I kveld kommer det et lite hjertesukk fra denne mammaen
Med en kjevle i hånden gikk jeg fra parkeringen og opp i barnehagen med raske steg, jeg var to minutter forsinket, klokken var 18:02. Den første døren jeg kjente på var stengt, så jeg gikk videre til den neste, også stengt. Den tredje døren ønsket meg velkommen inn, og jeg kjente kaffelukten og hørte praten som guidet meg til det rette kjøkkenet.
Hele den siste uken var det hengt opp skriv om den store peppekakedagen for foreldrene i barnehage. Til og med en påminner på mail var å finne i min mailboks to dager før peppekakedagen. Den årlige tradisjonen hvor foreldrene kommer en kveld for å bake pepppekakehjerter til hvert barn i barnehagen, lage julekranser til alle dørene og pynte opp på avdelingene til 1. desember.
Der jeg kom fram til kjøkkenet møtte jeg 9 ansikter, 10 med det ene barnet som var med før leggetid. Tilsammen representerte vi 7 familier. Fra en barnehage med 7 avdelinger. Fra en barnehage med 100 barn og enda flere foreldre.
I dag møtte de 100 barna med hver sin forelder en barnehage med krans på inngangsdøren, og et peppekakehjerte med navnet til barnet skrevet i melis hengende ned fra en gardinstang. Det de ikke visste var at alle navnene på avdelingen var skrevet av den samme hånden, og at alle pepperkakene var stekt av noen få hoder som tok seg bryet med å møte opp for å gi barna en hyggelig overraskelse.
Så jeg spør meg selv, hva er det med ordet dugnad som gir folk sur smak i munnen? For å si at ingen av de andre hadde mulighet, tror jeg svært lite på.
Hva er det med dugnad som får folk til å krympe seg og late som de ikke trenger å være til hjelp? Når alt dugnad handler om er å gjøre en liten innsats for å gjøre noe bra for barna våre. Om det er fotballen, danseskolen, musikken eller barnehagen som setter i gang en dugnad så gjøres det av en veldig enkel grunn: for å gi noe tilbake til barna – våre barn. En tur, en forestilling, nye instrumenter eller bare peppekaker til adventskalenderen.
Til ettertanke; når ble vi så egoistiske?