Stine Skoli

Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder 

Etter det som skulle vise seg å være 9 lange måneder, kom lillesøster endelig (eller var det endelig) til verden.

Jeg prøver å se igjennom mine barns grønne øyne for å kunne forklare hvordan det å bli storesøstre egentlig har vært. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

For lenge lenge siden fikk vi være med mamma å ta en babytest. Vi puttet den pinnesaken oppi et glass med TISS! MED TIIIISS, æsj. På pinnen kom det to streker som betydde at det lå en baby i magen. Vi ble som Marcus og Martinus sier: “elektrisk!” Så gøy var det å få vite at vi skulle bli storesøstre. Det var på grunn av babyen i magen at mamma kastet opp om morgenene, hun hadde visst ikke omgangsyken.. 

Noen uker sener begynte mamma å hylskrike, pappa ble også lei seg. Det var den dagen man skyter raketter opp i luften. Nyttårsaften. Pappa var veldig stresset da han kjørte oss til tante Stine, og bestevenninna vår Ella. De andre var også der, men ikke pappa, og ikke mamma. Tante Stine gråt litt hun også, det var noe med babyen. Mamma blødde masse fra tissen. Det var gøy da, på nyttårsaften. Vi spiste masse godteri, også var det sånn pakkelek. Også sov vi over.

Det ble litt dumt etter det. Mamma hadde vondt, og hun lå bare på sofaen. Men det var veldig gøy da pappa kjøpte sånn TV-spill til mamma da, for da fikk vi lov å prøve også.

Det var morsomt å kjenne da babyen sparket i magen, men mamma orket ingenting. Hun kunne ikke bære oss en gang, for da kunne babyen dø, eller dette ut, eller noe sånt. 

Mamma og pappa reiste hele tiden til sykehuset, de sa at de skulle se om babyen hadde det bra. Vi fikk ikke være med… 

Babyen gjorde sånn at mamma ikke kunne ake med oss, eller stå på ski, og det var kjedelig for det var skikkelig masse snø i vinter. Babyen i magen var noen ganger slem, for hun sparket mamma så mamma fikk vondt. Vi så at mamma noen ganger ble lei seg, men da sa hun at det ikke var noe, men hun holdt seg til magen. Det var nok babyen.. 

Når magen til mamma ble skikkelig stor, så stor at den nesten sprakk, så begynte alle og spørre og spørre og spørre. De lurte på om vi gledet oss til å bli storesøstre. Mamma sa at hun gledet seg veldig til lillesøster skulle komme ut. Hun pleide ofte å si: “Tenk så gøy det kommer til å bli”. Men når mamma sa: “nå er det ikke lenge til lillesøster kommer”, da var det ikke like gøy mer. Kanskje lillesøster kom alt for tidlig. Det var jo det mamma og pappa hadde vært redd for. Det kjentes veldig ut som det var for tidlig enda, men da sa mamma at det ikke var for tidlig mer, men at det var tiden.. 

Det var da det plutselig ble veldig ekkelt å være i barnehagen. Det var mye bedre hjemme, sammen med mamma. Der var det ingen som spurte om vi gledet oss hele tiden. Det stakk veldig i magen hver gang noen spurte om det. Babyen var her snart sa alle, men den babyen var ikke særlig snill mot mamma. Hva skulle vi egentlig glede oss til.? 

Rett før sommerferien så kom farmor og hentet oss i barnehagen. Da hadde mamma og pappa dratt på sykehuset. Lillesøster kom til verden, og vi fikk lov til å sove over hos farmor og farfar TRE NETTER! Det var gøy det. Men da lillesøster var en dag gammel dro vi å hentet henne og mamma og pappa på sykehuset. 

Hun var såå søt.!

Lillesøster er faktisk ganske snill. Hun sover skikkelig masse, også gråter hun litt og da er vi skikkelig flinke storesøstre for vi pleier alltid å gi henne smokken og trøste henne. Når vi kjører bil så holder vi henne alltid trygt i hånden, og da sovner hun. Lillesøster er også veldig glad i at vi synger for henne, og hun har begynt å smile skikkelig masse – da er hun bare såå søt! 

