Det var i denne svangerskapsuken at jeg begynte å forberede meg … på det verste.
Jeg skal hoppe fem år tilbake i tid, for den svangerskapsuken jeg er i nå lar meg ikke tenke på noe annet enn det som skjedde for fem år siden, da jeg var i den samme svangerskapsuken – under min forrige graviditet.
I sju korte uker hadde jeg visst at livet jeg kjente i magen, tilhøre to små piker – det var tvillinger der inne. Sjokkbeskjeden om at vi ventet tvillinger under ordinær ultralyd i svangerskapsuke 19 gikk fort over. Formen ble stadig bedre. Barna i magen vokste som de skulle. Alt så bra ut.
Kontrollene på sykehuset var allikevel tette – hver uke til hver andre uke skulle babyene sjekkes. De var to, noe som automatisk gjorde svangerskapet mer risikofylt.
Da jeg kom til svangerskapsuke 23 bestemte jordmor at jeg skulle ut av jobb. Jeg forsto ingenting, og jeg brøyt ut med et stort “HÆÆ?”
Så sant min jobb ikke kunne tilrettelegges, hadde jeg ikke noe der å gjøre – i søknaden fra legen sto det skrevet sort på hvitt: Om Stine ikke kan ligge under arbeidstiden, er det ingen måte å tilrettelegge for det risikosvangerskapet hun bærer.
21 år gammel og gravid ble jeg hånet av sjefen min. Hun hadde hatt gravide i arbeid før, og de tilrettela ved å gi tillatelse til å ha en stol å hvile stumpen på ved behov. Jeg følte meg dum, ydmyket og flau.
Bare tre uker senere skulle det vise seg at det var jordmoren og legen som hadde rett. To babyer, to morkaker, to fostersekker og dobbelt med fostervann ble for tungt.
Den trygge verden forsvant under føttene mine i det fødselslegen fortalte at livmorhalsen hadde begynt å åpne seg.
Jeg begynte å forberede meg .. på det verste.
Jeg var fant ut av alle de vanligste risikoene for barn født i uke 26 – og på et tidspunkt var jeg mentalt forberedt på å ta i mot to barn som ville vokse opp med Cerebral Parese.
Jeg ble stort sett liggende resten av svangerskapet, for å unngå belastning på livmorhalsen, men en utflukt gjorde jeg. Jeg reiste for å se på den ene treninghelgen til hesten min som jeg hadde lånt bort til en rytter som red på landslaget for funksjonshemmede ryttere.
Følelser, frykt og kjærlighet flommet over meg, da virkeligheten traff jeg. Som tilskuer på tribunen overhørte en mor og en far snakke sammen like bak meg: “Datteren min har Cerebral Parese!” sa mannen, “Ja, det er det samme med min datter. Er din også for tidlig født?” sa damen, “Fortidlig født ja!” svarte mannen – Foran meg så jeg to jenter i begynnelsen av tenårene sveve over banen med hver sin hest under seg – glede – harmoni og mestring var alt som lyste i øynene deres.
Annerledes er bra, annerledes er betydningsfullt, viktig og lærerikt.
♥
Jeg vet i dag at et svangerskap er fylt opp til randen av bekymringer, men jeg vet også i dag bekymringene ikke stanser den dagen barnet/barna kommer ut, de stanser aldri.. Bekymringen er bare forklaringen på hvor vanvittig høyt vi elsker dem, og alt vi ønsker er det beste for dem.
– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –
<3
Masse lykke til videre 🙂 Jeg håper for all del at mange i nærheten av deg deler innlegget og at din tidligere sjef leser dette! Herregud så oppgitt av enkelte jeg blir! For en sammenlikning!
Helt utrolig at sjefen din hånet deg, man kan begynne å lure noen ganger.
Bra at alt gikk bra <3
Har du fortsatt Dronninga? Hvordan går det med henne? 🙂
Jeg synes det er flott at du velger å dele slike historier her! Det er så godt å lese og kjenne seg igjen i andre, og vite at man ikke er aleine!
Etter to ganske så enkle svangerskap har jeg nå lært at alle svangerskap er forskjellige, for dette tredje (risiko)svangerskapet har vært alt annet enn bra (har som deg gravidoppdateringer på bloggen). Godt å følge andre da altså =)
Ingrid Minde: Hun var valgfritt barneløs, så vi sto nok på litt forskjellige steder 🙂
Jeg har gitt bort Dronninga til ei veldig hestekyndig venninne, så hun har det helt fantastisk.