Etter at vi var ferdig med morgenmøte, gikk vi en tur bort til hesten for kos og stell. Det er jo noe magisk med ekstra fridager, det gir så mye tid til ting vi ikke rekker til det vanlige. På vei hjem igjen fra stallen gikk vi innom kaninhuset med løvetann vi plukket langs veien og tok en lang kosestund med de minste av våre firbeinte.
Klokken var bare 14 da vi var hjemme igjen, og jeg fant ut at jeg ble nødt til å finne på en aktivitet så vi ikke skulle gå hverandre på nervene. Dagen hadde vært så utrolig bra, at jeg ikke ville risikere noen ødeleggelser ved å la de kjede seg. Jeg løp ut, mens jentene fikk et lite mellommåltid og rasket med meg de første og beste markblomstene jeg fant i veikanten.
Jeg tenke jeg bare ville dele en liten smakebit, da jeg ikke rakk å skrive ett innlegg tidligere som planlaget ettersom jeg fikk et uventet besøk av en god venninne. Etter litt skravling og lek med jentene, måtte vi vinke hadet for å reise videre på sankthansfeiring med familie og venner.
Disse to snuppene var mer enn fornøyd med resultatet av mammas påfunn for blomstene 🙂
Ingenting er som å få en ekstra “være-hjemme-dag” og få kjærlighet for pinne! – Det mener i hvert fall de to tuppene her.
Vi startet dagen med at jentene så på tegnefilm og spiste frokost, mens jeg tok meg bryet til å stelle meg. Det hører med til skjeldenhetene om dagen, siden jeg ofte starter dagen med å trene. Da kommer jeg aldri i mål med sminken etterpå. Jeg går som regel rundt med bustete hår, og ingen sminke eller litt sminke under øynene, i stedet for på øynene. Men det fungerer helt fint for meg, og er jeg for svart under øynene tar jeg bare på solbriller når jeg henter barna – problem løst.
Men siden vi fikk besøk av både journalist og fotograf i dag klokken 10, følte jeg for å ikke se ut som om jeg nettopp hadde stått opp. Her har vi snakket om solkrem i dag, og jeg gleder meg til å se bilder og tekst i VG-Familieliv når det er klart.
Nok en kveld ble det en stor krangel ut av: ” Mamma, jeg er sulten, jeg vil ha banan!” I det jenta traff madrassen i senga, etter en stor posjon middag og en skål jordbær til dessert. Akk og men, så frustrende, men desto godt var det da og gå utendørs for å friske opp litt på den elskede uteplassen vår.
Jeg var nødt til å ta en tur på apoteket i dag, og da kunne jeg ikke dy meg da jeg så det var salg på nabobutikken pincess. Så hjem fikk jeg med meg noen nye puter til “avdelingen”. Jeg hadde ingen planer om å gå for grått, og hadde store planer om blått – en farge jeg sjeldent velger. Meeeen, så ble det grått da. “50 shades of grey” – er jo ikke feil det heller 😉
Jeg har alltid sett for meg at treårsalderen er den perfekte alderen hos småbarn. En alder der latter dominerer, der ord og uttrykk kommer rett fra leveren, der setningene er lange og velformulerte, men litt stokket om som gir humoristiske utfall. En alder der ting begynnner å bli lettere, en alder det er mulig å gjøre mer ting sammen.
Alt det stemmer heldigvis, men det var en ting jeg ikke tok med meg i fremtidstankene om treårsalderen – Prøvelser, tøye grenser, og trass.
Jentene var plassert i hver sin sengen, med dynene pakket tett rundt kroppen. Ti bamser lå som en beskyttende hette rundt hodene deres – akkrat slik det er hver kveld, når det er på tide med skjønnhetssøvnen.
Vi hadde kysset og klemt god natt og i det øyeblikket jeg tok i dørhåndtaket på vei ut fra soverommet;
– Mamma, jeg er tørst!
