På dette klokkeslettet om presis 5 måneder så trur jeg sommerfuglene er på vei opp spiserøret mitt. Jeg sitter kanskje i frisørstolen og får siste finish til mitt eget bryllup, og bare tanken på det får det til å knyte seg inni meg. Litt redd for alt som må gjøres i forkant, men samtidig så er det en veldig god følelse å skulle gifte meg med mannen i mitt liv.
Jeg får stadig små angstanfall for alt som må gjøres, men jeg må nok bare senke skuldrene og innse at det antagelig kommer til å gå helt fint!
I går kveld satt jeg med mamma til klokken var passert midnatt med bryllupsforberedelser. Dog ikke til mitt bryllup, men til mamma og mannen sitt som skal bli feiret til lørdagen. Jeg synes det er utrolig morsomt at mamma og jeg fridde til mennene våre på den samme dagen i fjor, og synes det er super stas og få hjelpe litt til og få litt inspirasjon til mitt eget bryllup i samme slengen.
I går brettet vi over 70 servietter, og laget bordkort. Pluss at vi fikk skravlet om bryllup i det vide og det brede.
Temaet i mamma og Lars sin bryllupsfest er “reise”. De har vært sammen i syv år nå og rukket innom 30 land sammen, ja de har til og med besøkt noen av landene flere ganger. “Vi har vel vært fem ganger i Italia” sa hun tenkene da jeg la flaggene utover. Da er det ikke rart at vi alle synes de er på reisefot til en hver tid. De deler en lidenskap for mat og drikke, så jeg tror denne feiringen kommer til å bli magisk på mange måter.
Nå skjønner dere nok sikkert at bryllup er det eneste som står i mitt hode, ettersom jeg skal hjelpe mamma en del til festen. Men antagelig så kommer bryllupsfeberen her inne bare til å vokse de neste fem månedene.! Så jeg håper dere er klare!
“Nå må jeg spørre deg, var mannen din og jobbet i feltet jeg bor i for to dager siden?” spurte hun meg. “Ja, jo, det stemmer nok” Svarte jeg etter en liten tenkepause. “Haha, ja! Du skjønner det at jeg syntes han var kliss lik jentene, så derfor tenkte jeg at han måtte være faren”.
Og sånn har det alltid vært.. Selv om jeg selv ikke ser hvor like de er på sin far, eller på hverandre, så har jeg fått det bekreftet av utallige andre.
1. De er kliss like, så hvordan ser du forskjell?
2. De ligner sin pappa på en prikk.
Og de som i utgangspunktet sa at de lignet på meg, endret sin mening umiddelbart etter å ha hilst på faren.
Men innimellom, så ser jeg meg selv. Ikke i speilet. Jeg ser meg selv som barn i to små jenter som forran meg står.
I dag slo det meg ved to tilfeller, for selv hvor like de er på sin pappa så finnes en del av meg der inne. Jeg fokuserte ut da jeg ble sittende å se på ansiktet av min datter i dyp konsentrasjon. Joda, der var jeg. Så åpenbart at jeg måtte smile av kopieringen av mitt eget konsentrerte ansikt.
Like etter hadde vi kosestund med kaninene, og selv om det ikke ville vært synlig i andre sine øyne så jeg hvordan mine egne hender strøk og behandlet kaninene. Bare det at hendene var halvparten så små som mine. Jeg så over på hendene mine, joda, mammas hender har dere fått. Og ikke bare ligner de, men de strøker på den samme måten, forsiktig med en nøyaktighet.
Disse øyeblikkene av likhet er som et lyn av overraskelse, før et bånd knyttes, og jeg sitter igjen med en tanke. En tanke over alle tanker, den beste tanken i verden – du er min! Min skapelse, mitt beste resultat, min etterkommer, mitt kjøtt og blod i egen person, mitt mirakel!
“Hvorfor nøye seg med EN, når man kan få TO! haha” – Dette var teksten jeg skrev og bildet jeg delte på facebook den 7. januar for nøyaktig 4 år siden. Og dere kan bare prøve å forestille dere nervøsiteten over ordlyden “haha”.
Den ordinære ultralydtimen var blitt utsatt på grunn av en ferie, så jeg var kommet til den 20. uken i svangerskapet da vi omsider skulle få se hva som befant seg i magehulen. Det enorme sjokket som kom da vi forsto at de to sirklene betydde to hoder, kommer jeg aldri til å glemme.