Sjalusi? Det vet vi ikke hva er. Men det hender mamma kjefter litt på oss og sier at vi ikke trenger å ha førstemann til lillesøster, eller krangle om å gi henne smokken. Men det er vanskelig å la være, for det er skikkelig gøy å være storesøster!

Vilde er veldig heldig som har to så flinke og snille storesøstre som oss. Vilde er den beste i verden. Hun er så myk og lukter såå godt, men ikke når hun promper da.. 

Foto: Kamilla Weiglin / Barnas Bilder 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Reklame | Dolmio

Jeg skal fortelle dere min lille hemmelighet: Jeg elsker spagetti med Dolmio Bolognese, for da kan jeg rydde ut av oppvaskmaskinen og dekker på, mens ungene lager middag. Og den mestringsfølelsen jentene får av å være ekte kokker får dem til å spise dobbelt så mye som når jeg lager maten. 😏😉

Mat og barn – Jeg synes det er vanskelig, fryktelig frustrerende og til tider helt håpløst.. 
Min eneste trøst i frustrasjonens mange øyeblikk, er at alle vennene våre føler det på akkurat samme måte. Problemet er ikke likt i noen av hjemmene, men alle sammen har en felles undertegnelse : mat og barn. 

I vårt hjem er barna så småspiste av selv en deilig iskrem rekker å smelte bort før de har fått den i munnen. Det er svært få middager de spiser der maten faktisk er varm – for det tar altså sånn tid å få i de nok mat. De spiser rå fisk og blåskjell, de mauler fetaost og velger gjerne brie på brødskiva, men å få i de nok mat er en daglig liten kamp.
I våre venners hjem så sliter de med andre ting: kresne barn, tidsklemma og dårlige samvittighet for at de føler barna får usunn mat alt for ofte.

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

Uansett problemet, så ødelegger det for mange middagsstunder, som kanskje også er den viktigste halvtimen om dagen, der alle er samlet og har tid til hverandre uten forstyrrelser.

Dårlig samvittighet er det første vi skal legge i fra oss! 😌
Det er ingen som kommer til å arrestere meg om jeg ikke lager mat fra bunnen av til mine barn hver dag. En middagsfavoritt hos oss er Dolmio Bolognese, fordi det er så enkelt å lage, og det smaker alltid like godt.

Trenger ikke være usunt
Hvis du leser på glasset til Dolmio Bolognese så finner du fort ut at du kan servere barna dine denne middagen med den beste samvittighet. Glasset er full av sunne tomater🍅🍅🍅 En middagsporsjon dekker faktisk en av fem-om-dagen som er Verdens Helseorganisasjon sin anbefaling av frukt og grønt om dagen. Med andre ord kan jeg vel si at Dolmio Bolognes hjelper familier med å smugle inn flere grønnsaker til hverdagen, uten at det blir negativ stemning rundt bordet

/ for hvem barn liker vel ikke pasta bolognese? og hvem foreldre liker vel ikke at det tar 10 minutter å lage middag? 🙋🏽

​

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

“Alt starter her, med denne bitte lille lilla buksa” tenkte jeg i det jeg trakk buksebeina over de nydelige små tottene. Jeg ble litt sentimental der jeg sto å kledde på datteren min, nummer tre i rekken. Buksen så helt ny ut, for små babyer sliter ikke ut klærne sine, derfor kan man ikke se at buksen har passert sitt femte år. Riktignok har den i nesten like lang tid ligget mellom en rekke andre bukser og bodyer i en stor plastikkboks på loftet. Det er jo ikke lenge de miste barna passer i et plagg før kroppene deres har strekt seg noen centimeter, og de trenger noe nytt og større. 

Den lille lilla buksa er buksa jeg alltid kommer til å huske best av alle klærne mine barn har brukt. 
Jeg husker den, fordi jeg husker moren min som satt ved siden av meg, og steg for steg fortalte meg hvordan jeg skulle føre det lilla stoffet med de lilla stjernene igjennom symaskinen. Jeg husker den fordi jeg aldri kommer til å glemme den stolte følelsen av å ha sydd mitt aller første plagg – og det til min datter. Jeg husker den for da den var ferdig, sydde jeg en til – helt lik, men denne gangen helt på egenhånd. 

