På mandag bråbestemte vi oss for å slenge kanoen på biltaket og krutte av gårde med fiskestenger, telt og myggspray i bagasjen.
Da vi kom fram til vannet, kjente jeg på hva pappa har gitt meg i oppveksten. Etter at mamma fikk en ryggopperasjon da jeg bare var en liten jente, har hun sjeldent kunne være med på overnattinger i telt, men det hindret ikke pappa i å ta med søster og meg på fisketurer.
Minnene fra alenetiden med pappa og søster på kanoturer er sterke, så selv om det nå sikkert er 15 år siden sist, så husker jeg fremdeles hvordan man knyter fiskeknuter, trer på mark og sløyer fisk. Og det er jo litt kult når det er jeg som må lære opp mannen.
Da vi padlet over vannet, på vei til den faste plassen vi alltid har teltet på, skjønte jeg at den beste gaven jeg har fått av mine foreldre, må være at søster og jeg har arvet kanoen vi har lagt utallige timer med padling i. Som mamma selv, ble jeg plutselig så ufattelig takknemlig for at pappa er akkurat min pappa, og at han har vist oss hva naturen kan gi, slik at jeg igjen kan vise mine barn gleden av å være et sted der en telefonsamtale ikke kommer igjennom, så man er nødt til å bare være.
Bjørn Tore, som aldri har vært på teltturer som dette i sin oppvekst, synes også livet her ute er helt magisk. Totalt øde fra folk, og kun med lyden av fossefall og kubjeller fra kuer som beiter i det fjerne.
Klare for tur!
Fremme!
Olivia venter på napp
Olivia til første fisk, en liten ørret
Tegnetid i mellom fisketurer
Verdens fineste hund med på tur
Solnedgang natt 2
Fersk fisk til lunsj!