Jeg synes det er merkelig hvordan det er mulig å miste alt av krefter i brøkdelen av et sekund..
I går var jeg nemlig så energisk, jeg følte meg som meg selv, og det er lenge siden. Jeg sang, og lagde video til årets kreative julekalender. Jeg var der jeg pleide å være, full av glede, full av arbeidslyst. Så var det som om det smalt, og med ett satt jeg bare å stirret ut i det blå, helt tom på innsiden.
Jeg innser at jeg har hatt fordommer mot andre som har fortalt hvor slitene de har vært. Jeg har liksom ikke tatt det for god fisk, for slik jeg så på det, var det jo bare å komme seg opp av sofaen og tenke litt mer positivt, så kom det nok til å gå over ganske så kjapt. Da er det jo egentlig bra, tenker jeg, at jeg har møtt meg selv i døra. For i går var ikke klokken mer enn 14 på formiddagen da det brått sa stopp.
Jeg hentet barna tidlig i barnehagen for de skulle på generalprøve med balletten allerede klokken 16 i godt stykke unna. På et vis, så leverer jeg i mammarollen, antagelig fordi man som mamma ikke har så mange andre valg.
Men så kom vi hjem, og jeg prøvde helt oppriktig å ta meg sammen. Jeg skulle jobbe, for jeg har ikke råd til noe annet. Det var bare det at det ikke nyttet, og når det ikke går, så blir jeg så skuffet over meg selv, at jeg gir meg selv et så forferdelig dårlig selvbildet.
Det er ikke noe jeg bare sier, hele kroppen viser så tydelige tegn på at jeg er sliten. Øynene mine klarer ikke holde fokus, fingrene mine sovner som om jeg ligger på dem, kroppen min føles fysisk tung og jeg lider at et gjespesyndrom. Det høres helt banalt ut, men det er helt sant.
Klokken 20:30 i går kveld sovnet jeg på sofaen, 21:15 bråvåknet jeg, men da var det for sent å prøve på noe mer, så jeg gikk å la meg.
Jeg er et b-menneske med lakenskrekk. Jeg sovner aldri på sofaen, og jeg legger meg når jeg innser at klokken er alt for mye til at jeg neste dag må stå opp samtidig som to barn som har en innstilt døgnrytme på å våkne klokken 07:00.
Jeg er ikke meg, og jeg hater det. Men jeg er bedre enn jeg var, og blir bedre for hver dag, så derfor vil jeg dele. Ikke for å få trøst og empati, men for å motbevise egen fordom. Det er faktisk mulig å være så sliten at det gjøre den minste lille ting kan føles som å bestige et helt fjell.
– Speiltvillingene på Facebook –
Det er SÅ lov å være sliten, alle kan bli det, og det burde ikke være noe å skamme seg over. Har nettopp vært igjennom en periode selv, fullt sykemeldt i 4 uker, halvt sykemeldt i tre uker. Nå er jeg snart ferdig med første arbeidsuke, og lurer rett og slett på om jeg har begynt å jobbe for tidlig. Trodde plutselig jeg var i god nok form, men har vært et mammamonster de to siste dagene!
Før jeg ble sykemeldt ville jeg ingen ting, orket ingen ting. Det var et ork bare å lage mat eller henge opp tøy, ingenting var gøy, skuldrene var oppunder ørene og nattesøvnen var elendig på tross av at jeg var trøtt hele dagen. Jeg hadde hjerteklapp flere ganger om dagen, og lurte på hva jeg kunne gjøre for å få en pause fra alt. Tenk om jeg kom i en ulykke, da kunne jeg bare ligge der og slappe av, ingen ville forvente noe av meg (en forferdelig tanke, men den var der hver dag!) Jeg følte det som om barna var umulige og slitsomme hele tiden, nettopp fordi jeg ikke orket å møte deres behov.
Jeg har valgt å snakke om det med bekjente, nettopp fordi det ikke burde være tabu. Jeg sa fra meg verv, og fant ut at jeg ikke alltid må være et ja-menneske. Hvis det jeg blir spurt om ikke gir meg noe igjen, kan jeg si nei.
