakk tannpussen? Jeg vil bare poengtere det at tannpussen her i hus er langt mer prioritert enn hårfrisyren, så da skjønner du sikkert at den også fikk leve sitt eget liv denne morgen. Etter utseende å dømme var det ikke vanskelig å se at de hadde lagt seg med et litt halvfuktig hår i går kveld. 

Jeg kikket tilbake på alle de små barna på innsiden av gjerdet. Alle sammen var kledd opp som små voksene, guttene i rutete skjorter og jentene i nydelige hjemmestrikkede kjoler. 
Blikket mitt flakket tilbake til mine egne barn, akkurat denne morgen hadde de kledd på seg selv, og vi vet vel alle hvordan det ser ut. I så fall om du skulle lure så har jeg tatt bilde ved en tidligere anledning

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –