Dette er hva som skjer i ditt barns hjerne i det du sier setninger som ligner på dette: 

– “Nå må vi skyndte oss!” 

– “Kan du forte deg?” 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

– “Vi har det veldig travelt, få opp tempo!”

– “Nå er vi nødt til å gå, om vi skal rekke det” 

Jeg har nemlig drevet å forsket litt på akkurat dette, og jeg har kommet fram til at det er noen spesifikke ord, som får hjernen hos barn til reagere på helt forunderlig vis. Hjernene deres fungerer helt fint om man bytter ut de spesifikke ordene i setningene over. 

 Du kan si: “kan du bøye deg”, og barnets hjerne vil memorere hva å bøye seg betyr, før hodet sender signal ned til hofteleddet og barnet knekker av midt på i en flott bøy. Altså fungerer det helt utmerket.

 Du kan også si: “Vi har det veldig gøy, få opp lydnivået”, og barnets hjerne aktiveres i et høygir, sender signaler ut til hele kroppen, så barnet hopper som en gal med armer og bein, og hyler ut sitt høyfrekvente skrik i full entusiasme. Hjernen fungerer altså helt utmerket der også. 

Klærne er fra beelino.no

  I det du derimot putter inn ordene skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Da er det som om hjernen går altså helt bokstavelig i stå.

Hjernen slutter å virke  
  Den ene reaksjonen når et barn hører en av de nevnte lydene, kan være at hjernen simpelthent slutter å virke, slik at barnet blir stående med åpen munn og et tom blikk, beina slutter å avlyde, og beveger seg kanskje i en sirkel før barnet spankulerer baklengs i et tempo som en snegle kan ta igjen. Kommer det et distraskjonsmoment forbi, noe som kan være et annet menneske, men også en løvetann i veikanten, så er det som om hjernen aldri har sett på maken. Plutselig står barnet helt stille og kikker med sitt tomme blikk på hva i alle dager det kan være, et menneske? en løvetann? 
 I det du prøver å få kontakt, kanskje ved å si, hallo, eller barnets navn, så er det ingen hjemme før du hever stemmen eller laget et lite klapp med hendene. Og rekasjonen til barnet blir da: “Hææ?” 

Hjernen sender ut feil signaler
  Den andre klassiske reaksjonen til et barn som hører et av ordene: skyndte, forte, travelt, tempo, rekke. Er at hjernen begynner å sender ut helt feil signaler til resten av kroppen. Hjernen kan foreksempel sende ut signal til fotsålen, og si nå klør du så infernalsk under foten, at du blir helt rabiat. Eller hjernen kan sende ut signaler til beina om at de skal løpe, men så klart i helt feil retning.
  Det mest klassiske feilsignalet hjernen sender ut i det barnet hører skyndte, forte, travelt, tempo eller rekke, er når hjernen sier, akkurat i det barnet er ferdig kledd på og kommet seg ut døren: hei, hei, hei, du må skiikkelig på do altså! Både bimilim og bomelom! 

Jeg vet ikke med deg, men jeg tror vi bare blir nødt til å gi opp hele bruken av skyndte, forte, travelt, tempo og rekke. For åpenbart er det ord som paralyserer hjenene til de stakkars barna våre. Det kan jo ikke være bare bare når beina slutter og avlyde, og i stedet fører barnet til bakvendtland. 

– Speiltvillingene på Facebook – 

 Jeg kunne føle det, jeg kunne kjenne det, som et støt igjennom kroppen. Så kjente jeg klumpen i halsen, og tårene som presset på like bak øyelokkene. Øynene var hardt sammenpresset, i armene knuget jeg om min lille datters hikstende kropp. Armene hennes var slynget om nakken min, og i halsgropen kjente jeg snørr og tårer renne som små perledråper.

  Noen minutter tidligere hadde min andre datter kommet springene inn ytterdøren
  “Mamma, Olivia har slått seg!” sa hun, da jeg kom å møtte henne i døren. 
  “Åh, hvordan da, mener du?” Spurte jeg. 
  “Hun fikk nesa inni en sånn greier, hun gråter veldig!”
  “Hun er vel sammen med pappa? Eller må jeg gå ut til henne!” svarte jeg, for når sant skal sies, så ropes det “ulv, ulv” til tider, og det vi kaller et “mikroskopisk sår” kan til tider virke like ille som om hele hånden hadde falt av. 
  “Pappa trøster henne” sa hun likegreit og sparket av seg uteskoene. 

  Nok et skrapesår tenkte jeg, akkurat som det lille skrapemerke jeg, bare en times tid tidligere, hadde satt et gedigent plastremerke over. Da var det epletreet som hadde satt igjen et lite spor i huden hennes. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

  Yttergangsdøren ble på ny åpnet og inn kom pappaen med Olivia i armene, hun klynget seg fast og begravde de store hulkene mot den store varme genseren hans. 

  Det var ikke et lite skrapesår denne gangen, den lille jenta vår hadde stupt med nesa først i et gammelt traktorredskap, og det var da det knøt seg i hele kroppen min. Såret på nesa, det gror, men å se sitt lille barn ha så vondt føres direkte over i mammahjertet, som om barnets smerte kan føles igjennom mammaens egen kropp. 

  Jeg hadde lyst til å gråte sammen med henne, alt inni meg mente at vi skulle gråte sammen, for nå hadde vi det skikkelig vondt. Det var hun som hadde vondt, jeg hadde bare vondt i mammahjertet, så jeg holdt tårene tilbake, selv om jeg vet at øynene mine glinset ekstra mye av for mye fuktighet. Jeg snuste inn duften av henne, trakk henne tettere til meg, og strøk den varme pannen med mine alltid så kalde fingre til hun var så sliten at hun lukket øynene og slappet av for en liten stund. 

  Så går den verste smerten over, etter kort tid begynner såret å gro, men en ting vet jeg med klinkende klarhet: Det vondeste en mor kan oppleve, er når sitt barn skader seg, og jeg forstår at den følelsen man kjenner i sin egen kropp i det det skjer noe vondt med sitt barn, den følelsen kommer til å være den samme, om 2 år, 10 år og 20 år fram i tid. 

/ Ingen hjerter slår hardere enn ett mammahjerte 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

Wow! Da svanefamilien på fem seilte mot oss under utflukten vår i går, klarte i hvert fall ikke jeg å gjøre annet enn å bøye meg helt ned mot vannet og ta bilder av de fantastiske skapningene. 3 “stygge andeunger” hadde det voksne svaneparet med seg på slep, og selv om svanenebarna fremdeles var grå, var det utrolig å se hvor store de var på så kloss hold. Beskytteren i familien, freste i mot oss, men allikevel kom de svært nærme, så nært at det fristet å strekke en hånd ut å stryke de over den hvite praktfulle fjærdrakta. 

I går tok vi turen til Melsom båthavn, satte i fra oss bilen, og gikk langs vannet på de fine naturstiene som er laget i området. Vi stanset langs stranden et stykke borte og grillet bål, og nøt et perfekt høstvær. Ungene fisket 37 krabber, samlet på de fineste skjell og lekte i sanden. 
For alle i Vestfoldområdet, så er Melsom virkelig et sted jeg kan anbefale alle å ta en tur til. Et nydelig sted! 

– Speiltvillingene på Facebook – 

/ Annonse / 

Fredag morgen var ryggsekken ferdig pakket fra kvelden før, og jeg dro jentene ut av sengen en time før soloppgang. Ulltøy, tur klær og varme sko for tre personer sto på rad og rekke, slik at vi bare kunne hoppe inn i klærne og komme oss avgårde. Vi kjørte de knappe to kilometerne til der skogsstien fører opp til toppen av åsen, slang ryggsekken på ryggen, og marsjerte opp den bratte bakken i et høyt tempo for å få med oss de første stråler solskinn på åsen sammen med frokosten som var pakket med i sekken. 

Det var rett og slett like fantastisk som jeg hadde forestilt meg det! 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg delte en del bilder på Snap- og Instastory under turen vår, og fikk da inn veldig mange spørsmål om skoene og klærne jentene hadde på seg. I dag skal jeg derfor ta for meg skoene til jentene, for de ønsker jeg å fortelle litt om. 

Da vi gikk av sted klokken 7 om morgen var det bare 5 grader i luften. Da er riktig klær helt vesentlig for at man skal ha det gøy på tur, og fottøyet intet mindre. Vi tråklet oss igjennom veldig ulendt terreng, med mye kvist og steiner på stien. Andre steder var det bekker og søle som krysset veien vår. Der det er vanskelig nok for en voksen å gå, er det enda verre for et barn. Så å ha sko som virkelig støtter hele foten og ankelen, og holder foten tørr og varm er et av hovedprinsippene for at barna også skal få gode opplevelser av friluftsturer, eller bare timer med lek utendørs i barnehagen.

Fryser man på føttene, fryser man over alt. 

Jeg skal fatte meg i korthet så det ikke blir trøttene, men jeg må få lov til å fortelle litt om skoene: 
De nye skoene for sesongen er nyheten, ECCO Snow Mountain, som er en komplett høst og vinterstøvel. Skoene har så klart GORE-TEX® som gjør at skoene puster selv om de er helt vanntett. Mønsteret i sålen gjør at skoene har et godt grep, også på underlag av snø og is. Så dette er skoene som gir varme barneføtter igjennom hele vinteren, og som i tillegg er enkle for barn å stramme og løsne fra føttene. 

Det er for en grunn at ECCO er verdenskjent for sine gode sko. De leverer i kvalitet, men også i design. Se på alle disse detaljene! Personlig elsker jeg at skoene er i en såpass mørk farge, for selv om lyse sko er lekre på skohylla, er det en veldig kortvarig glede. 

En kostnad med stor verdi. 
Jeg tviler på at jeg er alene når jeg sier at barna alltid får mye dyrere sko og ytterplagg enn det jeg spanderer på meg selv, det er jo heller ingen hemmelighet at det koster å ha barn. Men jeg tenker at det blir hva en gjør det til. Sko og ytterplagg sammen med sikkerhetsutsyr er de tingene som prioriteres høyest i dette huset, og er derfor nesten det eneste vi bruker litt ekstra med kroner på. Barn som er for dårlig kledd har det rett og slett ikke gøy ute i det hele tatt, og det å skape gode minner ute mener jeg er så utrolig viktig i en verden der alt blir digitalisert og barna sitter mer på rumpa enn de noen gang har gjort. 

Det er dette som gir minner

ECCO Snow Mountain og mange andre gode høst og vinter sko finner du så klart på landingssiden til → ECCO ←

Ha en nydelig søndag! Vi skal tilbringe den i naturen med familie og et nydelig høstvær. 

– Speiltvillingene på Facebook –

 Mannen i hus trudde det hadde klikket for meg i går kveld da han så jeg hadde pakket tursekken og fortalte at jeg skulle ta med jentene opp i skogen før soloppgang i dag. Jeg er både et B-menneske og svært somlete om morgen, så at han hadde sin tvil er kanskje ikke så rart. 
 
 Det har seg nemlig slik at da jeg våknet halv 8 på onsdag og torsdag så var det altså bare et helt magisk lys som traff inn igjennom soveromsvinduet. Derav kom den spontane planen om og faktisk sitte i skogen og nyte frokost til soloppgangen i dag som det var meldt samme været som de tidligere dagene.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Vi rakk det! 
 Til tross for at trærne sperret litt av solens oppgang, var det altså bare helt fantastisk å se da lyset traff tretoppene rundt oss, og sakte men sikkert snek seg nedover stammen. Og det lyset! Magisk

Jeg tørr å påstå at dette er den beste morgen jeg har hatt på veldig lenge. Kanskje fordi den var så spontan, kanskje fordi jeg bråbestemte meg for å ha jentene hjemme fra barnehagen, kanskje fordi vi hadde både sjokolade og smurte lefser til frokostdessert, kanskje på grunn av den friske luften, eller kanskje bare fordi alt sammen i en pakke var helt rått. 

Ungene bare digget det! Bikkja var i lykkerus, og enda mer gøy fikk hun det da en elgehund kom traltene forbi og tok et lekestopp med Tyra før hun fortsatte ferden videre mot elgen. Haha. Vi møtte på tre jegere, som alle var informert om at vi var i skogen etter at vi hadde møtt på han første. Jeg ble bekymret for å både forstyrre dem i jakta, og jage byttet unna, men i de tidlige morgentimer innimellom trærne så er stemninga god. Jentene fikk opplæring i jakt, og selv om vi ikke så elgen, hørte vi både den og elgehunden storme forbi noen hundre meter lengre ned i skogen. Elgen var for stor til å felles, så jegerne måtte nøye seg med et nydelig høstvær og grilling denne dagen.

På hjemturen ned fra kollen, snublet vi tilfeldigvis over en samling med traktkantarell, og vips ble morgenturen vår plutselig omgjort til en sopptur på formiddagen. 