Som mannen min sier: Hvis du ikke kan være noe for deg selv, kan du heller ikke være noe for noen andre. Altså – har du ikke energi og overskudd til deg selv, da har du det heller ikke til andre.
Ta livet med ro, ikke stress med bloggen. Alle forstår om du tar deg en sykemelding! Sleng deg på sofaen, les en bok, sy en kjole eller lag et møbel – gjør det du synes er gøy og det som gir deg energi!
God bedring 🙂
Kjenner meg så godt igjen. Jeg har også lært forskjellen på “vanlig” slitenhet og den som sitter slik i kroppen at man rett og slett i fungerer. Jeg har mer enn én gang måttet ofre lunsjen på jobben og rett og slett lagt meg til å sove inne på et tomt rom for jeg klarer ikke å forme tanker. Jeg klarer bare å være fullt funksjonell i noen timer om gangen. Jeg har jo årsakene klare i det at jeg har en depresjon og en nevrologisk søvnforstyrrelse, men likevel — folk forteller meg at jeg bare må få meg litt frisk luft og ta meg sammen… Åh, skulle ønske det var så enkelt!
Veldig takknemlig for at du deler dette! Tror mange har godt av å høre det, både andre med fordommer og andre som sliter med lite energi. Det er i hvert fall helt sant at det ikke er «bare» å komme seg opp sofaen!
Anette: <3
Mia: <3
Lene, mor til to: <3
Har du nok sjekket at du har nok jern? God bedring, og ta deg tid til å sove nok <3
Har du vært til legen og sjekket for b-12 mangel, d-vitamin osv? Slike mangler kan gi symptomer som utmattelse, prikking i hender og føtter osv.
Ta det på alvor og ro ned så mye du bare klarer<3 Det er bedre å ta det litt rolig en periode og komme seg litt ovenpå igjen, istedenfor å la «kræsjen» bli langvarig!:) Heier på deg søta!!
Hei Stine. Det kan høres ut som du har møtt veggen kitt? Jeg er 31 år gammel og mamma til 2 på 8 og 11 år. I mars i år hadde jeg selv et litt ublidt møte med veggen. Det begynte med uregelmessig hjerterytme og elendig søvn. Inn g ut hos legen som målte disse hjerterytmeforstyrrelse e og ba meg om å ta meg en 3 dagers for å prøve å stresse ned. Jeg følte meg ikke engang stresset.. Viljesterk g sat som jeg var fortsatte jeg etter de 3 dagene hjemme. Jeg raste avgårde, hadde hverken tid eller lyst til å være hverken redusert eller syk. I slutten av april kollapset jeg på jobb, innlagt på sykehus. Utredning for alt fra hjerneslag til borrelia, MS og hjertesykdom ble satt i gang. Legene sykemeldte meg i en uke også var det tilbake på jobb igjen. I slutten av juni sa alt stopp. Kroppen min hadde prøvd å si i fra i flere måneder om at den ikke klarte mer, men hverken jeg eller legene tok dette på alvor. Det skumle er at om du ikke hører så slutter ikke kroppen å si ifra, tvert i mot, den roper bare høyere. Til slutt smeller det.. Hardt og brutalt og utbrent som sykdom er et faktum. Og det er den utbrente selv som sist innser at man er utbrent.
Dette er en kortversjon av et år som har vært svært tøft for min del og jeg vil på ingen måte anbefale noen å la det gå så langt. Ønsker å komme med et godt råd. Hør på kroppen. Slapp av, gi deg selv tid til hvile. Ikke tving fram energi du egentlig ikke har for øyeblikket, det kan bli dyrt på sikt.
Ranveig: <3 Jeg gjør så godt jeg kan, og lytter til kroppen. Tar valg som gir meg energi og så sovner jeg når kroppen ikke orker mer for den dagen. Det er tøft når man er vandt til å gjøre alt man ønsker, men jeg skjønner at det er for en tid, og at kroppen min bare trenger hvile nå for å komme seg tilbake 🙂
Ina: <3 Jeg har ikke tatt så mange prøver enda, men jeg har vært hos legen <3