“Jeg vil i hverfall ikke bli nyst i trynet av snørrete barnehageunger! Også denne kyss, klapp, kos og klem-uskikken hver gang du møter foreldre med småunger på slep. Det er jo 100% smitteoverføring for alle penga! Egentlig er voksnes håndhilsing også helt forkastelig. Før du trykker den hyggelige mannens hånd har han garantert vært på do, tørket seg bak, og ikke vasket henda etterpå! Eller snytt snørra i fingra! Motbydelig.”
Jeg ble sittende å lese noen sider på forsking.no, ikke for noen annen grunn enn at andre liker å lese avisen eller hva det nå måtte være. Tankene begynte å spinne rundt dette med hygiene, smitte og sykdom etter å ha lest noen artikler, og jeg kjente pannen rynket seg da jeg kom over kommentaren skrevet over. Jeg hadde nok ikke blitt bestevenn med vedkommende, for hun hadde nok snudd på hælen lenge før jeg hadde fått dratt frem hånden til en hilsning.
I innlegget “eksepsjonelt god husmor” som jeg postet sist uke nevnte jeg:
“Ok, på tide å innrømme for meg selv at jeg ikke er den fødte husmor, at rottweileren vår snart slår meg i gulvvask og at mannen hadde rett.!”
Det at hunden vår snart slår meg i gulvvask, er nok et faktum. Det er ikke slik at det ser særlig møkkete ut på gulvene, men jeg har småbarn, og med småbarn følger gris, mye gris. Nettopp fordi vi har en stor svart hund ser allikevel gulvene sånn nogenlunde rene ut. Hun står for vasken når en brødskive faller med syltetøyet (selvfølgelig) ned, eller når koppen med melk deiser i gulvet med et smell etterfulgt av et “splashj”.
Jeg trur dere alle klarer å se for dere hvordan er Rottweiler ser ut, de har jo sitt dårlige rykte og er “skumle” i mange filmer. Derfor trenger jeg ikke å nevne verken størrelse eller mer om det, og dere forstår nok at en såpass stor hund også drar med seg skitt og møkk inn i et hvert hjem, for neimen om jeg står med kluten og vasker de fire labbene hver gang hun har vært ute på en luftetur. Så selv om guvelene ser ok ut, er de nok langt i fra hygienisk rene.
Mine to små barn kan også fint sitte å leke en god stund i sandkassen før jeg springer inn etter noe mat som jeg serverer de på stedet. Jeg vet ikke med dere, men jeg føler da sjeldent et behov for å dra to jenter dekket med sand fra øverste hårstå på hode til stortåa nede i skoen inn for en hygienevask av hender før mat. De har jo uansett spist flere spiseskjeer med sand allerede i ren fornøyelse.
Nå som det er barnehagestart for mine to år gamle jenter, er jeg spent på hvordan sykdomsforløpet vil utvikle seg denne høsten. Jeg har selv jobbet i barnehage og vet hvor mye smitte som er å finne på disse plassene. For meg var det høyest unaturlig å tre på meg engangshansker for å skifte en bleie, jeg ville aldri gjort dette med mine egne barn, og følte det bare var fornærmende for det lille herlige vesenet foran meg. Etter et bleieskift vasket vi heller hendene sammen og fortsatte så leken. Men det var flere av de som hadde hygiene høyt på listen. Kanskje mest av alt husker jeg en forelder som var (i mine øyne) totalt hysterisk for bakterier og smitte for sine barn.
Jeg tenkte i mitt stille sinn, mang en gang. – men kjære vene, stakkar mor, hun hadde vel blitt innlagt om hun hadde sett barna sine leke her en hel dag.. Spise på leken som et annet barn nettopp hadde i munnen og smake på de fortreffelige sølekakene de lagde ute i regnværet forrige dagen. – Men jeg lot henne vaske og styre på til hun var reist. Litt vanskelig var det jo å unngå at de andre barna tok på hennes barn…
Litt tilbake til bakteriebomba vår, Tyra (Rottweileren). Jentene var ikke mange måneder gamle da jeg fant de tett inntil hunden med potene i munnen. Det var en tid der alt skulle smakes på, potene også. I dag er det igenting som slår et realt kyss midt på truten fra hunden. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bedt hunden vår om å holde tungen for seg selv, men det virker til å være en umulig sak. Det er vel ikke bakterier som frykter meg mest, men dårlig ånde og slim i hele fjestet setter jeg ikke mest pris på i denne verden. Jentene derimot ler så de ruller rundt på gulvet om de får et vått tungekyss fra “søsteren” sin og hyler “Tyjaa, kiiiler”.
Takk gud for at forskningsrapportene jeg i dag leste kunne resumeres slik:
Foreløpig mangler de sikre svarene når det gjelder denne såkalte hygienehypotesen.
I dag heller flere forskere kanskje mer mot at det er bredden av harmløse bakterier vi møter som har mest å si. Det er altså ikke om å gjøre å få flest mulig forkjølelser og magasjauer, men å komme i kontakt med et bredt spekter av bakterier som lever i jorda og naturen.
Kanskje hjelper dette immunsystemet med å finne den rette innstillingen. Slik at det angriper farlige inntrengere som influensaviruset, men ikke kroppens egne celler, eller harmløse fremmedstoffer som pollen, peanøtter eller hundeflass.
Hygienehypotesen har ført til noen retningslinjer for hvordan vi bør leve.
- Spis gjerne en gulrot med litt jord på en gang imellom
- Kast desinfiseringsspriten i søppelbøtten
- Barn trenger ikke å bli vasket med såpe hver dag
- Bare la storebror klemme lillesøster når han kommer hjem fra barnehagen
- Du trenger ikke ha angst for at det er litt skittent
Disse leveregnene skal jeg leve godt med, og på to år har jentene kun vært forkjølet to ganger, til tross for at vi voksene har vært igjennom tre runder med omgangssyken i hus. Det er et sikkert nok svar for oss i den såkalte hygienehypotesens forsking!
– Følg det ikke så perfekte og litt skittende livet vårt på facebook –
Og hvis du har lyst må du gjerne trykke på liker-knapper og dele-knappen under.. Om du også har et litt skittent hus da så klart 😉