Jeg himlet med øynene før jeg snudde meg til henne og prøvde å forklare at hun ikke kunne være tørst siden hun like før hadde drukket opp ett helt glass vann.
– Jo-oo, jeg er tøørst. Jeg vil ha vann i glasset mitt… Sa hun, denne gangen med den misfornøyd undertonen.
– Olivia! Du har akkurat drukket, og drikker du mer på sengen så vil du ikke klare å holde på tisset til i morgen!
– Men jeg er tørst!
– Jeg trur heller du strekker ut tiden, men ok! Du skal få et glass med vann, men da er det ikke noe mer masing.
Jeg sprang ned trappen og fylte opp glasset før jeg sprang opp igjen og leverte.
– Sånn skatt. Da må du legge deg ned å lukke øynene dine.
– Ja. Mamma?
– Ja?
– Jeg er sulten…
– Nei, det er du ikke! Du har akkurat spist magen helt full.
– Men jeg eeeeer sulten. Magen roper på mat..
– Nå er det natta, lukk øynene dine, og vips så er det morgen og du kan få frokost. God natt.
Med vilje av stål begynte hun å rope og klynke for sin sultne mage.
– Maaama!! Maaama! Maaaaama!! Jeg er suuulten!
Jeg trampet litt ekstra hardt i trappetrinnene opp til soverommet igjen, og sa med streng stemme:
– Nei, Olivia! Du kan umulig være sulten. Dette er bare tull for å strekke ut leggetiden, om du ikke legger deg fint nå må jeg bli streng på deg, og det er vel ikke noe hyggelig?
– Meen, ååh, jeg vil ikke sove. Jeg vil ned.
– Nei, du skal ikke…
– Jeg er sulten, eller jeg må på do!…
– NOK!!!! Nå blir jeg sint Olivia! Dette er bare tull og tøys! Nå sier du natta med en ordentlig stemme!, sa jeg og klappet i hendene for å understreke min strenge stemme, mens jeg vendte tilbake mot døren.
Jeg trampet like godt ned trappen igjen, irriter for at det eneste som hjelper er når jeg faktisk blir streng i stemmen.
Heldigvis ble sure toner glemt til dagen etter og to solstråler våknet opplagte fra sengene sine. De to krøyp side om side opp i sofakroken, mens jeg gikk for å kle på meg selv.
– Mamma, jeg må tisse!
– Så flott, da kommer du til badet da.
– UUUh, jeg klaaarer ikke gå!!
– Jo, Otilie, det klarer du så fint. Kom igjen, jeg skal ikke bære de få skrittene til badet.
– UUUUh!! ÆÆhh!! Jeg klarer ikke….
Jeg gikk inn i stuen å så den lille kroppen ligge og vri seg på sofaputene.
– Vet du hva! Med den stemmen der, så er det ingen som vil hjelpe til, og hvis du skal tulle sånn, så trur jeg du må tilbake i sengen og sove til du er blid igjen.
– UUUh…! Vrææææ!!! Jeg klarer ikke gåå!!
– Hvis du må tisse, så burde du forte deg. Du har to sterke bein, så fort deg nå så kan jeg hjelpe deg på badet.
– UUUUUUU…….
– Nei, vet du hva, bruk den ordentlige stemmen din!
– Vræææææ…
– NÅ ER DET NOK!!!! Du kutter ut dette tullet nå med en eneste gang, ellers så bærer jeg deg tilbake i senga de!!
En sint stemme og en trussel, var igjen det som skulle til for at sutringen avtok og opp reiste Otilie seg og gikk inn på badet – helt av seg selv!
– Så flott. Er det ikke mye hyggeligere når vi ikke bruker sutrestemmer og strengestemmer?
– Jo, det er det mamma!
2 minutter senere…
– Uuuuh, sokken er vriiiiid!
– Men kjære vene, hva kan du gjøre i stedet for å bruke den stemmen der?
– Mam- ma, kan du hjel-pe meg?
– Også prøver du igjen med den fine stemmen du har fått?
– Mamma, kan du hjelpe meg?
– Helt riktig. Så klart kan jeg det…
Jeg kjenner jeg leder meg til den dagen sutringen avtar, men jeg vet med meg selv at prøvelser og tøye grenser bare akkurat har begynt 😉
– Har kreativiteten stoppet? Når var det sist ett syinnlegg, og hvor ble det av de ukentlige DIY-innleggene?
Jeg var så godt i gang med rutinene om å sy nye plagg og produsere noe nytt ukentlig, men så falt alt i fra. Eller det er i hvert fall slik det ser ut, og på en måte stemmer det jo. Jeg har ikke sydd et nytt plagg siden mai, men jeg har ikke prioritert, for det er prioriteringer det handler om. Til tross for at jeg knapt ser på TV eller at jeg lar andre tidstyver sjele min tid så har jeg ikke fått til å gjøre alt.
Jeg har løpt ut så fort jeg har hatt muligheten, stått ute i stekende sol, og regnvær, mens jeg har saget, skrudd, spikret, malet, spadd og gjerdet. Jeg har brukt så mange timer på kaninuteplassen at det ikke har vært timer til noe annet. Som min samboer har sagt til meg et dusin ganger nå mens jeg har stått opp ned i kaninhuset:
– Du overlater jo ikke akkurat noe til tilfeldighetene, eller velgen de enkle løsningene.
Nå er det mye som er ferdig, men fremdeles flere timers arbeid igjen, og den siste uken har jeg jobbet med å lage en lukket utedel som kaninene kan ha fri tilgang til fra huset sitt når vi ikke er hjemme. Dette beskytter de fra rovfugler og rovdyr som kan luske forbi. Vi har lagt ny jord oppå nettingen i bunn av den lukkede utedelen og nå veter jeg på ny at gresset skal gro.
– Skal du lage en hønsetrapp ned fra viduet da eller?, spurte BT da han kom å kikket på mitt siste arbeid.
– Ja, det blir som en hønsetrapp, men jeg lager den med vinkel for at det skal bli litt finere og ta litt mindre plass tenker jeg, svarte jeg
– Ja, ja, det er det klart at du skal det. Å gjøre noe raskt og enkelt ville jo vært helt sinnsykt! Svarte han og lo.
De to små er veldig glad for å kunne hoppe ute, så det skal bli godt å få alt ferdig så jeg ikke trenger å passe på at de løper sin vei.
Inne er det også litt igjen, men Miffi og Kløver har flyttet inn i hula si. Mitt siste tilskudd er den hjemmelagde høyhekken, så må jeg få laget et stativ til vann- og matskål, samt en hylle som maten kan stå på så jeg slipper å bære det ned fra garasjen hver dag.
Kreativiteten min har ikke stoppet, og jeg lover at om litt er jeg tilbake med syinnlegg og raske DIY’s igjen. Jeg elsker jo alt jeg kan gjøre med hendene!
Jeg har funnet fram den grå skålen med ordet “Snacks” på. I den skålen er det rester etter helgens smågodt, og det er noe rart med smågodt som har blitt liggende over helgen, det smaker så vanvittig mye bedre på en grå regnværsmandag.
Jeg nyter hver eneste seige fargeklump jeg putter i munnen, og tygger sagte for å kjenne hver smaksløk i munnen fange opp de fortryllende essensene av salt, surt og søtt.
Jeg nyter det faktum at alt jeg kan høre er lyden av kjeven som tygger seige karameller, og vanndrypp mot rutene. Det er om mulig enda mer magisk enn smaken av smågodt. For i dag har det vært planleggingsdag i barnehagen, og med fire barn på 2 , 3, 3 og 4 år igjennom 12 timer, har jeg fremdeles en pipende summelyd i øregangene. Alt jeg trenger er litt stillhet, og jeg nyyter…
.. til hva? Lyden av noe nytt.. Et leketøy som det tredje barnet i hus har vært å kjøpt seg i dag. En radiostyrt bil – den største han fant.
Jeg prøver å lukke ørene til den irriternde summelyden av en crosser som flyr frem og tilbake over plenenene rundt huset.. Jeg er ikke alene her jeg sitter å fortrenger, den store sorte hunden lettet på ørene av lyden og med sklitaklinger bortover stuegulvet traff hun vindusruten med et smell, så en påfølgende uling og hyl ettersom hun befant seg på feil side av vinduet.
Jeg klarer allikevel ikke å gjøre annet enn å le, her jeg sitter å ser på min fremtidige mann som er kledd opp i noe jeg vil påstå er et litt for stort regntøy i skrikende farger, for ute har himmelen åpnet seg, men hva gjør vel det når den splitter nye lekebilen er vanntett?
Han kan da være irriterende, men livet blir aldri kjedelig med denne mannen.
Og selv om vi begge to glemte 5 års dagen vår sammen den 6. juni og trengte en påminner av min ene forlover den 17. juni om at det bare var ett år igjen til bryllupet, så er det ikke fordi vi ikke elsker hverandre. Vi har det bare for gøy til å huske å markere enkelte få dager i året.
Jeg kunne jo ikke akkurat bli sint for at han glemte bort dagene heller!
Mannen i mitt liv, barnslig når han kan, men voksen når han må. Irriterrende når han vil, men morsom er han alltid.
Det skjer litt og ofte at jeg irriterer meg over det gamle huset vårt som fungerer som et drivhus – iskaldt om vinteren, glovarmt om sommeren. Om planløsningen huset har, det alt for lille badet, det faktum at vi bare har ett bad, og heller ingen vaskerom. Jeg kan også stirre oppgitt over den giganiske låven når jeg ser at den både trenger ny maling, og nye porter!
En ting er helt sikkert, eier man en gård, går man aldri tom for “må gjøre, burde gjøre og skulle ha gjort”
Men etter fem år på gården må jeg også innrømme en ting – jeg er hodestups forelsket i hver centimeter av jord, skog, hage og plass vi eier.
– Tenkt å ha en hage!! sa min beste venninne som bor i en leilighet i andre etasje med to barn og mann. Fem ord som setter ting i perspektiv. For ikke bare har vi en hage, vi har en så stor tomt at vi kan bygge ett kaninhjem på 60 kvm, vi har en så stor hage at vi kan sette ut en trampoline, ett huskestativ, en sandkasse, og ett badebasseng. Vi kunne også satt opp en lekestue og laget en vollyballbane om vi så hadde lyst til det, selv da hadde vi hatt plass til å spille fotball på en annen plen, og sitte titalls med mennesker på plattingen til huset.
Mitt hjerte ligger i alt dette, men kanskje dunket det ekstra for de to kassene vi kaller “kjøkkenhagen”, de 6 frukttrærne og bærbuskene våre. Det bringer frem egne barndomsminner fra den gamle kjøkkenhagen vi hadde, og ekstra godt husker jeg de gangene pappa og jeg plukket rabarbra som vi kokte grøt av.
For å høste egne bær, frukt, urter og grønnsaker er like populært for barn og voksne. Selv om jeg hadde hatt en hage på bare 50 kvm så hadde jeg på en eller annen måte fått til å ha en kjøkkenhage med et godt utvalg – hvordan kan man leve uten? Billig er det også!
– Lykken når de første frøene begynner å spire –
– Gleden ved å ta med saksa ut og klippe av noen urter til middagsletten –
– Ventingen på at bærene skal bli modene –
– En gang kjøkkenhage = alltid kjøkkenhage –
Jeg vet ikke hvor ofte jeg sier, JEG ELSKER KJØKKENHAGEN!