Jeg husker hvordan jeg følte at de to mageboerene stjal hele min illusjon på livet jeg hadde forestilt meg med et spebarn i hus. Vognen jeg ønsket jeg kunne jeg krysse av listen, og alle forestillingene om meg med et nyfødt barn i armene ville ikke blir slik jeg hadde sett det så klart for meg. Jeg husker jeg grublet over hvordan jeg skulle komme meg opp og ned i etasjene med to babyer og fant ut at jeg ble nødt til å gå alle turer to ganger.
Det er rart hvordan et forestilt perfekt bilde kunne havne så i skyggen av dystre tanker. I dag er det for meg helt uforståelig, for hva hadde vel livet vært uten de to som lå i magen, med synkron hjerterytme.
Det var tirsdag kveld og jeg fantaserte om hvilke treningsklær jeg skulle ha på meg dagen etter.. Første treningsøkt 2017!!! Det var også tirdag kveld da jeg pakket bort fantasien om treningsklær og tenkte ut hvilke koseklær jeg skulle bruke i stedet..
Men i dag! Å JA!! I dag kunne barna dra friske og raske i barnehagen, og mor på trening.
Jeg kom meg mirakuløst opp til første ringeklokke, hoppet i de framlagte klærne før jeg dresset om de to små og fikk nok tid til å flette både Elsa-frisyre og Anna-frisyre før vi reiste til barnehagen.
Jeg skal si deg jeg møtte opp til trening med fullsprengt motivasjon. Du vet, den typiske motivasjonen som skjer med mange nordmenn etter juleuka. Den motivasjonen som gjør at treningssenterene er fullstappet i januar og februar for så å stadig glisne til utover året.
Vi skulle kjøre team på dagens økt, og jeg spleiset meg med hun som faktisk trente i hele desember, og alle månedene før det i 2016. Det var jo ikke første gang vi hadde spilt på lag under treningen, og selv om hun er langt sprekere enn meg, så gir hun meg den indre motivasjonen til å gi langt mer av meg selv.
Og det gjorde jeg..
Det vil si, jeg trodde ikke at økten ville være så hard før rommet begynte å snurret, og jeg fikk følelsen av å ha en halv ribbe skvulpende litt høyt oppe i halsen. Og vi som spiser ribbe på julaften vet alle hvordan det føles.
Så da vi omsider kom i mål, etter at superwoman tok et par øvelser ekstra for laget, så havnet jeg i fosterstilling på gulvet. Jeg kan ikke huske sist jeg var så nær døden. Haha. I hvert fall var det sånn det føltes.
“T a k k, for at du tok litt ekstra der på slutten!” Stotret jeg til slutt fram. “Jeg tenkte jeg ble nødt til det da ansiktfargen din endret seg” svarte hun og ga meg en high five.
Så jeg sier til meg selv: Gratulerer Stine! Og god bedring med den støle uken du har i vente! Nå er du i hvert fall i gang igjen etter 31 +++ dager med julekaker og treningsfri. Det gikk jo ikke så bra, derfor kan det bare bli bedre!
For et fenomenalt fenomen tvillinger er ! tenkte jeg da jeg ble liggende å døse i sengen tre kvarter etter at jentene sto opp denne morgen. De lekte mor og barn på rommet ved siden av, og jeg kom til å tenke at ingen leker like godt sammen med de, som det de gjør med hverandre. Tenk deg å ha en slik tilværelse, våkne opp for så å starte rett i lek med den beste bestevennen ved sin side hver eneste dag.
Hvorfor stresse opp når vi uansett skulle holde oss hjemme, tenkte jeg og klemte meg fast til den varme tykke vinterdynen.
Det er ikke før i kveld at det har gått 48 timer siden sist oppkast, og jeg er pokker så streng på den regelen til tross for at jeg er usikker på om det faktisk var omgangsyke virus som kom over min datter, da hun kun kastet opp to ganger rett etterhverandre for så å være helt fin i formen. Men er det en grunn til at omganssyken sprer seg i hele barnehagen og i hele klasserom på skolen så er det nettopp fordi 48 timers regelen ikke blir holdt.
Faktisk blir jeg ganske sint når folk ikke overholder den regelen, for man sender rett og slett smitten videre i 48 timer etter endt symptomer.
Og det har vi et steike bra eksempel på. Sist vinter hadde vi også runden med omgangsyken i hus. Begge jentene og pappaen ble dårlig, og da det var gått 36 timer fra sist oppkast var vi bedt i middag til min pappa. Jeg sa klart i fra at det ville være en dum ide for oss å komme siden det ikke ville gå 48 timer siden oppkast.