Dette bare anbefaler jeg videre! For en fantastisk start på dagen! 

– Speiltvillingene på Facebook – 

Overlegen ringte fra sykehuset etter vevsprøven, “Grove celleforandringer, grad tre, mest alvorlige, et forstadie til kreft.” jeg tok i mot ordene i brokker, kjente beina under meg flyte ut, kjente svimmelheten sive igjennom hodet, kjente tårene presse på. Jeg la på telefonrøret og det var to ord som lagde gjenklang i hodet mitt: 
  “Kreft” “Død” 

  Jeg var 22 år, nybakt tvillingmamma, og hadde grove celleforandringer i livmorhalsen 

  Det har alt gått fire år, jeg fikk ikke kreft, jeg døde ikke. Jeg ble frisk. Tenker jeg tilbake på det hele, sitter jeg igjen med tanken – Det var ikke så ille. Men jeg vet at da jeg var i øyeblikket, var jeg redd, livredd. Jeg gråt da jeg la meg, jeg hadde skrekkslagne mareritt, så jeg gråt da jeg sov, og jeg gråt da jeg våknet. 
 
  Jeg leste meg opp, side etter side, alt jeg kunne finne om celleforandringer i livmorhalsen på nett, det jeg hang meg opp i var dette (tall fra 2013): 
  – 10% av norske kvinner får behandlingsverdig celleforandringer, av dem får 1 % livmorhalskreft, og 1/3 med livmorhalskreft dør (Ta forbehold om at det kan være endringer i tallene i dag. Blant annet viser statikken at blant 300 kvinner som får påvist livmorhalskreft, dør 70, ifølge Kreftregisteret)

  Jeg var blant de 10 % av norske kvinner som hadde utviklet behandlingsverdig celleforandringer, men i hodet mitt hoppet jeg to hakk lengre ned på sykdomsforløpet. 

  Jeg valgte åpenhet da jeg sto i situasjonen. Jeg ønsket å dele følelsene, hendelsesforløpet, og erfaringer da jeg fikk diagnostisert grove celleforandringer i livmorhalsen, og måtte gjøre et inngrep (konisering) for å fjerne sykt vev. Det var en av de tingene jeg savnet da jeg selv fikk beskjeden. Det eneste jeg fant på nettet, var rene fakta eller nyhetsartikler om kvinner som hadde død av livmorhalskreft. 

Selv nå etter fire år, får jeg lange mail fra bekymrede kvinner som har fått vite at de har fått påvist celleforandringer. Mange trenger bare noen å skrive til som har vært i samme situasjon, andre lurer på hvordan jeg har det i dag, om man blir frisk, og om jeg er frisk. 

  For snart to uker siden tok jeg en ny celleprøve, og derfor finner jeg det naturlig å fortelle om min opplevelse som starter for snart 5 år siden. 

Desember 2012 
Jeg var gravid i tolvte uke, og var på tolv ukers kontrollen da legen tok rutineprøvene. “Jeg tar celleprøve i samme slengen, selv om det ikke er nødvendig før du fyller 25 år (jeg var 21 år)”, sa legen. 10 dager senere ble jeg oppringt. Jeg fikk beskjeden om at jeg hadde celleforandringer påvist, men at prøven kunne slå ut fordi jeg var gravid. Derfor skulle jeg vente til etter graviditeten og komme tilbake for ny prøve. 

Juni 2013 
Jeg var tilbake i gynekologstolen, for ny celleprøve. 10 dager senere kom nyheten jeg ikke hadde håpet på. Prøven min påviste celleforandring, grad 3, det siste stadiet av celleforandring før de utvikler seg til kreftceller. Legen min henviste meg til gynekologi-obstetrikk, poliklinikk ved Sykehuset i Vestfold. 

September 2013
Her skulle det bli tatt en mer omfattende prøve, en biopsi som er en vevsprøve av livmorhalsen. Overlegen roet meg ned ved å fortelle at celleforandringene antagelige ikke var noe alvorlige. Jeg var tross alt for ung, enda 3 år fra å fylle 25 år, ikke sant. 

Svaret på biopsien kom: “Grove celleforandringer, grad tre, mest alvorlige, et forstadie til kreft.”. Verden rundt meg bare raste sammen, for den endelige bekreftelsen om at det ikke var noe galt med alle prøvene, men med meg slo inn over meg. Jeg som ikke kunne merke noe som helst galt, og så holdt livmoren på å gjøre meg alvorlig syk. 
Jeg fikk time til konisering, et inngrep der de fjerner den syke delen av livmorhalsen. 
– Les innlegget fra da jeg fikk beskjed fra overlegen

November 2013
Inngrepet jeg hadde gruet meg til var overstått helt smertefritt på 20 minutter. Det syke vevet var borte, jeg kunne reise hjem med en følelse av å være 10 kg lettere. 
– Les om inngrepet

Senere har jeg tatt nye celleprøver litt oftere enn normalt. Jeg har fått bekreftelsen 3 ganger siden koniseringen at alle de syke cellene er borte. 

  På mandag fikk jeg melding av legen min: 
  Celleprøven er normal

– Les innlegget jeg skrev om Celleforandringer i livmorhalsen i samråd med en overlege

#sjekkdeg 

– Speiltvillingene på Facebook – 

De tunge og brutale nyhetene tynger et hvert nyhetsbilde. En tragedie fylt med hat og sinne, frykt og sorg – på langt nær fra den første, dessverre nok den siste. Vi kjenner det tungt på kroppen, ekstra mye etter opplevelsen fra 22. juli. 

Det hele kan virke som om verden bare består av jævelskap, det får oss utenforstående til å bli redde. Vi sier vi skal gå med hodet hevet, ikke være redd for store forsamlinger, det er da, og kun da, vi taper for hatet, de gale, de syke. Det er bare noe vi sier, vi blir redde inni oss, for de fleste av oss er snille, de fleste av oss liker livet, og vet hva kjærlighet og omsorg er. Vi vil ikke miste, det er vår største frykt. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi skal lese, vi skal vite, vi skal det, for det er viktig å få opp øyene. Når vi så vet skal vi dyrke det motsatte. Vi skal vise omsorg, medmenneskelighet og kjærlighet. Vi er nødt, for det er det eneste vi kan gjøre. 

I en verden der nyhetsbildene treffer oss minutter etter tragedie, skal vi vite at det jævligste skjer, vi skal også vite av bare en brøkdel av alt det grusommer havner på 21 nyhetene. 

Min oppgave er ikke tynge verden enda mer, min oppgave er å underholde. Så jeg prøver, jeg valgte å skrive om tisseproblemer på en øde slette tidligere i dag, fordi min oppgave er å gi det lystbetonte. Et sted å lese etter at verdens tragedier er fortært som et gråstein i magen til deg der ute. 

Derfor prøver jeg igjen å gjøre verden til et litt bedre sted ved å minne deg på det vakre, det hverdagslige.

Verden er mer en forferdelse

Livet, gitt til oss, men hvorfor akkurat deg, og hvorfor akkurat meg? Det helt ubegripelige, for hadde det ikke vært for at akkurat foreldrene dine og mine møtte hverandre, eller at deres foreldre igjen møttes, og de før der, og de før der, til det tidløse. Hadde det ikke vært for akkurat den ene kvelden sammen, hadde det ikke vært fordi du og jeg svømte raskest, så hadde det ikke vært for deg eller meg. Hadde det ikke vært for min mann, hadde det heller ikke eksister to barn som var mine, i allefall ikke akkurat de to. Og hva er vel verden uten alle de, foreldre, besteforeldre, mann og barn. 

De som gjør livet verdt å leve, for alene og helt ensomme er vi ingenting. Vi er sterke sammen, kun da kan vi vise kjærlighet, og oppleve hva det betyr å elske. Men å elske er vondt, det skal gjøre vondt. Alt har en motpart, men det er ikke hat som er det motsatte av å elske. Det er frykt for å miste det vi elsker. 

Vi skal vite om det grusomme, fordi vi ikke skal glemme å vise hverandre det motsatte. Vi skal aldri ta forgitt et liv der kjærlighet vekker oss om morgen, og kysser oss god natt om kvelden. Vi skal ikke glemme at noe så lite som en varm kopp kaffe servert til en annen er kjærlighet, vi skal ikke ta for gitt at venner og familie sender deg et bilde av noe så banalt som en svidd kjele hvit saus. For det er så lite vi trenger å gjøre for at vi kan le sammen, og glede hverandre uten en gang å være til stedet. 

