28 år har han blitt, kanskje enda ung, men eldre enn i går. Han fortalte sist helg om den gangen da jeg var 16 år og kom på scooter til en hjemmefest. “Hva? Neimen, det kan jeg ikke huske!” sa jeg. “Husker du ikke at jeg måtte forklare deg veien, fordi du ikke fant fram?” sa han, og akkurat da fikk jeg et glimt av krysset jeg ble usikker på hvilken retning jeg skulle kjøre. “Men hvorfor i alle dager kjørte jeg til den festen?” spurte jeg, “Husker du ikke at det var da jeg var forelsket i deg? Det var jo jeg som fikk deg til å komme.”
Tenke seg til, da jeg var 16 år, var han 18, men han skulle rekke å fylle sine 22 år før jeg skjønte hvor bra en fyr han var.
Snart 6 år har gått siden jeg i følge BT – “flyttet inn før vi ble kjærester”. 6 år fylt av minner for livet. Ikke bare har vi pusset opp et helt hus sammen, vi har fått dyr sammen, og to barn. Vi har blitt forlovet, og til sommeren står bryllupet.
Jeg elsker deg med i dag, enn i går, og mer i morgen enn i dag!
I går regnet det så det sprutet i minusgradene. Da er det ikke lett å bli riktig klok på denne vinteren, men resultatet av regn og minusgrader, det er et ganske enestående syn. I dag er det i motsetning til gårsdagen stålende sol, og jeg ble nødt til å ta meg en liten tur ut for å lufte hund og mate to utekaninene.
Kløver og Biffen er de to kaninene våre som bor utendørs. Det kommer også gjengen på fire som bor inne til å gjøre når våren og varmen er på plass. Det er så tydelig å se hvor godt kaninene trives ute, tross flere minusgrader og snø. Kaniner hører ikke hjemme i kalde Norge, så om vinteren skal ikke kaniner stå ute om de ikke har muligheten til å oppsøke varme et sted. Det betyr ikke at de ikke kan være ute i det hele tatt. Kløver som egentlig er omtrent like stor som Miffi som bor inne er nå dobbelt så stor på grunn av det tykke vinterpelsen.
De to guttene er veldig mye ute, de hopper rundt, spiser høy på høystasjonen ute, og så går de på do ute – de er tross at ganske fine på det. Jeg ser de hver dag fra huset hoppende rundt i hagen sin, men de har også muligheten til å hoppe inn og legge seg flate på et ullpledd med varmelampe over seg.
Det er kun på dager som i går, at de forblir inne i sitt isolerte hus og venter på bedre dager.
Det var veldig spennende å bånde de to kaninene. Et rykte er jo nettopp av to guttekaniner ikke kan settes sammen fordi de vil sloss til den ene dør. Kaniner er ikke flokkdyr, men kolonidyr. Hvilket betyr at i naturen bor flere kaniner på det samme området, og er sosiale, men at de har hver sin hule de kan trekke inn i. De er rett og slett ikke skapt for å bo i ensomheten, for sammen leker de, og steller hverandre, som er tydelige tegn på hvor viktig den sosiale biten er for dem.
Jeg kjenner at det var et veldig rett valg å skaffe en kaninvenn til Kløver fra dyrebeskyttelsen.
Nervene begynner å dirre, i frykt, men også i begeistring.
Det er snart 4 år siden jeg satte meg bak symaskinen, og sydde mitt første klesplagg. En liten bomullsbukse i størrelse 44. Jeg følte mestring i et nytt felt, og før jeg visste ordet av det var jeg hektet. Syingen ga ikke bare mestringsfølelse, men også en ro i tiden som nybakt tobarnsmamma.
Siden den gang, har det blitt utallige plagg, noen har gått i søpledunken, men de fleste har barna slitt ut eller vokst i fra.
Det er ikke så mye jeg har sydd til meg selv, men litt har det blitt. Jeg er definitivt en amatør bak symaskinene, en selvlært hobbyskredder. Det stopper meg ikke fra å elske de mange timene jeg har hatt bak symaskinen. Så derfor bestemte jeg meg ganske tidlig i forlovelsen at brudekjolen, ja den skulle jeg sy selv, men en smule hjelp av min kjæreste mamma.
Til lørdagen starter det – jakten på de perfekte stoffer til den perfekte hjemmesydde brudekjolen!
Mamma og jeg tar turen til Oslo om to dager, med ett mål: stoffbutikker!
At mamma er god på logistikk og litser, det er noe jeg alltid har visst. At mamma er glad i å planlegge har jeg også visst. Men at mamma kan si opp jobben sin på Oslo Universitetssykehus for å bli bryllupsplanlegger – det visste jeg ikke! – Ikke at hun kommer til å gjøre akkurat det, men jeg er i alle fall sjeleglad for at hun har påtatt seg et frivillig arbeid med å bli min personlige bryllupsplanlegger på fritiden.