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

Så på mange måter kan jeg vel egentlig si: Alt startet med den lille lilla buksa.
Mitt første syprosjekt som siden har utviklet seg til utallige syprosjekter, den gleden det var å få være gjestedesigner, og ikke minst, stoltheten av å få bære min hjemmesydde brudekjole den dagen jeg giftet meg for ett år siden. 

Tenk at så mye skulle vokse og gro ut av en liten lilla bukse som veldig raskt skulle bli til to 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Reklame | Jollyroom

Plutselig fikk jeg totalt dilla på sort! Ganske morsomt egentlig ettersom jeg de siste 7 årene har jobbet bort omtrent hver sorte detalj i hele huset. Nå derimor trekkes jeg mot det sorte og sorte detaljer sprer seg stadig utover i gele huset. 

Siste tilskudd av sort; nye matstoler
Nå som vi har fått tredje jenta måtte vi også ha en tredje matstol til kjøkkenet, og da bestemte jeg meg faktisk for å bytte ut de to hvite vi har hatt fra før av og gå for tre nye i sorte. De hvite var ikke mer enn ett år gamle da malingen begynte å slippe taket… Derfor prøver vi noe nytt denne gangen, og så langt elsker både jeg og jentene de nye matstolene 😀 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Matstolen er fra Jollyroom – der de har såå mange fine matstoler  (reklamelenke)

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Foto: Ada Marlene Vrolijk

Hun skrek til og det skar i hjerte mitt, det var så tydelig at noe var galt – riktig galt. De to mørkebrune øynene kikket på meg med et bedende blikk, som om hun sa hjelp meg, jeg holder ikke ut denne smerten.  Jeg sank sammen og omfavnet henne. Hun presset den skjelvende kroppen så hardt mot min at jeg måtte skifte stilling for ikke å velte. Hodet la hun i halsgropen min, og slik holdt jeg henne mens tårene fylte øynene. 

Denne måneden fyller hunden vår Tyra 8 år, og i det hun satte i et smerteskrik for to uker siden, gikk det for første gang opp for meg – hun kommer ikke til å være her for evig. 

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

I løpet av de 8 årene kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger hun har måtte dra til veterinæren på grunn av sykdom eller skade. Men brått kom dagen der jeg innså at alderen har begynt å svekke den sterke og atletiske kroppen. 
Hun hadde bare lekt med ball, slik som alle de andre gangene hun har lekt med ball i livet sitt, men denne gangen skulle det vise seg at de neste dagene ble mer og mer smertefulle. Røntgenbildene viste en forkalkning mellom to ryggvirvler, en forkalkning som gjør sidebevegelser uutholdelig. 

Med smertestillende, riktig behandling og kost håper vi at hun vil kunne ha et verdifullt liv i flere år enda. Men smertene er store, og det gjør vondt helt inn i margen når hun klynker til i det hun gjør en bråere sving enn det ryggraden på dette tidspunkt tåler. 

Jeg vet at dette er prisen en må betale for å ha dyr, vi har de på ubestemt tid. Tyra er vårt familiemedlem, hun er en del av flokken, og vi er flokken hennes. Hun vil alltid være den hunden som barna våre vokste opp med, hun vil alltid være den hunden som knyttet Bjørn Tore og meg sammen, og jeg har bare et stort ønske:

La oss få beholde Tyra, så lenge at til og med Vilde kan bære henne med seg som et minne <3 

Foto: Ada Marlene Vrolijk

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Hvordan kan jeg forklare det for deg, når jeg ikke finner ordene som klarer å beskrive. Hvordan skal jeg få deg til å forstå, når ikke et eneste ord i ordboken er sterkt nok, kraftig nok eller ekte nok. 

Du spurte hvordan livet mitt ble, da livet mitt endret seg så drastisk. Den gangen livet gikk i fra å være meg, til å være meg pluss to. Ikke bare meg pluss to, men meg pluss to helt hjelpeløse som var totalt avhengige av meg.  

Jeg sa til deg: “Det er umulig å forstå, for det er umulig å beskrive. Jeg har ingenting som kan sammenligne seg med det. Det eneste jeg vet er at jeg ikke ante hva ekte kjærlighet var før blikket mitt møtte blikket til mine egne to små” 

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

For hvordan forklarer man den eksplosjonen av kjærlighet som skjer i det sekundet du for første gang knytter bånd med barnet ditt? Det er ikke mulig å forstå det selv, men instinktivt vet du i løpet av et hundredelssekund at du ville ofret livet for det lille barnet som du kan kalle ditt. 

