Plutselig satt de foran tv hver kveld, og sutringen ble et forverret bilde på hverdagen.
Hvor og når det hele startet vet jeg ikke, antagelig har det vært en glidende overgang fra den gangen jeg var så bestemt på at barna mine ikke skulle bli tv-slaver, men det er lenge siden nå.
På veien feilet jeg, pluselig hadde vi gått i fella.
Under middagslagingen fant jeg fort ut at barnetv var den ultimate barnevakten for slitene barnehagebarn. TV´n husket jeg skjeldent å slå av i det jeg ropte at maten var klar, og selv om jeg irriterte meg over, jeg er bedre, mye bedre, tusen takk for at du tok bort det som var vo-ondt, syngende fra Disney Junior programmet Doctor McStuffins, så irriterte det meg ikke nok til å forflytte meg til stuen for å skru av TV.
Før jeg selv var klar over det satt vi igjen som fire dovendyr i sofaen etter middagen,og fortærte hjernedød underholdning for smårollinger. Ikke før jeg begynte å svare på Mikke Mus sine spørsmål ut til barna, skjønte jeg egentlig hva jeg drev med.
Mikke bare: “Hvor mange fingre viser jeg her? Tell sammen med meg”
Og jeg bare: “EN, TO!”
Og han bare: “To, ja, ja, helt riktig!”
Men vi var allerede i fella, og plutselig var det som et spor vi hadde kjørt oss fast i. TV om morgen, TV om ettermiddagen, TV om kvelden. Når vi (voksne) til slutt gikk lei av NRKsuper og Disney Junior, var det jo praktisk med mangfoldet av tegnefilmer på TV2 Sumo, Netflix og Viaplay.
Jeg er ikke sikker på om det var barnehagelæreren eller kommentaren som tikket inn på bloggen som fikk meg til å innse sluket av tid som gikk til TV hos mine barn. Barnehagelæreren fortalte om jentenes dag, og de hadde fortalt henne at de hadde Frost på TV, og Ole Brum, de hadde også Tarzan, Tingeling, Mikke Mus og Løvens Konge …
Kommentaren som tikket inn var fra Sara og hun hadde bestemt at sitt nyttårsforsett skulle være mer tid med sønnen sin:
– jeg skal bli flinkere til å leke med mini på hans premisser. Han er 2 år, og jeg har merket så veldig i det siste at jeg er sliten på ettermiddagene etter skole og jobb, og har fort for å sette meg i sofaen. Jeg er også fæl til å si “du må ikke gjøre sånn med leka, da blir den øderlagt” om han kaster og vender på alt. Så der skal jeg prøve å skjerpe inn, hvis han vil snu togbanen på hodet, så kan han vel det 😉
Kanskje var det begge disse små påvekkerene som fikk meg til å finne frem skuffa og spa meg ut av gropa.
Mandag, på vei hjem fra barnehagen med jentene i bilen sa jeg:
“Jenter, nå har jeg bestemt at vi ikke skal se så mye på TV, i stedet skal jeg være flink til å leke med dere. Vi kan faktisk gjøre hva dere vil. Vi kan lage hytte av tepper kanskje? Eller tegne, eller pusle, eller perle eller leke på rommet. Akkurat det dere har lyst til, for det er litt dumt å se på TV hele tiden!”
Jeg forventet ikke at de egentlig ville forstå så mye ut av det, men vi snakket videre om temaet en liten stund.
Da vi var ferdig avkledd og inne i huset sier min ene datter:
“Mamma, vi ikke se TV nå! Vi leke sammen i stedet. Det er bedre det!”
Jeg kan jo ikke skryte på meg all verden, det er bare tre dager siden jeg bestemte meg for å gjøre det samme som Sara – bli flinkere til å leke med mini’ene på deres premisser.
Men jeg vil fortelle at disse tre ettermiddagene har vært de beste tre ettermiddagene på en veldig lang tid.
Vi har virkelig lekt sammen, og jentene har lekt sammen alene, vi har laget hytte og vi har tegnet, vi har klipt, vi har lest bøker og vi har spilt spill alle fire. Krangling har det ikke vært rom for, og jeg forstår nå at sutringen er kilden til at min tålmodighet rakner, for uten sutring har jeg mestret konfliktene uten å heve stemmen, uten å kjenne at svetten begynner å piple. Og logisk, men utrolig – leggingen har vært betydelig lettere enn normalt.
En lite glimt fra denne onsdagen etter barnehagen
Klipping av ark på kjøkkenbordet, mens jeg laget middag.
Tegning rett etter middag. På to dager har jentene lært å tegne ansikter som faktisk ligner på ansikter (sjekk snapschat: stinetuss), og de har lært og tegne bokstaven T for Tyra (hunden vår). Det er ikke det at de ikke har tegnet tidligere, men nå har jeg faktisk satt meg ned med de, vist og forklart. Mestringsfølesen deres da ansiktet ble synelig for dem og da T satt som et skudd i hånda var ikke annet enn å juble og klappe i hendene for.
Spilltid med Lotto for fire. Lykken i ansiktene deres har gjort det klart for meg: TV skal forbli avslått på ettermiddagene i tiden fremover. Dette gir meg så mye mer latter, energi og glede sammen med barna.
Før tannpussen ble deg også høytlesning i sofaen med en på hver arm!
Tenk at det måtte så mye til for at jeg klarte å innse at tv-tittingen egentlig ikke har gjort annet enn å trøtte hverdagen… Også jeg som ikke ser på TV selv !