I natt har vi hatt overnattingsbesøk av to nydelige tuller, ei jevnaldrene med jentene, og ei lita tulla på 9 måneder. Det kunne jo gå den ene eller den andre veien det, og vi fleipet med at det å ha en liten i hus enten ville virke som et prevensjonsmiddel, eller det ville få babyhjertet mitt til å banke enda hardere. Gjett om det ble det siste da! Gud, så kos det er å ha en koseklump i hus igjen, som bare smiler, spiser og sover. Og med en ekstra lekevenn til jentene har vi knapt hørt fra de, annet en latter og rollespill-lek i det fjerne.
Det var kos fra jentene kom til de dro, men jeg skal være ærlig, jeg er trøtt i dag! Alle fire jentene la seg som tente lys i går kveld, og da klokken var 20:15 var alle i dyp søvn. Selv kom vi oss ikke i seng før klokken 24:00 og fra da av var det flere oppvåkninger igjennom natten. Da de tre jentene på jenterommet våknet klokken 7 om morgen og kom inn og vekte lillesnupp, BT og meg visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle få opp øynene. Jeg tenkte over de gangene jeg hadde våknet, stått opp og trøstet, og innså en liten detalj – Ungene hadde sovet fantastisk bra! De hadde sovet som steiner i 11 og 12 lange timer, med kun én oppvåkning (hver), på ulike tidspunkt 😉
Så det å ha fire barn i hus er himmelsk, men fire barn som våkner om natten føles langt mer ut enn to. Haha..
Jeg føler hele tiden at jeg hadde babyer for bare ett par måneder siden, men denne helgen skjønte hjernen min at det var litt lengre siden. Plutselig ante jeg ingenting om hvordan rutiner smårollinger har og hvordan mat de kan spise, eller om jeg kunne gjøre sånn og slik. Det var like før jeg begynte å google, men tok til vettet og spurte mora i stedet. Haha. Gosh som jeg savner å ha slike deilige babyer i hus!
Jeg er ganske så gæren, så gæren at jeg finner fram antrekk til mine barn hver kveld før jeg legger meg, og tar risikoen på at jeg ikke tar livet av identiteten dems fordi jeg bestemmer hva som er egnet å ha på seg av klær. Det er kanskje et sjansespill å ta, men jeg krysser fingre og tær for at mine barn blir to selvstendige piker med bein i nesa allikevel.
For å kle tvillinger er ikke riktig uansett hvordan jeg gjør det.
– Hvorfor ikke la de velg klær selv, så vil de finne sin egen stil og understreke sin identitet
Med telefonen i den ene hånda gikk jeg rundt i huset stadig mer frustrert, mens jeg lette etter den ene skoen som var søkk borte, det er nok snart to år siden.. – Hva er det du driver med egentlig? Spurte pappa igjennom røret. – Jeg leter etter den ene skoen min, det var bare en igjen der jeg satte de i fra meg i gangen, svarte jeg. Til svar fikk jeg latter og et letetips: – Da er det bare å lete over alt innen en meters høyde, så finner du den nok.
Det gjorde jeg også, men nå blir leteområdet stadig høyere enn 1 meter over bakken, og det gjelder ikke bare bort gjemte ting lengre.
For med småbarn i hus har vi kun hygeniske områder, la meg si, halvannen meter over gulvet. Jeg innså ganske raskt den dagen jentene begynte å stabbe rundt på sine to bein at jeg:
1: Kunne lukke øynene for skitt og smuss.. 2: Kunne begynne å vaske oftere! Og ikke oftere som i 1 gang i uken i stedet for en gang i måneden, men som i hver dag i stedet for en vaskedag i uken.
Jeg gikk for det første!
Jeg vet ikke om det er riktig av meg å anbefale det første alternativet, men velger du det, så er det ett og annet du må regne med:
La meg bare si det slik, vil du som gjest komme til et noe renere hjem enn dette så må du komme tidlig fredagsmorgen. Torsdag er husvaskens dag, og jeg garanterer ikke at det er flekkfritt når helgen ringes inn.