Vi skal for alltid huske å klemme våre besteforeldre, for om ikke lenge er det for sent. Vi skal aldri glemme en klem og øyekontakt når vi tar avskjed med barna våre, for en dag er de for gamle, og det er flaut. Men så blir de voksene, og når de er voksene, er vi blitt eldre, ikke enda gamle, men da kommer klemmene tilbake. For når vi blir voksene og selv får barn, husker vi på alt våre foreldre ga oss, vi husker kanskje ikke å si “takk” for ofte, men vi gjør det uten ord så det treng ikke. Alle vet det innerst inne – den gode klemmen trenger ikke ord. Vi forstår at når de som står oss nære ringer når noe skjer, så vet vi at de ringer akkurat deg eller meg, fordi vi er den de trenger å snakke med. 

Kjærlighet er alt vi gjør som gleder andre. Kjærlighet er alt vi gjør som gleder oss selv. Og med kjærlighet spres kjærlighet, så husk på hverandre. 

Ditt litt er ikke tilfeldig, ikke ta det for gitt! 
 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

Da lørdagen var kommet, var det tid for en utflukt til Kyrkjebø, en plass som regnes som det viktigste historiske stedet på Færøyene. Etter omvisning, kaker og kaffe gikk vi tilbake til hotellet over fjellryggene. En to timers gåtur, som fort ble enda lengre med nok av drikkepauser under veis. Det hvilte ingen tvil om at synet foran oss var vakkert. Stigningen på fjellet var bratt, langt under oss snodde skjøen seg imellom øygruppene, over oss var helningen enda brattere opp mot skylaget som stort sett alltid befinner seg på Færøyene. Foran og bak oss var stien som snirklet seg i mellom kledde sletter med gress og sauser som gresset. På stien fantes det steinvarder, mange av dem, men ingen riktig store. 

I to timer hadde vi gått, og hovedstaden Torshavn lå forran øynene våre, langt der borte. Det begynte å stikke i nedre del av magen for hvert steg jeg tok. En latterkule fikk meg til å krysse beina i et desperat forsøk på ikke å tisse på meg, noe som har blitt langt vanskeligere etter å ha fått tittelen “mamma”. Jeg trippet på stedet, kikket litt desperart rundt meg. Et sted måtte det vel være mulig å sette seg på huk? 

Jeg innså ganske raskt at på Færøyene så er det ingen steder å sette seg på huk i fri natur uten å bli sett. Det finnes ikke så mye som et tre, eller en busk, eller en klase med store nok steiner til å dekke en ikke så fryktelig stor rumpe. Det skal sies at det var mange varder langs stien, men med ca 100 mennesker som vandret i lag, var stien den mest synlige plassen av dem alle, og vardene for små. 

Nok et pitstopp fulgte, med latterkuler og proviant fra ryggsekkene. Min mannen kikket på meg, jeg var antagelig gul i øya for han spurte:
  “Skal jeg bli med å gå til et sted du kan tisse?” Jeg lo, “JAA!” nærmest skrek jeg, og vi småløp fra resten av gruppen.
100 meter, 200 meter, 300 meter fremme møtte vi på det første huset etter å ha kommet ned fra fjellet.
  “Jeg kan jo ikke tisse her, det er jo et blomsterbedd?” Sa jeg og trippet på stedet mens jeg holdt hende i mellom beina.
  “Jojojo. Inni de busket der, det er jo helt perfekt!” 
En liten åpning viste seg inn mellom buskene, som om det tidligere hadde stått en søplekasse der, og buskene hadde vokst rundt dem. Et lite hulrom akkurat stort nok til en liten rumpe. Jeg nærmest kastet meg inn i desperasjon, tredde meg ned i hukende stilling mens jeg med panikk i stemmen sa: 
  “Kommer de andre nåå?” og så fulgte jeg opp meg et:
  “AAAAUUU!!! Det er jo bringebærbusker, de har TORNER!” 

Mannen min sto på siden, og sammen lo vi så tårene sprutet og mens ha tok fram mobilen, sa han
  “Du vet at det er helt naturlig å måtte tisse eller?” 
  “Så klart, men ikke i en bringebærbusk i hagen til en annen!” 

/ Må man så må mann, og rumpa, den ser ut som den har sloss mot en katt. 

– Speiltvillingene på Facebook – 
 

Altså for en opplevelse! Turen til Færøyene, var lagt opp med et fullspekket program der vi fikk oppleve hovedstaden Torshavn, med guidet tur igjennom historien. Fantastiske guider på bussturene igjennom landskapet. Utflukt til Kyrkjebø, gåtur over fjellet, og båt til i Vestmanna der vi så de utrolige klippene stupe ned i det knallblå vannet, med store grotter og et fugleliv jeg aldri har sett maken til annet enn på Animal Planet. 

