“Nå må jeg spørre deg, var mannen din og jobbet i feltet jeg bor i for to dager siden?” spurte hun meg. “Ja, jo, det stemmer nok” Svarte jeg etter en liten tenkepause. “Haha, ja! Du skjønner det at jeg syntes han var kliss lik jentene, så derfor tenkte jeg at han måtte være faren”.
Og sånn har det alltid vært.. Selv om jeg selv ikke ser hvor like de er på sin far, eller på hverandre, så har jeg fått det bekreftet av utallige andre.
1. De er kliss like, så hvordan ser du forskjell?
2. De ligner sin pappa på en prikk.
Og de som i utgangspunktet sa at de lignet på meg, endret sin mening umiddelbart etter å ha hilst på faren.
Foto: Kamilla Weiglin / BarnasBilder
Men innimellom, så ser jeg meg selv. Ikke i speilet. Jeg ser meg selv som barn i to små jenter som forran meg står.
I dag slo det meg ved to tilfeller, for selv hvor like de er på sin pappa så finnes en del av meg der inne. Jeg fokuserte ut da jeg ble sittende å se på ansiktet av min datter i dyp konsentrasjon. Joda, der var jeg. Så åpenbart at jeg måtte smile av kopieringen av mitt eget konsentrerte ansikt.
Like etter hadde vi kosestund med kaninene, og selv om det ikke ville vært synlig i andre sine øyne så jeg hvordan mine egne hender strøk og behandlet kaninene. Bare det at hendene var halvparten så små som mine. Jeg så over på hendene mine, joda, mammas hender har dere fått. Og ikke bare ligner de, men de strøker på den samme måten, forsiktig med en nøyaktighet.
Disse øyeblikkene av likhet er som et lyn av overraskelse, før et bånd knyttes, og jeg sitter igjen med en tanke. En tanke over alle tanker, den beste tanken i verden – du er min! Min skapelse, mitt beste resultat, min etterkommer, mitt kjøtt og blod i egen person, mitt mirakel!
– Speiltvillingene på Facebook –
Utrolig vakre jenter du har! Hvordan var det egentlig å bli mamma i ung alder?
iswm.blogg.no: Tusen takk <3 Det er nok fordeler og ulemper ved det, men jeg kan jo ikke si at jeg angrer 🙂
Så søte jentene er! Men hva heter de? er ny så jeg har ikke fått det med meg
kari: Otilie og Olivia 🙂