“Det gjør ingenting, vi har et sterkt immunforsvar, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har holdt hodene til deg og søstra di uten å bli dårlig”. Jaja, tenkte jeg, så lenge han tok den avgjørelsen selv så reiste vi på middagsbesøk. Dere kan jo bare gjette hvem så lå rett ut med unntak av hyppige dobesøk etter det.
Man kan si det ble en rolig start på barnehageuken etter ferien, og det er jo ganske kos, selv om det ikke er lett å få gjort stort.
Et lite barn kom ned på armen til pappen sin sent i går kveld. “Skal du spørre mamma? spurte han til det trøtte ansiktet dekt av en bustete sovefrisyre. “Mamma!” sa hun og han slapp henne ned så hun kunne løpe de små skrittene til de utstrakte armene av morens, ja nettopp min, kjærlighet.
“Jeg er sulten” sa hun og krøp opp i fanget mitt. “Hun spiste ikke så godt til middagen” forklarte pappaen siden jeg var nødt til å reise med middagen på en papptallerken. “Uff, da. Skal vi finne en yoghurt da kanskje?” “Mhm. Jeg har så vondt i magen” sa hun og krympet seg over armene hun hadde foldet over den lille midjen. “Ja, man får vondt i magen når magen er sulten. Det er derfor det er lurt å spise middagen sin”.
Der i sofaen helt alene ble vi sittene en liten stund, vi snakket uten avbrytelser, jeg strøk hennes kinn og hun mitt. Vi lo og tøyset. “Men nå må jeg finne yohurten til den lille sultne mage” Sa jeg og reiste meg.
Jeg bestemte meg for at hun til og med skulle få lov til å få yoghurten rett av begeret, og ikke i en bolle med havregryn eller musli til. Det er tross alt litt ekstra kult, selv om det metter litt mindre.
Jeg tok med favorittskje og favorittyoghurt tilbake til stuen, der hun satt klar og ventet. Jeg husket så klart å ikke ta av lokket, for det er tross alt høydepunktet med å få yoghurt fra begeret.
“Men skal du ikke spise yoghurten din da?” spurte jeg etter en liten stund da jeg kikket bort på det urørte begeret. “Jeg klarer ikke åpne den, jeg har så vondt i magen”. “Det gjør ikke noe, jeg kan hjelpe deg. Vil du slikke lokket da?” Spurte jeg og rakte ut papiret med yoghurten festet til. “Nei takk” sa hun sørgmodig.
Og så startet de gjennkjennlige krampelydene av mat som ikke vil ned i magen, men opp igjen.
“Oisann. Du hadde så vondt i magen ja. Men jeg skal si deg du er tøff.. En gang til ja?? Det går fint, bare få det ut, mamma kan vaske gulvet etterpå…. ”
Da var vi i gang, tenkte jeg og begynte å forberede meg mentalt på våkennatt med spybøtte og antibac. Pappaen som var krøpet tilbake til sengs var brått nede igjen og hjalp til med gulvvasken.
Så forviste vi han til gjesterommet, og kapret dobbeltsengen selv. Hun og jeg med bøtte og håndkle, klare for nattens utfordringer.
Men utfordringene ble det få av, jeg ble jaget ut av sengen halv ni i dag morges av to veldig energiske frøkner. Og da de to fikk velge dagens middag var det et tostemt kor som ropte: SHUSHI!!!
– kanskje ikke akkurat hva jeg ville spist etter en runde med oppkast, men ok! Da blir det sushi!
Alt er som det skal være, barna er i seng, hunden har lagt seg foran ovnen etter en to timer lang treningsøkt ute i kulden. Jeg har surret den iskalde kroppen min inn i teppe og takker gubben for at han la i noen kubber ved før han gikk ut i verkstedet. Jeg hører svakt hamring av hva det nå enn er han driver med på “gutterommet” der ute. Det ligger litt rot på stuebordet foran meg, faktisk et par truser og noen uparrede sokker til barna. Det er litt rot borti en krok også, og jeg kan se at jeg glemte å sette skoene mine tilbake på plass, og i stedet forlot de midt i gangen. Det til tross for at mannen og jeg satte som nyttårsforsett å bli flinkere til å holde huset ryddig.
