Jeg blir alltid livredd for å tråkke på noen sine tær, redd for å oppføre meg som hun som tror hun vet best og redd for å skape en dårlig stemning – når dette ene temaet dukker opp. Det er en så norsk måte av meg å reagere på..
Jeg gjemmer meg bak taushet, og like etterpå skammer jeg meg, for tasheten jeg gjemte meg bak la en demper på det jeg egentlig ville rope ut: IKKE LEK MED SIKKERHETEN TIL DITT BARN! Enda er det fortsatt over halvparten av norske barn som ikke sikres godt nok i bil.
I dag tok jeg meg selv i å skrike “HALLELUJA”, “AMEN!” der jeg satt mutters alene og kjørte bil. Det var ikke til noen Gud jeg skrek, den slags tror jeg ikke på – det finnes for mye fandenskap til det. Eller kanskje er det slik at nettopp overlege Tor Einar Calisch har blitt min gud – for det var han som sa med så perfekte ord alt det jeg så gjerne skulle sagt, hvisket eller skreket, om jeg ikke var så åpenbart redd for å skape en konflikt.
I bilen tok hans stemme opp 17 minutter av mitt liv. 17 minutter som fikk rikdom.. Antagelig kommer jeg aldri til å skrike til noen: IKKE LEK MED SIKKERHETEN TIL DITT BARN!, men i stedet vil jeg kanskje med en trygg stemme si: “Har du hørt podkasten til babyverden – episode 1: Slik sikrer du barn i bil? Den oppsummerer alt vi trenger å vite”
La alltid sikkerheten komme først
Jeg kjenner bare noen ytterst få familier som beholdt barna sine i bakovervendte seter til fylte fire år, enda all forskning, og anbefaling råder oss til dette. Jeg tror jeg har hørt hvert argument som finnes for hvorfor akkurat den og den familien valgte å ikke følge de anbefalinger som er.
– det er ikke plass til oss voksne foran
– barnet sitter alt for trangt bakovervendt
– barnet blir bilsyk
– barnet liker det ikke
– barnet ser jo ingenting
– vi kjører så lite bil, over så korte strekninger (at hva da? At en ulykke ikke kan skje på en av de 5 minutter lage bilturene til butikken, og at sannsynlighet er større de få gangene i året dere er på langtur?)
I den problemstillingen vi selv nå sitter i hvor vi til sommeren får tre barn som trenger bilstol, så er for mange løsningen denne:
– vi ga det bare opp, så de største fikk pute, det er jo ikke plass til tre barneseter bak.
Hjertet mitt blør når jeg hører dette, og jeg ser for dårlig sikret barn i bil hver eneste dag. Barn fra to år sitter i sine framovervendte seter med fem-punktsseler, påkledd i store tykke vinterdresser.
Jeg glemmer aldri den gangen mamma sa; “stakkars unger, skal de sitte så tynnkledd i bilen når det er så kaldt ute”. Tanken var så velment, men jeg tar ti forkjølelser, hundre forkjølelser framfor et livstruende skadet barn etter en bilulykke.
Jeg liker å tro godt om alle mennesker, så jeg sier ofte til meg selv: årsaken til at de snur barnet sitt så tidlig, eller hopper over på pute for tidlig, må være fordi de ikke vet.. For noe inni meg nekter å tro på at folk bevisst velger å ta sjansen.
En ting vet jeg i alle fall om meg selv, og det er det at: jeg hadde aldri kunnet leve med meg selv om jeg mistet et av våre barn i en trafikkulykke, om det kunne vært unngått ved å følge de sikkerhetsanbefalinger som er der ute.
Svenskene tar knekken på de norske argumentene for å snu barn for tidlig i bil
I vårt kjære naboland er det uvanlig at barn under fire år sitter framovervendt, og la oss alle innrømme at det er en sannhet i det overlege Tor Einar Calisch så pent sier:
– Vi har ingen argumenter for at vi skal være noe dårligere enn svenskene, for vi nordmenn er omtrent like store som dem og vi har omtrent like gode biler!
/ Det går framover – og nettopp derfor er det et så viktig tema å ta opp!
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
