De slutter å være søte. Tiss, bæsj og promp-humoren når nye høyder. De blir frekke og egentlig ganske så ekle.
Det begynner brått å bli noen år siden, men en gang så hadde jeg 1 års vikariat som assistent i en barnehage ved siden av studiene. For å være litt mere presis så er det 5 til 6 år siden. I barnehagen jeg jobbet i, var det tre avdelinger – liten, mellom og stor. Jeg var fast på mellom, men innimellom hjalp jeg til på liten, og jeg trivdes svært godt med det.
Jeg likte å tilbringe dagene sammen med barna, jeg likte hvordan en arbeidsdag gikk så utrolig fort. Jeg likte de mange fine barna jeg fikk jobbe sammen med, alle som en helt forskjellige, og alle som en har de enda en plass i hjertet mitt, så når jeg nå ser de på butikken, eller på et tilfeldig sted så smiler jeg. For selv om de ikke husker meg, så husker jeg så mange fine ting om dem.
Men så var det den store avdelingen da, med mange flere barn, store, frekke og veslevoksen. Og jeg husker så godt tanken jeg hadde:
Jeg gleder meg egentlig til den dagen jeg får barn, men jeg er egentlig ikke helt sikker på om jeg vil ha det allikvel, for de er bare søte til de fyller fire år. Og da blir de egentlig bare skikkelig uspiselige. De slutter å være søte, de slutter med nusselige talefeilene, de slutter å ville ha en kos som trøst, de slutter rett og slett å være herlige.
Så sitter jeg her da, og innser at barna mine er nærmere 5 år enn de er 4 år, og det går opp et lite lys for meg, for jeg skjønner at fireåringer er til å spise opp. De er så unike og sjarmerende at hjertet mitt hopper over flere slag hver eneste dag.
Hver sin alder har sin sjarm – jeg trodde det bare gjaldt til den dagen de fylte fire, men så skjønner jeg at de bare blir mer og mer fantastiske for hver dag som går. De blir mennesker, og to veldig interessante noen også.