Færøyene er en plass jeg aldri har tenkt at jeg skulle besøke, så kanskje var det også det at jeg ikke hadde noen forventninger som gjøre turen så bra. 
Det bor rett i overkant av 50 000 mennesker på Færøyene, og hovedstaden var ikke større enn en bygd som akkurat har fått bystatus her i Norge. Vi sammenlignet byen med Holmestrand i Vestfold for de som er kjent der. Det tok altså ikke mer enn en guidet tur på en 1 før vi følte oss ganske så lommekjente i byen. 

På Færøyene så snakker menneskene Færøysk, og på skolen lærer de dansk, siden lydene i det færøyske språk er mer likt Norges språklyder enn dansk høres det altså ut som de snakker flytene norsk når de snakker dansk med oss. Språket deres høres nesten ut som gammelnorsk med en islandsk vri. Alle kjenner alle, og kulturen er derfor veldig spesiell. 

Rett og slett en plass med enorm gjestfrihet og åpne mennesker. Jeg endte faktisk opp med å sitte å snakke med en taxisjåfør i 20 minutter etter vi hadde betalt. For på Færøyene har de tid til det, og de har altså så mye å fortelle om sin plass. 

Det var merkbart at vi kom med et chartret fly med nesten 140 mennesker. For 140 mennesker er mye i en by som har 18000 innbyggere. Ikke bare var vi 140 mennesker, men vi var 140 sultene og tørste mennesker. Så at vi økte omsetningen i restauranter og på puber er det ingen tvil om.  Haha.. På hvert sted vi var ringte de ansette rundt for å sette inn noen flere i jobb. 

Miljøet og landskapet er veldig spesielt på Færøyene, det finnes ikke et tre naturlig der, temperaturene er jevne hele året, og ligger mellom -5 til 15 grader, men ligger stort sett på 5 – 12 grader. Det er mye vind, mye regn og raske værskifter. 
På de gresskledde fjellene er det sau og så over alt hvor man er, for uten om det er det svært få dyrearter på øyen, med unntak av et rikt fugle og fiskeliv. 

Her er litt av bildene jeg rakk å knipse under turen vår

– Speiltvillingene på Facebook –

På tide med en ny sytutorial, sendt “direkte” fra Færøyene.
Vi er på tur, og venter nå på flyplassen for hjemreise, jeg hadde på forhånd av turen gjort halvklart dette syinnlegget, slik at jeg kunne få det ut i startet av helgen. Jeg innså ganske raskt at med mye på programmet hver eneste dag, ble det litt for risikabelt å sende ut innlegget før jeg visste om jeg kom til å få tid til å sende ut mønster.

Nå er vi altså på vei hjem, etter en fantastisk tur til Færøyene – noe som også skal bli veldig godt – og rutinene får jeg starte opp igjen nå med det samme.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Stofftips: 

Denne selebuksen er enkel å  sy, og en morsom variant til andre bukser. Selene er festet med trykknapper noe som gjøre det enkelt å ta den av og på. Til dennne buksen anbefaler jeg å sy i det stoffet som heter Isoli. Det er det klassiske joggebuksestoffet, og egner seg derfor ypperlig fordi stoffet er mykt og behagelig, i tillegg er det et enkelt stoff å sy i siden det er lite med stretch.

Du kan så klart sy buksa i andre stoffer, (jersery, jacquard, fleece, bomull, ull) Men bruker man et tynt soff som dette, vil jeg anbefale å lage et ekstra stykke fra livet og opp (altså det som danner buksen til en selebukse). Så syr du det stykke på rette mot rett på frontstykket, slik at man får dobbelt bryststykke. Da vil formen holde seg bedre ved slike stoffer.

Mønster: 

Mønsteret på selebuksen går fra størrelse 74 til 128 (6-9 mnd til 8 år).

Når du har kjøpt et mønster fra meg, vil jeg sende mønsteret til din mailadresse i løpet av 24 timer. (Husk å sjekke søppelpost om mønsteret ikke dukker opp)

Mønster til selebukse str 74 – 128:

SNURR FILM FOR SYTUTORIAL

– Speiltvillingene på Facebook –