Jeg har nevnt tidligere at hun antagelig er like ivrig som meg selv, når det kommer til mitt bryllup. Og jeg kunne ikke vært mer takknemlig, faktisk tror jeg ikke jeg hadde klart dette uten hennes hjelp. Hun er helt rå! Ikke maser hun, eller stresser rundt, hun bare skyter inn noen geniale tips i ny og ned.
På mandagen kom hun innom bare for å vise et forslag til sjekkliste hun hadde laget for bryllupet. Det er detaljert ned til fingerspissen, så hvis noe går galt i det bryllupt vårt nå, så er det i allefall ikke mamma eller min skyld.
Her snakker vi detaljer, og jeg kjenner at jeg kommer til å leve etter disse listene de neste fire månendene. Alt står her under de 7 listene: Sjekkliste – Budsjett – Gjesteliste – Hjelp – Pynt og Dekketøy – Mat – Logistikk fredag og lørdag.
Jeg har lyst til å vise dere noen små utklipp fra listene: Først har vi sjekklisten:
Maten:
Og la meg bare si, at logistikk for dagen er noe jeg hadde gruet meg svært mye til, men hva har man vel ikke mødre for?
Jeg må si at mitt hode og min mage roet seg betraktelig ned med de utfylte listene. En følelse av full kontroll ramlet over meg takket være mamma! Så jeg har senket skuldrene, og begynt på den virkelige morsomme delen, SHOPPING – til den store dagen!
Iherdig har to små i lange tider øvd på den store kunsten det er å kunne plystre. Luftstrøm på luftstrøm har blitt blåst ut igjennom en o-formet munn. Uten annen lyd enn en svak hvisling som følger av luften – til stor frustrasjon så klart.
De har studert mitt ansikt og stått i speilet for å øve. “Hullet i leppene må nok bli enda mindre om det skal komme ut lyd” har jeg tipset dem.
Endelig var dagen kommet, den første tone strømmet ut igjennom leppene, så den neste, og så en hel haug.. Ti minutter senere oppdaget mammaen at det kunne vært en idé og latt være å komme med tips og trisk for å lære kunsten av å plystre.
Men så sa den lille plutselig:
“Nå er det ikke noe mer strøm i leppene mine, de må nok lade litt” og alt som kom ut var lyden av luft som strømmet.
Det er en av de dagene hvor alt føles godt, du vet når du smiler uten at noen sa noe morsomt, og når det kiler svakt i magen, nesten som en liten forelskelse. Det er vel kanskje også svaret. Det var valentinsdag i går, og jeg hadde muligens min beste valentinsdagen, selv om den var langt i fra den klassiske valentinsfeiringen med kjærestemiddag og tid sammen.
Det ble en hjemmedag på jentene på grunn av sykdom, og det var pappaen som tok en sykedag, slik at jeg kunne komme meg litt ut av huset. Jeg hadde en veldig hyggelig avtale på dagen, hvor jeg skulle gå igjennom 1 årsbildene av den lille engelen jeg tok bilder av for en liten tid siden. Det var en sann glede å kunne gi bort alle bildene, for de er så innmari fornøyde.
Jeg rakk også en tur innom i Tønberg, og kjøpte en valentinsgave til mannen før jeg reiste hjem til mine tre favoritter. Klokken var 14 så BT reiste på et lite jobbærend mens jeg startet på dagens middag, som var en riktig god middag bestående av okse indrefilet, fløtepoter, soppstuing, aparges og ovnsbakte tomater.
På tallerken til BT serverte jeg først pakken, som var en treningsbukse, og da han kom hjem fra jobb, kom han med røde roser <3 Etter den nydelige middagen, skulle BT tilbake på jobb, og vi jentene dro på show: Flying Superkids. Jeg hadde bedt med meg to venninner og jentene deres, så for alle sammen var det en opplevele større enn de fleste. De små jentene fikk sitte helt foran mot scenen og var trollbundet. I pausene hadde de danseopptreden selv, svært inspirert av alle barna og ungdommene som hadde turnet og danset foran dem.
Det var en magisk opplevelse, og når man da topper dagen med å komme tilbake til Bjørn Tores armer, med film og is i sofaen – kunne ikke dagen blitt mer perfekt!
En lang tenkestund ble til, og så vandret spørsmålet videre:
– Når vi får barn, blir du morfar da pappa?
– Ja, da blir jeg morfar eller bestefar.
Så kikket de på med et tankefullt blikk og hun ene sa:
– også blir du Mariann?
Mariann og Morfar
Det er ikke bare bare å forstå disse generasjonene og hvem som blir hva når man har dobbelt sett med besteforeldre: Morfar & Mariann og Mormor og BesteLars.
