Vi delte twinsa

Noe mangler, kan du se hva? Jo, det er min ene datter.

Det er ferie i hus, men ikke for alle, egentlig bare for de to små på fire år. Siden mannen tok en uke ferie sist uke, jobber han denne uken. I lange tider har han gledet seg til jentene blir så store at han kan ta med en og en på jobben i hiluxen som det bare er plass til to i. I dag klaffet alt, og han kunne ta med ei på jobb! Han har kjøpt fullt arbeidsantrekk til jentene, og tok med seg Olivia på jobb etter lunsj.

Jeg ble pent nødt til å vri hodet mitt for å finne på noe morsomt med Otilie som skulle få en mammadag. Dette er en første gang i historien, så det er faktisk både sprøtt og helt fantastisk.
Jeg husker jo at vi sa:”Godt vi har mange besteforeldre og ta av til barnepass”, da vi fant ut at vi hadde tvillinger i vente, og det var fordi vi automatisk tenkte at det ville bli lettere for alle om vi plasserte tvillingene på hvert sted. Altså, det skjedde ikke, for faktum er at det er lettere å ha de sammen, og slik har det alltid vært. Den tryggheten tvillinger har sammen, er det ikke vært å tukle med, i tillegg har både vi og besteforeldre avlastning i at de har hverandre å leke med.

Vi har så klart vært oss besviste på at de må få alenetid også, og vi har prøvd opp til flere ganger på småting, som at en får bli med på butikken, mens den andre blir hjemme osv.. Det har vært et sant mareritt hver gang. Begge hyler og skriker fordi de vil få meg seg det samme som den andre, og under oppholdet fra hverandre har de ikke snakket om så mye annet enn søsteren sin.
I dagens travle hverdag er det heller ikke så enkelt å dele på søsken og få alenetid hver for seg, og selv om mange hevder med sterk røst at om de er så knyttet, så er det i alle fall viktig å skille de litt, så kan jeg fortelle at det ikke er spesielt enkelt å forklare et lite menneske dette. For det er først nå de begynner å forstå at om ei får bli med i dag, så får hun andre bli med i morgen. De skjønte ikke det da de var 1 – 2 eller 3 år gamle.

Jeg sendte en melding til min hestevenninne, som jeg har hatt hestene mine hos i mange år. Hun konkurrerer i feltritt og er på laget til Norge som for første gang på mange år skal konkurrere i EM i Polen nå i august. Ved siden av sin egen trening, driver hun rideskole, og har derfor et godt uvalg av ponnier.

En liten digresjon – det er mange som har spurt meg om hvordan det går med min egen hest om dagen, og jeg kan fortelle at hun har det veldig bra, men at jeg også valgte å gi henne bort til Ellen (nevnt over). Min tid strakk ikke til, og med en hest som krevde så mye stell på grunn av en kronisk plage, så fant jeg ut at det både var til det beste for hesten og meg at hun fikk komme på en stor stall med mange hender til å ta godt vare på henne. Nå lever hun slik hun burde, og jeg kan besøke og ri henne når jeg måtte ønske, da hun står en liten 5 minutters biltur unna.

Smilet til Otilie hadde gått rundt hadde det ikke vært for at hun har ører, da jeg spurte om hun ville dra i stallen og ri i dag. Vi fant en akkurat passe stor liten ponni som heter Festus, børstet han og salet på. Det er litt mer betryggene å sette jentene på en rolig ponni som er vandt med små barn, enn å sette de på min egen hest som var 170cm til manken (høyeste punkt på ryggen). Så de to tuslet rundt på ridebanen, der Otilie trente på å svinge, stoppe og få Festus til å gå igjen, med stor iver.