Du kikket på meg, med øyne som både lyste av glede, men som også bar et snev av tvil helt der bak. Som om du skulle ønske at det jeg sa var sant, men at du allikevel ikke stolte helt på meg. Men hvordan kunne du vel gjøre det, jeg sa jo at det var umulig å forstå. 

Ikke visste jeg at du skulle huske mine ord så godt, men du gjorde det, og i dag vet du. I dag vet du akkurat hva jeg snakket om, for du har satt blikket ditt i øynene til din sønn, og du har forstått at bak det ytre blå ligger det et dyp av ren kjærlighet så sterkt at du kan kjenne det med hver fiber av kroppen. 

Du sa til meg: “Du hadde helt rett. Det er ubeskrivelig, men han betyr alt!” 

Med en kjærlighet så stor at den har slått brister i hjertet mitt for de to jentene mine på fem år, så var det utenkelig at jeg ville finne like mye kjærlighet til nok et barn. Men kjærligheten er uendelig. 

Da jeg satte blikket i min syv uker gamle datter for første gang, så eksploderte alt enda en gang. Sammensmeltingen var over like for som den startet – verden var snudd på hodet nok en gang, for nå virket det ikke mulig å leve videre uten dette lille mirakelet foran meg. 

Syv uker har hun blitt og hver kveld fylles øynene mine med tårer. For når hun fester øynene til mine så går det en skjelving igjennom kroppen min, hårene på armene reiser seg, og kjærlighetshormonet pumpes ut som en rus igjennom kroppen. Jeg får lyst til å gråte, av ren takknemlighet for at nettopp jeg får være mamma til dette helt unike barnet. 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Aldri før har sommeren vært nydeligere, aldri før har vi brukt hagen så lite.. 

Det blomstrer og er rent vakkert i den lune utestuen. Den store sofaen og de nydelige blomstene lokker meg stadig bort, men bare minutter senere må jeg forlate stedet. Uansett hvor koselig det kan se ut, er det ikke et sted på denne gården det er mer uutholdelig å være. Jeg er sikker på at gradestokken denne sommeren hadde passer femtitallet om termostaten var blitt plassert i den lune kroken vår. 

Annonsørinnhold

Høstsalget er i gang: Spar stort på høstklær og sko

På Haugan blåser det alltid –  pleier vi i si med åpent landskap i alle retninger. Ikke rart vi bygde levegg og satte opp hekk for noen år siden… Lite visste vel vi at det skulle være mulig å få en sommer som denne  😅

De seks små hårballene vi har hoppende i hagen, synes det er ganske behagelig nå som gradestokken viser 17 grader klokken 9 om morgen i stedet for 25 like tidlig. Aldri har vel kaningården sett så tørr og stusselig ut, men en grønn kvast fra et epletre gjør livet verdt å leve allikevel. 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Kun to sømmer ! 

I helgen slang jeg sammen et skjørt på morgenkvisten da de to på fem år hadde en overnatting hos mormoren sin. 
Jeg delte hvordan dette skjørtet sys på Instastory, og etter massiv respons så fant jeg ut at jeg ble nødt til å legge ut oppskriften her også, slik at dere kan finne igjen oppskriften på verdens enkleste skjørt. 

Jeg har også delt oppskriften før, det tidligere innlegget finner dere HER, og der ser dere også hvordan jeg tegner mønsteret om noen skulle være i tvil på hvordan det gjøres. 

Her har dere Instastoryen på hvordan sy et helvolangskjørt – verdens enkleste skjørt å sy 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Jeg har i flere år, ja for å være presis; i nøyaktig 5 år, sagt det at en time (eller fem) i frisørstolen er som et lite spaopphold i mammatilværelsen. 

Det er kun der det skjer at man kan sette seg ned i en stol for så å bare sitte der og bli fjollet med de neste timene , mens man får skravlet, servert kaffe og lest litt sladder fra de ulike magasinene man aldri gidder å kjøpe selv. 

