Da overlegen ringte fra sykehuset og fortalte at jeg hadde forstadie til kreft i livmorhalsen, svartnet det, og alt jeg klarte å tenke på var de rundt 70 kvinnene som dør av livmorhalskreft hvert år – jeg var sikkert en av dem. 

I dag skal jeg rippe opp i gamle følelser, og gjenfortelle min historie som ligger fem år tilbake i tid. Jeg vil sette lys på et tabubelagt tema, for selv hadde jeg ingen å snakke med, jeg følte meg helt alene og visste alt for lite. Jeg kjente ingen som hadde opplevd det samme, trodde jeg.  

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

     “Skal vi bare ta med en celleprøve når du først ligger her?” spurte legen, der jeg lå i gynekologstolen i svangerskapsuke 12. “Ja, det kan du vel”, svarte jeg,  intetanende om hva det ville si. Jeg var bare 21 år, og celleprøve var noe fjernt som hørte framtiden til. 

Sjokket kom da legen ringte meg en uke senere. Celleprøven viste unormale celler, men det kunne jo være at graviditeten påvirket prøven til å gi et feilaktig bilde. Jeg skulle ta det helt med ro, det var sikkert ingenting å bry seg om, men jeg måtte huske å ta en ny test etter svangerskapet. 

Svangerskapet tok slutt, og livet mitt var blitt beriket med to nyfødte helt altoppslukende små piker. Over meg hang beskjeden om at jeg måtte ta en ny celleprøve, men inni meg hadde jeg bare lyst til å la det være. Unngå ubehag, både ved å blotte seg, men også for et eventuelt negativt svar. 

Tenk om prøven stemte, tenk om jeg fremdeles har celleforandringer? Nei, det tviler jeg på. Jeg har jo ikke merket noe.. 

Jeg var bare nødt, og en ny prøve ble tatt. Denne gangen så sikker på at resultatet fra den forrige bare ville bli feid under teppet som ubetydelig. 

Telefonen ringte en andre gang fra legekontoret, det begynte å prikke i huden da jeg så nummeret på skjermen. Jeg visste at om prøven var fin ville jeg ikke høre noe, men nå ringte det igjen. 

Prøven viste det samme som sist, grove celleforandringer, jeg ville bli henvist til sykehuset. 

Det gikk slag i slag fra nå, kort tid etterpå var jeg på plass på sykehuset og gynekologen tok en vevsprøve som ble sendt inn til analyse. Fremdeles virket det veldig uvirkelig. 

Det skjer nok ikke meg.. 

Det er rart hvordan man kan gå i fornektelse selv etter to prøver, men selv om jeg ikke stolte på at celleforandringene var til stedet, begynte jeg å lese meg opp. Jeg burde blitt beroliget av å lese at så mange som 70-80 % av norske kvinner blir smittet med HPV viruset en eller annen gang, og at så mange som 10 % av norske kvinner får behandlingsverdig celleforandringer (tallene er fra 2013, så ta forbehold om at de er endret i dag). Men i stedet for å bli beroliget av at jeg slettes ikke var alene, hang jeg meg opp i at 1 % får livmorhalskreft, og at en av tre med livmorhalskreft dør. 

Det ringte fra sykehuset. 

Ha – lo?” sa jeg og ble stille mens jeg lyttet til det legen hadde å fortelle. Jeg følte allikevel at jeg bare oppfattet bruddstykker av samtalen

Høygradige celleforandringer – CIN3 – den groveste typen – forstadie til kreft – konisering – skjære bort det syke vevet. Men jeg var jo for ung!? Det hadde jo denne gynekologen sagt selv! 

Jeg kjente hvordan beina under meg begynte å skjelve. Det begynte å prikke i hele kroppen min. For legen var dette en hverdagsbeskjed, for meg var det en beskjed om at døden var like rundt hjørnet. For enda jeg visste at det fremdeles var langt i mellom grove celleforandringer til kreft og så død, så føltes det allikevel som om det lå rett foran meg. 

Jeg fikk dødsangst og jeg gråt. Jeg gråt på mine venninner som heldigvis var på besøk, og senere på dagen gråt jeg sammen med min mann. 

En måned senere var det hele over. Det syke vevet var blitt fjernet under et lite inngrep, og selv om jeg måtte vente en tid med å ta en ny celleprøve ville jeg med stor sannsynlighet være helt frisk. 
 

I dag er det mye mer fokus og langt større åpenhet rundt celleforandringer i livmorhalsen, og HPV-vaksinen har kommet inni vaksinasjonsprogrammet. Det gleder meg veldig, for selv visste jeg for lite om viruset og celleforandringer og det gjorde at jeg ble fryktelig redd.
I dag vet jeg mye, og jeg vet hvor ekstremt viktig det er å sjekke seg! 

Så, sjekk deg! 

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Reklame | Fotoknudsen

Jeg tror ikke jeg kan få skrytt fotoknudsen.no nok opp i skyene, så da jeg fikk vite at de ville gi meg en rabattkode å dele med leserne mine, så ble jeg helt vilt glad!
Rabattkoden: TVILLING gir hele 40 % avslag på alle produkter i nettbutikken fra i dag og til og med 10. september. 

Hvor mange bilder jeg har mistet, eller hvor mange bilder som bare har blitt glemt på en ekstern harddisk fordi jeg ikke har fått de inn i ett album, det orker jeg nesten ikke å tenke på, og jeg tviler på at jeg er alene om det. Derfor så oppfordrer jeg deg til å sparke deg selv bak å gå inn på fotoknudsen.no og lage fotobok nå som du kan få så god rabatt.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg utsatte og utsatte fordi jeg trodde det var fryktelig tidkrevende og avansert å lage fotobøker. Sannheten er at tiden det tar å lage en fotobok er helt fantastisk koselig og rørende fordi man jo bringer fram minnene fra de beste opplevelsene.
Den første boken jeg laget, laget jeg for ett år siden, bryllupsboka vår. Jeg laget den hos fotoknudsen.no og jeg ble så overrasket over hvor enkelt det var å lage fotobøker i deres fotobokprogram. I løpet av de siste 12 månedene har jeg framkalt åtte fotobøker hos fotoknudsen, og det er åtte flere enn jeg har laget hele resten av livet.

Den siste boka jeg har laget er selvfølgelig om Vilde, og hennes start i livet: graviditet, fødsel og nyfødttiden. Øyeblikk som virkelig fortjener å få komme inn i ett album. 

Hvert år, de siste fire årene, har vi gledet besteforeldre, oldeforeldre og oss selv med å gi kalendere med bilder av barna til jul. Jeg var solgt etter første pakke jeg mottok i posten, så etter det har julekort, takkekort og invitasjoner blitt bestilt igjennom siden.

Det at det er så utrolig enkelt og raskt å lage fotoprodukter er hovedgrunnen til at jeg er så glad i denne fotosiden, i tillegg må jeg gi de skyrt for utrolig rask levering og en enestående kvalitet. Når jeg lager fotobøker, bestiller jeg bøkene med layflat innbinding og glanset ark. Bildene blir råfine, og man kan til og med plassere bilder midt i bretten uten at det gjør noe.

Dåpsinvitasjon 
Nå er det ikke lange tiden til mini skal døpes, og siden jeg også bestilte invitasjonene til dåpen på fotoknudsen så har jeg lyst til å vise de fram.

Invitasjonene har jeg laget på dobbelt kort, og papirtypen høykvalitets Premium matt. Jeg synes de ble så utrolig fine, og det beste ved at jeg bestemte meg for å lage invitasjoner som dette er jo nettopp det at jeg tok meg litt tid til å ta noen helt magiske bilder av mini, som jeg ellers antagelig ikke ville gjort.

Jeg takker fotoknudsen og gjentar: Rabattkoden: TVILLING gir 40 % rabatt i hele butikken fram til, til og med 10. september.

 Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –