Du vet de øyeblikkene du bare har lyst til å la gråten overta, og hulke som et barn, uten å være det spor trist, men overvelde lykkelig faktisk. 

Det er ikke så mange gangene i livet man opplever akkurat den følelsen, men da jeg gikk opp kirkegulvet til min fremtidige mann kom følelsen over meg. Gråten presset seg på, og selv om det bare er rene gledestårer får man lyst til å være alene i gråten og la hulking bli en del av de rennende tårene. 
Da jentene kom til verden skjedde det samme. 
Før det kan jeg huske å få den samme følelsen i det mine foreldre dukket opp etter at noe forferdelig hadde skjedd, som den gangen jeg falt av huska på SFO og fikk hjernerystelse. Så når en av foreldrene da endelig kommer, blir man så glad at alt ekploderer i følelser og man bare gråter og gråter. 

Da jeg så mine to jenter i hvite nattkjolen entre en scene for første gang  i sitt liv, var det ikke mulig å stoppe tårene som faktisk gjorde det vanskelig å se de to englene blant alle de andre englene der på scenen foran meg. Jeg fikk umiddelbart lyst til å gråte, for følelsen renner over. Der foran meg sto to jenter, og ikke bare hvem som helst, men mitt eget kjøtt og blod. Og de danser slik bare fireåringen kan danse. 

I et halvt år har de danset ballett, i et halvt år har jeg vært spent på hva de har lært fra gang til gang. I dag var det forestilling.

WOW! To timer med gåsehud, tårer og latter. Fra store til små dansere, og så vanvittig flinke alle sammen. RÅTT, rett og slett.!  

Olivia finner sverdet i skattekisten.

Så mange små Tingeling’er <3

Jentene med sin bete venninne i mellom seg som ekte skjørøvere! 
 

– Speiltvillingene på Facebook –