Jeg reiser meg, og vandrer tankeløst ut på kjøkkenet. Hånden sklir automasik bort til skapet med det søte, og jeg graver hånden ned i en kakeboks. Jeg tar bare med meg to julekaker og gumler de på veien tilbake til sofaen. Jeg setter meg ned og tygger i meg den siste biten. Så reiser jeg meg, jeg vandrer tankeløst ut mot kjøkkenet. På benken står det en boks med sjokoladecookies. Det varer ikke lenge, jeg griper tak i den og plukker ut tre kaker. Så sjenker jeg meg et glass brus før jeg vender nesen tilbake til stuen.
Jeg starter å brette den store haugen med klær etter å ha børstet bort de siste smulene av sjokoladecookiene. Jeg har satt på TV for å oppgradere sorgen av å måtte brette klær også i 2017.
Men i underbevistheten min så synger en aldri så liten stemme – sukker…. Sukker… Jeg måå ha sukker… Og før jeg aner ordet av det befinner jeg meg halvveis på veien til kjøkkenet, med en sang på hjernen, en sang mine barn har lært meg, en sang som jeg i løpet av 24 desemberdager rakk å få brekkningsrefleks og øyerykninger av: Julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker, julegrøt og julekaker (For det er bare de tre ordene i den sangen).
Nøyaktig 31. desemberdager brukte jeg på å lære kroppen min at sukker… sukker.. sukker.. var bra for meg. Den lille stemmen bakerst i hodet mitt ler så rått at det vibrerer i ørene – så du trodde du bare kunne kutte ut søtsakene når januar sto på kalenderen?! Jeg skal nok minne deg på hvem du er, ditt sukkermonster! SUKKER SUKKER SUKKER!!!!
I år ble det en del “til og fra” – lapper der det sto:
Til ….
Fra: Stines juleverksted, og BT´s utholdenhet i julerotet.
I desember var det på et tidspunkt umulig å gå over stuegulvet uten å hoppe noen steg, for så å balansere litt, og det var ikke til å ungå at litt sagflis hang seg fast i sokken. Så jeg måtte takke min kjære samboer for at han holdt ut kaoset da jeg jobbet med ti prosjekter samtidig. Han kunne ikke forstå hvordan jeg klarte å jobbe med så mye rot rundt meg, men jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle få tid til å rydde i mellom slagene, så det ble det derfor lite av.
Min venninne kom innom med julegaver den 22. desember, litt stresset over at huset deres enda ikke var ferdig vasket til jul. Da var det jo godt at jeg kunne stresse henne ned med et hus som sto opp ned som om en bombe hadde gått av.
Men til gladnyheten, det ble jul allikevel! Og en steike bra en!
Som mange kanskje har forstått ble det ekstremt mye jobbing i desember for å lage DIY julekalenderen, men det var ikke bare den som opptok min tid, for selv om noen av gavene allerede har blitt vist fram i julekalenderen, så laget jeg mer enn det som havnet på bloggen.
Dette dørskiltet kunne jeg virkelig trengt selv, men jeg laget det til min søster som er like god på å rote og like dårlig på å rydde som meg selv. Det går i skippertak de gangene man får besøk. Skiltet har jeg tidligere vist fram her.
Jentene laget en haug med silkeleire hjerter, vi har pyntet juletrærne våre med en mange av dem, men disse fant også veien til fleres hjem. En koselig liten ekstrajulegave fra barna i hus.
Jeg sydde noen julestrømper også og fylte de med karameller, vin, og andre små ønsker til de kjære vi er glad i.
Så til det som ikke har vært vist her enda. Denne har jeg delvis delt med dere, for jeg viste fram to av t-skjortene jeg sydde til mine venninner, men det ble to til. En til ei venninne som eier og driver klesbutikk, og en til ei venninne som både er singel og superhero 😀
Så laget jeg enda et skilt til et vennepar som nylig har kjøpt seg hus. Og med hus trenger man et skilt. Dette skiltet syntes jeg faktisk ble så fint at jeg en gang i framtiden må lage et til, til min egen vegg.
Jeg laget også tre fødselsbilder av tråd. Jeg har sensurert litt sensitiv informasjon som dere kan se, men der står det altså fødselsdato, klokkeslett for fødsel og vekt. Gleden med facebook fikk jeg da jeg klarte å finne fram til det første delte bilde av de nybakte barna med klokkeslett, lengde og vekt. På den måten hadde foreldrene ingen anelse om hva de kunne vente seg i julegave.
