Er det en ting jeg er helt sikker på, så er det at mine barn har arvet de lekreste øynene etter faren sin. Glitrende grønne øyne, med de lengste sorte øyevipper, og de karakteristiske øynebrynene som pappaen deres har, samt hans to søsken og deres mamma.
Øynebrynene jeg selv så gjerne skulle hatt!! Så jeg slapp å tegne på øynebryn hver morgen for å fylle på de 10 glissende hårstrående som stikker ut over øyebuen. Ikke er det noen form på brynene mine heller, så jeg beskjærer de under for å lage en form på dem.
– Det kan vel være at barna har fanget opp akkurat den rutinen der.
Onsdagkveld tappet vi opp vann i badekaret for jentene. De kledde av seg og hoppet oppi. Normalt sett er det nesten helt umulig å få de to barna opp igjen, men denne kvelden hørte vi: “MAMMA!” hylende fra den ene jenta vår, etterfulgt av “MAMMA” hylende fra den andre jenta, så i kor: “MAMMA”. “Jaja, hva er det nå da?” Sa jeg mens jeg gikk de få skrittende fra stua til badet. “Vi vil opp!! Vannet blir rødt! Det er bloood!” “Men i alle dager?!” Sa jeg å lette etter en forklaring, før en skyldig hånd kom opp fra det skumbelagte vannet. I håndet holdt hun barberhøvelen. “Nei, nei, jenter! Dere må jo ikke leke med den! Dere vet jo det!” Sa jeg og skyldte litt papir i kaldt vann som jeg la over den blødende leppa.
Blod i seg selv er jo ganske så dramatisk for to 3 åringer. Blod fra leppe i vann, gjør ikke saken bedre. Opp fra badekaret var det med jentene, før det ble en god kosestund på pappas fang før leggetid.
“Jeg sjekket at barberhøvelen lå godt plassert på hylla, så var dere å hentet den?” Spurte pappen, “Ja, hun henta den!” svarte en betuttet jente med en kald klut på leppa. “Også skulle dere barbere barten da eller?” spurte jeg meg et lite flir. En kald klut og litt leppomade var det som skulle til for å lege de små sår, før vi sa god natt.
Det var ikke før morgen etter, hvor dagslyset var på plass at jeg stusset over hvor annerledes de to små snuppene så ut. Jeg oppdaget forskjellen og brøyt ut i krampelatter. “DERE HAR JO BARBERT BORT ØYNEBRYNA!!”
Jeg klarte ikke å stoppe å le, selv ikke da de to snuppene fikk se seg i speilet selv og bevreleppa startet. “Det er ikke pent å le!” Sa Olivia strengt til meg. “Nei, det er ikke pent å le. Jeg beklager, men.. Haha. Nei, unnskyld. Det gjør ingenting, de vokser ut igjen.”
“Jeg vil ha tilbake øynebryna mine!” sa snuppelura trist og strøk fingrene over det lille som var igjen. “Du får det, men akkurat som med sår, så tar det litt tid å gro!” svarte jeg, fremdeles mens jeg slet med ikke å bryte ut i ny latter. “Men jeg er Olivia fordet!” “JA! Det er du, verdens fineste Olivia!” Svarte jeg og ga henne den største bamseklemmen.
Jeg tror de to små kommer til å vente i ganske mange år, før de på ny finner ut at øynebryna skal beskjæres.
Fine er de uansett! Med bryn eller uten.