Annonsørinnhold

KUN FOR VOKSNE: Kalenderne for en hetere advent

I går var jeg hos firsøren min, noe som var på høy tid. Jeg begynner å kjenne “mini me” ganske så godt nå, og rutinene hennes, så jeg tok sjansen på at hun skulle sove de tre timene det tok å få farget og klippet håret hos Marthe Beate på Kippotequet L i Tønsberg. 

For en glede! Baby fikk ikke med seg et sekund av frisørbesøket, og jeg føler meg fresh som aldri før. 

Spørsmål om farging
Det er ofte mange som spør meg om hvilke farger Marthe setter i håret mitt, og da må jeg bare si at det er forskjellig fra gang til gang. I tillegg er det slik at om Marthe setter en fargekode i mitt hår, så betyr ikke det at fargen blir lik om hun setter det i ditt år. Hår tar til seg farge ulikt, og hvilke farge du har før fargen blir satt er også med på å avgjøre fargeresultatet. 
Det beste er å ta med bilder av hårfrisyrer og farger du ønsker til frisøren, slik at de kan finne rett behandling. 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss – 

Jeg er på ingen måter ferdig med å fortelle om min opplevelse av det å bli en trebarnsmor, jeg har ikke mer enn så vidt rukket å begynne. Derfor må jeg gå noen uker tilbake i tid, helt tilbake til det øyeblikket jeg stirret ned på det lille mennesket som nettopp hadde kommet ut av meg. 

Fødselen var veldig intens og smertefull, men til gjengjeld rask. Det var en fødsel helt uten komplikasjoner, og skal jeg være ærlig syntes jeg at jeg fortjente det. Svangerskapet jeg endelig hadde fullført er 9 måneder av mitt liv jeg aldri vi savne meg tilbake til. Det at vi i det hele tatt skulle få møte en baby i enden av de ni månedene var over en god periode av svangerskapet svært usikkert. 

Jeg vet ikke om dere husker det, men for en tid tilbake skrev jeg innlegget: En uvanlig morkake gjør meg nesten troende 

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

På det tidspunktet var jeg kommet til svangerskapsuke 24. Helt i fra den første styrtblødningen jeg hadde i svangerskapsuke 14, så ble morkaken min fulgt godt opp på sykehuset. Gjengangeren var at babyen vokste og hadde det helt fint, men den morkaken, den var den ingen som ble helt klok på. Det så i følge ekspertene ut som at den var på vei til å revne, og dele seg i to, det at jeg blødde fra underlivet og hadde blodansamlinger i livmoren gjorde ikke bekymringene noe særlig mindre.

Under ultralydkontrollen jeg hadde i uke 24, hentet nok en gynekolog noen inn i rommet for å få flere øyne på morkaken som skapte spørsmålstegn. Denne gangen kom det inn en erfaren jordmor. 

Morkaken hadde et søkk midt på, og ut av søkket kom navlestrengen. Så sa jordmoren: 

“En sjelden gang hender det at morkaken tar form som et hjerte, og det kan hende at dette er et slikt tilfelle, ut i fra det vi klarer å se”  

Prøv å forestille deg den følelsen som kom over meg i det jeg ble fortalt at morkaken som så ut til å revne, heller kunne være en hjerteformet morkake. Nok en gang, bare i mildere form, var det som da jeg fikk se det bankende hjertet til det lille fosteret da jeg ble lagt inn på sykehuset 14 uker og 6 dager inn i svangerskapet på grunn av spontanabort – som åpenbart ikke var det, men en styrtblødning fra morkaken.

Tilbake på fødestuen med det lille mirakelet i armene skulle morkaken få en siste liten oppmerksomhet. Jordmor og barnepleier studerte den med et lite “Jøss”. Så sa jordmor: 

“Det er en hjerteformet morkake” 

Vi var i mål, og i hendene holdt vi førstepremien. Et helt perfekt lite menneskebarn tilsynelatende helt upåvirket av alle bekymringene som var knyttet til morkaken som næret det lille barnet i magen i hele ni måneder. 

3 og 4 timer gammel 

Jeg blir ikke annet en mektig imponert og totalt ydmyk ovenfor det  kroppene våre får til. 

– Følg meg på Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: stinetuss –