Til mamma og Lars førte jeg over to av bryllupsbildene jeg tok av dem til treverk. Jeg endte med å lage 6 slike bilder, fordi jeg ikke ble fornøyd med de fire første… Så ja, da renner tiden litt fort. Haha. Det er jo ikke bare overføringen som skal skje, men også en ramme som skal sagens og skrues sammen, pusses og presiseres.
Og selv om jeg hadde som plan om å lage enda mer, måtte jeg innse at tiden ble knapp, men jeg rakk da å dandere noen blomsterdekorasjoner til de eldste og som vertskapshilsen.
Jeg tenkte: nå blir det lenge til neste hjemmelagde prosjekt, men allerede i romjulen klarte jeg å dra fram begge symaskinene. 😛 Så noe galt er det kanskje med meg.
Jeg er jo ivrig bak symaskina, så hvorfor ikke sy litt klær til kaninene?.. (hah) Neida, jeg er glad i dyr, og nettopp derfor gjør jeg det jeg kan for å gi dyra våre en tilværelse så naturlig og god som mulig. Derav skal de små firbeinte takknemlig få slippe å gå med klær på, i hvert fall med unntak av den ene uken i livet for hunnkaninene.
Miffi “the mom” ble i romjulen kastert. Og neste på kastreringslisten er guttebarna hennes. Vi er litt mer presise denne gangen, for jeg er helt sikker på at vi har nok kaniner for en stund.
Hun har derfor på en body for ikke å irritere såret etter operasjonen. Det til Miffi’s store ergelse. Om to dager skal hun endelig få slippe fri fra tvangstrøya, men inntil da får vi gi henne litt ekstra særbehandling.
– Stakkar lille, var min tanke, mens mine barn sa med den mykeste stemmen – Åhh, så søøøt hun er!!, da de fikk se henne med klær på. Haha. Joja, jeg kan jo være litt enig.
Jeg lo med da kvinnen spøkte med at det antagelig kom til å bli en slitsom juleferie med småbarn i hus. Selv om jeg ikke følte det på samme måte, er det noen ganger mer passende å bare være enig, og spille med, enn å drøfte og motbevise.
Men jeg tenker stadig at det er rart hvor raskt våre barn kan skifte fra å være de vakreste yngstige personene som hver fiber av kroppen vår tiltrekkes av til å bli de rene små monster. Men enda rarere er det hvor raskt vi glemmer de små øyeblikkene der monsterbarna kommer til sin overflate. Og på ny elsker vi de som en flaske vann etter omgangssyken. Så hvorfor grue seg til de slitsomme øyeblikkene, når de blir glemt på brøkdelen av et sekund, mens de hyggelige minnene som det blir mange av i en juleferie printer seg inn som gode minner.
Med blodig alvor i stemmen fortalte jeg min samboer “Jeg føler at jeg konstant løper etter tiden, uten at jeg noen gang rekker å ta den igjen. Dagene bare forsvinner, og på et vis så henger vi på, men det er bare så vidt. Som om solen og månen tvinger oss til å komme oss igjennom de tidfaste rutinene”
Det var akkurat derfor jeg trengte juleferie. Jeg var nødt til å stoppe opp, jeg var nødt til å ta igjen tiden og komme ajour.
“Har du lagt merke til det nye uttrykke hun lager når hun forteller noe?” spurte jeg min samboer, mens vi ved siden av hverandre betraktet den ene datteren vår som fortalte med full innlevelse en historie til sin søster. “Ikke før i går” sa han og etterlignet uttrykke med sine trekk som våre barn har avret. “Samme her. Det virker så fremmed, som om hun har vokst uten at vi har lagt merke til det!”
Og kanskje hadde hun det, for når kunne vi sist gi vår fulle oppmerksomhet til barna uten et titalls av forstyrrelser som følger hverdagslivet; oppvasken som må settes inn, en vaskemaskin som piper at den er ferdig. Middag som skal lages, en hund som må på do… Alltid er det noe som svirrer i tankene, alltid er det noe som forstyrrer slik at vi blir hengene etter, uten å riktig følge med på det som skjer rett foran nesa vår.
Jeg ga slipp på noen oppgaver, så spurtet jeg det jeg hadde, og da 24. desember sto på kalenderen, hadde jeg tatt igjen tiden for første gang på lenge. Jeg kunne være tilstedet mentalt. For når alt kommer til alt, så spiller det ingen rolle om du er tilstedet fysisk om tankene er at annet sted.
Jeg åpnet opp øynene, og der foran meg kunne jeg se dere:
