Tiden raser forbi, før vi vet ordet av det har det gått 4 år og 7 måneder. Vi tar for gitt det som var, for tiden visker ut minner, gjør de svakere, nester som drømmer.
Tiden sliper bort alle spor som en gang viste den nakne sannhet av to barn født premature.
Det skulle vise seg å ta litt mer enn ett helt år, før de jevnet seg ut med de andre. Det første året de levde lå de to måneder bak sin egen alder, de to månedene de var født for tidlig.
I dag er det verdens prematurdag, for å ære våre minste helter. Så i dag skal jeg minnes tilbake til den gangen våre jenter så brått bestemte seg for å forlate den trygge hulen i svangerskapsuke 32.
Det var ingen hasterkeisersnitt, ikke noen svangerskapsforgiftning, alt var som det skulle, helt til fødsel satte i gang av seg selv. Medisiner for å stanse riene hjalp ikke. Jeg rakk å få en av to spøyter med lungemodning, før de entret verden igjennom en normal fødsel. Født med to minutters mellomrom, og i underkant av 1800 og 1900 gram store.
I øyeblikket klarer man ikke ta innover seg det som skjer, man er bare til stedet og følger beskjeder som blir gitt. Jeg fikk aldri barna på brystet da de kom til verden, tvilling 1 ble trillet av gårde i en stormende fart, mens nye mennesker gjorde seg klare til å ta i mot tvilling 2. Også hun ble trillet av gårde så fort navelstrengen var klippet av.
Jeg ble liggende igjen, tom på utsiden, tom på innsiden. I to timer ventet jeg, for å bli født før tiden kan være tøft. Vårt ene barn fikk respirasjonssvikt, og i flere døgn etter fødsel stanset de bare brått å puste.
I dag tar jeg det for gitt at jeg har to friske barn, men innerst inne vet jeg hvordan det var å se maskinene begynne å pipe fordi de igjen suttet å puste. Innerst inne vet jeg så inderlig godt at hadde det ikke vært for kompetansen, utstyret og det helsesystemet vi har her i Norge, så hadde resultatet vært så brutalt annerledes.
Men mest av alt er jeg stolt av å være mamma til to fightere!