I løpet av dette fremdeles tidlige året, har vi hatt flere sykedager med jentene enn de har hatt deres første 3 leveår tilsammen. Det har ikke vært alvorlig, bare lette virus som har strøket forbi igjen og igjen. En runde med oppkast og 48 timer hjemme, så den andre neste uke, så et nytt virus uken etter, og slik har det fortsatt.
Det betyr også at jeg har sett jentene spesielt mye dette året, verdifull tid, men i dag tenkte jeg: “hva er det som skjer!?” Da vi nok en uke måtte starte dagen hjemme med sykedager. Jeg henger etter i det jeg skal gjøre, og jentene begynner å kjede seg på sykedagene. Jeg velger å holde de begge hjemme selv om det bare er ei som er syk av gangen, det er rett og slett fordi de har så godt selskap i hverandre, at sykedagene går litt raskere når de er to.
I dag, da vi startet dagen med en disneyfilm i sofaen, ble jeg liggende å kikke på de to skjønnhetene som står meg så nært til hjerte og tenke på dette rare fenomentet med tvillinger. Jeg gjør ofte det, og det er vel like naturlig som at jeg kan gruble lenge om det faktum at barna foran meg er skapt av pappaen deres og meg. Det er så mye fascinerende rundt de mange spørsmål som følger.
Når jeg ser på de to jentene foran meg, så er det nettopp det jeg ser: to jenter, to individuelle mennesker, to personligheter. Jeg vet de ligner på hverandre, men senest i går sa jeg, for den endte gang:”For meg er de helt forskjellig”, så måtte pappa skyte inn: “Helt forskjellig er de ikke!” Men så la han til; “men når pingviner kan fine igjen ungene sine så…”
Så uansett hvor like de er for det blotte øye, så vil de for alltid være helt forskjellige i mine øyne, og da kommer det store spørsmålet: Hvem ville de vært hvis de to var én, slik de i teorien skulle vært skapt?
For 4 og et halvt år siden kolliderte sædcellen med egget, som skulle utvikle seg til å bli et barn – vårt barn – men så skjer det en feil i celledelingen. En misdannelse heter det, et avvik fra den ordinære utvikligen. Det som skulle vokse til å bli et barn, delte seg til å bli to barn – skapt fra den samme cellen og det samme egget – to barn med tilnærmet identisk DNA. To barn som var nødt til å få lik hårfarge, lik øynefarge, og like trekk – identiske tvillinger.
Det er et så ubegripelig spørsmål, og jeg må innse at min store frykt for at barnet i magen ville få en misdannelse, ville vise seg å bli min største stolthet.
Det ikke mulig å tenke seg til at de to skulle vært én. For de er helt fullverdig hver for seg, uten magler, to helt perfekte forskjellige jenter på snart 4 år.
Det er så deilig når jeg kan ta helgen med et rent og ryddig hjem. Jeg var nødt til å ta et røsk på barnerommet, for det står jo ikke på å få det rotete. Jentene elsker når rommet deres er helt ryddig, da kan de være på rommet sitt i timesvis å leke. Så fort det blir litt for rotete så mister de interessen av å leke der også, så det er tydelig hvor viktig det er for dem å ha et system og plass rundt seg.
Nå tror jeg rommet til jentene kommer til å holde seg ryddig rekordlenge, for pappa kom i dag etter jobb og tok med jentene som skal overnatte hos sin morfar hele helgen. De var i fyr og flamme allerede fra morgen av, og det er ingenting som er bedre å se på en barn som gleder seg. Det er ikke som hos oss voksne som kanskje smiler litt ekstra den dagen vi går å gleder oss til noe, hos barn vises gleder i celle i kroppen. De hopper og sprettballer, hyler, skriker og alt er bare helt fantastisk å se på.
I dag er det en måned til jeg har bursdag, jeg har sluttet å telle år, men bursdag skal jeg feire. I fjor ba jeg jentegjengen på sleepover party, og laget en stor seng som spisebord, alle var iført pyjamas, og stemningen var så bra at vi ikke fikk lagt oss før solen sto opp igjen, og det er ganske sent i mars 😛
Siden temafest slo an så godt i fjor, bestemte jeg meg for å gjøre det samme i år. Dette året har jeg valgt 50’tallet som tema for festen! Og det er bare fordi jeg trenger en grunn til å kle meg i 50’talls kjole! Gud som jeg elsker den stilen, både kjoler og frisyrer. Det ble knall god stemning da jeg publiserte temaet, så nå starter planleggingen av feiringen, og pinterest er min store venn nok en gang! Jeg elsker å styre og stelle til slik, og dette tror jeg kommer til å bli så stilig!
