“Er dere klare for lekeland i dag da?” spurte jeg da vi satt og spiste den litt for varme havregrøten ved frokostbordet. Svaret var som forventet et gledesrop, for selv om de ikke hadde vært akkurat der før, hadde de vært på lekeland med gode minner tidligere.
“Er det sklier der, mamma?” spurte min tre år gamle datter meg etter litt tenketid. “Ja, det tror jeg helt sikkert at det er”, svarte jeg, og snudde meg mot henne da jeg så at det lå mer i spørsmålet. “Kan du holde meg?” sa hun ned i tallerkenen sin. “Så klart, vennen. Så klart!”
Barn har ingen bekymringer sier vi, og der sitter min tre år gamle datter med en bekymring som tar over for følelsen av spenning og sommerfugler i magen på en dag som skal være for henne. Tenk å være tre år å ha så stor høydeskrekk at frykt tar over følelsen av å glede seg.
Hun var ikke eldre enn året da vi oppdaget at høydeskrekk var et reelt problem for den ene datteren vår. Ikke hadde hun opplevd noe traumatisk med høyder, det var bare født med henne. Da hun for første gang så ned igjennom de tynne sprekkene mellom plankene som dannet gulvet på terrassen i andre etasje hos besteforeldrene tok kroppens instinktive reaksjon over. Hver muskel spente seg og en frykt skyldte ut gjennom kroppen. “Kom da”, sa jeg, “det er ikke farlig å gå her”. Like idiotisk som å tro at det å si “ikke vær sjenert” vil få en sjenert person til å bli den mest utadvendte i gjengen.
Frykt er ingen god følelse, og det har skremt meg at hun kan føle det så sterkt for noe jeg ser på som uvensentlig å være redd for. Det å gå inn i en heis, er nesten en umulig oppgave for den lille jenta vår. For i hver heis er den en sprekk fra etasjen og inn til heisen, en sprekk som viser at det er langt ned under den. Det er ikke mulig å falle ned i en så liten sprekk, men det kan virke som at hver celle i hennes kropp tror på det.
For min lille skatt var det derfor helt avgjørende å vite at jeg skulle være der for henne, før hun kunne klare å glede seg til en dag i lekeland.
Å være på et lekeland med mange hinderløyper i høyden er en stor prøvelse for en liten jente med stor høydeskrekk. Spesielt når hun vil få til det samme som de andre barna, der i blant sin egen søster, men blir stoppet av at kroppen stivner. På de verste partiene hvor jeg ikke kunne snakke henne til trygghet, og hvor en beskyttende hånd ikke kunne støtte henne igjennom, måtte jeg bære henne. Og det er ikke før fingrene klemmer så hardt rundt deg at knokene blir hvite at man forstår hvor mye frykten får overtak på kroppen vår.
I kveld sovnet den lille prinsessen i det hun traff hodet på puten. Ikke så rart da hun i dag har hun satt seg selv på flere prøver enn hun normalt trenger å gjøre på en hel uke. Og hun mestret. Hun mestret å skli den lange sklien alene. Hun mestrert å klatre opp høye partier. Hun mestret å gå over tau som viste bakken flere meter under. Hun mestret å hoppe på trampoline langt opp i høyden. Og på sin siste runde mestret hun å komme til topps uten at mamma sto bak og holdt en støttende hånd under armen.
Bare tenk dere den mestringsfølelsen det er å få til noe som man har så intenst lyst til, men ikke får til, fordi kroppen sier stopp.
Hun har kommet langt siden vi oppdaget frykten, og hvert museskritt hun tar over sin egen grense er som en eneste stor seier for oss alle!
Når det ikke planlegges å få kaninunger, så er det ganske uansvarlig å få det.. Hvem har jeg å klandre? Kun meg selv.. (klasker meg selv til pannen).
24 dager etter at Kløver ble kastrert ble et kaninkull født. En kanin går drektig i 28-31 dager, så da kan dere regne selv. Det hjelper dessverre lite å være etterpå klok, og tenke på alt jeg burde og skulle hatt gjort. Nå må jeg tenke framover, og gjøre det som best er for våre plutselige ni kaniner.
Jeg har hatt kaniner i mange år, allikevel så følte jeg at jeg ikke hadde noen erfaring da vi skulle skaffe oss dyrene. Det er fordi så mye har endret seg siden den gang jeg hadde burkaniner i hagen, som spiste gnagerblanding og gulrøtter. Jeg er opptatt av dyrenes velferd, så allerede før jeg satte igang med bygging av den enorme kaningården, så leste jeg meg opp der jeg kunne for å vite hvordan jeg kunne tilrettelegge for et godt kaninmiljø.
Det er jo en grunn til at vi ikke skulle ha kaninbarn, for jeg mener avl kun skal skje hos erfarene kaninfolk. Så er jeg i tillegg veldig enig i at man ikke skal avle på en art som allerede er i overtall og dumpes i det vide og det brede. Men akk, kaninunger har vi fått, og min eneste trøst er at jeg kan forsikre de små om at de kommer til å få verdifulle og lykke liv om de vokser opp.
For dette har på langt nær gått på skinner… Jeg har sikkert lest nok sider til å dekke en hel bok om avl på kaniner i disse dager. Jeg har lest norske sider og enda flere engelske. Jeg har sett på hundrevis av bilder, og jeg har sett timer med film – for kaninavl er ikke bare bare. Grunnen til at det har vært komplikasjoner er antagelig også min feil, kaninmor er fremdeles ung, og det kan være en grunn til at morsinstinktene ikke er fullt utviklet. Det kan også være at ting gikk galt fordi jeg flyttet kaninmor fra hjemmet sitt ute og inn bare tre døgn før fødselen fordi jeg ikke ante om/eller når hun skulle få barn – Jeg hadde det så klart på følelsen og det var grunnen til at jeg måtte få henne inn. Uken før fødsel endret hun adferd og jeg begynte leseforberedelsene. Det er mange faktorer som kan spille inn, og det eneste jeg prøver på nå er å rette opp de feilen jeg begikk slik at alle kaninene våre har det best tenkelig i situasjonen.
Torsdag – Fødselsdagen:
Miffi laget ikke rede til kaninungene, og fødte ungene spredt rundt i buret natt til torsdagen. Det er ikke akkurat en god start, men hun hadde vasket de rene etter fødselen. Jeg nappet henne for pels og laget redet for henne, som jeg plasserte de hele SYV ungene (hermelin og løvehoder får normalt mellom 2 og 4 kaninunger). Etter dette lot jeg gjengen på 8 være i fred. Miffi fortsatte å nappe av seg pels på magen, noe av pelsen la hun over ungene, men mye ble liggende på gulvet der hun hadde nappet det av.
– Nyfødte og så nakene –
Fredag – 1 dag gamle:
Jeg sjekket alle kaninene for å se at alle levde og var friske. Jeg sjekket om magene var store og runde, for å få en anelse om at kaninmor hadde gitt barna sine mat i løpet av natten. Magene var ikke runde, så jeg begynte å bli bekymret, men ikke engstelig ettersom kaninmor kan bruke 24 timer før hun ammer for første gang.
Det er slik at kaninmor gir mat til barna sine 1 eller 2 ganger i døgnet, noe som tar omtrent 5 minutter. Utenom det så er ikke kaninmor sammen med barna for ikke å tiltrekke oppmerksomhet til redet. Det er med andre ord vanskelig å se om kaninmor faktisk er hos ungene og gir de mat. Stort sett er kaniner gode mødre, men et av tegnene på at ting ikke går som det skal er at hun ikke har forberedt redet og født barna rundt om kring i buret.
Jeg tok derfor opptak av kaninredet, slik at jeg kunne se neste dag om hun hadde vært på plass for å amme flokken sin.
Lørdag – 2 dager gamle:
Nå var kaninene blitt 48 timer gamle, og de hadde fremdeles ikke fått mat av mor. Allmenntilstanden til ungene begynte nå å bære preg av dette, de var slappere enn dagen før og huden begynte å rynke seg av dehydrering. Denne morgen la jeg derfor Miffi på ryggen og plasserte en og en unge på magen hennes slik at de fikk i seg noen tårer livreddende energi, og de kviknet til igjen. Jeg gjentok prosessen på kvelden.
Søndag – 3 dager gamle:
Filmopptak viste ingen bedring på ammefronten fra mor, så jeg satte i gang med ammehjelpen igjen. Miffi begynte nå å vise tydelig stress ved å ligge på ryggen, og jeg begynte å bekymre meg for om hun ikke slapp melk i en slik stresset tilstand. Da jeg skulle gjennta ammehjelpen på kvelden begynte ting å se mørkt ut og kroppstemperaturene deres hadde begynt å falle. To av kaninungene var blitt så avmagret og slappe at de ikke orket å amme mor av egen maskin. Det var da søndag kveld, så min eneste mulighet var å gi noen dråper utvannet kroppstemperert fløte til de to som jeg tvilte på skulle overleve natten.
– Ammehjelp på 3 dager gamle nurk –
PS: vil spesifisere at kaniner ikke skal legges på rygg, men at jeg kun har gjort dette her i nødens timer for små kaninbabyer.
Mandag – 4 dager gamle.
Overrasket møtte jeg 7 levende kaninbayer i går morges, men hele gjengen var blitt kalde. Jeg sprang ut i låven, fant fram en varmelampe, varmet de syv små og lot de die det de orket av moren.
Så dro jentene og jeg på butikken etter morsmelkserstatning for 7 små. Jeg hadde vært skråsikker på at vi kom til å miste en eller to kaninunger i løpet av den natten, men ga de nytt håp da de levde på morgen. Da vi kom tilbake fra handleturen var den ene lille vennen vår minutter unna å stryke med. Han leet seg ikke lengre og lå slapp i sitt rynkete skinn.
Jeg kunne ikke la den lille dø, uten å prøve å redde den. Den brukte sin siste livskraft på å svelge vikingmelken som kom inn i munnen, og jeg var like ved å gi han munn til munn da han pustet inn melk i stedet for å svelge. Huff, snakk om å bli helt tussete. Hele gjengen fikk et ekstra påfyll av vikingmelk midt på dagen i går, og da jeg kom på kvelden for å la de die av mor spiret nytt håp for syv små. Lille Hero som vi alle trodde skulle dø, orket ikke die mor, men han slurpet i seg noen nye ml med vikingmelk før natten.
Tirsdag – 5 dager gamle.
I dag våknet jeg opp til 7 kaninbabyer med god kroppstemperatur, og fine mager. Alle som en har fått die av mor med litt hjelp, og ved å veie gjengen før og etter måltid ser jeg at mor har melk, og ungene blir mette. Jeg har funnet en bedre teknikk for ammingen. Miffi får nå stå på et teppe på gulvet og spise mens ungene får krype under henne og die. Til og med lille Hero viste sitt første tegn på å ha styrke nok til å få noen dråper ut av mor i dag.
– 5 dager gamle hermelin og løvehode blandinger –
– Lille Hero –
Mot mange ods, lever syv små! Optimismen over om de vil overleve har svingt verre enn en berg og dalbane, men vi holder fast i håpet enn så lenge..
Ja, da ble altså invitasjonene HELT annerledes enn de jeg lagde de første gangene. Jeg ble ikke helt fortrolig med de andre eksemplarene, og da var det utrolig godt å få den fornøyde tilfredstillende følelsen da jeg satte sammen en mye enklere invitasjon med farger som tar opp farge og tema til et låvebryllup.
Nå kan jeg beskrive invitasjonene slik: enkelt og unikt – To adjektiv som jeg tror beskriver meg, ikke fordi jeg er unik, haha, men fordi jeg alltid ønsker å skape ting som er unikt og hjemmelaget.
Det jeg liker ekstra godt med invitasjonene slik de ble nå er at ingen av kortene er like. De er bygd opp likt slik at det blir enkelt når alle skal lages, men hver og en har sin unike sammensetning av farger og mønster.
Jeg har begynt å klippe ut deler, og så er planen min å invitere flere gode venninner til en jentekveld med vin og lim! Jeg har funnet ut at bryllup ikke er noe jeg kan planlegge alene, for det er ingenting som er så gøy som å skravle om bryllup. Og andre veien: det er ingenting som er så skuffende som å sitte å planlegge bryllup alene, for det er alt for mye jeg ønsker å snakke om, spørre om, og høre meninger om.
På bildet under ser dere noen av kortenes innside. De er så klart ikke ferdige, men dere ser fargespillets delikate farger som gir det perfekte uttrykket jeg ønsker; nemlig å invitere til et låvebryllup – hvor treverk og bruntoner blandet sammen med det lyse blir en rød tråd igjennom hele feiringen.
Jeg har kjøpt ark på scrapbook.com – hvor de har et vanvittig godt utvalg.
Invitasjonens innside har en formell standar på teksten, og det eneste jeg mangler er et bilde av BT og meg på den venstre siden av invitasjonens innside.
Jeg har brukt noe så enkelt som litt tyll rundt kortets ene siden, og knytt den sammen med et silkebånd foran. Navnene på de inviterte kommer også på utsiden av kortet, og der vil jeg hente opp fargen som er på kortes innside.
Altså nå er det snart bare NI måndeder igjen!! Lov å bli litt stresset??
– Vi skal til SKOGEN! Kom mamma! Se her, se her!, begestringen i stemmene deres er så uventet stor, at jeg må stoppe opp og beundre hva en liten bit av naturen gjør med oss som mennesker. For barna er naturen som en eneste stor lekeplass. Kongler og nøtter som har falt ned fra trærne fungerer som en skattejakt på bakken. En dødt tre som har falt fungerer utmerket som en balansestokk. En bortgjemt stige i mellom trærne er uten tvil like bra som et klatrestativ på en lekeplass – For i barns fantasi finnes det ingen grenser så lenge de bare får lov til å utfolde seg.
Denne sommeren har vært den lengste sommeren jeg kan huske, og det er først nå vi har fått smake litt på høstværet med kalde og fuktige morgener. Med to barnehagebarn legges det ekstra stor merke til at den kaldere tiden har begynt. Sommerkjolene er lagt bort, og høstgarderoben er funnet fram, joggeskoene er byttet ut med mer solide sko med gode såler og varmere fôr som tåler kaldere dager, og hopp og sprett i vannpytter.
Klær og utstyr har alt og si for opplevelsen av å være ute, blir man litt kald eller våt er løpet kjørt. Det er vel derfor vi også velger det beste til barna våre som er ute i all slags vær i barnehager og på skoler.
I år har mine jenter fått sko fra ECCO, og det er ikke uten grunn. ECCO er anerkjent for sin kvalitet i sko og er videre kjent for sin unike passform, design og estraordinære komfort. Sammen med den godt beryktede omtalen og med egne erfaringer over flere års bruk av ECCO – var det ikke vanskelig å velge.
Jentene fikk velge den skoen de likte best, og ikke veldig uventet valgte Olivia den lilla ECCO BIOM HIKE INFANT, mens Otilie valgte den rosa ECCO BIOM HIKE INFANT. Skoene går fra størrelse 21-30, og hver av modellene kommer i to farger.
ECCO BIOM HIKE INFANT er en varmtfôret vintersko, der delen over sålen er trekt med semsket skinn for å gi skoen en god slitestyrke, mens den resterende skoen er sydd av tekstil slik at skoen blir myk og bevegelig på foten. Skoene har Gore-Tex i seg som gjør dem vanntette og sørger for at barna holder seg tørre og varme i snø og slaps.
De to modellene er designet for det samme – nemlig å holde barna tørre og varme – men de er allikevel forskjellig av utseende. Modellen som er lilla med en kontrast at regnbuenes farger har glidelås som åpne- og lukkefunksjon, mens den rosa modellen har bårrelås. Begge fungerer utmerket i kombinasjonen: Travle foreldre, med utålmodige små som skal klare selv.
Mine kriterier for at skoene er godkjente:
Tottene til barna mine skal være gode og varme etter utelek Tottene skal være tørre selv når det hoppes i en vanndam Skoen skal sitte godt på foten
Mine barns kriterier:
Skoen skal ha en fin farge Skoen skal være enkelt å ta av og på Skoen skal kunne løpes med, og klatres med
Da er det en god sko! Og jentene er 100 % fornøyde med sine nye vintersko som de aller helst vil gå med inne som ute, og hele tiden.
/ Kalde totter er lik kalde skrotter – det vil vi ikke ha.
Når jeg er skikkelig fysen og har lyst på noe ekstra godt uten å ty til godteskuffen, så har jeg fått totalt dilla på å lage meg lapper til kveldsmat, frokost eller lunsj. I helgene synes jeg også det er ekstra stas og gjøre litt mer ut av måltidene, og da er disse helt perfekte! Best av alt er det jo at de er super sunne og inneholder masse proteiner.
Når jeg lager grove lapper, så varierer jeg ofte innholdet etter hva jeg har tilgjengelig, for de kan lages med mange variasjoner. Jeg tenkte allikevel at jeg kan gi dere en konkret oppskrift som er vanvittig god. Den gir følelsen av å spise vafler, bare at man blir god og mett på sunne varer.
Oppskriften er stor nok til å mette 4 sultne mager, og er det mye igjen når du har stekt nok lapper kan røren oppbevares i kjøreskap i opptil tre dager. Da er det enkelt å steke noen lapper når du er sulten.
Slik gjør du:
Bland sammen egg og cottage cheese. Bland i det tørre, og spe på med melk til du får en tyktflytende røre. La den få hvile i en halvtime før du begynner å steke. Da får havregrynene svellet godt opp.
Stek lappene i litt smør.
Så er det bare å nyte med det pålegg du måtte ønske!
Disse er også en favritt i matboksen, eller på tur!
